Hva har så denne kjerringa brukt dagen på?
Ikke stort. Jeg har handlet balsam og dusjsåpe, laget middag og deltatt på et teams-møte som varte en halvtimes tid.
Stort mer kan jeg ikke skryte på meg,
Noen dager er sånn.
Håper på en bedre dag i morgen.
Ny uke og – ny ukemeny. (sukk) Sitte her med tekopp og tastatur og reflektere over Coq au vin med høne. Coq au vin har jeg skrevet om på blogg før. Sist for litt over tre uker siden. Det er ikke så lett å komme på så veldig mange flere gode historier eller betraktninger over temaet hane kokt i vin. Eller høne da. Mat fra bunnen gjør jo et poeng av at det er ei høne og ikke en hane hun har puttet i vin-gryta.
Litt usikker på hvordan hen klarer å kjønnsbestemme et frossent lik av hønsefugl. Det virker på meg som om hun har funnet de i frysedisken på matbutikken og ikke har avlet de opp selv. Jeg er nemlig i tvil om hen noen gang har sett en levende høne (eller hane for den saks skyld). Hør bare hva hen skriver:
Etter ett døgn skjærer du ut frambeina. Skjær så av bakbeina.
Jeg har aldri sett ei høne med frambein og bakbein. Altså ei høne med minst fire bein.
Gjør meg i grunn litt usikker på hva hun egentlig putta i den gryta foruten vinen. Kan det ha vært kanin, hare, rotte, katt….. Mulighetene er mange.
Det er greit å smake på råvarene når man lager mat, men man bør kanskje være litt forsiktig med å smake for mye på vinen til man er sikker på at man har fått de rette ingrediensene i gryta?
Men tilbake til den kjønnsforvirra høna – eller hanen. Jeg tror kjønnsskifte hos dyr innen matproduksjonen er relativt stor. For jeg tror at i likhet med at en del kuer blir okser etter sin død, blir en del haner høner.
Hvis de da ikke blir barn igjen og gjenoppstår i kjøledisken som kylling.
Litt rart det der med kjønnsroller innen kokekunsten. Står du der med en død hane så finner du frem vinflaska når du skal koke den, mens hvis hønseliket er av hunnkjønn, altså høne, ja da koker du suppe eller frikasse.
På samme måte er, eller i det minste var, oksestek noe du serverte på fine søndagsmiddager. Vi spiser oksekarbonader og oksehalesuppe men ku-kjøtt? Da rynker forbrukerne på nesa og ser for seg noe seige, tråe greier som ikke er til å tygge.
Likevel er jeg sikker på at når du sitter der og spiser storfekjøtt, enten det er i steik, karbonade, biff eller grytekjøtt så klarer du ikke å kjønnsbestemme kjøttet du spiser ut fra smak og konsistens.
Nå er jeg ikke så veldig opptatt av kjønn verken i gryta eller i samfunnet ellers. Høna kan gjerne erstatte hanen og kua oksen. Jeg tror få merker forskjellen. Sånn er det og hvis vi beveger oss utenfor kjøkkenet og suppegryta.
Olav Nils Sunde kjøpte en leilighet nylig til den svimlende sum av 110.000.000 kroner. Nei, jeg har ikke gått surr i nullene. Leiligheten måtte han betale 110 millioner kroner for.
Jeg sitter og leser artikkelen om leilighetskjøpet og tenker Hva skal han med den?
Det mest nærliggende å anta er at han har tenkt å bo der. Kavringen 6 ytterst på Tjuvholmen, fin adresse. Det er der alle rikingene bor, eller kanskje aller mest de som ønsker å vise omverdenen hvor rike de er. Det er vel ikke rart om skipsrederen som eier Color Line ønsker å bo der?
Nei, jeg synes ikke det er rart om han ønsker å bosette seg i en fasjonabel, sentral leilighet med sjø-utsikt. Det er bare det at han bor der allerede. Eller eier i det minste en leilighet i det samme bygget. Den dyreste leiligheten som noen gang har blitt solgt i Norge. Han kjøpte den for 236,5 millioner kroner i 2013.
Slik boligprisene, spesielt i Oslo, har utviklet seg de siste årene tror jeg ikke den leiligheten har tapt seg i verdi, med mindre Sunde er særdeles uforsiktig og har ramponert den helt. Til sammenligning kostet den leiligheten han nå har kjøpt 70 millioner i 2015, og har altså hatt en prisvekst på 50% på de 9 årene. Det er nærliggende å tro at verdien på den leiligheten Sunde allerede eier vil ligge på et sted rundt 350 millioner, ja hvis han altså ikke har ramponert den helt.
