Jeg var på loppemarked I dag. Der ble jeg stående å prate litt med et par damer jeg kjenner sånn passe fra før. Under samtalen var en av kommentarene fra en av de: Men bryr du deg om hva andre måtte mene om deg og ditt du da Brit? Det var ikke en slem kommentar. Overhode ikke ondsinnet ment på noen som helst måte. Jeg forsikret vedkommende om at selvsagt brydde jeg meg ikke en døyt om hva andre måtte mene. Jeg er kjerringa som går mine egne vegne og gjør det jeg selv finner for godt. Det er slik jeg ønsker å fremstå.

Når helgeutfordringen hos Margrethe er Skiller seg ut gikk tankene umiddelbart til meg selv. Jeg har alltid hatt følelsen av å skille meg ut.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

På barneskolen var jeg den som løp saktest. Den som ikke drev med idrett, men satt inne og leste bøker. Eller sto blåfrossen og stille et sted ute i snøen hvis Mamma eller lærerne hadde “jaget” meg ut. Jeg mislikte vinteren allerede da.

På ungdomsskolen skulle alle ha mørkeblå boblejakke med rødt for, og Isoa støvler med syltestrikk i stedet for skolisser. Ikke jeg, jeg hadde rød boblejakke og selskinnstøvler. Ikke fordi foreldrene mine påla meg det. Søsteren min er 13 måneder eldre enn meg og hadde alltid de riktige klærne. Vi fikk velge de klærne vi ville innenfor den prissammenligning Mamma satte. Hadde jeg ønsket det hadde nok både Ispastøvlene og syltestrikken vært på plass.

Jeg tror ikke jeg hadde et bevisst ønske om å skille meg ut, om å være annerledes. Jeg bare var det. Jeg var meg, og passet ikke helt inn. Og ja, jeg fikk høre det rimelig ofte. Sikkert minst en gang hver eneste skoledag på ungdomsskolen så vel som videregåend

Gud så godt det var da jeg som 21 åring flyttet til Oslo. Der var ikke folk så uniformerte. Det var mange ulike klesstilen, og ingen kom med kommentarer om du skilte deg ut eller var litt annerledes. Hvem skilte seg ut i den smeltedigelen Oslo var på 80-tallet? Der var alt fra punkere fra Blitz-miljø til sossete vestkant-ungdom, og tusenvis av folk midt mellom.

Jeg nøt det og ble utrolig mye tryggere på hvem jeg var. Kunne ha rimelig radikale meninger, men gikk kledd i blondebluser og side skjørt. Vet at folk jeg jobbet med da jeg jobbet på Samvirkelaget trodde jeg var medlem av Smiths venner eller en tilsvarende sekt.

Gamle Gubben Grå har fortalt at jeg var det merkeligste vesenet han hadde møtt. Jeg tror han mente det som et kompliment.

Jeg skiller meg vel fremdeles ut fra den grå massen. Ikke har jeg den typiske radikale klesstilen heller. Har aldri eid et palestinaskjerf eller store militærstøvler. Liker meg fremdeles godt i kjoler og ikke minst røde blazere og kan godt stikke på en kirkekonsert rett etter en Palestina-demonstrasjon.

Jeg er kort sagt et menneske som et vanskelig å sette i bås. Jeg er bare meg. Ei kjerring som har sterke meninger og av og til litt sære interesser. Hun jeg traff på loppemarked I dag har helt rett. Jeg bryr meg ikke lenger om at jeg skiller meg ut. Jeg er den jeg er og trives med det. Hva andre måtte mene om meg er deres problem.

Det er ikke bare minnene om ungdommelig studentliv som har blitt vakt til live når jeg har fulgt Gamle Gubben Grå gjennom hans mange turer til diverse sykehus denne sommeren.

