Det deles bilder fra ferieturer og hytteturer over en lav sko på sosiale medier for tiden.  Er ikke folk i Syden, så nyter de late dager på hytter ved sjøen, på fjellet eller er på vandretur over alpene. Det fartes rundt i bobiler, solnedganger nytes i både øst, vest, sør og nord og jeg, jeg sitter her og skriver om gleden ved hjemmelaget mango-dressing og lufteturer med hundene i nabolaget.
I dag føler jeg at jeg har lyst til å pakke bilen og reise, reise bort fra alt. I det minste for en dag eller to.

Det kan jeg jo. Bilen står der ute, og jeg har både førerkort og nøklene. Tanken er så og si full, fylte den på mandag og har bare vært en tur på Coop etter det. Penger på konto har jeg og hvis tanken skulle gå tom, så det er bare å reise av sted. Jeg er ikke ei som sitter med hendene i fanget og forventer at andre skal dra meg med for at ting skal skje. Det er som regel jeg som drar folk med.

Så hva hindrer meg fra å reise meg fra tastatur og tekopp, slenge noen ting i sekken og dra av sted?
Ingenting.
Jeg tror bare det ville bli litt som i den gamle visa  Mannen ville fra nissen flytte. At “nissen” ville være med på lasset. At selv hvor langt jeg dro så ville utfordringene være der like fullt. Og at det kanskje innerst inne er de jeg ønsker å reise fra.

Jeg vil jo ha Gamle Gubben Grå med på turen. Kunne sikkert finne noen andre å ta med på tur, men nå er det Gamle Gubben Grå jeg har lyst til å dra med. Han er opptatt med strålebehandling. Det er liksom ikke noe en bare skipper og reiser på ferie, selv om han sikkert har lyst.
Jeg tror og at samme hvor jeg dro, hvor vakker solnedgangen eller badevannet var, samme hvor mange kilometer og mil det ville være mellom meg og hverdagen, så ville tankene fort dreie rundt det samme som hjemme. Om kreft, sykdom og usikkerhet for fremtiden.

Om en måned i dag er Gamle Gubben Grå etter planen ferdig med behandling. Da kan vi planlegge ferie. Hvor og hvor lenge tar vi og bestemmer da. Bilen kan føre oss både lagt og kort.

Santa noen husmorpoeng i dag. Gjør man ikke alltid det når man lager mat som man oppbevarer i glass og krukker? Det her er en slags mango-dressing jeg fant oppskrift på i et blad. Mango, hvitløk og limesaft kjørt i en blender. Tok så i litt revet ingefær, honning, salt og chiliflak og kjørte blenderen litt til. Så helt jeg i olivenolje og kjørte alt til en jevn blanding.

Helte det så i et glass det har vært taco-saus i, og tok glasset med meg ut på terrassen for å fotografere. Bedre fotolys, og lettere å lage en ok bakgrunn og ramme rundt glasset. Ser liksom litt mer egen-dyrket og hjemmelaget ut. To ekstra husmorpoeng for foto-kimbinasjonen, sel  om vel alle forstår at det ikke vokser mango i hagen til Drømmehuset.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Har selvsagt vært ute og gått tur med hundene I dag og.  Bare den vanlige runden her oppe. Egentlig ikke noe å skryte av eller fortelle om.

Tok et bilde av noen blomster i grøftekanten. Det ble ikke så verst og fargemessig står det fint til bildet av Mango-dressingen. Harmonerer, liksom.

Vips har jeg skapt meg et inntrykk av en harmonisk og effektiv sommerdag!

Jeg droppet å ta bilde av sokkene jeg fisket frem, og som noen hadde slengt under sofaen. Likeså den litt overfylte oppvaskbenken jeg snart skal ta meg av.  Det er ikke inntrykket av rot og litt kaos jeg ønsker å formidle, selv om rydding og ordning også har vært en del av dagens gjøremål.