Vil og anta at hvis leiligheten han allerede besitter fremstår som et renoveringsobjekt, ja så er det en del du kan få utbedret uten å måtte ut med 110 millioner.
Olav Nils Sunde er 72 år gammel. Leiligheten han allerede eier på Tjuvholmen er på rundt 1.200 kvm og går over tre etasjer. Sønnen, som arbeider i farens firma og skal overta en gang er 40 år. Datteren er også voksen.
Jeg kan ikke skjønne at han trenger å utvide boligarealet. Du klarer å få dekket de fleste behov når du har 1.200 kvm å boltre deg på. Spesielt når du verken trenger barnerom eller praktikantdel.
Olav Nils Sunde kan selvsagt få bruke pengene sine på hva han vil for meg. Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig. Røde Brit ville ikke passe inn i miljøet på Kavringen, denne utposten på Tjuvholmen.
Men jeg synes det er et paradoks at noen kan bruke så mye penger på en bolig mens relativt mange sliter med å komme seg inn på boligmarkedet i den samme byen.
Hadde Olav Nils Sunde bidratt til fellesskapet, gjort som resten av oss og betalt skatt som alle andre hadde kanskje ikke dette leilighetskjøpet engasjert meg like mye. I samtlige av de ti siste åra står Sunde oppført uten inntekt og formue. Skatteregninga er også svært beskjeden. I 2022 betalte han bare 45 229,- i skatt – selv om han ikke er en av dem som har flyttet utenlands.
Han betalte altså langt mindre i skatt enn jeg gjør.
Det strider mot min rettferdighetsfølelse at en person som sitter med en leilighet til 350 millioner og ei hytte eller to til 70 millioner liksom ikke skal betale formueskatt. Står oppført med 0 i formue.
Eier de ikke skam?
Vær så snill å bli med! sa denne kjerringa og satte sine mest bedende øyne i Gamle Gubben Grå. Det var ikke en stor utflukt jeg ba han med på i dag. Bare en liten kjøretur ut til Hole for å ta bilde av en bautastein som ble reist der i 1931.
Hvem bautaen er reist over, og hvorfor kjerringa ønsket seg bilde av den kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Det var jo fordi jeg trengte bildet til et blogginnlegg jeg ville ut til Hole kirke for å fotografere.
Gamle Gubben Grå var ikke vanskelig å be, og snart satt vi i bilen. Vi kjørte noen bygdeveier så vi slapp å stå i kø på E16. Det pleier å gå sakte der på søndagsettermiddagene. Snart sto vi ved kirken, og jeg fikk tatt mine bilder i det flotte høstværet.
Etterpå dro vi på Gjestegården og drakk kaffe-latte på terrassen i solveggen der. Ja Gamle Gubben Grå spanderte til og med vaffel med rømme og jordbærsyltetøy. Flott å sitte slik ute i sola den siste søndagen i september.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur og smiler over hele fjeset. Jeg får “lov” å sitte her en søndag morgen og skrive om politikk, eller rettere sagt politikere. Ja, det er nesten så jeg får lyst til å forgylle Pølsemakerfrue som havnet på plassen over meg på bloggtopplista.
Ja man kan noen ganger lure på disse som vi har valgt til å styre landet. Det er litt mye som liksom ikke bidrar til å styrke tillitten. Stjeler de ikke solbriller og salma laks så aner de ikke hvor de bor, jukser med reiseregningene eller bruker partikassa når de reiser på ferie. Boka “Partiet” som kom for få uker siden forteller og om renkespill, bakvaskelser og interne maktkamper.
Man sitter liksom igjen med en følelse av at det langt fra er de beste av de beste eller de fremste av oss vi har valgt til å lede landet. Nesten tvert i mot.
Det virker som om det er verre nå enn før, selv om noen fikk seg en overraskelse da de så Makta. Det var ikke bedre på 70- og 80-tallet.
Statsviter Kim Arne Hammerstad skrev en artikkel i Agenda tidligere i år hvor han etter plagiatsakene til Borch og Kjerkol oppsummerer at vi er oppe i 56 skandaler i norsk politikk siden Per Borten avfyrte startskuddet for moderne mediedrevne politiske skandaler i 1971. Det gir altså et snitt på rett i overkant av én skandale per år, noe som er omtrent det man må regne med i vanlige parlamentariske demokratier.