Denne uka satt jeg i sola utenfor Espresso House inne på området til Ullevål sykehus og ventet på Gamle Gubben grå som var på strålebehandling. Mange hvitkledde passerer uten at jeg bryr meg så mye. Jeg kjenner vel noe radiografer som arbeider her, folk som er eller har vært tillitsvalgte i Radiografforbundet. Kanskje noen leger som har hatt turnus på Ringerike. Men nei jeg sitter absolutt ikke og speider etter kjentfolk. En og annen ung kvinne med lys hestehale får meg kanskje til å ta en ekstra kikk. En niese er i praksis her denne høsten, og bor i en leilighet på området. Jeg ser ikke henne heller.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Så kommer en gjeng litt sånn “penere kledd” mennesker ut av en bakdør på bygget som rommer kreftsenteret. De ligner ikke på “vanlige” sykehusansatte. De har en for høy gjennomsnittsalder til å være en gruppe studeneter. Flere er på min alder. Jeg kjenner de raskt igjen. Ringperm-mafiaen. 
Nå er min interesse vakt. Er det noen kjente? Ringperm-mafiaen det var en gag mine folk. Jeg var en gang en av de.

Ringperm-mafiaen er de som strener gjennom korridorer på sykehus med travle skritt, gjerne i sivilt tøy.  Eller kanskje aller helst med sivilt tøy, klikkende sko og en åpen hvit lege-frakk som flagrer når de runder hjørnene i korridorene på veien til et møterom og neste viktige møte. Før hadde de ringperm under armen, nå har de en liten lab-topp eller nettbrett.

Det er ikke så ofte man ser de inne på selve sykehusene lenger.  Møterommene og de viktige menneskene, for Ringperm-mafiaen er veldig viktig, (i det minste i egne øyne) er som regel flyttet over i egne administrasjonsbygg. Noen ganger ligger de ikke i nærheten av sykehusene i det hele tatt.
Som jeg har skrevet en gang før. Man kan fint arbeide hele sitt yrkesaktive liv ved et sykehus uten noen gang å se en eneste pasient.

Jeg savner det engasjerende livet, være med der beslutninger tas. Ha mulighet til å påvirke. Vite hva som skjer. Det skal ikke mye snakk om sykehuspolitikk før jeg virkelig spisser ørene.

Bildet over er fra min siste nattevakt. Jeg sluttet med nattevakter en del år før jeg sluttet for godt. Hun som arbeidet kveldsvakt hadde vært så hyggelig å regne ut hvor mange minutter jeg hadde igjen med nattevakter gjennom natta.

Det er kanskje ikke nattevaktene jeg savner mest. De siste årene var de relativt tøffe, fordi jeg hadde problemer med å få sove på dagen.
Men en gang i tiden elsket jeg de. Jeg var enerådende på avdelingen, vi var kun en ansatt på jobb på natta. Jeg kunne ha rolige netter hvor jeg fikk tiden til å gå med å vaske i hyller, strikke eller skrive litt for tydelige mail til ledelsen om ting jeg som tillitsvalgt fant urimelig.
Eller jeg kunne ha netter hvor traumealarm og telefoner ringte om kapp og det var en jevn strøm  med pasienter. Netter hvor jeg knapt hadde rukket å være innom vaktrommet før det lysnet av dag.

l sommer når vi har vandret rundt på diverse sykehus har jeg kjent på savnet etter det travle livet i hvitt, av å være en del av det samfunnet et sykehus er. Kanskje ikke først og fremst nattevaktene, men de og. De var en del av livet slik det en gang var. Livet jeg elsket.

Jeg husker heldigvis også hvor sliten jeg var på slutten. Hvordan det nesten var et ork å komme meg ut av bilen og inn i Drømmehuset etter endt arbeidsdag, for så å legge meg på sofaen og bli liggende der lenge før jeg orket å gjøre noe som helst annet.
Jeg husker hvordan jeg alltid parkerte nærmest mulig døra samme om det var på ansatteparkeringa på sykehuset, ved Kiwi eller foran trammen her hjemme. Minimere antall unødige skritt så mye det lot seg gjøre. Alt for å spare energi til å klare jobben.
Så selv om savnet er der, så forstår jeg at den tiden er forbi. At jeg ikke har helse til det lenger.

