De sier på radioen at det er 15 år siden Michael Jackson døde.  Folk husker hvor de var da de fikk greie på at han var død. Nesten sånn som alle husker hvor de var da Brå brakk staven.  
Jeg husker også hvor jeg var og hva jeg gjorde da det gikk opp for meg at Michael Jackson var død, og selv i dag 15 år senere kan jeg fremdeles føle på den skuffelsen jeg følte akkurat da.
Eller skuffelse blir muligens litt feil, for det var jo og iblandet ganske mye lettelse.
Men la oss ta det litt fa begynnelsen…

Jeg hadde hatt nattevakt natt til 25. juni 2009. Så jeg lå på soverommet og slumret med soveromsdøra sånn halvveis oppe. Knep for at hundene vi hadde da kunne snike seg ut og inn av soverommet mens jeg sov, og ikke ble stående utenfor døra og klore eller klynke.
Radioen står alltid på på dagtid i Drømmehuset.
Gamle Gubben Grå var sikkert på jobb, hvor ungene var er jeg usikker på. De var 12, 14 og 18. Klarte seg selv.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Mens jeg gled ut og inn av søvnen hørte jeg radioen på hver eneste nyhetssending messe om en som var død. Hvem fikk jeg ikke helt med meg, bare at vedkommende var 50 år. En alt for ung alder å gå bort i.

Jeg hadde fått med meg at Jens Stoltenberg, daværende statsminister hadde fylt 50 tidligere det året, og i min halvsovende hjerne konkluderte jeg med at det var Stoltenberg som hadde vandret over til de evige stortingssaler.
Trist, selvsagt. Og helt klart en nyhet, ja altså hvis statsministeren hadde gått bort. Hvem ville overta statsministerembede?  Regjeringskabal som måtte stokkes på ny. Valget til høsten. Hvem ville bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat?

Som dere skjønner, min sovende hjerne arbeidet alt med problemstillingene som i mitt hode hadde oppstått. Jeg var og litt nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Hva dødsårsaken var. Hjerneblødning? Hjerteinfarkt? Ulykke?

Så våknet jeg, sto opp og fikk med meg nyheten på ordentlig.
Det var “bare” Michael Jackson som hadde dødd. En for meg totalt uinteressant fyr.
Dere kan tro jeg var skuffa…..

Engler finnes er tanken som slår meg når jeg leser Vivian sitt innlegg. Vibbedille er en sann engel der hun tar turen til Bergen for å få opp perleriene til Vivian og hjelpe til å få hagen slik Vivian ønsker, men hadde gitt opp ¨å få til i år. Det er bra at engler finnes. Slikt gjør meg glad.

Kommer til å tenke på at perle-snilen jeg kjøpte av Vibbedille for et par år siden ikke har kommet frem i år. Det skyldes bare latskap fra min side, men det skal fkses pronto. Den ligger i putekassa ute på terrassen og skal bare stikkes ned i et blomsterbed, pallekarm eller stor blomsterpotte. Alt etter hvor jeg synes det passer med snile i år.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Når jeg ser ut på hagen er det kanskje litt mer enn å stikke en plast-snile på en pinne ned i jorda, Planter og ugras gror fort nå som sola kom etter noen uker med regn.  Får ta et skippertak i dag. Sola skinner fra klar blå himmel, så litt uteaktivitet er på sin plass.

