Et nytt innhold  har Mestro06 kalt det siste innlegget sitt. Jeg er litt usikker på om jeg synes innholdet i selve teksten er så ny. Er det ikke mye hjerte smerte som jeg jo allerede har lest om i flere innlegg?  Jeg henter meg en kopp te og ser litt nærmere på teksten. Hva gjør at han har kalt det Et nytt innhold? 

Jeg tror han mener at han har kommet til en erkjennelse. Han skriver: Jeg har sett noe. Jeg har studert noe. Det betyr vel at han på ett eller annet vis har tilegnet seg kunnskap?

Men han ser fremdeles ikke så veldig lyst på livet. Frels meg ut av formørkelsens favn. 

Klokken tikker. Tiden går, Likevel er jeg usikker på om han har gått videre.

Jeg vet hvor jeg er i livet, og jeg kjenner lidelser fra en åndelig side. 
Har du og møtt mennesker som ikke har det bra med mindre de kan klage over ett eller annet? At de på mange måter dyrker lidelse? Jeg tror Mestro06 bevisst eller ubevisst er litt slik.
Skal jeg være ærlig har jeg alltid blitt litt utmattet av slike mennesker, og etter hvert som jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv begynt å holde en viss avstand til de.

Det er ikke lett å gripe tak i livet skriver Mestro06. Prøv!! sier jeg. For livet er så uendelig mer enn lidelse.

En langvarig smerte fra innsiden av sjelen, som er dekket av mange sår i dype spor, skriver Mestro06, og jeg forstår at for han er smerten en del av livet. Men hva med å la de sårene få skurve, få gro? Da blir det ikke dype arr som setter spor. Jo mer du klorer av skurva, jo mer du henter frem lidelsen, jo dypere blir arrene.

Jeg er egentlig annerledes, og ikke gråtende svak. 
Hvorfor forbinder folk tårer med svakhet? Tårer gir makt. Hvor mye oppmerksomhet får ikke den som sitter gråtende i et rom full av mennesker som ønsker å være glade?
Annerledes føler de fleste seg i blant. Det er ikke noe nytt, og kanskje er det en naturlig del av livet.

Jeg vil jo bare leve for å overleve i en verden, som er fullstendig dekket av formørkelsen. 
Der har vi den innstillingen jeg ikke liker igjen. Leve for å overleve. Livet er da så mye mer enn det! Man skal da leve for å leve, ikke bare for å overleve!
Og selv om jeg synes verden er på ville veier så nekter jeg å være med på at den er fullstendig dekket av formørkelsen. Det finnes håp. Det finnes lys!

Jeg tror det handler like mye om å bestemme seg for å gå mot lyset, ta en beslutning, og ikke så mye om viljestyrke. Mer om kjærlighet. Kjærlighet til seg selv, og til livet.

Det gjør vondt å bli hindret, skriver Mestro06. Men hvem hindrer han? Er ikke det til syvende og sist han selv?
Det gjør vondt å studere et feil bilde av meg. Hvem har skapt det bildet? Er ikke det han selv? For eller mot livshåpet?  Jeg vet hva jeg hadde valgt. Det er et lekende lett valg, selv om livet noen ganger har gitt meg mer grunn til håpløshet enn til håp.

Ikke studer meg for mye, men studer deg selv i ditt eget speil. Kanskje er det meg han skriver til her. Jeg har brukt masse tid i det siste til å studere og reflektere over Mestro06 sine tekster. Kanskje burde jeg reflektere litt mer over det jeg selv skriver?

Elsk deg selv, Det er jeg ganske god på. Å elske meg selv. Ikke slik at jeg dyrker eget ego, mer det at jeg er klar over at jeg er bra nok. Jeg er like bra som alle andre.

Teksten gir i det minste håp om at Mestro06 er på riktig vei. At han kan klare å løsrive seg fra det mørke han føler omslutter han og komme ut i sollyset. Han ser ut til å ha tatt de første famlende skrittene.