Det gjelder å fokusere på det viktige. Det jeg ønsker å huske av dagen i etterkant. Som dere ser er det en harmonisk, fin sommerdag hvor jeg koste meg og kokkelerte på kjøkkenet etter å ha gått tur med hundene.

Mange tror at lykken ligger der ute og venter på de. Ligger på et sted langt borte. Hvis de bare kom til Legoland, til Syden eller fikk vandre på den Kinesiske mur da, da skulle de bli lykkelige.  Når de så står på den Kinesiske mur og kjenner på lykkefølelsen slår en tanke ned i de. Jeg har ikke vært i Kongenes dal i Egypt. Bare jeg kommer dit, da, da blir jeg lykkelig. Og slik fortsetter ferden…..

Andre kommer aldri til Legoland eller den Kinesiske mur. De kommer i grunn aldri over dørstokken. De sitter bare inne og lager mentale lister over hvor begredelige liv de har, og hvem som har skylden for det.
Som regel står vi politikere og NAV høyt på den lista.
Deres eget navn blir aldri nevnt blant de som har ansvaret for at livet deres er trist og innholdsløst.

Det hadde vært helt fantastisk å gå på den Kinesiske mur. Det er en opplevelse jeg har fantasert om i flere tiår.
Men om jeg føler meg lykkelig har lite med den kinesiske mur å gjøre. Jeg kan leve et like lykkelig liv selv om jeg aldri setter mine bein i Asia.

Å skape lykkelige øyeblikk ligger for de fleste snublende nært.  Det er opp til oss selv å gripe de mulighetene for lykke som ligger der rett foran oss. Man behøver ikke reise til andre enden av kloden eller krysse landegrenser for å bli lykkelig. Det holder med å løfte blikket og riste av seg tungsinnet.

Hvis livet ditt er litt grått og trist akkurat nå, kontoen ganske tom og noe ferietur til den kinesiske mur eller andre eksotiske steder skal du få et triks for å finne litt av den lykkefølelsen du savner. Jeg kaller det Instagram-trikset. Og ja, det funker like godt uten Instagram og andre sosiale medier.

Dander hverdagen din på en slik måte at det blir et fint bilde.
Når jeg skulle ta bilde og skryte av hjemmelaget sopp-soya i fjor, kunne jeg tatt bilde av ei flaske med svart gugge på kjøkkenbenken. Eller jeg kunne, som her, ta med flaska ut på terrassen, bryte av ei grein fra pryd-epletreet og kreere dette bildet. (Blås i at det står 2013 på etiketten. Jeg laget soppsoyaen i 2023, men skrev av en eller annen grunn 2013 på etiketten. La ikke merke til det før jeg studerte bildet i etterkant. Ingen er perfekt.)

Du trenger ikke poste bildet. Det er ikke poenget. Poenget er å bevisstgjøre deg selv på at livet ditt kan være like idyllisk og bra som alle andres. Alle de lykkelige livene du ser på sosiale medier. Du ser jo bare et øyeblikk av livene deres og.

Lese bok på terrassen kan se slik ut. Ingen vet om det er solbærsaft eller rødvin i glasset.

Denne flotte fossen ligger et par tre kilometer fra Drømmehuset. Bildet er tatt maks 50 meter fra der jeg parkerte bilen.
Eksotisk reise, ikke sant?

Slik kunne jeg fortsatt, De flotte motivene ligger rett foran nesa vår hver dag. Det motivene vi sukker over når vi ser ande poster fra sine vellykkede liv.
Det gjelder bare å se dem. Finne dem. Øve seg opp til å bli bevisst dem.
Både motivene og opplevelsene.
Gå ut og prøv du og.

Det er sol og sommer. Jeg har nettopp spist is. Føttene stortrives i nye sko.  
Leser avisen. Blikket mitt faller på en artikkel om at en sportsreporter har blitt fjernet fra dekningen av OL erter en krenkende kommentar.