Ser vi på snittet siden Metoo-skandalene i januar 2018, har vi imidlertid hatt 23 skandaler i norsk politikk de siste seks årene, altså et snitt på rett i underkant av fire skandaler per år.
Det kan jo virke som om tallene eskalerer. Det virker som om politikerne blir verre og verre.
Jeg er politiker selv. Ikke på stortinget riktignok. Rødt i Buskerud fikk ikke nok stemmer ved forrige stortingsvalg. Hadde vi fått litt flere stemmer hadde jeg vært første vara til stortinget. Hadde vi fått enormt mange flere stemmer hadde jeg hatt fast plass.
For tiden er jeg i nominasjonskomiteen i Rødt Buskerud og skal foreslå hvem som skal stå på lista vår ved neste års stortingsvalg. Hvem som skal stå øverst, og hvem som må nøye seg ed å være listefyll. Kort sagt hvem som er de fremste av oss.
Litt av den jobben er og slik jeg ser det å luke vekk de som kan føre til de store skandalene.
Det er sant som pølsemakerfrue skriver;
Ingen kan lenger sitte på sin høye hest og si at slik er det ikke i mitt parti og slik er det ikke i det partiet jeg velger å stemme på.
Alle partiene, fra Rødt til Frp har sine skandaler. Noen flere enn andre. Men det at Arbeiderpartiet og Høyre troner på skandaletoppen har vel mer en sammenheng med at de har flest representanter. Jo flere representanter, jo større fare for overtramp. Det er jo større sannsynlighet for at en representant har gjort noe dumt hvis man har 48 representanter enn hvis man bare har 1.
Jo større oppslutning et parti får, jo flere representanter de har, jo mer makt får de som representerer partiet. Makt gjør alle partier eksponert for skandaler, og makt tiltrekker seg maktpersoner. Det kan og være en grunn til at Arbeiderpartiet og Høyre er de partiene som topper skandaletoppen. Det er jo de partene som stort sett har sittet med regjeringsmakta.
Så når vi i nominasjonskomiteen skal finne ut hvem som skal være tillitten verdig og få lov til å toppe stortingslista er det selvsagt viktig å avdekke om kandidaten har noen skjeletter i skapet som ikke vil tåle medienes søkelys. 
Det med medienes søkelys blir viktigere og viktigere.
Avsløringene som har brakt overtrampene fram i lyset, har i stor grad kommet av solid journalistisk håndverk, skriver Hammerstad. Pendlerboligsakene, reiseregningssakene, habilitetssakene og nå plagiatsakene, har alle vært drevet fram av landets avisredaksjoner. Satsingen på gravejournalistikk, blant annet med egne graveredaksjoner, kan spores tilbake til rundt tiden da antallet skandaler begynte å eskalere. Parallelt med dette har også verktøyene og metodene til journalistene blitt smartere, godt hjulpet av teknologisk utvikling.
I tillegg ligger mange av overtrampene som utløser skandalene ofte flere år tilbake i tid – noe vi altså senest så med Sandra Borchs masteroppgave fra 2014. Opphopningen vi ser nå kan altså like mye skyldes et etterslep som skyldes at mediene har verktøy som kan avsløre eldre overtramp, og velger å omtale disse dersom de anses å ha politisk relevans i dag,
Minst like viktig som å lete etter skjelett i skapene mener jeg det er å se på motivasjonen for hvorfor den enkelte ønsker seg inn på stortinget. Er det fordi vedkommende ønsker å bidra til å forme samfunnet i den retningen hen og partiet mener er riktig, eller er det primære ønske om makt og posisjon?
Nominasjonensprosessen til neste års stortingsvalg foregår nå. Kampen innad i de mange fylkespartiene for å komme høyt nok på stortingslista til å være sikret en fast plass foregår nå. De fleste partier skal ha listene klare i løpet av høsten.
Det er ikke sikkert at de som sitter med hånda oppe og roper “velg meg” er de som bør velges.
Heller ikke de at det er de som “alltid har toppet lista og hatt fast plass på stortinget i flere perioder” som fortjener ny tillit.
Det er opp til nominasjonskomiteen å komme opp med ei liste som gir partiet de beste kandidatene. De beste kandidatene både til å lede landet og til å ha tillit. Kort sagt finne ut hvem som er de fremste av oss.
