I dag morges, klokka hadde så vidt passert 8, var jeg ferdig med dagens innkjøp og var på vei ut av parkeringsplassen på Kiwi. Det er fortsatt litt skumt selv om sola tegner rosa striper over åsen i øst.
Den er litt uoversiktlig den utkjøringa sånn på morgenkvisten. Biler fra Hønegata som blinker fordi de skulle opp Fosekallveien, men skal de og inn på Kiwi eller videre oppover Fossekallveien? Skolunger på sykkel, sparkesykkel og til fots i alle størrelser og i alle retninger. I det jeg skal ut fra parkeringa og ut i veien ser jeg en syklist som kommer ovenfra som for lengst har passert skolealder. Jeg holder øye med syklisten til jeg er sikker på at hun skal inn på Kiwi og ikke videre rett frem foran bilen min, så svinger jeg ut i veien. I sidesynet ser jeg at hun løfter den ene hånda fra styret og vinker muntert mens hun svinger inn mot butikken.
Hvem var det? tenker jeg mens jeg hilser tilbake og kjører videre. Etter et par sekunders tenking kommer jeg frem til at det må være kusina til Mamma. Ei utrolig sprek dame rundt 80 år som er ute i trafikkaoset på el-sykkel tidlig en morgen. Sprek dame.
I dag ble det en tur på “Norsia”. Hønefoss er delt av Bybrua i “Norsia” og “Sydsiden”. Som du sikkert ser av de muntlige skrivemåtene var det fra gammelt av litt forskjell på hvor i byen en familie holdt til. Nå er den forskjellen rimelig utvisket, men det finnes folk som prøver å skryte på seg et visst arbeiderklasse-stempel ved å være patriotisk Norsia-gutt.
På hver sin side av Bybrua på Norsia står to skulpturer av to bjørner. De er laget av Ståle Kyllingstad og ble plassert der da den nåværende brua var ny i 1952.
Går du fra Bybrua og Nordre Torg ned Pottemakerbakken kommer du til Gledeshuset som ligger ved Gladtvedt brygge. Gledeshuset sto ferdig i vår og er Hønefoss nye underholdningshus. Gledeshuset fikk ikke sitt navn uten diskusjoner i lokalavisen. Jeg synes Gledeshuset er et fantastisk flott navn på byens hus for latter og glede. Den doble betydningen gjør bare navnet enda mer passende. Svigermor syntes tydelig ikke det. Da vi ga henne en opplevelsesdag på Hønefoss i 80 års gave og lurte på om hun ville spise på Gledeshuset eller Fengselet, syntes hun ingen av stedene fristet…
Pottemakerbakken er en liten gå-gatestump om har blitt opparbeidet med hellelagte arealer, trapp i granitt, murer i naturstein og områder med små gatestein. Området er vakkert belyst med lys innfelt i murer og området rundt.
På brokarene under brua har kunstneren Børge Brekke fått frie tøyler og har laget fire flotte malerier. Moderne street-art. Jeg liker disse maleriene veldig godt, og har tatt bilder av dem flere ganger. I dag ble det bare dette.
Når du går fra Gledeshuset, under bybrua kommer du til Nordre Park. der kan du se Oppgangssaga som står plassert ute i fossen. Oppgangssaga er laget av kunstneren Knut Steen. Den er flott der den står ute i fossen, og enda finere når det er mer vannføring i fossen enn i dag. Men den er jo flott omkranset av høstfarger og.
Oppgangssaga er og noe det var mye diskusjon om da den ble gitt som gave til byen i 1979. Det var mange som ikke likte “metallskrapet”. Den største grunnen til motstanden tror jeg kom av at skulpturen, som er gigantisk, først ble plassert oppe på brua på et platå. Du fikk liksom ikke studert den nøye om du ikke sto midt i kjørebanen på bybrua og samtidig pådro deg kink bed å legge hodet bakover. Etter at oppgangssaga en gang på slutten av 80-tallet fikk sin plass ute i fossen slik kunstneren hele tiden hadde ønsket, roet støyen seg. Jeg tror de fleste er enige om at det er en flott skulptur i dag.