Eurosport sin kommentator Bob Ballard dekket premieutdelingen etter 4×100 meter fri for kvinner. De fire australske svømmerne Shayna Jack, Mollie O’Callaghan, Emma McKeon og Meg Harris hadde vunnet gull.
Så er det litt dødtid. Det tar noen minutter før medaljevinnerne dukker opp. Kameraet ruller, men det skjer ikke noe riktig ennå. Kommentatorens arbeidsoppgave er jo da å fylle denne tiden med små-prat. Bob Ballard sier da:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

– Damene holder på å gjøre seg klare. Dere vet hvordan det er … de henger rundt og sminker seg.

Og dermed er sirkuset i gang. Ja, jeg kaller det et sirkus.
Den britiske ekspertkommentatoren Lizzie Simmonds og Emily Benammar, som tidligere har hatt en lederrolle i News Corp, var blant dem som reagerte kraftig på Ballards kommentarer.

– Skam deg. Kom deg av sendingene og tilbake til 1930-tallet,

skriver Benammar på X.
Og på en, to, tre er Ballard fjernet fra OL-sendingene.

Jeg, kjerring 57 skjønner faktisk ikke at denne kommentaren skal være så ille at han blir fjernet fra jobben sin. Litt uheldig, kan jeg til nød være med på. Kanskje ikke det beste han kunne komme med av tomprat for å fylle en pause. Men fra det og til å bli fratatt arbeidsoppgaver…….
Er krenkehysteriet kommet så langt? Eller er det jeg som er født i feil århundre og ikke følger med tiden? Kan noen overhode bli støtt av den litt sleivkjefta kommentaren som muligens spinner litt på et gammelt kvinnesyn?

Ok, jeg vet at jeg kjøpte meg nye sko i forrige uke. Flotte røde lakksko. Jeg har ennå ikke innviet de. Hadde tenkt å ha de på på lørdag da Gamle Gubben Grå og jeg var i byen for å drikke kaffe-latte, men så var det meldt styrtregn. Jeg ville ikke at skoene skulle bli våte på den første turen.

Så jeg dro til byen med de litt godt slitte skoene jeg har vandret rundt i de siste ukene. De jeg fant frem fra innerst i skapet da spaserskoene mine gikk i søpla etter at jeg oppdaget hull i de. Hvor lenge det er siden jeg kjøpte disse litt slitte tøyskoa er jeg usikker på. 2020 eller deromkring. Nei, når jeg tenker etter var det i 2021. Det er derfor den ene skoen er mer slitt enn drn andre. Jeg kjøpte de mens jeg hinket rundt på ett bein med krykker

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Vi hadde drukket kaffe-latte og var på vei tilbake til bilen. Vi var bare på senteret og bilen sto i parkeringshuset, så jeg kunne ha spradet trygt rundt i røde lakksko uten å være engstelig for styrtregn. Jeg derimot labba rundt i disse slitte skoene som jeg kjente at fremdeles var våte etter siste regnskyll.

På et bord merket med 70% salg fikk jeg øye på skoene på bildet over! Helt nydelige spasersko som så ut som en drøm å ha på føttene. De fantes til og med i min størrelse.  Legen har jo sagt at jeg skal behandle føttene mine som gullklumper. Da kan jeg ikke stappe de ned i fuktige, råe sko. Nei gullklumpene mine fortjener god passform, solide såler og mykt skinn. Så for 298,- kr ble skoene mine. Skinnpleie kjøpte jeg og. Det er ikke bare gullklumpene men også skoene som trenger pleie.

Nå har jeg smurt skoene inn med skinnpleie så de er klare til bruk når jeg senere i dag skal sprade rundt på Coop extra.

Du og jeg.  Vi har vært sammen siden desember 1989. Bodd sammen siden høsten 1990, og om litt over en måned har vi vært mann og kone i 30 år.
Vi har vadret på livsveien sammen fra vi var unge voksne i 20-åra til vi nå er rundt 60.
Hengt sammen i over 35 år, mer enn halve livet.

