Et smil brer seg over ansiktet til denne kjerringa, hun sitter og skroller litt på telefonen og ser på gamle bilder. Jeg kjøpte jo en liten bunke interiørblader på Fretex på torsdag. De hadde jeg helt glemt. Det er ikke noe som får denne kjerringa til å senke skuldrene og slappe av, være helt i sin egen boble som en bunke interiørblader. Sitte der og bla, finne gode ideer. Klippe ut, sette i permer og bli inspirert. Tenk, det ligger tre, fire blader og bare venter på at jeg skal bla i dem og kose meg! Jeg kjenner skuldrene senke seg bare ved tanken. Lykke i en bunke gamle blader. Det er ikke alltid så mye som skal til.
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært på topptur. Kanskje ikke den høyeste fjelltoppen eller den lengste fot-turen. Vi gikk til St. Hanshaugen i Hønefoss. Jeg tror om ikke annet at det er nordsias høyeste topp, om ikke noe annet. Topp er topp, enten det er toppen av en haug eller toppen av et fjell. For de som er opptatt av lengden på turer, så ble rundturen vi gikk på litt over 3 km.
Vi gikk jo ikke bare opp til toppen og ned igjen, vi gikk over St. Hanshaugen og ned på den andre siden, og så en runde i et villaområde før vi gikk tilbake til der vi hadde parkert bilen. Det var godt både for hunder og mennesker og få ruslet en tur på steder vi ikke er så ofte.
Det er og godt å kjenne at jeg er sprekere enn jeg var en periode. At en slik topptur ikke tar pusten fra meg, slik den har gjort. Og at jeg til og med uttalte at Denne bakken er egentlig ikke bratt. i en stigning jeg før har pest som en hvalross på land.
Geiteramsen blomstret og minner meg om at jeg må få laget geiteramssaft. Den fikk kul farge sist jeg laget den for et par år siden, og glir rett inn i sommerens trendbilde. Ligner litt på den ginen det har vært så mye snakk om og som Märtha og Durek skal servere i bryllupet sitt. Rosa drikke i stettglass er noe en hver toppblogger bør unne seg i sommer. Så da går jeg for geiteramssaft.
Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv. En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov…. Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.
Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.
Eller kanskje det er omvendt. At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der. Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.
Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.
En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss, men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar Sørensen.
Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.
Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger. Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri. De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet. Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.
Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger. Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.
Jordbærene har jeg gitt opp nå. Mer ugras enn jordbærplanter. Tror jeg må skifte all jorda og begynne på nytt med nye planter. Det går bli til neste år. Jeg har sett det en stund. Sukket, og ikke orket å ta tak. Eller jeg har lukt jordbær eget både en og tre ganger, men ugraset gror opp igjen bare jeg tar en hvil på trammen.
I dag brettet jeg opp ærmene og gikk på jobben mef å se hvor ille det står til i denne kjøkkenhagen vår. Gresskarene gror i det minste greit konstanterte jeg ved første pallekarm. Der det var bring i fjor. Og jamen så jeg det begynte å danne seg blomster! Jeg smilte litt for meg selv. Da er det håp om litt avling av noe også i år!
I pallekarmen med løk gror det og godt, og når jeg nå fikk vekk ugraset vil sikkert de plantene som er litt små få fart på veksten de og. Egendyrket løk har vi ikke hatt før.
I krydderhagen røsket jeg vekk litt solsvidd basilikum. Det gjør ikke så mye. Jeg har en potte med basilikum på kjøkkenbenken som skal plantes ut når vi får laget middag i dag. Krydderurter holder seg lengre ute i hagen enn inne på benken. Basilikum er ikke den letteste å få til. Det er litt skrantete i krydderhagen i år, men det er mynte, dill, persille, gressløk og timian der. Jeg har og en korianderplante inne som skal ut. Krydderbedet kommer ikke til å se så verst ut når de to plantene kommer på plass.
Rabarbraen har vokst seg stor, alt for stor samt for lengst gått i blomst. Jeg kutter vekk de store bladene og blomsterstenglene. Lar de små bladene komme frem i lyset, og ikke minst gir lys til squashen som vokser ved siden av. Den er i god vekst, en har vært litt skjult av all rabarbraen. Når de store bladene er nå er borte og sola får tak vil nok veksten virkelig skyte fart. Tipper den snart tar igjen gresskarene i størrelse på plantene.
Avslutter jobben i kjøkkenhagen med å gå på terrassen og binde opp tomatplsntene. Teller grønne tomatkart og smiler gornøyd igjen. Det blir da litt egenprodusert mat i år og.