Jeg smiler litt melankolsk på tanken over at jeg sitter her med tekopp og tastatur og skriver engasjerte blogginnlegg om temaer som Eplekake på trammen., Nypesuppe og Pumpkin spice latte i stedet for å fylle bloggen med innlegg som Hva gjør alle folka og Åpent brev til Anne- Kari Bratten. 

Det er en tid for alt.
Jeg er glad jeg fremdeles har politikken så jeg kan kjenne adrenalinet og engasjementet bruse i årene. Et kommunestyre i måneden så jeg får tid til å hente meg inn igjen før neste gang.
Ikke som før hvor jeg kunne ha flere viktige møter i løpet av en dag, og gjerne ei kveldsvakt eller nattevakt i tillegg.

Jeg er glad jeg ikke er så sliten lenger. At jeg har muligheten til å lytte til kroppen og ta litt rolige dager. Eller relativt mye roligere dager. Jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke hadde klart det engasjerende, hektiske livet jeg elsket stort lenger enn jeg gjorde. Kanskje fikset jeg det egentlig ikke den siste tiden heller. Jeg var for sliten.

Hverdagen er tilbake. Første kommunestyremøte er til uka. I løpet av helga må jeg få lest sakspapirene.

Jeg ser at Vesterntunet skal opp til behandling. Sykehjemmet som har fått en foreløpig prislapp på 1,2 milliarder. Gudene vet hva den endelige summen vil komme på. Av lokalavisas dekning av behandling av saken i Formannskapet leser jeg at politikerne der i motsetning til i Hovedutvalget kan tenke seg å se på muligheter for å få kostnadsrammen ned. Det er bra! Noen hadde og spurt hva man ville spare på å droppe kaffeen. Det var noen millioner, men ble sterkt frarådet. Hvorfor fikk jeg ikke helt tak i, eller kanskje riktigere å si at jeg ikke skjønner begrunnelsen.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Derimot virker det ut fra avisen sin dekning at flere syntes det var en god idé å droppe parkeringskjelleren. Jeg håper det ikke er flertall for et så idiotisk forslag, selv om jeg tror det vil bidra til langt mer kostnadsreduksjon enn å droppe kaffeen.

Det er bare at jeg ser behovet for parkering og ikke for kaffeen  handlegata og lekeplassen. De som mener de ansatte kan gå, sykle eller kjøre kollektivt kan forsøke å finne bussen til for eksempel Åsa etter endt kveldsvakt,  (Går neste dag, hvis det ikke er helg. Da går den først på mandag.) kose seg med en sykkeltur hjem til Nes i Ådal etter endt nattevakt en mandag i januar. (Det er 50 km.), eller kose seg med en rusletur ut over mot Tyristrand en mørk novemberkveld. (Det er ikke gangvei på deler av de par milene).

Mulig de som tenker det er smart å droppe parkeringskjelleren er de som har skjønt det store bildet. Nemlig at vi ikke kommer til å ha råd til ansatte på sykehjemmet når vi bruker godt over en milliard på å bygge det. Uten ansatte trenger man jo ikke parkeringskjeller. Det er sjelden beboere på dagen sykehjem fremdeles kjører egen bil.

En annen sak jeg har engasjert meg i skal og opp til behandling. Salget av drn gamle presteboligen. Her er jeg for salg. Kommunen har bevist at den ikke ønsker å ta vare på bygget, og har latt den forfalle lenge nok. Da saken var oppe sist ønsket jeg at man skulle selge til Fortidsminneforeningen og ikke på det åpne markedet. I ettertid har det kommet opp noe juridisk rundt forståelsen av testamentet til han presten som testamenterte huset til kommunen. Her må jeg lese sakspapirene nøye før jeg bestemmer meg. Vedtaket bør bli mest mulig i samsvar ned intensjonen i testamentet. Kommunen trådde visst litt feil når de kvittet seg med hytta han hadde testamentert.

Sånn ved bare å lese overskriftene på sakene er det disse to som engasjerer mest så langt. Jeg får pløye gjennom sakspapirene og se om det er flere saker jeg bør forberede innlegg på.

Godt å være i gang igjen.