Det har vært en del “høl og humper” på den veien, absolutt ingen autostrada. Men vi har traustig vandret videre. Støttet hverandre når det trengs.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Veien foran oss ligger i tåke, vi vet ikke helt hva som venter. Kanskje er det like greit. Vi bare trasker sakte videre. Ett skritt av gangen. Mer opptatt av her og nå enn hva som måtte komme rundt neste sving eller neste bakketopp.

Du og jeg. Vi to sammen. Vi har vært ute en vinnternatt før. Vi kommer gjennom dette og. Sammen. Du og jeg.

Hundene og jeg har vært ute på tur i dag og. 3,5 km langs en brusende elv. Sogna denne gangen. Før gikk Riksvei 7 her, nå er det gang- og sykkelvei.  Flat og lett tur i dag. Begynner å kjenne i ryggen at det har vært litt mye trasking de siste dagene.

Svippet bortom og hentet Eldste Sønn på hjemveien, Han fyller 29 år i dag, og jeg hadde bedt han hjem på middag.
Så i ettermiddag og kveld har vi kost oss med taco mens skravla har gått. Diskutert alt fra det amerikanske presidentvalget, via en vikinghjelm noen vil plassere som et landemerke her ved Hønefoss til slaveopprør i Vest-India.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da vi trodde vi var mer enn mette nok kom isbilen.
Tre kartonger med is ble kjøpt. Vanskelig å velge når alle har hver sinn yndlings-is.
Litt oppgitt forklarte jeg at fryseren var full. Jeg har ikke plass til tre kartonger med is. Intet problem. Guttene spiste is til det nesten tøyt ut av ørene deres, og de fant plass i fryseren til resten.

Nå kjører Gamle Gubben Grå Eldste Sønn hjem.
Nok en god dag i Drømmehuset. Jeg har kost meg med familien min.  Gamle Gubben Grå spiste godt til middag, det var godt å se. Han hjalp og til med is-spisingen og fikk i seg to is.
Det har i grunn vært en god helg.

Staselige karer, ikke sant? Bildet er tatt av fotograf Narve Skarpmoen en gang mellom 1900 og 1930 i følge Digitalarkivet. Jeg håper inderlig det er tatt før 1922. Han flotte mannen på bildet, han med “cowboy-hatten” er Walther Rathenau, han ble drept i 1922.

Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. Han kjørte i en åpen NAG kabriolet. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus bil.  Det ble skutt med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Du har ikke så mye å stille opp med mot maskinpistolsalver og håndgranater når du sitter i en slik bil.

Man kan på mange måter si at attentatet på Walther Rathenau var et forventet attentat. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak.  Og satte seg altså i en åpen bil og kjørte til kontoret.

Bakgrunnen for politiets advarsel var at etter en rekke såkalte Feme-mord, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere.   Feme-mord var en rekke politisk motiverte mord i Weimarperiodens Tyskland som ble begått fra 1919 og frem til 1924 av det organiserte tyske ytre høyre, mot politiske motstandere som de anså for å være forrædere.

Uttrykket feme eller femedomstol kommer av navnet på bestemte domstoler i Det tysk-romerske riket, fra 1200- til 1500-tallet. Et kjennetegn ved prosessene var at de foregikk i hemmelighet.
Under Weimarrepublikken ble begrepet tatt i bruk på ny, og brukt om mord som var organisert av nasjonalistiske organisasjoner, som for eksempel Organisation Consul.

Som jøde, og fremtredende politiker anså politiet Walther Rathenau som et mulig attentatsmål, noe de fikk rett i. Og gjerningsmennene var tilknyttet Organisation Consul, en nasjonalistisk, antisemittisk og antikommunistisk terroristorganisasjon som eksisterte fra mars 1920 til juli 1922 under Weimarrepublikken i Tyskland. Den var organisert som et militært hemmelig selskap og forsøkte gjennom politiske mord å ødelegge republikkens demokratiske system.

Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot regjeringen og Weimarrepublikken. Dette ble imidlertid dysset ned av utenrikspolitiske grunner.
At Rathenau som utenriksminister i april samme år hadde undertegnet Rapalloavtalen gjorde han ikke noe mer populær blant de i ytre høyre.
Rapalloavtalen var en traktat mellom Sovjet-Russland (som ble Sovjetunionen senere samme år) og Tyskland.