Bildet er bare en illustrasjon av en politiker. Jeg mener ikke nødvendigvis at Tonje Brenna er blant de beste av oss, men i går ble det kjent at hun topper listeforslaget til nominasjonskomiteen i Akershus Arbeiderparti. Jeg har overhode ikke noe med nominasjonen i Arbeiderpartiet eller Akershus å gjøre.
Når nominasjonskomiteen har gjort sitt er det et nominasjonsmøte. Der bestemmer medlemmene i partiet hvordan den endelige lista skal se ut. De kan gå for lista slik nominasjonskomiteen har foreslått, eller de kan stemme over endringer. Få en kandidat som ikke har sikker plass lenger opp på lista, eller skyve en kandidat man mener har fått for mye tillitt lengre ned på lista.
Det er altså medlemmene i partiet som bestemmer hvordan den endelige lista ser ut, og hvem som har mulighet til å komme inn på stortinget.
Så er det opp til oss på valgdagen å putte den riktige stemmeseddelen i urna slik at vi får inn de vi mener er mest egnet til å styre landet inn på stortinget. Husk da at hvis du ikke bor i Bergen er det ikke Erna du stemmer på om du stemmer Høyre, og hvis du ikke bor i Oslo så er det ikke Jonas du stemmer inn på stortinget hvis du stemmer Arbeiderpartiet. Det er de som står på din fylkesliste som blir dine representanter inn på stortinget.
Så når vi sitter der med kaffekoppen og sukker og klager over disse udugelige politikerne, enten det er på storting, fylke- eller kommunenivå så husk på at det er vi selv som har vært med på å velge dem.
Hvis du sitter der og mener at du kunne ha gjort jobben mye bedre, meld deg til disposisjon for det partiet du er mest enig med. Jeg tror ikke det finnes et parti som ikke er glad for å få tilskudd av engasjerte, flinke folk.
Når alt dette er sagt så må jeg understreke at det finnes mange hardtarbidende flinke folk både i kommunepolitikken, fylkespolitikken og på stortinget. Folk som ønsker å bidra til at samfunnet utvikler seg i riktig retning og som brenner for saker som er viktig for dem.
De er ikke overmennesker, og skal ikke være det . De er folkevalgt, valgt av folket. Da er det også opp til folket å skifte de ut hvis de ikke finner de tilliten verdig.
Vi får ikke bedre politikere enn de vi velger.
Vi har hatt tre netter hvor det har vært is på bilvinduene om morgenen. Slektninger som liker vinter og snø deler bilder av frossen mark og den første snøen på sosiale medier. Til og med jeg skjønner at jeg motvillig må gjøre meg forberedt på at det kan komme frost også her. (Snø orker jeg ikke tenke på riktig ennå.)
I dag høstet jeg inn mynten i kjøkkenhagen og lagde myntegelé. Det har jeg ikke laget på rundt 20 år. Jeg tror den blir stiv selv om Certo på flaske ikke eksisterer lenger. Det var den Ingerid Espelid Hovig anbefalte i oppskriften jeg brukte den gang. Jeg erstattet den med pektinpulver og regner med det går greit. Ingerid hadde også rikelig med sukker i den oppskriften.
I dag tok jeg meg og tid til å fotografere litt av det jeg har fått i krukker og glass denne høsten. Jeg har forstått det slik at selvskryt er lov på blogg.
På bildet ser dere saft av epler, druer og en appelsin, ett glass marmelade av grønne tomater og to små glass med myntegelé.
I tillegg har jeg laget rognebærgele og Gamle Gubben Grå har kokt plommesyltetøy.
Jeg har litt mange poser forvellet squash, et par bokser med gresskarpure’ og noen bokser sopp i fryseren. Det er lenge siden selvforsyningen har vært så bra som i høst.
Slapp av Kjerringa og Gamle Gubben Grå sitter ikke å flotter seg med frokost på kafe. Det skulle sett seg ut. Gamle Gubben Grå sitter fremdeles i pysj, og denne kjerringa er heller ikke presentabel så tidlig en lørdags morgen. Men jeg har hørt at mat liksom skal selge på blogg, så da forsøker jeg å lokke folk inn på bloggen min med et matbilde. Bruke kaffekopper og croissant som klick-bite.
