Vivian forteller en morsom historie slik bare Vivian kan det om hvordan det gikk når hun sendte mann og sønn ut på tur.  Det får meg til å minnes en gang jeg gjorde det samme. Sendte Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn ut på skogstur uten følge.

Vi må en del år tilbake i tid. Jeg er litt usikker på hvor mange, men det må ha vært i 2011 eller kanskje 2012. Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn hadde fått det for seg at de skulle gå Mørkgånga.

Annonsørinnhold

Kalenderne som garanterer het førjulsstemning på soverommet

Det er en tur opp gjennom en fjellsprekk i Krokskogen  mellom bygda der jeg vokste opp og et tjern med navnet Migartjern. Er man sprek går man videre helt opp på Gyrihaugen.
Å gå Mørkganga er en tur alle Ringerikinger med litt sans for å gå på tur gjør. Spesielt hvis du føler tilknytning til bygda jeg kommer fra.
Det er ikke en sånn kjempe krevende tur, men det er litt klatring eller kanskje helst klyving opp gjennom fjellsprekken og en del løse steiner. Ikke en tur jeg begir meg ut på, men heldigvis gikk jeg Mørkgånga et par ganger på 1970-tallet, så jeg har for lengst krysset av for å ha gått turen.

Vel, jeg kjørte mann og sønn ut til der man pleier å gå fra, og tok en tur innom Mamma. Tenkte de brukte et par timer på turen hvis de ikke gikk lenger enn opp til tjernet og ikke helt opp på Gyrihaugen. Da kunne jeg ta en kaffekopp med Mamma og skravle litt imens, og så reise bort å plukke de opp etter endt tur.

De to timene gikk uten at jeg fikk noen tekst melding om at de var nede igjen. Mamma og jeg mente de sikkert hadde tatt turen helt opp på Gyrihaugen, og da er det flere alternativer for å gå ned igjen til bygda etterpå. De er kanskje ikke super-kjent i området, men de har vært en god del i området, det er godt merkede stier og de er begge tur-vant. Både Mamma og jeg hadde andre ting å gjøre enn å drikke kaffe og skravl, så jeg dro hjem. Fikk bare kjøre en kjapp tur ut og hente dem når de var ferdige med å gå tur. Været var bra og det var en aldeles flott turdag. Flott at far og sønn gjorde turen litt lengre.

Her ser dere et bilde fra Mørkgånga. Flott tur for de som liker litt utfordrende turer uten at man må slite seg helt i hjel.

Vel, timene gikk uten at jeg fikk noen telefon. Sendte en en melding eller ringte dem etter hvert. Ikke for å være hysterisk kjerring som ikke trodde far og sønn kunne klare seg på tur uten meg, men mer for å roe min egen bekymring. Jeg husker ikke helt.
Jeg husker bare at jeg ved 20 tiden på kvelden, sånn en 7 timer etter at jeg hadde sluppet de av for en par timers fottur fant ut at de var på ville veier og i godt driv retning Krokkleiva, eller muligens Oslo, Lommedalen eller Solihøgda. I tillegg begynte de å gå tom for strøm på telefonene og det var og dårlig dekning.

Jeg tok med meg kart over Krokskogen og  kjørte ut til Krokkleiva og opp til Kleivstua.  Avtalen med Gamle Gubben Grå var at de skulle holde seg på blåmerka eller til nød rødmerka sti og ringe meg ved stikryss hvis de ikke var merket med Kleivstua, og så skulle jeg fortelle de hvilken vei de skulle gå etter forhåpentligvis å finne ut hvor i det store skogsområdet de egentlig befant seg.

Det ble en stund å vente.
Sånn ved 21.30 tiden ringte telefonen min. Det var ikke Gamle Gubben Grå eller Eldste Sønn. Det var derimot Mamma.
Hun hadde ringt hjem til oss for å forsikre seg om at Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn hadde komme seg trygt hjem fra tur. Jeg hadde jo ventet hos henne før på dagen. Mamma måtte alltid vite at alle var i hus før hun kunne slappe av om kvelden.
Der hadde hun snakket med Yngste Sønn som hadde fortalt at Mamma var ute i skogen og lette etter far og sønn. Litt overdrevet, siden jeg satt i en bil og var kartleser.
Mamma tilbød seg at hun og Pappa kunne kjøre inn e skogsbilvei fra bygda og innover i området også begynne å leite i skogsområder derfra.
Jeg var kanskje ikke snill når jeg litt uhøflig takket nei til den hjelpen. Det begynte å mørkne. Det siste jeg trengte var at to gamle mennesker skulle rote rundt i skogen  og ødelegge seg eller gå seg bort de og. (Mamma var 75, Pappa 80 hvis det var i 2011. Spreke for alderen og godt kjent i området, men likevel.)

Edelig, rundt 22.30 eller så forsto jeg at Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn begynte å nærme seg ut fra hva de fortalte.  De kom til å komme ned veien fra Retthella og jeg kjørte bort til veikrysset og ventet der.
Rundt 23 var vi gjenforent. Begge to ved friskt mot. Eldste Sønn så ikke at det var bilen min, leste på skiltet i veikrysset og pekte ut retningen mot Kleivstua for sin far. Gamle gubben grå og hunden derimot hadde sett meg og bilen og ville ikke gå lenger.
Tror nok Eldste Sønn også var fornøyd med at turen var over.

Hvis de hadde gått den turen de skulle hadde dette vært en tur på litt over 6 km og med beregnet tid 2,5 timer i følge turbeskrivelser på nett. Den turen gikk de og, men da de var et par hundre meter fra parkeringsplassen hvor jeg skulle ha hentet de fikk Gamle Gubben Grå det for seg at de hadde gått feil og tok en av på en sti mot sørøst hvis jeg har forstått de riktig.

Ved å se på kartet i etterkant og hvilke navn de så på skilt de passerte har vi funnet ut at de gjorde turen et sted mellom 10 og 15 km lengre. Sprekt gjort. Men kanskje ikke så smart.
Eldste Sønn som feiret fødselsdag noen dager senere fikk kart og kompass i bursdagsgave av besteforeldrene, sånn bare for å være forberedt til neste tur….