Turen vår var lengre enn det kan virke som, men det var ikke alle bildene som ble like bra – så da ble det denne smakebiten
For meg finnes det ikke noen bedre måte å starte dagen på enn å gå en tur med hundene og kameraet.
I dag hadde jeg mulighet til å starte dagen slik.
Tåka lå lett over åkrene da jeg dro ut på tur. Ypperlig vær for fine bilder. Det ble en fin liten tur oppe ved Heggen skole, eller tidligere skole da.
Heggen skole ble lagt ned høsten 2009, og er en av de 8 skolene flertallskammeratene har vedtattlagt ned i løpet av sin regjeringstid her i kommunen. Da hadde det vært skole på Heggen siden 1864. At skolen dekket et behov, er tydelig, da den ble utvidet første gang allerede i 1878hvor det ble bygget på et klasserom og en halv etasje. I 1922-1923 ble den bygget ut på nytt da fikk skolen kjeller med rom for husstellundervisning. I 1978 ble den gamle skolen revet og den nye skolen tatt i bruk. Nå er den “nye” skolen nedlagt, og bygningen brukes som barnehage.
Bildet viser i tillegg til Charlie Chihuahua jernbanebrua ved Heggen. Ei flott gammel jernbanebru på Bergensbanen. Antakelig bygget til Bergensbanen åpnet i 1909. Det er flott å gå inn i den store hvelvingen og se på det flotte håndverket.
Ja, og så er det et flott fotomotiv med flotte høstfarger rundt.
Fin start på dagen.
I går skulle jeg ha vært på ledersamling. Men siden jeg knapt har lest jobbmail på 4 uker, følte jeg mer for en skikkelig arbeidsdag ved kontorpulten enn en fellessamling på et hotell i Asker. Misforstå meg rett, slike samlinger er interessante nok, men når man ikke helt aner hva som kan ligge i mailboksen er det litt stressende. Så da ble det noen timer bøyd over tastaturet og jeg fikk virkelig gjort mye.
Vi tillitsvalgte skulle ha vår årlige “Fest på låven” i går kveld. Nå er det vel mer en hyggelig middag enn en fest, men jeg var liksom ikke i festhumør, og hadde tenkt å droppe den i år. Men så fikk jeg noen meldinger, noen som ønsket at jeg skulle være med og tilbud om skyss og lot meg overtale.
Så da jeg gikk fra jobben måtte jeg bare innom senteret en liten tur. For selvsagt hadde jeg ingenting å ha på meg… På senteret var det “elleville dager” eller et annet salgs–triks, og siden det var salg i den butikken med dameklær i store størrelser, så da ble det jo noen nye klær. Bukse satt ned fra 600 til 150 var et røverkjøp, blusen og kjolen var nærmest gratis bare100 kroner stykket, og genseren med teksten “I speak fluent sarcasm” var jo grunnen til at jeg gikk innom butikken i utgangspunktet så jeg var godt fornøyd med handelen. Det var sikkert forretningen og.
Siden jeg hadde sjåfør, god mat blir enda bedre med godt drikke og det jo er koselig med et glass vin en sånn kveld måtte jeg innom polet når jeg var i sentrum. Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn må jo og ha mat selv o jeg er borte, så matbutikken ble også besøkt, så innen jeg kom hjem var klokka passert 16.30.
Vekslet noen ord med Gamle Gubben Grå og spurte om han kunne kjøre meg dit kollegaen min skulle plukke meg opp, svarte på en telefon fra ei som ville kjøpe et bord jeg har annonsert til salgs, tok en rask dusj og var i bilen i løpet av en halv time. Stressa jeg? Langt i fra!!
Kom bare noen små minutter for sent til å møte kollegaen, vi plukket opp enda en kollega og kjørte de tre -fire milene til låven hvor festen skulle være.
Koselig kveld med tillitsvalgtskolegaer og folk fra ledelsen i den fantastisk trivelige låven til Harald.. Låven er opprinnelig fra 1700 tallet, flytt dit den står nå en gang på 1800-tallet. I den har han og familien innredet et festlokale med rustikke vegger, masse levende lys o norgesglass og rustikke lysestaker, ei gedigen lysekrone høyt oppe i taket og bøttevis av sjarm. Det er alltid koselig hos Harald.