Hvorfor sitter jeg her en søndag morgen og skriver om politiske drap som foregikk for over 100 år siden?
Slik jeg ser det er det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den.
Organisation Consul opphørte muligens å eksistere i 1922, men det er nok av nasjonalistiske og antisemittisk  terroristorganisasjoner. Legger vi til antiislamistiske og fremmedfiedtlige organisasjoner blir lista relativt lang.

Partier på Ytre Høyre side i Europeisk politikk har skremmende stor fremgang for tiden. Jeg føler det viktig og riktig å rope et stort varsku.  Det er så mange likhetstrekk fra mellomkrigstidens Europa at det er skremmende.
Har vi overhode ikke lært?

I Tyskland i 1920-årene gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot  politikere og andre som ikke hadde de samme politiske meningene som dem.
De mente at mord og attentat var veien å løse politiske uenigheter.

I dag kan man daglig lese enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål. Gjerne preget av fordommer mot mennesker basert på religion, etnisitet, eller seksuell legning.
Jo mer vanlige slike uttalelser blir, jo mer vi ser bort og lar de stå uimotsagt, jo større er faren for at noen setter ordene og tankene ut i handling.
Slik vi så i mellomkrigstidens Tyskland, eller i Norge 22. juli 2011, 25, juni 2022 eller 10. august 2019 da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept.

Det har vært en god dag. Vi har vært i byen og drukket kaffe-latte, Gamle Gubben Grå unte seg Napoleonskake. Det kan han gjøre med god samvittighet. Han har alltid vært slank, men nå er det snart bare skinn og bein igjen av han.
Jeg spiste is. Er ikke så glad i Napoleonskake.

Middag er laget og spist. Grønnsaks-bolognese med sopp. Kan være litt grønn av og til og droppe kjøtt. Unte oss litt rødvin både i gryta og i glasset. Det er jo tross alt lørdag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hundene har blitt luftet både en og to ganger. Vi passer på mellom regnbygene.
Nå lyner og tordner det utenfor veggene igjen. Er nok ikke lenge før det kommer noen byger med styrtregn – igjen.
I år heller jeg mer vann ut av blomsterpottene enn jeg vanner.
Blir nok en stund til hundene får den siste kveldsturen i kveld. Jeg har ingen planer om å ta kveldstur og kveldsdusj samtidig.

Squash-plantene fortsetter å levere. Jeg har spist mye squash rett fra hagen. Blant annet i denne denne terten. Ja, og i en karrigryte med svin her om dagen.  Jeg har og frosset ned 5 poser med squash som kan nytes ut over høst og vinter når det er tomt i hagen.

I dag så jeg at noen av squashene begynte å bli myke og gule, ja en var til og med brun… Plantene står litt tett, og det har vært litt mye nedbør i det siste. Jeg finner meg ikke i at squashen min råtner på rot. Jeg har jo tenkt å nyte godt av den til annet enn kompost. Så selv om det regnet tok jeg meg tid til å høste inn den squashen som er moden, samt få de som det er for sent med over i kompostbingen.

Kjøkkenvekta viser at jeg plukket inn 2,8 kg med squash i dag. Har nok spist opp rundt 2 kilo fra før i sommer, og det er mer på vei.

Squash er en plante det er lett å få til, gir rikelig med avling og ser flott ut i kjøkkenhagen. Sånt liker jeg.

Ser at det begynner å komme gresskar på gresskarplantene og. Vi har gått for noen små gresskar i år, og ikke de store man forbinder med Halloween.  Det står at de må høstes når de er 5 til 10 cm. Så jeg må vel passe på de og høste før de blir for store.

Folk kunne jo få inntrykk av at jeg har grønne fingre, noe som overhode ikke er tilfelle. Jeg går for ting som er enkle å få til, da er kjøkkenhage gøy.