Jeg er midt i førtiåra. Gubben snart 50. Eldstejenta har flyttet hjemmefra og har fått seg samboer. Nr to går på videregående og yngstemann skal konfirmeres til våren.. Jeg kan like det eller la vær, men sannheten er nok at jeg er blitt middelaldrende.
Tar det ikke så tungt. Livet som førtiåring er feiende flott. Jeg er voksen. Trygg på meg selv. Kveldsvakter og helgejobbing til to foreldre går sin gang, tiden med barnevaktkabalen er for lengst over. Kan dra å handle uten å måtte ha med tre trøtte barn som maser surver og krangler etter en lang dag på barnehage og skole. Trenger ikke 70 liters ryggsekk fyllt med tørre sokker, ekstra bukser og 6 par votter til hver av barnafor å dra på dagstur på skauen. Småbarnslivet har sin sjarm, men jeg trives bra som tennåringsmamma.
Interesante samtaler med flotte tenkende ungdommer og unge voksne gir meg perspektiv i livet. Gleder meg overkoselige samtaler med den voksne datteren og mor-datter dager helt uten krangling og tennåringsopprør. Litt tennåringshormoner på gutta, men de er flotte kloke gutter og stemningen i heimen er stort sett rolig og harmonisk. (Når ikke gubben og jeg tar en liten diskusjon da, men vi orker ikke det så ofte lengre heller. Er gått lei av å krangle om de samme tinga de siste 20 åra.
Men når ungene mine nå er blitt store, og jeg har deffinert meg som middelaldrende betyr det at foreldregenerasjonen min har blitt gamle. “Hvordan er det med foreldrene dine?” er ofte spørsmålet når man har kaffebesøk av barndomsvenninner. Det er ikke mange år siden foreldre bare var et tema når vi sammenlignet hvem som hadde de mest håpløse foreldrene. Nå er det omsorg og bekymring over de forskjellige foreldrenes helsetilstand som er temaet.
Nå er jeg heldig. Både foreldre og svigerforeldre er spreke og ved god helse alle fire. Men man ser jo at de eldes. Tempoet er litt lavere. Tankene går saktere. Fokuset flyttes. De følger ikke så godt med i livene våre lengre. Hva er naturlig aldring og hva er alderssløvhet eller begynnende demens?
Fra å hatt foreldre som passet på oss da vi var små, var vårt støttemanskap med barnepass og praktisk hjelp er vi nå kommet dit at vi må gi praktisk hjelp til dem. Være deres støttemanskap.
Det er skremmende. Alderdom er nesten som et tabu i en verden hvor alle skal være unge, vakre og vellykkete. Gamle damer som skal betale i og har pengepungen nede i portnomeen,nedi i håndvesken, nede i handlenettet er morsomt på TV, men ikke når det er din mor på handletur med deg. Det er vondt når du ser de lete etter noe de har forlagt, se de bli mer og mer engstelige mens de leter på mer og mer usansynlige steder. Vondt når du hører angsten i stemmen deres når de forteller deg på telefon at de føler at de surrer. Forstår hva de er redde for, og ikke helt vite hva du skal svare.
Hva skal man som pårørende gjøre, og hva kan man ikke gjøre noe med uten å være der å støtte, oppmuntre og tilrettelegge.