Vi skulle dra tidlig hjem, hadde sjåføren sagt. Senest 22.30. Og hun er en streng dame, så selv om hun andre som satt på, Magda; nok gjerne ville ha vært lengere var vi på vei mot bilen allerede litt over klokka 22.00.
Jeg tok opp mobilen for å ringe Gamle Gubben Grå og be han hente meg på veien slik at kollegaen som hadde lang reisevei slapp å kjøre omvei. Da så jeg at det var en del meldinger og telefoner fra Yngste Sønn. Han lurte på om noen kunne hente han på Noresund. Gubben er blind og døv når det gjelder telefoner og meldinger…. og alle er jo vant til at jeg fikser all logistikken i heimen.
Så da ble det litt av en tur hjem.
Satt på med kollegaen fra låven på Åmot til Snyta hvor Gubben plukket meg opp. En tur på rundt 25 km. Gamle Gubben Grå er ikke like vant og like velvillig taxi-sjåfør som meg… Han kom og plukket meg opp sånn rundt 22.45 etter at jeg hadde stått en ti minutters tid i et mørkt veikryss midt på natta uten refleks. Valgte å stå ute i grøfta, og var glad jeg bare hadde drukket to små glass rødvin.
Gamle Gubben Grå kom i god fart. Alle vinduene i bilen var nedrullet, hard-rock tonte for fult ut av stereoanlegget og røyken og fråden sto ut av kjeften på han. Trøtt fyr, det her er leggetid for han…
Etter å ha plukket opp meg og snudd på en gårdsplass langs veien, satte vi kursen mot Noresund. Det er 50 km dit.
Så plukket vi opp Yngste Sønn og kjørte 50 km tilbake.
Vinduene ble rullet opp da jeg satte meg inn i bilen, og jeg tror vi gjorde unna turen på kun tre sigaretter…. men det var liksom ikke så mye små-skravling i bilen.
Klokka hadde passert midnatt før vi nærmet oss heimen.
Vi hadde ikke langt igjen. Kanskje 200 meter, da vi hørte de kjente lydene av flatt dekk. Vi kjørte hjem i fullstendig taushet.
Jeg tok en rask tur med hundene, Yngste Sønn begynte rolig å pakke reise-bagen, og Gamle Gubben Grå begynte å endevende garasjen på leiting etter reservehjul….
Klokka var over 01.30 før han krøp til sengs. God natt, sa jeg forsiktig…
05.15 spratt(?) jeg opp av senga. Yngste Sønn var alt oppe, og klokka til Gamle Gubben Grå ringte 05.30. Ingen a oss var veldig snakkesalige der vi gjorde oss klare i raskt tempo. alle hadde vi vårt program som ventet. Yngste sønn skal til reunionshelg på Folkehøgskolen han gikk på for noen år siden, og jeg hadde lovet å få han til flyplassen så han rakk flyet til Molde litt over 8.
Vi forlot heimen rundt 06.00.
Heldigvis er det noe som heter Askeladden, og heldigvis hadde de en flybuss som gikk et klokkeslett som passet oss godt. Jeg slapp å kjøre lenge enn til Jevnaker og var hjemme igjen litt før 7.
Gamle Gubben Grå kom seg på jobb i tide, om noe trøtt.
Jeg har fri og har kost meg med frokost i ro og fred, skal nå en tur ut med hundene og så…
..en liten avslappende tur på IKEA med Datteren. Livet går i 100.
I kveld har jeg hatt en utrolig hyggelig skravlekveld med venninna mi fra Gymnastida og frem til i dag. Det var så koselig, og vi møtes alt for sjeldent.
I nesten fire timer har vi sittet og skravla.
Vi har skravla om gamle foreldre. Jeg møter aldri venninner på 50+ uten at vi snakker om gamle foreldre. Og da er jo veien kort til eldreomsorgen.
Vi har snakket om ungdommene våre. De flotte unge voksne som står foran voksenlivet med de utfordringer og de muligheter livet gir.