Ikke det at jeg har så stor tro på at det hjelper. I dag er det femte dagen denne uka at jeg starter dagen med å reflektere over ukemenyer og mat. Mandag var det Fårikål, tirsdag peking-and-suppe, onsdag var det gresskarsalat. og i går var det tørt brød. Det har ikke bragt meg til de store høyder verken når det gjelder sidevisninger eller topplassering. Det har heller gått raskt nedover.
I dag er utfordringen å komme med noen refleksjoner over temaet Kyllingpanne med parmesansaus. (Sukk) Livet som blogger er ikke alltid enkelt.
Kyllingkjøtt, gulrøtter, frossen blomkål/brokkoli, creme-fraiche, kremfløte og parmesanost. Virkelig inspirerende…. (sukk.)
Parmesan er den franske formen av italiensk parmigiano, som betyr «fra byen Parma». Osten omtales som oftest som parmigiano i Italia og parmesan i andre land.
Osten ble skapt i Podalen og på Posletten i middelalderen, sannsynligvis av munker på 1100- eller 1200-tallet. Den ble raskt populær både i Italia og andre land, og er et av de første italienske eksemplene på en matvare med navn knyttet til en by som oppnår ikonstatus som spesialitet.
Det brukes 16 liter melk for å produsere en kilo ost og 550 liter melk til ett hjul.
Kuene kan bare spise naturlig grønt gress, kraftfor kan ikke brukes. Den lages av halvparten kveldsmelk, der fløten er skummet av, og halvparten morgenmelk som beholder fløten.
Den avskummede fløten blir til ferskosten mascarpone.
Eneste lovlige tilsetninger er kalveløype og salt.
Den selges i store hjul på mellom 24 og 40 kilo.
Etter at osten har fått sin form, oppbevares den i ca. 21 dager i saltlake for å hindre uttørking under lagringen. Før salg får osten stempel fra offentlig kontrollør. I butikk vil stykkene som selges som oftest ha med noe av den harde skorpen.
Parmigiano Reggiano som er lagret opp til to år kalles vecchio og mer enn to år stravecchio. Ost som er lagret mindre enn ett år, hvilket er uvanlig, kalles parmigiano nuovo, men Parmigiano Reggiano selges ikke så ung.
Tre segl som viser ostens modningstid har vært brukt siden 2007: rødt for minst 18 måneder, sølv for minst 22 måneder og gull for minst 30 måneder.[
Grana Padano er minst like hard som Parmigiano Reggiano, men har ikke like markert aroma og smak. Den selges også noe yngre og til en lavere pris.
I 2019 ble det produsert 199 300 tonn Grana Padano, og 149 800 tonn Parmigiano Reggiano. Fratrukket eksport var forbruket i Italia i 2012 rundt ca. 240 000 tonn, hvilket gir et forbruk per innbygger på rundt fire kilo per år av de to typene parmesan.
Antallet melkeprodusenter til Parmigiano Reggiano i 2012 var 3507, og disse hadde og 244 000 kuer. Antallet meierier som deltok i produksjonen er 384, I alt og 20 000 mennesker hadde arbeid knyttet til produksjonen. I 2018 ble det produsert mer enn 3,7 millioner hjul Parmigiano Reggiano.
Eksporten fra Italia av Parmigiano Reggiano utgjorde over 40 % av produksjonen i 2018. Av eksporten i 2018 gikk rundt 11 000 tonn til Frankrike og 10 000 tonn til USA.
Importen av Parmigiano Reggiano til Norge var 232 tonn i 2017, en fordobling på fire år. Jeg tipper det tallet har steget en del siden 2017.
Jeg håper du lærte litt av dette innlegget. Det gjorde i det minste eg mens jeg skrev det. Litt sånn fun-fact som man kan krydre måltidet med hvis man serverer kyllingpanne med parmesan.
Husker dere Jacobine? Hun jeg fortalte om i innlegget Presteskole og frieri. Prestedatteren som Peter Christen Asbjørnsen ble forelsket i, noe som ikke helt falt i god jord hos prestefamilien. Jeg fortalte at hun ble gift med en prest og fikk 13 barn.
Presten hun ble gift med het Martin Adolf Sigholt. Hann var sønn av justisråd og tollinspektør i Kristiansand Peter Lorentz Siddelmann Sigholt og Maren Anne Wittrup.
Martin Adolf var personell kapellan i Nannestad, sokneprest i Steigen, Sokneprest i Tinn, prost i øvre Telemark og sokneprest i Søndre Odalen.