Bildet er et arkivbilde. Jeg føler for å påpeke det. Vil ikke ha på meg at jeg sitter og super kaffe-latte hver dag. Nei, ikke er jeg ute på byen heller. Det er tekopp og tastatur ved spisebordet hjemme i Drømmehuset som gjelder i kveld.

Dagen har blitt brukt ute i hagen. Har fått rakt og ryddet litt. Kuttet opp litt kvist og så videre. Har ikke flydd rundt og fotografert. Buksa jeg hadde på i dag hadde ingen lommer. Ikke genseren heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Leser at det er litt bråk i LO: Nok en gang er en maktperson tatt med buksa nede.
Ok to voksne mennesker som har frivillig sex er kanskje ikke det verste som kan skje, verre at Jørn Eggum prøvde å betale henne til taushet med en hysj-avtale.

Selvsagt ikke tilfeldig at dette kommer ut i media nå, Jørn Eggum skulle om kort tid bli valgt til ny LO-leder ved akklamasjon. Men så tar den tidligere elskerinna en “Takk for sist”, hun har blitt sparket fra jobb og verv i Fellesforbundet på grunn av en lederstil som var litt vel dominerende og ikke falt i god jord hos de hun ledet.

I mine øyne virker det som en skikkelig dritt-pakke fra denne Solberg for å hevne seg på sin tidligere elsker og leder.
Ja, ja kan jo bli litt underholdende å følge med på de neste dagene.

.

Kaffe er blant de tingene jeg synes lukter utrolig godt. Kanskje lukter kaffe bedre enn det smaker enkelte ganger. Jeg liker jo best kaffe-latte, og er ikke så glad i svart kaffe. Men lukte godt, det gjør det,

Å pynte, bake og handle er ting man gjør før jul, og som i grunn er ganske lystbetont. Ikke like lystbetont, men likevel en del av juleforberedelsene er å rydde og vaske. Nå har jeg forstått at det ikke er mattilsynet men Jesusbarnet som kommer på julaften, men sammen med Jesusbarnet kommer Svigermor. Noen ganger er nok hun langt mer pirkete enn mattilsynet.
Kanskje er jeg urettferdig nå, men det har vært såpass mange stikk opp gjennom årene etter at hun og hennes kritiske blikk har funnet noe å sette fingeren på.
Det er flere som kommer innom i jula, så litt rydding er på sin plass.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har åpent mellom kjøkken og spisestue. Fra plassen i Tante-sofaen har gjester fritt innsyn rett inn på kjøkkenet. Kjøkkeninnredningen vår er et slitent furukjøkken fra 80-tallet som vi har malt to ganger for å få det til å se litt bedre ut. Nytt kjøkken står høyt på ønskelista, selv om jeg har liten tro på at det dukker opp under juletreet.

Kjøkkeninnredningene fra 80-tallet var som regel slike som ikke går helt opp til taket. Det blir liksom ei “hylle” oppå skapet hvor man kan plassere ting. Noen hadde pyntegjenstander der som sto og samlet støv, en periode var det moderne å ha tørkede blomster der.
På kjøkkenet her styrer en praktiker. Gamle Gubben Grå er jo kokk. Ledig hylleplass på et kjøkken brukes absolutt ikke til tørkede blomster eller pyntegjenstander, men som lager-plass. Gjerne for ting som jeg gjerne ville hatt bak ei skapdør.

I dag startet jeg å rydde oppe på kjøkkenskapene. Bokser med havregryn, Coscos, og sammalt rugmel ble tatt ned og lokkene vasket.  Noen ting ble stablet litt penere av store plastburker Gamle Gubben Grå gjerne vil ha i nærheten når vi driver med julematen. Det ble vasket og tørket støv oppe på skapene. Det var en stund siden sist. Jeg er ikke så glad i å klatre opp på en stol.