I innlegget Gamle Gubben Grå kan være så mangt… hadde jeg en ide’ om hvordan jeg kunne bruke kvinnelist for å få Gamle Gubben Grå til å bli litt mer effektiv med arbeidet her hjemme. Jeg kunne bare ta med meg tekoppen og invitere til en snakk om følelser så ville Gubben finne hundre andre og mer fornuftige ting å beskjeftige seg med.
Leserne mine bifalt planen, og oppfordret meg til å fortelle hvordan det gikk. Vel her kommer en liten oppdatering.
Jeg tok med meg tekoppen og krøllet meg sammen i godstolen ved siden av sofaen der han satt og leste bok. Så sa jeg med min hyggeligste stemme at kanskje vi skulle bruke litt tid til å snakke om følelser.
Først sa han Bare snakk om følelsene dine du, og leste videre. Da renner ordene ut av deg som erter ut av en sekk. La hsn til. Jeg forsto hva han tenkte. Han skulle sitte der og si Hm og Mhmm med ujevne mellomrom, og ellers kose seg mef boka si mens jeg snakket egentlig til meg selv.
Jeg presiserte at det var følelsene hans det skulle snakkes om. Jeg skal si at han fikk fart på seg! Han for opp og på dør. Da jeg kikket ut på trammen satt han der med en sigarett…. Måtte roe nervene litt sikkert. Bare tanken på å måtte snakke om følelsene sine kan være skremmende for trauste gubber på 60+.
Etter det har han både gått ut med søpla, vannet blomster og tømt og satt på oppvaskmaskinen. Klokka har så vidt passert 10. Jeg har trua på at jeg vil se litt effektivitet i dag.
Men nå har jeg sittet her og knottet lenge nok. På tide å sette i gang med litt mer husarbeid for meg og. Så langt har jeg bare luftet hundene, lukt litt i kjøkkenhagen og kuttet ned et tre. (Eller busk da. Rett skal være rett.)
Gubben er som en løk. Slik begynner Vivian sitt innlegg i dag. og allerede etter å ha lest den setningen begynner jeg å reflektere. Vivian skriver selvsagt om sin gubbe, mens mine tanker går til Gamle Gubben Grå. Er han en løk? Tja, jeg tror jeg opp gjennom årene i mitt stille har kalt han både løk, gjøk og kanskje et par ting til som ikke er ufordelaktig positive. Ved litt mer selvransakelse kommer jeg til at det muligens ikke bare er i det stille jeg har kommet med mine karakteristikker.
Med hånden på hjertet. Løk var nok ikke det første ordet jeg ville bruke når jeg skulle beskrive Gamle Gubben Grå, men at han i likhet med gubben til Vivian har flere lag det stemmer. Stillest vann har dypest grunn er det noe som heter. Gamle Gubben Grå er av den stille, litt trauste typen.
Store Gubber gråter ikke. Ikke viser de så mange andre følelser heller. Man er jo mann. Når man vokste opp i forrige århundre ble ikke gutter oppdratt til å sette ord på følelsene sine. Man ble vel heller oppfordret til å holde de for seg selv. Har du litt mye å tenke på? Sitt ikke der og gruble. Gå ut og hugg ved, måk snø, drep en bjørn eller gjør noe annet fornuftig. Nå var det muligens ikke så mange bjørner å drepe i Ullevål Hagenisseby, men dere skjønner hva jeg mener.
Hm, kanskje det var en ide’ for å få Gamle Gubben Grå til å komme seg i arbeidstøyet og få kappet den vinterveden? Hvis jeg tar med meg tekoppen og krøller meg sammen i godstolen ved siden av der han sitter og leser bok, og sier med min mest innsmigrende stemme; Kjære, kan ikke vi sitte her og snakke om følelsene dine? Tipper både veden ville bli klappet, plenen klippet og kanskje ville også garasje-døra bli reparert og mørket senke seg før Gamle Gubben Grå ville sette seg rolig ned i nærheten av meg igjen. Fristende tanke i grunn. Bruke litt kvinnelist for å få i gang litt effektivitet her.
Jeg hadde et innlegg tidligere denne uka hvor jeg kommenterte Michael Jackson. Det falt ikke i god jord hos alle. Så når jeg nå skal kommentere et innlegg om Bryan Adams forsøker jeg å trå litt varsomt. Musikksmaken til folk er ikke noe en kødder med.