Han og Jacobine ble gift i 1836 og fikk ikke mindre enn 13 barn i løpet av 22 år..
Om hun levde et langt og lykkelig liv? Jeg tror ikke det. Eller det var langt til å være på den tiden. Jacobine døde i 1894, 80 år gammel. Men det var lykkelig jeg kanskje ikke tror livet alltid var.
Av de 13 barna døde 6 stykker i løpet av oppveksten.
Emma Wilhelmine døde 2 år gammel, Johanne Jacobine døde ung. (Hvor ung vet jeg ikke), Kristian døde 9 måneder gammel og Wilhelm Adolf, Martin Adolf og Johan Rasmus druknet i den samme ulykken i Glomma da de var 16, 10 og 9 år gamle.
Emma Wilhelmine som ble født samme året som storesøsteren med samme navn døde var sinnsyk, den samme diagnosen fikk Cecilia Birgitte Albertha.
De tre sønnene som druknet i Glomma 22. juni 1861 var sammen med huslæreren sin da de druknet, men han kunne ikke redde dem.
Læreren var Thorvald Lammers da 20 år gammel. Siden ble han en berømt sanger, komponist og kordirigent.
Av Jacobine og Martin Adolfs 13 barn døde altså 6 stykker, mens 2 ble erklært sinnsyke. Hvordan gikk det så med de siste 5? Jo, i grunn veldig bra.
Johanne Cathrine ble gift med Christian Smith Heftye. Han var juridisk kandidat og fullmektig i Postdepartementet. Siden avanserte han til ekspedisjonssjef i Postdepartementet. Han representerte Norge på postkongressene i Paris både i 1879 og 1880.
Johan Jacob , Han suderte juss og ble kopist i Postdepartementet, Seks år senere ble han revisor i Telegrafverket, og i fire år etter det kgl. fullmektig i Poststyret og kontorsjef i Telegrafverkets revisjonskontor. Giftet seg med Marie Louise Frost. Han levde til han ble rundt 80 år gammel.
Joakime (Kima) ble gift med kopist i Postdepartementet Eilert Malthe Storm- Han ble etter juss-studiet kgl. fullmektig i Postdepartementet, og var konstituert zahlkasserer til han 50 år gammel søkte avskjed. Han dro da til USA., hvor han oppholdt seg i en årrekke, men lot familien være igjen.
Etter hva jeg forstår besto den familien av Joakime og datteren Gudrun Hanna Jørgine som var 11 år gammel da faren dro til USA: Paret hadde og to andre barn som døde mens de var små.
Birgitte (Betzy) Elise ble gift med kopist i Finansdepartementet Didrik Cappelen Frost. Han ble kgl. fullmektig i Finansdepartementet i 1890, og samme år revisor i Kongeriget Norges Hypothek-bank.
Hvis du ikke alt har sett sammenhengen. Marie Louise Frost som ble gift med Johan Jacob var søsteren til Didrik Cappelen Frost som søsteren hans Betzy ble gift med.
Marie Helene var kontorist i Postdepartementet, og døde ugift 52 år gammel.
Man kan vel konkludere med at familien Siegholt hadde gode kontakter i postdepartementet.
Når været er så flott som i dag, ja da formelig må en ut. Sola både skinner ig varmer, himmelen et blå og høsten viser seg i all sin prakt. Man behøver ikke henge med nebbet selv om en ikke befinner seg på høst-fjellet. Høstfarger er det over alt, du behøver ikke en gang lete.
Hundene og jeg har labbet en runde ved elva og fossen i dag og. Elvelangs er en gangvei/ turvei langs elva som jeg et veldig glad i. Og ja, jeg har sikkert både skrevet om Elvrlsngs og delt bilder der fra mange ganger før. Bær over med meg. Er man lokalpatriot så er man lokalpatriot.
Noe annet jeg også har delt bilder av før er fossen og Oppgangssaga. Men jeg synes det er et så flott motiv, spesielt når fossen er full av vann og Nordre park er i høstskrud. Jeg tenker dere tåler et dagferskt bilde, selv om jeg vet at jeg hadde et bilde med lignende motiv i forrige uke.
Kom dere ut og nyt høsten, folkens. Drn ligger der rett utenfor stuedøra.
Tekoppen er fylt til randen og jeg har tatt et par gode slurker av den før jeg kaster meg over tastaturet for nok en gang sitte å reflektere over det samme blogginnlegget som jeg reflekterte over på mandag og tirsdag.