Så kom jeg til hjørnet hvor Gamle Gubben Grå lagrer filter-kaffe. Vi har jo kaffemaskin som maler bønner og lager en og en kopp etter styrkegrad og smak til den enkelte av oss. Mocca-masteren i kjelleren blir hentet frem sjeldnere og sjeldnere. Da må det liksom være en god del folk her som skal ha kaffe slik at det går flere kanner kaffe. Jeg kan ikke huske sist vi brukte den. Muligens i konfirmasjonen til Yngste Sønn. Det var i 2012.

Jeg er usikker på hvor mange poser og bokser med pukverkaffe jeg fikset ned fra toppen av skapet. Det var ikke få. Noen har vi muligens fått i gave. Noen har garantert Gamle Gubben Grå hamstret, kjekt å ha. Vi må jo ha kaffe!
Før når jeg har vasket og ryddet oppe på skapet har jeg bare sukket og satt alt tilbake etter å ha tørket litt støv av det og vasket oppe på skapet. Man velger sine kamper. Det å gå i debatt med Gamle Gubben Grå og hamster-tendensen hans pleier ikke å bidra til husefreden.  I tillegg hat jeg liksom ikke hatt energi til å kaste meg inn i slike debatter på en god måte.

Nå spurte jeg Gamle Gubben Grå på en pen måte hva som skjedde med kaffen etter best før datoen. Han sukket og gjentok det han alltid sier smak, lukt kjenn. Det står Best før, ikke ødelagt etter.
Det er jeg enig i.
Jeg tror kaffe har relativt lang holdbarhetstid. Fersk kaffe kjøpt i dag har sikkert Best før dato sent i 2025, kanskje i 2026. Og nei, jeg tror ikke det er farlig å drikke kaffe som har ligget i en tett pose eller en tett boks en stund. Men noe skjer sikkert med den når den har ligget på toppen av skapet vårt siden 2012 (som var det eldste jeg fant), 2014 og 2017. Så jeg spør selv om den ikke er farlig å drikke, Hva skjer med den? 
Den mister litt av aromaen, svarer Gamle Gubben Grå.

Og det er nettopp det som er mitt hovedpoeng. Den er mindre god. Vi bruker bare filterkaffe til de riktig store anledningene. Da vil vi jo ikke servere årgangskaffe med litt lite aroma. Kall meg gjerne snobbete. Gamle Gubben Grå var enig med meg i det. Så jeg fikk lov til å fjerne de eldste posene. Jeg definerte det som alt som var mer enn tre år gammelt, og dermed gikk all kaffen i søpla.
Før alle miljøaktivister kaster seg over meg for i det hele tatt å ha kastet noe, retter jeg opp setningen over. Posene som har inneholdt kaffe har blitt sendt til gjenvinning ut fra hva de var laget av.  Boksene blir vasket og kommer nok etter hvert ned i kjelleren, eller kanskje til et loppemarked eller bruktbutikk hvis de er pene og av det slaget.  Og kaffen, den ble selvsagt tømt ut av poser og bokser og ut i kompostbedet i kjøkkenhagen. Den blir til fin og næringsrik jord.
Det medfører at det  for øyeblikket dufter godt av kaffe ute i hagen her. Er ikke den verste duften fra ny-gjødsla kjøkkenhage det.

I går skulle jeg reflektere over et innlegg som handlet om ukeneny og endte opp med å fortelle om en russisk tsar. I dag er det prøvekjøring av rullestol jeg skal prøve å reflektere over. Blir spennende å se hvor kjerringtankene havner da.

Jeg har opp gjennom årene brukt rullestol som hjelpemiddel både når jeg knakk ankelen og når jeg ødela kneet. Jeg har deltatt på stand og jeg har vært på kommunestyrets talerstol i rullestol, men noen rullestolbruker over lengre tid har jeg heldigvis ikke vært.

Når jeg leste innlegget til Vivian og begynte å tenke på hvordan jeg skulle vinkle mitt innlegg var det en historie jeg raskt kom til å tenke på. Glem ødelagt kne og ankel. Vi skal tilbake til sommeren 1986 og min første erfaring med bruk av rullestol.