Jeg hadde min ungdomstid på 80-tallet. Begynte på ungdomsskolen august 1979 og var ferdig utdannet radiograf juni 1990. Selvsagt har Bryan Adams sin musikk vært en del av min ungdomstid. Heaven, vekker noen følelser, og det er ikke få ganger jeg har danset til Summer of ’69 på dansegulvet på Frankenstein og andre dansegulv. Men Bryan Adams er ikke den som står øverst på lista over mine musikkminner. Har aldri eid en CD eller kassett med han. (Ikke LP heller, men det er ikke så rart, da jeg ikke hadde noen platespiller før jeg flyttet sammen med Gamle Gubben Grå.) Ikke helt min musikk. For de som er helt sjokkert nå kan jeg forsikre dere om at det garantert finnes LP’er med Bryan Adams i Drømmehuset nå. Gamle Gubben Grå har en rikelig platesamling nede i kjellerstua. Jeg ville bli svært overrasket om det ikke er flere plater med Adams der.
Jeg er vel ikke et konsert-menneske. Sånne store stadion-konserter har i grunn aldri fristet meg. Ja, hvis ikke det er Åge Aleksandersen som spiller da. Der har du min type musikk! Jeg vet ikke hvor mange Åge-konserter jeg har vært på.
Den villeste konsert-opplevelsen med Åge Aleksandersen var konserten 3. juledag en gang på starten av 2000-tallet. Det var utendørskonsert i minus 30. Vi hadde i utgangspunktet ikke billetter. Jeg hadde lyst, men det var noe med logistikken. Jeg var på dagvakt da Gamle Gubben Grå sier Jeg har billetter til Åge konserten. Vi rekker det hvis vi møtes på bensinstasjon i Vikersund når du er ferdig på jobb. (Vi bodde i huset i skogen den gang, så det å reise hjem ville gjøre turen til konserten en time lengre enn denne løsningen.) Jeg var ikke kledd for utekonsert i flere titalls kuldegrader. Jeg skulle jo bare gå fra bilen og inn på jobben. Så jeg dro på konserten i skinnjakke og med småsko. Som om det ikke var nok at det var utekonsert så var konserten langt ute i skauen. Man måtte gå en drøy kilometer hver vei på en skogsbilvei belyst av fakler. Magisk! Jeg merket ikke kulda så lenge Åge og Sambandet spilte, men jeg kjente godt at jeg var kald da jeg kom tilbake til bilen. Men verdt det, det var det. Kommer aldri til å glemme den konserten!
Så når andre har kost seg på Bryan Adams konsert i Bergen, har jeg ingen problemer med å forstå det. Musikk kan få en til å glemme tid og sted.
I dag fikk jeg nesten innholdet i tekoppen i halsen da jeg klikket meg inn på Allan sin blogg.. For les bare hvordan han startet det siste innlegget sitt:
I dagens innlegg i allansverden skal jeg rette søkelyset og pekefingeren på menn med langt hår, altså langhårete lasaroner som man gjerne omtaler slike herremenn. For det er ikke så vanlig at herremannen har skikkelig langt hår, såfremt ikke herremannen er kunstner eller rockeartist eller stabukk og lite villig til å rette seg etter estetiske og muligens også andre normer.
Min umiddelbare tanke etter at jeg har klart å avverge brannskade i svelg og lunger er Hvilket århundre lever Allan i? Ok jeg er klar over at han bor langt mot nord, og at trender kanskje kommer litt senere dit, Men det 20. århundre har vel liksom begynt å få fotfeste også oppe i indre Troms? De holdningene til menn med langt hår som Allan her tilkjennegir er de samme holdningene som jeg kjenner igjen fra foreldregenerasjonen min, og de tilhører gjengen som syntes at Beatles hår var rart. Du vet gjengen Jan Eggum synger om i visa si. De som vokste opp med Onkel Lauritz på radioen, hjemmeværende mødre og at Arne Bendiksen hadde skrevet all pop-musikken.
Langhåra lasaron, eller langhåra apostel som man sa på mine kanter er vel ikke et begrep man bruker i dag. Og det er vel få personer under 85 som retter sin moralske pekefinger mot menn med langt hår. Ikke synes jeg det er direkte uvanlig med langt hår på menn heller. Skulle tro Allan lever i en jordhule langt inne i Øvre Dividal.
Yngste Sønn, han med nisselue – og langt hår på bilde, er ikke kunstner eller rocke-artist. Riktignok spiller han litt trompet til husbruk, men er langt fra noen artist eller musiker å regne. Mulig han kan være litt sta, sånn på en positiv måte, kalles vel ærgjerrig. Noen stabukk vil jeg ikke karakterisere han som. Han bryr seg i høyeste grad om estetikk så vel som normer og regler.