Vi har snakket om felles kjente, om jobbene våre, om hverdagene våre… bare skravlet…i fire deilige timer. Det var virkelig det jeg trengte i kveld.
Mobilen lå lydløs i veska. Så ikke Yngste Sønn som sendte ønske om å bli henta. Bare skravla om alt og ingenting i fire timer med et menneske som kjenner meg ut og inn. Ingen høylytt samtale. Ingen skingrende latter eller hulkende gråt. Bare rolig skravling.
I lunsjen på jobben i går fortalte en av kollegaene mine at sønnen hans på fire år hadde begynt å kalle han “Bæsje-pappa” når han ikke var helt fornøyd med opphavet. Småbarnsforeldrene kastet seg inn i samtalen og fortalte om morsomme kommentarer fra sine håpefulle.
Vi med litt eldre barn, som har opplevd trassalderen til så vel små håpefulle i fire-års alderen som litt større håpefulle i tenårene hadde nok fått høre mer sårende og langt sterkere karakteristikker enn “bæsje-pappa”. Og mens en trassig fire åring faktisk kan være litt søt, i det minste sånn litt i etterkant, er det sjelden noe søtt over en sur og trassig tenåring.
Mine unger er ferdig med trassalderen. Ingen geiping og “dummingen!”. Ingen “Jeg flytter til Mormor..”. De er og ferdige med tenårene og tenåringstrass. Dørene smelles ikke hardt igjen, man blir ikke lengre sendt blikk så hatefulle og fyllt av forakt at det kunne gå kaldt nedover ryggen på en stakkar. Man blir ikke lengre fullstendig ignorert, behandlet som luft. Det er godt.
Ungene er nå unge voksne kjekke mennesker som det er hyggelig å være sammen med. Vennskapelig erting, latter og noen ganger dype samtaler preger samværet vårt.
Så til “Bæsje-Pappaen” og alle dere andre. Hold ut. Det er bare en fase. Det blir folk av de aller fleste.
Jeg er heldig og har mange gode venner. Mange av de har jeg hatt i mange mange år. Venner som kjenner meg på godt og vondt, og som du alltid finner tonen med selv om vi ikke ser hverandre så ofte.
Nå har jeg nettopp gjort en avtale om treffe ei slik venninne og ta en kaffekopp på onsdag, og jeg gleder meg!
Det er ganske lenge siden sist vi tok en kaffekopp, men vi har snakket sammen nå og da. Travle damer er vi begge to, men nå har vi altså funnet tid. Det skal bli koselig.
Denne venninna ble jeg venn med på Gymnaset. Det vil si at det er 36 år siden vi ble venninner. Vi var uatskillelige i gymnastiden og de første årene etterpå. Hun var en av oss tre i den innerste lille venninnekretsen som delte alt. Det gikk ikke en dag uten at vi så hverandre eller snakket sammen i telefonen – lange telefonsamtaler hver kveld i flere år. Og, vi har klart å beholde vennskapet også i voksen alder, selv om vi ikke ser så mye til hverandre lenger.
Nå legger vi en tung uke bak oss. Mammas død uka før har preget denne uka og. De første dagene var preget av praktiske gjøremål og uvirkelighet. Denne uka var det tid for erkjennelse, og sorg.
Mandag var det plent umulig å gå på jobb. Det å skulle kle seg i hvitt og ta i mot pasienter som hadde stuket lillefingeren for tre uker siden, og som trengte litt røntgen og omsorg nå føltes umulig. Jeg trengte omsorg, jeg hadde lite omsorg å gi til ukjente . Jeg sendte melding til sjefen, og selvsagt ordnet sjefen det slik at jeg kunne ta fri til over begravelsen. Det er ikke noe man har krav på, men jeg har en forståelsesfull sjef og hadde mange fridager til gode.
Etter Mammas opphold på sykehjem og våre opplevelser med Helse- og Omsorgstjenesten i kommunen føles mitt politiske engasjement viktigere enn noen gang. Eldreomsorgen i kommunen driftes på et sparebluss, og min kamp for å få fokus på hvor dårlig det står til og kanskje få politikerne til å innse at her må det bevilges mer penger, føles viktigere enn noen gang.