Jeg har helt fra tiden på ungdomsskolen hatt ei venninne med funksjonsnedsettelse. Hun sitter ikke i rullestol, men har andre utfordringer. Hun hadde fått plass på en leier arrangert av Rotary. Ungdom med funksjonsnedsettelse skulle ha med seg en “frisk” ungdom på et 14 dagers opphold på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Jeg skulle være med venninna mi som ledsager. Her var det masse aktiviteter og mye moro som det jo er når mange ungdom møtes.

En av dagene skulle vi ha rullestol-stafett. Noen av oss funksjonsfriske skulle konkurrere med noen av de som brukte rullestol. Manuel rullestol da. Ikke sånn med motor. Jeg har aldri vært noen atlet, men ble av en eller annen merkelig grunn tatt ut til denne øvelsen.

Bildet er helt klart ikke fra 1986, men det viser i det minste kjerringa i rullestol.

Vel løpet startet med en slak oppoverbakke. Det var bare å bruke armmusklene og forsøke å komme seg raskest mulig oppover. De mer drevne rullestolbrukerne fikk kjapt opp farten. Vi mindre drevne ble hengende etter. Jeg dannet baktroppen. Dette to på armene.

Så var det et flatt parti før det gikk i en slak bakke ned mot målområdet. Jeg tenkte at nå var det bare å la det stå til. Kall det sluttspurt.
Da var det en moroklump av en gutt som kom i sin motoriserte rullestol, en slik “traktor-type”, massiv og stor med grove hjul bygd for terreng.  Han parkerte seg og stolen litt sånn tvers over den veien jeg var på vei ned i god fart i in noe mer antikvariske modell av en rullestol.
Jeg hadde vraka bilen min tidligere i uka, (lang historie, tar ikke den her nå), og hadde ikke myst på en kollisjon. Så jeg styrte rullestolen vekk fra den asfalterte veien og ut på plenen ved siden av. Ideen min var å styre rundt denne glisende fyren i den store rullestolen og inn på stien igjen.
Det gikk ikke så bra. Stolen var ikke så lett å styre når den hadde god fart. Jeg klarte fint å styre ut av veien, men så gikk det rett vest og ned en skråning hvor rullestolen hvelvet, og jeg gikk på hodet ut av stolen, og klemte tommelen i stolen på min vei ut i det fri.
Ser man godt etter på de høyre tommelen så har jeg fremdeles ett arr som et lite minne om den kjøreturen.

Da jeg hentet posten i dag var det sammen med regninger, reklame og avisa et postkort. Slikt er sjelden vare i disse dager.  Siden Svigermor stort sett er den eneste som sender kort til oss, og hun for tiden er på besøk i Los Angeles, gikk jeg ut fra at kortet var fra henne.

Jeg studerte bildet før jeg leste teksten på baksiden.  Det var ikke fra L.A. Det var fra Fredrikstad! Hvem kjenner vi som sender kort fra Fredrikstad? I hodet gikk jeg raskt gjennom den nærmeste omgangskretsen uten at jeg trodde noen var på de kanter av landet. Slikt har ma  kanskje ikke alltid styring på, men det er ytterst få jeg ville tro sendte postkort og ikke snap.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg snudde undrende kortet. Det var fra Solveig, bedre kjent her som Solliv. Det var så utrolig koselig og rørende. Det at mennesker jeg bare kjenner her fra bloggen tar seg tid til å skrive og sende postkort. Sånn gjør meg glad på riktig ordentlig.

Det er kos med snap og oppdateringer på Instagram og Fb  men et håndskrevet postkort du kan ta og holde i hånden, ja det stiller liksom I en klasse for seg.

Så Solveig, TUSEN TAKK! Kortet fra deg gjorde denne dagen  litt lysere for ei ganske så sliten kjerring. GGG hilser også og takker. Nå henger kortet på kjøleskapdøra, der det alltid hang mange kort før i tiden. Kos.

Sokkene alle snakker om  skriver Vibbedille, og innlegget handler om noen strikkede sokker med tær og fotlenker.
Jeg har aldri hørt noen snakke om slike sokker, ikke gjør jeg det selv heller, så å hevde at alle snakker om de sokkene er en real overdrivelse.