Han har relativt kort hår nå, men da dette bildet ble tatt jula 22 var håret langt. Han var litt langhåra da pandemien kom i mars 2020. Samfunnet og frisørene ble som vi alle husker stengt, og Yngste Sønn fikk den ideen at han skulle ikke klippe seg før pandemien var over. Som vi alle husker tok det noen år. Og selv om smittetrykket og nedstengningene tok slutt på ettervinteren 2022, drøyde Yngste Sønn et drøyt år til før han lot lokkene falle.
Nei, nå har jeg ikke tid til å sitte her og småpludre lenger. Verken om hår eller lasaroner. Jeg synes langt hår på menn kan være flott. Det kommer an på hår og mann. Ferdig snakka.
Slike engasjerte mennesker som meg får gjerne noen spesielle saker som de liksom dukker litt mer i enn andre saker, bruker mer engasjement på og kanskje ofte blir forbundet med i etterkant. Jeg tror mange av de som var foretakstillitsvalgte sammen med meg i Vestre Viken, samt en del av de som satt i ledelsen tenker litt på meg når det blir snakk om parkering på sykehus. Spesielt parkering for ansatte. Så ubeskjeden mener jeg at jeg har lov til å være.
Så det er kanskje ikke rart at det kommer noen oppgitte grynt fra meg når jeg hører at styret i Vestre Viken nå skal ta stilling til hvor de ansatte skal parkere bilene sine når det nye sykehuset i Dammen åpner om ett års tid. Det mener jeg bestemt at det styret tok stilling til allerede mens jeg satt i styret, og jeg var styremedlem i perioden 2013-2015, altså for ti år siden.
Av styrepapirene til styremøte som var 10. juni i år ser jeg at de vurderer å bygge eget parkeringshus. De venter på de endelige beregningene både på kostnader, kapasitet og fremtidige behov for så vel parkering som tomteområder for en mulig utviding av sykehuset. Mulig det blir å gni det litt inn, men i de opprinnelige planene for det sykehuset var det parkeringshuset med. Det ble fjernet…. nå må jeg søke i hukommelse så vel som gamle sakspapirer ….. antakelig etter at Helse Sør-Øst 6. juli 2015 vedtok at den økonomiske rammen for sykehuset skulle kuttes fra 10 milliarder til 8 milliarder.
Da man i 2015, og merk dere at dette ble besluttet etter at jeg gikk ut av styre, vedtok å ikke bygge det parkeringshuset likevel så hadde man vel noen tanker om hvor de ansatte som trengte bil for å få hverdagslogistikken til å gå opp skulle hensette bilen? Man hadde vel en plan? Og ja, jeg husker planen og jeg. Man skulle leie parkeringsplasser i et privat parkeringshus.
I styrepaprene fra juni i år står det at man har funnet ut at det å leie parkeringsplasser i et parkeringshus noen andre eier ble langt dyrere enn å bygge eget parkeringshus. Hvorfor undersøkte man ikke det i 2015? Eller har prisene på parkeringsplassene i det parkeringshuset steget når eieren fant ut at sykehuset belaget seg på deres tjenester for å løse parkeringsbehovet til ansatte som skal på jobb?
De kuttet altså en del av investeringskostnadene i 2015 ved blant annet å kutte ut et parkeringshus. Det var ikke det eneste kuttet. Totalt ble det kuttet to milliarder. Sykehuset som var planlagt å koste 10 milliarder måtte bygges for 8 milliarder. Nå i 2024 viser det seg at sluttsummen ligger opp til å bli 14 milliarder + eventuelt prisen av et parkeringshus.
Altså 4 milliarder mer enn det man hadde budsjettert med før man måtte kutte. Og da var parkeringshus medregnet. Jada, jeg forstår forskjellen på 2015-kroner og 2023-kroner som den summen på 14 milliarder er i. Det er 6 milliarder over rammen man ble pålagt å forholde seg til i 2015. Det er en langt større budsjettsprekk enn det man kan bortforklare med prisstigning. Den har vært på 33, 4 % i perioden og tilsier at sykehuset burde ha kostet rundt 10,7 milliarder.
At det blir budsjettsprekk på sånne prosjekter forundrer meg ikke. Det er som forventet. Det som forundrer meg, og som er grunnen til at jeg tar til tastaturet, er at de fra 2015 til i dag ikke har klart å løse parkeringsutfordringen. Vi var flere som tok opp den problemstillingen allerede da. Og ha, jeg husker at ett av svarene da som nå var grønn omstilling. Mange av de ansatte ved Drammen sykehus bor ikke i gangavstand fra Brakerøya der sykehuset bygges. De bor i Asker, Svelvik, Modum, Kongsberg, Hønefoss….. Da er det kanskje ikke så realistisk med sykkel hjem fra nattevakt en iskald januarmorgen eller at man rekker siste buss til Kløftefoss etter kveldsvakt. Det er veldig mange ansatte på sykehus som ikke har en 9-16 jobb.