Jeg klarer ikke helt og bry meg om ei med plantar fascitt bruker Fit Flop’er eller Gaitline sandaler.
Hodet mitt er for fult av tanker for tiden.
Nå er det i grunn ikke noe nytt, for hodet mitt er som regel fult av tanker. Kjerringtanker. Navnet på denne bloggen tilsier jo at det er ei dame med en viss cerebral sirkulasjon som er blogger. Jeg som lar meg engasjere av alt fra gamle presteboliger til politiske intriger på 60 tallet og kan hisse meg ordentlig opp over en ukemeny pleier ikke å vandre tanketom rundt.
Kanskje blir det mer riktig å si at jeg er mer grublende enn jeg pleier.
Jeg pleier ikke å være den som overtenker, men det gjør jeg nok for tiden.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss.  Det er vi selv som velger hvordan livet vårt skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Skriver Heidi Rosander i dette innlegget som jeg nå sitter og reflekterer over for andre gang. Og ja, jeg er så hjertens enig i det. Vi er selv ansvarlig for å få mest mulig ut av våre egne liv. Ingen kan leve livet for deg, det ansvaret må du ta selv.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Men…
Vi er alle mennesker. Få av oss er uten feil Vi tar i blant dumme valg. Det er ikke sikkert de er så gjennomtenkte heller. Det er vel få som lager en ROS-analyse før de tenner sin første sigarett eller tenker førti år frem når man kaster gymtøyet i søpla etter siste gymtime på videregående og tenker aldri mer.
Selv de som vandrer gjennom livet som prakteksempler, aldri drikker noe annet enn rent kildevann, er veganere og lever kun av kortreiste grønnsaker og kjempesunne frø fra planter som kun vokser på andre siden av jordkloden lever ikke evig.

Sykdom rammer, og den rammer ikke rettferdig.
Selvsagt har livsstil noe å si for risikoen for å pådra seg forskjellige sykdommer. Du kan øke eller minske risikoen ut fra valg du tar, men du har ingen garantier.
Den sunne veganeren som trener to ganger daglig og går i kirken hver søndag dør av kreft før hun er midtveis i livet.
Storrøykeren med fast bord i pubens mørkeste hjørne lever til han er 97, og dør med den siste rullingsen i kjeften der inne i kroken sin.

Ingen kan leve livet sitt i reprise. Gjort er gjort og spist er spist.
Så kan man heller tilstrebe seg å ta bedre valg i tiden som kommer.

Ingen vet hva morgendagen, dagen deretter og alle dagene, ukene, årene som kommer vil bringe. Ingen vet heller hvor mange dager, uker år fremtiden består av. Slike grublerier svirrer rundt i kjerringhodet for tiden.

Jeg nyter tekopp nummer to, ser ut på en flott sommerdag med skyfri himmel. Bestemmer meg for at jeg skal gjøre denne dagen god. Ta meg tid til å være her og nå.
Jeg har alt konkludert med at fortiden får jeg gjort lite med. Gjort er gjort og spist er spist.
Fremtiden kan jeg heller ikke styre, verken hvor lang den blir eller hva den vil bringe.
Dagen i dag derimot. Den er her her og nå. Det er opp til meg og lage den til en god dag.

Den beste isen spør Margrethe hvilken is er det?  Jeg er ikke i tvil. Den beste isen finnes ikke mer. Det var Boblevaffel-isen på Kirkens Bymisjon i Hønefoss. De lager den dessverre ikke lenger. Men du verden for en iskrem!

Jeg bestilte det samme på Hadeland Glassverk en gang samme sommer (2021) Sjelden har jeg blitt så skuffet. Jeg var jo vant til den på bildet over

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Se de beste tilbudene nå

På Hadeland måtte jeg langt ned i kremmerhuset før jeg fant iskrem, strø eller godteri. Vet ikke om Hadeland Glassverk fremdeles selger Boblevaffel-is. Det har liksom ikke fristet til gjentakelse.

Hvis noen vet et sted de selger ordentlig Boblevaffel-is gi meg gjerne beskjed i kommentarfeltet.

I går kveld var Gamle Gubben Grå og jeg på Hønefoss-revyen.  Bilettene var bestilt for en stund siden. Og du hvor godt det var akkurat i går og avslutte dagen med litt latter. Noen ganger er revynummer og mer eller mindre gode vitser akkurat det en trenger.  På bildet over er det Stand-up-prest Svenn Tore Johannesen alias Jonas Rønning som forretter, eller hva det nå var han gjorde. Han leste i det minste fra Matteus, som han fornøyd fant i den tykke boka si.