Etter å ha reflektert over de to første rettene Fårikål og Peking-and-suppe skal jeg i dag komme med noen bevingede ord over temaet tørt brød! Herre gi meg styrke! Jeg sjeler mot den store boksen med alle pillene mine oppe på mikrobølgeovnen, men nei det er bare piller mot diabetes, høyt blodtrykk og noe smertestillende. Ikke noe beroligende. Det får holde med enda en slurk beroligende te.
Vi skal ikke mange tiårene tilbake i tid før begrepet daggammelt brød var totalt ukjent. Ikke fordi man alltid hadde ferskt brød, men fordi det var en selvfølge å spise brødet selv om det var bakt i går eller i forrige uke. At et brød var en eller flere dager gammelt var helt normalt. Man understrekte heller når det var ferskt brød som noe ekstra flott,
Nå skrives det altså blogginnlegg for å lære folk at tørt brød kan ristes i ovnen med litt smør og hvitløk og bli godt tilbehør til salater, supper og gryteretter,
Det som får det til å ta av litt når jeg leser denne oppskriften er ikke at vi blir minnet om at daggammelt brød faktisk kan brukes til noe, men at en slik påminnelse er nødvendig. At det faktisk finnes mennesker som kaster brød bare fordi det har blitt en eller to dager gammelt.
I januar 2023 publiserte forskning.no en artikkel som fortalte at 300.000 brød kastes hver dag i Norge.
Godt over 100.000 av disse brødene kastes daglig i butikkene, mens husholdninger kaster rundt 170.000 brød. Det viser tall fra Norsk institutt for bærekraftsforskning (Norsus).
Det betyr at det kastes over 200 brød hvert minutt i Norge.
Jeg burde ikke hisse meg opp over innlegget til Mat fra bunnen jeg burde lovprise det. Alt som kan bidra til å hindre matsvinn er bra.
I et debattinnlegg på siden forskersonen.no fra 2022 har man regnet ut at vi kaster 75 000 tonn brød og bakervarer i Norge hvert år. De har omgjort dette til brød, og skriver at det tilsvarer 104 millioner brød, (2020 tall).
For å dyrke mel til et brød kreves det en kvadratmeter matjord, ifølge jordvern.no.
Det vil si at det er 17 333 fotballbaner med matjord som ikke blir benyttet til det formålet det hadde, nemlig å mette mennesker.
Norge er ikke selvforsynt med korn. 82 prosent av kornet vi spiser er hvete, og i f2021 ble 37 prosent av den importert, -hovedsakelig fra Tyskland og Polen.
Russlands invasjon i Ukraina har medført at både Ukraina, Serbia, Ungarn, Bulgaria og Romania har innført eksportstopp for en rekke kornslag. I tillegg viser tall fra analysebyrået AgriCensus at Russland, som er verdens største eksportør av hvete, har halvert sin hveteeksport siden de gikk til krig.
Dette er opplysninger fra 2022. Hvordan dette har utviklet seg de to siste årene vet jeg ikke, men som vi alle vet er det fremdeles krig i Ukraina.
Mindre korn på verdensmarkedet gjorde at europeisk mathvete ble 62 prosent dyrere fra 2021 til 2022. Amerikansk mathvete ble hele 94 prosent dyrere i samme periode.
Det norske klimaet gjør det utfordrende å produsere matkorn med høy kvalitet. Derfor går mye av det som dyrkes til dyrefôr. Regjeringen har innført økte tilskudd til de bøndene som sår matkorn fremfor fôrkorn.
Et annet tiltak for å øke selvforsyningsgraden av korn bør være at vi i større grad spiser det kornet vi allerede dyrker, som bygg og havre. Dette er kornsorter som er mer hardføre og bedre tilpasset vårt klima enn hva hvete er.
Det er kostbart, lite bærekraftig og uetisk å kaste så mye brød som vi gjør. Det er matkorn av beste kvalitet som går til spille, og det er svært viktig at vi utnytter kornet bedre. Slik praksis er i dag risikerer vi at staten substituerer matkorn som aldri vil bli spist.
Innlegget til Mat fra bunnen er altså både relevant og i tiden. Vi må få ned matsvinnet, ikke minst av brød. Da er det å minne folk på at man kan bruke tørt brød til langt mer enn å fylle opp søppeldunken viktig.