Nesten 10 år har gått siden man satte en sterk over det planlagte parkeringshuset. Fremdeles sitter man og klør seg i hodet og lurer på hvor man skal gjøre av bilene til de ansatte. Sånt får liksom blodtrykket til å stige litt i denne kjerringa fremdeles.
Det å skulle møte som vararepresentant på stortinget kanskje dagen etter at hun har vandret rundt i vandrehallen som lobbyist for å påvirke nettopp stortingsrepresentantene ser ikke May Britt Lagesen fra Arbeiderpartiet som noe problem.
Hun hadde fast plass på stortinget frem til Kjerkol måtte gå av som helseminister, og ville ha tilbake stortingsplassen sin. Som første vararepresentant forsvant jo lønna hun hadde fått den tiden hun hadde sittet på tinget. Hvilken stilling hun hadde før hun fikk plass på Stortinget og da muliges har permisjon fra er jeg usikker på. Den siste “ordentlige jobben” jeg fant på henne er at hun var enhetsleder for en bolig for funksjonshemmede da hun ble varaordfører i Steinkjer i 2011. Mest sannsynlig har hun for det meste arbeidet med politikk siden da.
Fra 1. august har hun derimot fått seg ny jobb. Hun er ansatt som seniorrådgiver for samfunn, politikk og kommunikasjon i PR-byrået Geelmuyden Kiese. Det vil si at jobben hennes går ut på å påvirke sine stortingskollegaer. For så kanskje å måtte møte på stortinget og være med å avgjøre sakene dagen, uka, eller måneden etter.
I pressemeldingen Geelmuyden Kiese har sendt ut står det at Lagesen er ansatt nettopp på grunn av sin politiske erfaring. De vil bygge et sterkt lag innenfor poltikk og samfunn som det heter i pressemeldingen.
Jonas Gahr Støre som er leder i Arbeiderpartiet har tidligere hevdet at det byr han i mot når tidligere kollegaer fra Stortinget markedsfører sin politiske erfaring og selger den til PR-byråer. Når May Britt Lagesen får spørsmål om hvem hun har bedt om lov før hun takket ja til stillingen, svarer hun Heldigvis er det slik i Norge at vi velger våre yrkesveier og karrierevalg selv. En smule arrogant svar, spør du meg. (Men hun spør nok ikke meg om hva jeg måtte mene verken om svar på spørsmål fra VG journalister eller yrkesvalg.) På oppfølgingsspørsmålet fra journalisten om hun har informert partiledelsen i Arbeiderpartiet om at hun har takket ja til stillingen svarer hun minst like arrogant Nei. Det er ikke vanlig å informere partilederen om hvilke jobber man takker ja til. Jeg er jo ikke ansatt i AP. Og engasjementet som støttespiller, partimedlem og kommunestyremedlem i Steinkjer vil jo selvsagt fortsette.
Jeg mener ikke ar hvert eneste medlem skal informere partiledelse hver gang de skifter stilling. Men synes likevel at det er litt rart at hun ikke ser at når en så sentral politiker får som arbeidsoppgave å påvirke politikere, så er det naturlig å informere partiledelsen om det.
Lagesen sier at hun hvis hun møter på Stortinget vil hun selvsagt stemme i tråd med Arbeiderpartiets gruppe. Det skjønner jeg og. Alt annet ville være direkte merkelig. Men hvor aktiv er un i debatten på gruppemøtene der gruppene beslutter hva de skal stemme? Det sier hun ikke noe om, og det er der jobben gjøres. Når politikerne møter i salen har de stort sett bestemt seg. Så hvem møter på gruppemøte? Stortingsrepresentanten valgt av folket, eller PR-rådgiveren betalt av kunden?
Jeg har forstått at hvis Lagesen skal møte på stortinget skal hun levere liste over de kunder hun jobber med til Arbeiderpartiets gruppestyre og medlemmer av den komiteen hun møter i. Det har hun en avtale med PR-byrået på. Bare at hun skal levere liste, ikke at hun skal erklære seg inhabil hvis hun ser at det kan være kryssende interessefelt.
Så lobbyist den ene dagen, stortingsrepresentant den neste – og kommunestyrerepresentant om kvelden i mellom er ikke noe problem for May Britt Lagesen. Meg er gitt all makt i himmel og på jord var det en som sa en gang. Det virker som Lagesen tenker de samme baner, og finner ingen grunn til verken å reflektere over samrøre eller informere andre. Skremmende spør du meg.