Før, da jeg var ung, kunne slike uttalelser få meg til å føle meg dum. Eller kanskje ikke dum, men i det minste utenfor. Hva var det alle andre snakket om som jeg ikke hadde fått med meg?
Det forsterkes når det fortelles at sokkene er inspirert av en filmserie med navn Dune, uten at det gjorde meg noe klokere. Aldri hørt om filmene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Yngste Sønn kan opplyse meg om det. Det er en nyversjon nå, men opprinnelig er det en film fra 1984. Vel,, jeg så den ikke i 1984 heller. Jo mer jeg hører og leser om filmen, jo bedre forstår jeg det. En film som utspiller seg i år 1091 hvor forskjellige riker bosatt på forskjellige planeter sloss om et krydder som heter Melange??!! På krydderplaneten venter de på en Mesias-lignende fyr som skal dukke opp samtidig som det finnes kilometerlange sandormer som spiser mennesker som om de skulle være insekter.
Helt klart ikke noe jeg fløy ned kinodørene for å få se siste året på gymnaset, hvis filmen i det hele tatt ble vist i Hønefoss.

Så og si at alle snakket om et par merkelige raggsokker inspirert av en film for spesielt interesserte, er og forblir en overdrivelse. Jeg føler meg verken dum eller utenfor om jeg ikke er nerd.

Alle må ha skriker reklamen. Alle de andre får lov sa ungene da de var yngre, og muligens jeg og brukte det trikset da det var jeg som var ung. Alle må være enige om argumenterer politikere, selv når jeg er rasende uenig.

Hva er det med dette behovet mange har for å underbygge sine egne meninger om alt fra film til innvandring som om de snakker på vegne av alle andre?
Har de ikke gode nok argumenter hvis de ikke må støtte seg til en hær av imaginære meningsfeller?

Dette gjelder kanskje mer for tilfeller hvor man uttaler seg “på vegne av flere” om noe annet enn raggsokker.
Når det gjelder sokker ser jeg mer på det som et salgs-triks.
Tviler imidlertid på om alle vil vandre rundt med tåsokker med fotlenke på grunn av Vibbedilles innlegg, selv om alle visstnok skal snakke om disse sokkene.

Hvis du lurer på hva bildene av kaffekopper har å gjøre med denne teksten så er forklaringen såre enkel;  Vibbedille skriver også

Kos deg og ha en fin lørdag, finn på noe kjekt 🙂

Det skal jeg. Det er lørdag og alle vet at det betyr kaffe-latte for denne kjerringa. Må bare få unna litt husarbeid først.

Vi prøver etter beste evne og ikke fokusere for mye på at grunnen til at vi er på Ullevål i dag er en avtale på Kreftsenteret.

Kreftsenteret. Bare ordet gir meg en klump i magen. Jeg minner meg selv på at oppgaven min ikke er å ha klump i magen og gravrøst, men å være realistisk optimist og forsøke å få tankene over på andre ting. I det minste i noen øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så vi drikker kaffe-latte på Espresso House som har egen filial her inne. Vi er litt tidlig ute, så da er det å sitte i gode kurvstoler ute i sola og drikke kaffe-latte og spise kanelboller langt å foretrekke fremfor et venterom på kreftsenteret.  Etterpå svinger vi oppom det som i gamle dager kaltes B-blokka men dom nå har adressen Kirkeveien 166d. Blokka hvor jeg hadde studenthybler min fra oktober 1988 og til jeg avsluttet studiet i juni 1990.

Rom 612 i denne blokka var mitt hjem. Grå, flasser maling og gardiner som ikke var like lange da jeg overtok hybelen. Jeg malte den knall rosa, omtrent slik som  gjestedoen hjemme i Drømmehuset. Så hang jeg opp hvite trådgardiner med blonder. Jeg elsket den hybelen, selv om jeg delte dusj, do og kjøkken med 13 andre.

Minnene strømmer på. Gode minner.