Revy er enkel humor, sa noen til meg i forkant. Muligens med et lite ry k på nesa. Og ja, jeg er enig. Men du hvor godt detvar med litt enkel humor akkurat i går. Glemme tanker som kverner en liten stund og bare le og kose oss.

Her ser dere revyens svar på blogger-kollega Sophie Elise. Litt fiksa på både foran og bak, kan man se.

Hun var ikke den eneste kjendisen som dukket opp på sena. Taylor Swift var desverre forhindret fra å komme på grunn av magasjau kunne konfransieren den før nevnte stand-up-presten, men den fjerne slektningen hennes, Trailer Swift fra Åsbygda var ingen dårlig erstatning.

Det var dans, sang, god musikk og god stemning.

Musikk ja. Her ser dere regjeringens eget orkester. Eller kanskje besto den hovedsakelig av avgåtte regjeringsmedlemmer?

Han i grønn regnjakke på rytmeinstrument er som folk sikkert ser Trygve Slagtsvold Vedum, han blir Støre vistnok ikke kvitt samme hvor lei han er av både han og latteren hans. (Samt litt breking og ei sauebjelle.

Jonas Gahr Støre er han lange, tynne ved siden av som hadde et svare strev med å holde styr på ensemblet sitt.

Så har du Ingvild Kjerkhol. Hun hevdet hardnakket at det var hun som hadde skrevet sangen Nei så tjukk (i hue) du er blitt. Eller i det minste 80% av den.

Ved siden av Kjerkhol står Borten Moe. Han spurte damene i ensemblet til stadighet om å få se både det ene og det andre – mens Støre truet med at hvis han ikke skjerpet seg, så måtte han gå.

Den siste, hun i rødt, er Anniken Huitfeldt, som nøye forklarte hvordan etternavnet hennes skulle uttales og hvorfor (uten at det ga stor mening). Hun var nok og litt uenig i at sangen Nei så tjukk i hue du et blitt passet på henne. Litt mer opptatt av å bevise at hun var en stjerne.

For meg var dette revyens beste nummer. Spekket med en god del gode replikker. Jeg husker sikker ikke halvparten en gang.

Vi er verdensmestere i å klage skriver Heidi Rosander, og jeg tenker er vi det? Er jeg det? En verdensmester i å klage? Jeg føler ikke det.

OK: Litt klaging bedriver jeg selvsagt. Et langt liv som tillitsvalgt og opposisjonspolitiker har liksom gjort det til nærmest en livsstil å påpeke ting jeg mener er feil, men gjør det meg til en klager? Er det å påpeke feil og mangler i samfunnet å klage? Jeg mener nei. Uten at noen stiller kritiske spørsmål vil ikke samfunnet utvikle seg.

Annonsørinnhold

Ville tilbud: 19 gode fritidskupp du gjør nå

Nå er det ikke klaging over de store samfunnsspørsmålene Heidi har i tankene. Mer de små tingene. De små tingene som vi bare burde la passere. Som alle vondtene folk pådrar seg gjennom livet, og som mange sukker og stønner over.
Det hender jeg klager over vondtene mine. Det er jeg enig med Heidi i.
Men jeg føler ikke at jeg er i verdenstoppen der. Jeg synes liksom jeg titt og ofte møter noen som slår meg langt ned i støvlene når det gjelder klaging på egne vondter.

Noe annet Heidi tar opp er det å noen ganger prioritere seg selv foran andre. Ikke sånn ren egoisme, men mer ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre. Der har jeg noe å lære!
Jeg har blitt flinkere til å ta hensyn til egen kropp og eget energinivå, men noen ganger krummer jeg nakken og går på litt til. Må bare gjøre det, og det så kan jeg slappe av….og så dukker det opp en ting til som jeg bare må, og en til…..
Det å si nei når noen trenger hjelp og jeg kan bidra er fremdeles vanskelig.
Det jeg har blitt flinkere til er å ikke tenke at det må skje straks.  Ikke gripe bilnøklene og løpe på dør med en gang noen ymter om at de trenger hjelp.  Tilby hjelp litt frem i tid. Jeg kan fikse det i morgen, eller på fredag. Det holder jo som regel i massevis. Det er sjelden det brenner og må gjøres straks.