Vi må ha nok betjening til at vi kan sikre våre eldre nok mat og drikke, selv når de må mates og matingen på grunn av helsemessige utfordringer kan ta litt tid.
Vi må ha betjening som forstår at deres oppgave er å ivareta beboerne på en best mulig måte, ikke bare la de ligge i sengen dag ut og dag inn til livsgnisten forsvinner.
Vi må ha nok bemanning, og riktig kompetanse på bemanningen. Slik at en ufaglært 19 åring rett fra skolebenken slipper å ha eneansvaret for 32 beboere i lange perioder av natten. Den unge assistenten er flink, kjærlig og omsorgsfull nok, men skulle noe skje kan en ung person som er motivert for et yrkesliv i eldreomsorgen i beste fall bli skremt til å ta en annen yrkesretning, i verste fall få traumer som vil påvirke hele hennes yrkesliv.
Vi må han nok sykepleierkompetanse til at intravenøs antibiotika-behandling i 2018 ikke blir sett på som eksperimentell behandling. Vi må ha sykepleiekompetanse nok til at slik behandling er praktisk gjennomførbart på en god måte.
Så selv om jeg ikke orket å ikle meg hvitt og yte omsorg, orket jeg å ikle meg min litt tøffe maske og være politiker.
Jeg møtte opp på gruppemøte i Sol, og nøt kaffe med kanel og masse omsorg.
Jeg møtte og i full av kampånd I Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd. Stolt av meg selv kunne jeg slå fast at jeg klarte å se Leder av Hovedutvalget, han som har uttalt at han ikke tror at en reduksjon på Helse og omsorgsbudsjettet på 5,8 millioner vil ha noen praktisk betydning, uten å kaldkvæle eller filleriste mannen (verken bokstavelig talt eller i mer verbal form). Utrolig stolt av meg selv for akkurat det…
Onsdag klarte jeg å gå på jobb, ha kontordag, lese mail som har hopet seg opp, svare ut en del saker og motta medfølelse fra de flotte kollegaene mine. Et lite møte fikk jeg og med meg. Verden går så smått videre.
Onsdag ettermiddag var vi søstrene samlet ute hos Pappa. Sammen med presten skulle vi å gjennom begravelsen og gi innspill til hva som skulle være med i minnetalen. Gi presten et innblikk i hvem og hva Mamma var.
Mange gode minner, mye smil gjennom tårer – men vi måtte og kjenne på det utrolig såre savnet av at Mamma som har betydd så mye for oss er borte for bestandig.
Torsdag var det på med masken igjen. Tur til Drammen, møter med tillitsvalgts-kollegaer og ledelse.
Avsluttet og en personalsak som har rullet og gått et års tid. Når den løste seg litt overraskende på best tenkelig måte allerede i dette møtet, og medlemmet jeg bisto gråt sine gledestårer, kjente jeg at jeg virkelig kjempet md tårene. Jeg var utrolig glad på hennes vegne, men fordi jeg hadde så mange innestengte tårer kunne jeg ikke slippe tåreflommen fri der og da.
Tårer ble det nok av på fredag.
Det var tid for Mammas begravelse. Jeg gråter alltid mye i begravelser, og nå rant tårene allerede i bilen til kirken.
Det var en nydelig seremoni. Mamma smilte til meg fra bildet på programmet. Bilde tatt på turen vi jentene og de to eldste barnebarna hadde sammen med Mamma til Venezia som gave til 70 års dagen hennes. : Blomstene speilet Mammas farger på en god måte. Salmene vi hadde tatt ut føltes riktige, og presten holdt en fantastisk flott minnetale. Tårene rant og rant der jeg satt på førte benkerad og knuget hånda til Gamle Gubben Grå.
En fullsatt kirke, rundt 100 personer var med oss i sorgen. Det var mange blanke øyne da vi gikk stille etter de seks barnebarna som bar Mormors kiste ut av kirken, nedover kirkegården og til familiegravstedet. Etter jordpåkastelsen la alle de åtte barnebarna hver sin røde rose på kista før de seks som hadde båret kista sakte senket kista ned i grava.