Gamle Gubben Grå kom hjem i formiddag. Ikke på perm slik det har vært i 7 helger nå, men for godt. Den tøffe behandlingen på Ullevål er over.  Vi feiret med nybakt eplekake med vaniljeis og kaffe i kurvstolene på trammen. Vårt favoritt-sted.

Etterpå tok jeg med meg eplekake og dro til Høvdingen. Han må jo få eplekake som takk for at jeg fikk gå på epleslang her om dagen. Fikk lov, eller ble beordret. Det går litt ut på ett.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Kjøpte med is dit og. Så da ble det ny kaffekopp og ny porsjon is og kake på meg.

Det er masse nyper ute hos Høvdingen. Jeg dpurte om å få plukke med meg noen. Å lage Nypesuppe slik jeg gjorde for en stund siden fristet til gjentakelse. Det er jo rimelig enkelt.

En kammerat av Høvdingen kom på besøk mens jeg plukket nyper. Han lurte på hva jeg skulle bruke de til. Jeg svarte nypesuppe. Det hadde han aldri smakt, sa hsn. Men det var sikkert godt. Nyper har jo god smak..  Jeg så undrende på han. Voksen mann, sikkert rundt 80, han har barn på min alder. Og så har han aldri spist nypesuppe???

Vi hadde det ofte i min oppvekst. Mamma lagde det minst en gang hver høst, gjerne flere. At det ikke er så vanlig at vi i min generasjon lager det har jeg forståelse for.  Mange av oss lager vel knapt supper som ikke kommer fra Toro. Men her snakker vi om en fra generasjonen over vår.

Så nå spør jeg leserne mine; Hvem av dere har smakt nypesuppe? Jeg må jo finne ut om det var slikt bare familien mon drev med.

Det er en aldeles nydelig dag i dag. Sol fra blekblå himmel og fremdeles litt sommer. Meteorologene har sagt at det kan bli opp til 20 grader i dag, så bare å nyte før september og høst kommer på søndag.

Hundene og jeg har vært ute på morgentur. I dag ble det ikke Hundremeterskogen her hjemme, men i et område nede i byen. Litt variasjon for meg, og mange spennende lukter for hundene.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Nå fikk jeg akkurat melding fra Gamle Gubben Grå. Han er ferdig med siste strålebehandling og på vei hjem. Da har jeg han nok her i løpet av en drøy time. Da kommer han hjem for godt, ikke bare på helgeperm. Det skal bli utrolig godt for oss begge. Hverdagen er tilbake.

Men før hverdagen starter for fullt skal vi ha ei fin sensommerhelg. Og nå skal jeg være flink og stå på og få unna litt her hjemme før Gubben kommer. Kan jo ikke bare sitte på bloggen.

Det måtte jo skje. Det går vel ikke en uke uten at jeg sitter her og kommenterer en ukemeny med eller uten karbohydrater. I dag er det den versjonen med lite karbohydrater.

Jeg har i grunn ikke så mange kommentarer denne gangen. Bare at jeg ser at oppskrifter så vel som innlegg går på repeat. At det ikke er så mye fornying. Det er liksom de samme oppskriftene, ikke fra uke til uke men sånn litt over tid.
Jeg tror også teksten i innlegget og sparetips er “gammelt nytt”. Det var vel mer fokus på de høye matprisene skal vi si vinteren 2022-2023? Nå har vi liksom lært oss å leve med de.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det regner, likevel sitter jeg i kurvstolen på trammen. Det regner ikke så mye, og det er tak o er stolene. Jeg beundrer arbeidet mitt. Prøver å fokusere på det jeg har gjort, og ikke alt jeg ikke har rukket.

Krysantemumen jeg fikk av Barndomsvenninna i bursdagsgave er en fargeklatt på bordet på trammen. Det trengs, for sommerblomstene på trammen har sunget på siste verset en stund. I år har jeg oftere hellet ut overflødig vann fra pottene enn jeg har vannet. Det gir ikke optimale vekstforhold.