Og så har jeg rydda litt i vennekretsen. Flyttet noen fra kategorien venner til kategorien bekjente.
Det vil si at jeg gjerne tar en kaffekopp og skravler litt når vi tilfeldig treffes i byen, men jeg er ikke klar for utrykning hver gang vedkommende har et problem som må løses.
Vedkommende er sånn som tar langt mer enn vedkommende gir i et vennskap. Tenkte over det her for noen uker siden da vi traff hverandre og tok en kaffekopp sammen. Det var de samme klagene som i vinter, i fjor sommer og året før det.  Og så var det det gjentagende problemet som kom gang på gang. Hvordan skulle vedkommende komme seg til Gardemoen for en planlagt reise? Jeg sjekket busstidene. Så og forklarte at det gikk fint med buss her fra til Gardemoen i god tid før flyet skulle gå. Men skjønte hva som lå i at problemet ble gjentatt gang på gang.
Det hadde jo vært mye enklere om jeg kjørte henne til Gardemoen, hjalp henne med innsjekking og bagasje, slik at hun slapp å tenke på noe selv.
Jeg var skikkelig stolt av meg selv når jeg ikke foreslo den løsningen.

Dette handler ikke om at jeg ikke kan gjøre noen en vennetjeneste. Jeg kan godt kjøre de 10 milene tur/retur Gardemoen for å hjelpe noen som trenger det jeg. Det har jeg gjort mer enn en gang.
Det handler om min evne til ikke alltid mene at det er min oppgave å løse andres små og store problemer. Eller kanskje mer at løsningen min var å foreslå buss i stedet for privatsjåfør.

Jeg liker å finne løsninger på problemer. Jeg vet jeg er blitt betegnet som løsningsorientert.  Det er det som ofte fører til tankekjør og muligens litt klaging fra min side. Når det er problemer eller utfordringer det ikke er opp til meg å løse. Som jeg ikke kan løse, samme hvor mye jeg vil.
Nå er jeg i en slik fase.  Det gjør meg nok mer stille enn klagete.

I dag raser tankene i hodet mitt. Jeg har vondt i magen og kjenner jeg er kvalm av redsel. Klarer ikke å få ned noe fornuftig tale til ungdommen eller til noen andre for den saks skyld.
I dag er min rolle å være en klippe for noen som trenger meg, og det skal jeg klare.  Selv om jeg føler meg som en stein som så vidt har toppen over vannskorpa. Og nei, jeg er ingen bauta under vann heller. Jeg er bare en liten stein, stiger vannet for mye blir jeg borte.

Sola er i ferd med å gå ned i  vest. Nok en dag går mot natt. Jeg har spist jordbær både hos Høvdingen og i Drømmehuset. Kost meg med sommerfugler på terrassen og kjent på et snev av feriefølelsen fra slik den var da jeg var i arbeid. Det er ikke politiske møter før i august. I det minste nesten ikke. Har vel et lite teams-møte i neste uke, men kjappe teams-møter teller nesten ikke.

Det er den tiden av året hvor man legger utfordringer og bekymringer fra seg og nyter late sommerdager og lyse sommerkvelder. Rydder vekk alt som har hopet seg opp, tar et skippertak, noen lange dager og så – endelig etterlengtede fridager.

I år er det  umulig å ta ferie fra tanker som kverner.
Snart venter en ny natt med mange tanker og lite søvn.

Når morgengryet kommer er min oppgave å være den trygge, den sterke. Den som vet hva som skal sies, og når det ikke skal sies noe som helst.