Stolt av flotte unge slektninger, både mine egne barn og de jeg er så heldig å være tante til,
Det er rørende å stå og ta i mot alle kondolansene fra alle som hadde møtt opp. Mange gode klemmer fra folk jeg ikke har sett på lenge, og folk jeg har sett mye til.
Minnesamværet føltes godt. Gode, rolige samtaler med folk som viste omtanke og som delte små minner om Mamma eller oss andre i familien.
Datteren ble med hjem etter minnesamværet, og vi hadde en koselig kveld med minner, musikk og taco.
I går var jeg tom.
Men tom på en god måte. Brettet opp ermene og gjorde litt husarbeid. Kjente at skuldrene senket seg og ikke var så stramme. Mamma vil alltid være med meg i minnene. Hennes kloke stemme vil snakke til meg, og hennes gode smil vil jeg stadig kunne se for meg. Hun var med på å forme meg til den jeg er, og hun ville fortalt meg at det er ingen annen løsning enn å la livet gå videre.
“Du skal få en dag i morrå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til…” pleide Mamma å synge. Vi søstrene tror det på mange måter oppsummeres hennes optimistiske livsholdning Så i morgen er det en ny dag og en ny uke. Jeg vil fylle de blanke arkene med gode opplevelser….
I går hadde vi i Sol forberedende møte før kommunestyremøtet senere denne uka. Vi har jo en representant, og det er bra om hun har noen å snakke gjennom sakene med i forkant. Forankring og planlegging er viktig.
De andre satt og spiste middag da jeg kom. De som ønsket var bedt til middag, da møtet i går måtte begynne rett etter avsluttet arbeidsdag. Jeg hadde takket nei til middag, og kom en halv time etter de andre, men de var ikke ferdig med maten. Så mens de andre spiste ferdig, ble jeg plassert i sofaen med en kopp kaffe med kanel. Kaffen i dette hjemmet er noe av den beste kaffen jeg vet om, og i grunn god nok grunn for å delta i politikken. Hørtes ikke som om jeg gikk glipp av noen stor kulinarisk middag, da de som satt rundt bordet klaget høyt over harde, dårlig kokte gulerøtter og kalde poteter. Ikke var det visst ryddig nok på kjøkkenbenken for gjestene heller….
Det var godt å sitte å lytte til denne vennskapelige krangelen mellom folk som har kjent hverandre en mannsalder.
Det var godt å diskutere politikk, la seg engasjere eller bli oppgitt. Det gjorde godt med en drøy time sammen med disse fine folka.
Det har gått noen dager siden Mamma døde Det meste praktiske er ordnet, virkeligheten har seget inn. Mamma er borte. På tide at livet går sin skjeve gang videre. I dag er det mandag og ny uke. Planen min var å dra på jobb.
Men jeg klarer ikke. Klarer ikke kle på meg hvitt og yte omsorg. Det er plent umulig.
Gamle Gubben Grå var på jobb dagen etter at han mistet faren sin for noen år siden. Jeg tror ikke en gang jeg tenkte over at han kanskje burde være hjemme. Og Svigerfar døde brått og uventet.
Ungene har vært på jobb hver dag. Datteren dro på jobb bare få timer etter at hun hadde fått beskjed om at Mormor var død. Jeg foreslo at hun kanskje skulle ta seg fri, men nei…
Men jeg klarer ikke å gå på jobb, selv etter mange dager….
Heldigvis har jeg ev forståelsesfull sjef.
Jeg sendte henne en melding i morges, og sa at jeg ikke klarte å gå på jobb og ba om å få fri til over begravelsen på fredag. Altså fri hele uka. Og etter bare to minutter fikk jeg svar, klart det. Vi tar kontakt og forteller hvordan vi fikser det.
En halv time senere ny melding fra arbeidsgiver om at jeg hadde mer enn nok fri å ta av, bare bli hjemme og ta vare på deg selv..
Det gjør godt og få lov til å være svak.
Så hvis jeg tar vare på meg selv denne uka, så skal jeg få orden på tankene og følelsene mine og komme tilbake på jobb neste uke.