Pelargonian på trambordet får stå ute litt til  men borte på sidrbordet. Den har fremdeles røde blomster, men er langt fra så flott som drn kunne ha bort. Har vel nærmest druknet i sommer.

De andre pelargoniene her på trammen, de i verandakassa, har blomstret ferdig for i år ser det ut til. De har jeg gravd opp i dag og erstattet med Erica. Eller de lyngplantene heter vel ikke det lenger.

Satt en Erica i potta på stålampa og. Kryssntemumen der tok kvelden og havnet i komposten tidligere i uka.

Å plante litt lyng i ei verandakasse er ikke store jobben å skryte av, selv om det er den jeg beundrer. Jeg har og klippet ned klatrerosene. Det er mer jobb. Halve nordveggen på Drømmehuset har sett ut som slottet til Tornerose en stund. Alltid godt å få klippet de ned på høsten, selv om det ikke er så gøy å sloss med flere meter lange rosegreiner.

Nå er det gjort for I år. Det er godt å sitte her og tenke på.

Hadde tenkt å legge litt arbeid i å ta fine bilder av ericaene, men nå bøtter det ned så det frister ikke å stå ute i regnet å fotografere. Tror hundene og jeg heller lusker inn.

Jeg har fått med meg at det skal være en sånn derre halv-kongelig fest borte i Ålesund i dag med temaet “Sexy and cool”.  Jeg er ikke bedt, heldigvis. For hva skulle denne kjerringa hatt på seg for å bli sexy? Og hvordan kler en seg hvis en skal være “cool”? Eller aller helst begge ting på en gang?

Temafester kan være gøy det. Fin måte for å riste folk sammen, bli litt bedre kjent på en uhøytidelig måte. Gjelder sikkert og for deltids-kongelige og deres venner og familie øgså.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Men så var det valg av tema da. “Sexy and cool”. Jeg, ei voksen kjerring på godt over 50 rister litt oppgitt på hodet. Hadde det vært en fest for unge mennesker i 20-30 åra så hadde jeg ikke reagert, men bruden er 52 år og brudgommen blir 50 senere i år. De er liksom over den første ungdom. Ja den andre og, så det er sagt.

Jeg sier ikke at folk i 50 åra ikke kan være sexye og coole. Jeg sier bare at det er en hårfin balansegang mellom det å fremstå som sexy og det å fremstå som vulgær. Og at den balansegangen blir vanskeligere jo flere grevinneheng, måner, hengebuker og andre aldersforandringer du pådrar deg.

En ting til. Bruden har voksne barn og tantebarn på sånn rundt 20 år. De skal sikkert være med på festen. Ja ikke Marius da. Han er visstnok på et bryllup i Italia i stedet for å delta på bryllupet til bonus-tanta, selv om han vel har vist at han kan fremstå som cool på noen bilder i Bild.

Hvor kult er det for Leah Isadora og Ingrid Aleksandra å se foreldregenerasjonen fjase rundt og forsøke å se coole og sexy ut? Vil ikke det fort oppleves som megateit og kleint. (Aner ikke hvilke uttrykk de unge bruker, disse er sikkert avleggs og teite.)

Og Martha Louise. Vi snakker ikke om hvilken som helst 52, snart 53 år gammel dame. Vi snakker om et medlem av kongefamilien. Nummer fire i arverekka til tronen. Er det virkelig sexy & cool hun ønsker å fremstå som når hun skal være midtside-kjerring i det internasjonale magasinet Hello? (Tiden som midtside-pike pleier å være et tilbakelagt stadium når man har passert 50.)

Jada. Jeg vet. 50 er det nye 30. Dagens 50 åringer er langt mer spreke og ungdommelige enn det tidligere tiders folk var når de var i 50-åra. Så antakelig er det bare jeg som er litt sliten, gammel og sær når jeg ikke har noe behov for å fremstå som sexy og cool utenfor Drømmehuset fire vegger. Hva som foregår innenfor de veggene på den sexye fronten ser jeg på som en privatsak jeg ikke føler for å brette ut på blogg eller i internasjonale ukeblader.