I går var det siste kommunestyremøte før sommeren. Nå er det “ferie” fra politikken til ut i august en gang. I det minste når det gjelder oppsatte møter.  Så det er litt sånn “første dag i ferien” i dag.

Vivian er en av brukerne av kommunale hjemmetjenester. Ikke i min kommune, men i Bergen. Det er hennes siste innlegg jeg skal kommentere i dag. En skildring fra en bruker om hvordan beslutninger tatt av politikere i hennes kommune griper direkte inn i hennes hverdag.

Annonsørinnhold

10 tips som kan forbedre sexlivet ditt

Jeg sukker når jeg leser innlegget til Vivian. For det skal jo ikke være sånn. Brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester skal føle seg sikre på at de får de tjenestene de har krav på og ikke bare en telefon med Sorry, vi får det ikke til i dag. Og ja det er vi som politikere som har ansvaret for at de får det.

At denne omorganiseringen er bestemt på politisk nivå forstår jeg faktisk ikke, igjen blir vi brukere utsatt for et prøveprosjekt som tydeligvis ikke er utarbeidet nok.

At en omorganisering som ikke er helt gjennomtenkt og gjennomprøvd er politisk bestemt har nok jeg lettere for å forstå.

Alle omorganiseringer dreier seg om å få ressursene til å strekke til til de oppgavene som skal gjøres.  Og veldig ofte er det ikke mulig, samme hvordan mye man organiserer og omorganiserer. Har du 20 ansatte og arbeid til 30 dagsverk sier det seg selv at det ikke er organiseringen men ressursene det bør ses på.

De ansatte innen helse og omsorg enten det er på sykehus eller i kommunene har lenge løpt fortere og fortere, vikarbudsjett og grunnbemanning har blitt kuttet. Arbeidsplaner og organiseringer kan se flott ut på papiret, men det skal ofte ikke mer til enn en sykemelding eller en arbeidstaker som er hjemme med sykt barn før hele kabalen ryker.
I tjenester som trenger ansatte på jobb 24 timer i døgnet, 7 dager i uka bruker de næreste lederne relativt mye tid på å få kabalen til å gå opp. Til å tette hull som oppstår i turnuser og vaktplaner og til å sikre rett kompetanse på plass til en hver tid.
Noen ganger får de det ikke til. Det handler ikke om vrang vilje fra tjenestenes side, men mangel på ressurser.

Og det å skaffe nok ressurser til de oppgaver som skal utføres det er politikernes ansvar.
Det er de som har ansvar for å gi tjenestene de rammene de trenger for å kunne gi innbyggerne gode og trygge tjenester – også ved sykdom og ferieavvikling. Ja til og med ved sykdom under ferieavviklingen.

I likhet med flere andre har jeg vært og tatt bilder av “spøkelsestrær”. Trær som er innhyllet i hvitt nett av Heggespinnmøll. Det er visst et bra år for de i år.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Eggene blir lagt i trærne om høsten, om våren dekker larvene blader og knopper med et hvitt spinn, og under dette spinnet eter larven knopper og blader. Ved større angrep kan treet miste alle blad og knopper.
I løpet av sommeren forpupper larvene seg under spinnet, og er ferdige sommerfugler på ettersommeren.

Avhengig av været og andre faktorer kommer større angrep av heggspinnmøll med flere års mellomrom – ofte omkring 10 år. Det var et stort angrep på Østlandet i 2007, og på nytt i år.

Trærne overlever vanligvis, og kommer med nye blader senere på sommeren, så det er ingen grunn til panikk eller mega innkjøp av gift fordi om en hegg eller flere i din nærhet er angrepet i år. Gled deg heller over at det vil bli født en mengde sommerfugler! Sommerfugler med cirka 2 centimeters vingespenn, hvite forvinger med svarte prikker

Jeg synes det er litt spennende å oppleve trærne på nært hold. Flotte fotomotiv var de og. Sølvskimrende, bare trær mot alt det grønne. Litt spøkelses-fornemmelse.