Martha Louise, Durek og alle de prominente gjestene kan være så coole og sexye de ønsker der borte i Ålesund. Jeg trives godt som ei usexy kjerring på Ringerike. Så får andre avgjøre hvem av oss som er kulest.

Egentlig skulle jeg sittet her med tekopp og tastatur og sett en halvannen time lang film om brødrene Johansen for så å skrive hva jeg mener om filmen.  Det er jo Filmhjerte som ligger på plassen over meg på bloggtopplista.
Filmen er sikkert ok. Men jeg er litt lite motivert. For er jeg sikker på at den lista virkelig stemmer? Hva er det den måler? Antall sidevisninger? Antall besøk fra ulike brukere? Og hvilken tidsperiode er tallene fra? Ett døgn, eller noen timer litt sånn vilkårlig i løpet av døgnet?

Hvis det bare var jeg som hadde dalt i popularitet og tallene på min blogg som hadde rast nedover, ja da kunne jeg tatt det som en inspirasjonskilde til virkelig å jobbe mer med innleggene. Få til noe bedre enn det jeg har prestert. Noe å strekke seg mot. Men når det gjelder samtlige blogger, og de alle har fått en reduksjon i lesertallet, eller hva nå blogg.no teller, på rundt 90% i løpet av om kanskje ikke et døgn så i det minste i løpet av en uke, ja da tror jeg ikke utfordringene ligger hos bloggerne.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

På mandag hørte jeg at blogging på ny steg i popularitet.
At noen av de gamle storhetene var på vei tilbake. De er  drittlei av tryner som snakker non-stop inn i kamera. 
Dama som la ned bloggen sin for 15 år siden har vendt tilbake, og hun skriver lange og gode innlegg. Hun har tydeligvis mye på hjertet.

Det slår meg hvor godt hun skriver. Her har jeg mye å strekke meg mot.
Kanskje det jeg har sagt til meg selv og skrevet utallige ganger før. Tenke kvalitet mer enn kvantitet. Bedre med ett godt innlegg om dagen enn fire middelmådige.

Linnea Myhre blogger ikke på blogg.no. Hun blogger på blogger.com, slik hun alltid har gjort. Om det er en bedre plattform vet jeg ikke.

Det med sidetallene irriterer meg. Ikke fordi det er så viktig om jeg er nummer 6 eller 16, men fordi jeg liker at ting er riktig. Og fordi disse tallene og påvirker avtalen jeg har med blogg.no. Jeg får jo en ørliten sum for hver unike  sidevisning. Hvis de ikke klarer å telle disse sidevisningene riktig, men underslår rundt 90%, ja  da underslår de også 90% av den minimale provisjonen jeg får fra å blogge.
Det er ikke penger som betyr så veldig mye. Det er nok til en kaffe-latte eller to i måneden. Likevel ønsker jeg at rett skal være rett.

Jeg har ikke tenkt å forlate blogg.no ennå. Jeg tror jeg vil miste en del lesere på det. At det vil ta tid og krefter å bygge seg opp på en ny plattform. Samtidig er det jo en beslutning som nok vil bli tatt opp til ny vurdering hvis ikke det blir litt mindre rot her inne på blogg.no,
Blogg skal være gøy og gi meg glede, ikke føle til frustrasjon og følelsen av å bli lurt.

I dag har jeg hatt en skikkelig hviledag, og jeg kan skrive under på at jeg trengte det. Med verdens beste samvittighet har jeg hatt både en og to små strekk på sofaen, og ellers har jeg fylt dagen med akkurat det jeg følte for.
Det har ikke vært stort.

Jeg har selvsagt gått de obligatoriske turene med hundene, laget middag og litt annet. Men hovedfokus har vært på å lade batteriet. Lade batteriet og pleie en sliten kropp uten hele tiden å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke….
Det er jo så mye en burde ha gjort. Så mye en kan ha dårlig samvittighet for ikke å gjøre. Alt fra koking av eplesyltetøy til å besøke gamle foreldre.
Men i dag har jeg klart å prioritere meg selv – og det uten å føle på dårlig samvittighet.
I dag var det akkurat det jeg trengte.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender