Har vært ute og gått morgentur med hundene. Det er spådd sol i dag, men fremdeles ligger tåka tett her på Vågård. Egentlig litt flott et og. Liker å ta bilder i tåke, selv om jeg ikke fikk til de helt store blinkskuddene i dag.
Vel ine igjen tente jeg opp i peisen, og så tok Gamle Gubben Grå og jeg en liten quiz. Gjelder å holde de små grå i gang. Pleier å ta noen slike quiz som vi finner i blader og aviser. Sprakende peisbål og litt hjernetrim er bra syssel på formiddagen. Vet dere at det fantes et folkeslag dom het Vandalene? De må jeg lære meg mer om. Akkurat som med Mamelukkene er det slike opplysninger som trigger mitt viebegjær.
Forkjølelsen merkes fremdeles godt, hostekulene kommer ofte og snytefilla, eller tørkepapir da, blir brukt fflittig. Så nå har jeg tenkt å ta en liten strekk på sofaen ved et deilig peisbål før jeg fortsetter dagen.
For sjette dag på rad sitter jeg her og reflekterer over en ukemeny. Den uten karbohydrater denne gangen. Mini-pizzaer er dagens tema. Små brødblingser med tomatsaus, valgfritt fyll og ost på. Et enkelt måltid de fleste burde klare å mekke seg uten oppskrift.
Jeg søker litt på nettet for å se om jeg kan finne noe interessant å si om pizza, uavhengig av størrelse. Jeg finner ut at den italienske pizzaen ble introdusert i Norge av Gino Valente i 1963. Dere vet han fra kokkeprogrammet Ginos mattips på TVNorge. Han har og skrevet flere kokebøker.
Han kom til Norge som 19 åring i 1962 da han hadde fått jobb på Hotel Nobel i Karl Johans gate i Oslo. Senere arbeidet han en stund på Hønefoss hvor han traff Åse som han senere giftet seg med. Så fulgte Nordfjord, Beitostølen, Steinkjer og Tromsø før han startet sitt restaurant-eventyr i Oslo i 1970.
Jeg må si at jeg lurer veldig på hvilken restaurant i Hønefoss som hadde selveste Gino Valente på kjøkkenet på 1960-tallet. Er også litt nysgjerrig på denne Åse. Hun er mor til en av Ginos døtre, men de skilte seg da hun var fire. Datteren Marisa Valente er 2 år yngre enn meg. Jeg tror ikke hun har vokst opp på Hønefoss. Hønefoss er ikke så stort. Jeg kjenner nok ikke alle jevngamle som vokste opp her, men som regel har man hørt navn og de litt uvanlige pleier å feste seg.
Finner og ut at moren Åse drev klesbutikken «Bella Nova» i Kirkeveien i Oslo sammen med Tove Elisabeth Kvammen en gang på 70-tallet. De solgte italienske merkeklær. Tove Elisabeth ble senere advokat og gift med Finn Erik Middelfart.
Jeg vet og at Åse giftet seg på ny. Men med hvem og hva hun heter i dag klarer jeg ikke å finne ut. Kanskje like greit. Folk må få privatlivet og historien sin i fred. Tipper at hun ikke bor på Hønefoss.
Den som starter tidlig får mye ut av dagen. Så til tross for to små strekk på sofaen har jeg fått en del ut av denne dagen.
Jeg var ganske heldig og dro tidlig og handlet det vi trengte. Hadde planer om å lage fuglemat, og trengte matfett. Hadde så vidt rukket hjem og fått parkert bilen før vinterveden vi har bestilt ble levert. Et digert vedlass tippet i innkjørselen bak bilen. Så da kommer man seg ikke ut med bil før veden er i hus.
Vanligvis fikser vi ved selv. Ved hugget senhøstes i fjor ligger klar til kutting. Det har den gjort i hele sommer. Men som mange av dere vet ble Gamle Gubben Grå syk og har brukt sommeren til kreftbehandling og ikke vedkapping og -stabling. Jeg vet det har plaget han. Han er jo mannen i huset og skal fikse vinterveden. Jeg kunne ha kuttet vinterveden. Men jeg har ikke brukt vedkapp, og terskelen for å starte har vært litt høy. Sikkert teit av meg. Vel i år ble det fikset med å få ferdig kuttet bjørkeved tilkjørt. I år tok vi oss råd til det. Dere vet, denne kjerringa blir ikke så lett å ha i hus hvis hun fryser. Vinteren er hard nok om jeg ikke skal fryse inne også.
Gamle Gubben Grå har stått på ute og fått inn halve vedhaugen før mørket kom. Nå driver han på i kjelleren og stabler veden i vedboden. Utrolig flink, og jeg er litt imponert over hvor mye han orker. Håper han ikke sliter seg helt ut.
Jeg har drevet på inne. Vi er et sånt par som ikke alltid samarbeider så godt om slike praktiske ting. Det er som regel lurt å drive på litt sånn hver for oss. Tror Yngste Sønn er med å stabler ved nå etter at han kom hjem fra jobb. De er nok et bedre arbeidsteam enn om denne kjerringa skulle ta turen ned i vedboden.
Jeg har som sagt drevet på inne. I dag har jeg vært ordentlig kvinne. For som alle vet er kvinnens plass på kjøkkenet, og der har jeg virkelig regjert i dag.
Først laget jeg fuglemat, eller meiseboller på et vis. Resultatet av at jeg ryddet matskuffene i forrige uke. Det var en del nøtter, frø og kjerner som var litt gamle. Greit å få en opprensk før man om en måneds tid starter med julebaksten. Så valnøtter, hasselnøtter og andre usaltede nøtter og litt tørket frukt ble samlet sammen og i dag blandet med smeltet matfett. Så helte jeg det opp i pappbegre og satte de ut på terrassen for å bli stive.
Har testet de i kveld, og det går lekende lett å få de ut av pappbegrene. Så kan jeg fylle opp med de i fulemateren utover vinteren. Jeg antar småfuglene er like lite glad i vinteren som meg og trenger noe å kose seg med.
Soppsoyaen som jeg satte i gang forrige søndag da jeg var heldig og fant furupiggsopp var klar til siling, så den ble silt opp og kokt inn med sukker, rødvin og krydder. Ble ikke så mye i år. Men et par desiliter med nydelig soppsoya skal jeg nok vite å få kost meg med utover. Edle dråper som skal brukes med forsiktighet.
Det er forresten fremdeles relativt mildt. Mulig sopphøsten ikke er ferdig riktig ennå. Det er lov å håpe.
Når jeg var ferdig med soppsoyaen laget eg krabberøre som vi skal bruke som pålegg. Vi skulle egentlig laget den i går som lunsj, men det ble ikke gjort på e litt lat søndag. Så da gjorde jeg det i dag i stedet. Krabbekjøtt fra et sånt fylt krabbeskjell eller hva det kalles, litt tomater, litt hvitløk, litt sitronsaft, masse majones og krydret med litt tørket chili. Relativt raskt å røre sammen, men du så godt!
Etter en lite strekk på sofaen lagde jeg middag. Vegetarstroganoff. En kveldstur med hundene rakk jeg og før jeg tok kvelden. Forkjølelesen er der fremdeles. Jeg både hoster og nyser, og snyter meg med jevne mellomrom. Men jeg merker litt mindre til det når jeg er i aktivitet. Føler meg mye verre når jeg ligger på sofaen og kjenner riktig godt etter hvor syk jeg er.
Vet du at en periode ble USA ledet av en president som i praksis var så svekket at han bare så vidt var i stand til å skrive navnet sitt? Nei jeg tenker ikke på Donald Trumph, selv om jeg heller ikke regner han som den skarpeste kniven i skuffen. Jeg snakker om Woodrow Wilson.
Woodrow Wilsosn er den eneste amerikanske presidenten til dags dato som har en doktorgrad. Han hadde doktorgrad i offentlig rett og statsvitenskap, og hadde en akademisk karriere og var rektor ved Princeton University før han kastet seg inn i politikken. Wilson var både som professor og politiker kjent for sine talegaver og gode redegjørelser og forelesninger. Det var ikke noe I veien med verken vett eller forstand. Så hvorfor sier jeg at han knapt klarte å skrive navnet sitt?
Wilson var en outsider da han gikk inn i politikken og kjente knapt til de demokratiske lederne i hjembyen. Wilson vant overraskende guvernørvalget og ble valgt til USAs president ved valget i 1912 bare 22 måneder etter at han begynte som politiker. Han ble gjenvalgt i 1916 med slagordet “han holdt oss utenfor krigen”
Woodrow Wilson var president i USA fra 1913 til 1921. Jeg tror egentlig han var en ganske god president. Han klarte lenge å holde USA utenfor første verdenskrig, og han satte opp 14 punkter han mente partene burde gå med på etter første verdenskrig, som ville skape varig fred. Han fikk Nobels fredspris i 1919 for sin innsats som grunnlegger av Folkeforbundet. Jeg liker mange av ideene og tankene til Wilson.
Det er altså verken politikken eller den intellektuelle kapasiteten til Wilson jeg setter spørsmålstegn ved når jeg referer til han som en hjerneskadd president. Det er mer ment som en helsemessig betegnelse. Wilson skal ha hatt flere slag blant annet i 1906 og 1913, disse slagene påvirket synet på et øye og hans venstre hånd. I oktober 1919, under en foredragsturne, ble Wilson rammet av et invalidiserende hjerneslag. Presidentens tilstand ble holdt skjult for offentligheten, og ingen fikk treffe ham personlig. Han klarte så vidt å signere de dokumentene som ble lagt foran ham. Legen Grayson avslo å erklære Wilson som for svak til å fungere, derfor ble han sittende i presidentrollen perioden ut, frem til mars 1921.
Hans kone Edith spilte en sentral politisk rolle fra kulissene det gjenværende halvannet året av presidentperioden, og hun er blitt kalt «USAs første kvinnelige president». Edith Wilson begynte etter ektemannens invalidiserende slag å gjennomgå alle statsanliggende og avgjorde hva som var viktig nok for å bringe videre til presidenten, På den måte var det på mange vis hun som styrte USA sammen med sekretæren og legen hans.
På bildet over viser Woodrow og Edith Wilson fotografert etter ektemannens hjerneslag. Bildet forteller ikke at presidenten var alvorlig lammet i venstre side og blind på sitt høyre øye.
Sarkofager var jo temaet for fler enn meg forrige uke etter at det ble kjent at det er satt av 20 millioner til sarkofag til kongeparet i statsbudsjettet. Mine betraktninger over det kan du lese her.
I det innlegget kom jeg med en feil. Jeg hevdet at Dronning Margrethe og hennes ektemann Prins Henrik sin sarkofag hadde kostet 29 millioner da den ble laget i 2018. Det var feil. Sarkofagen i støpt glass kom på 40 millioner. Men ikke nok med det. Den kommer aldri til å bli brukt. Eller i det minste ikke som sarkofag.
Dronning Margrethe lever i beste velgående selv om hun ikke er dronning lenger, men Prins Henrik døde i 2018. Han hadde gjort det klinkende klart før sin død at han ikke ville begraves sammen med Margrethe. Han ville bli kremert. Litt dumt da at de alt hadde laget en sarkofag dekorert med en skisse av han gravert på den ene halvdelen.
Prins Henrik ble hørt. Han ble kremer og asken er dels spredd på havet dels gravd ned i en urne i slottshaven.
Dronning Margrethe har man bestemt, antakelig eller forhåpentlig i samråd med x-dronningen, at skal ha sitt siste hvilested i en krypt under den flotte glass-sarkofagen. Sarkofagen blir da mer et minnesmerke, kall det gjerne gravstein, enn en sarkofag.
Moralen er, før du investerer flere millioner i en sarkofag forsikre deg at den eller de du har tenkt å plassere der ønsker et slikt hvilested. Jeg håper noen tar vår konge og dronning med på råd før man bestiller den sarkofagen….
Sukk, sukk, sukk, og nok et par sukk. Dette er ikke helt min dag, i det minste ikke så langt. Kan jo alltids bedres i løpet av dagen. Den er jo ikke akkurat gammel, klokka har så vidt passert 06.00.
Klokka er som sagt knapt 6 og jeg har alt rukket mye i dag, uten at det akkurat gjør meg lystigere til sinns. Jeg våknet litt før 5 av at armen, den med senebetennelsen, var s**** vond. Så jeg gikk opp for å gå på do og ta en smertestillende i håp om å få sove et par timer til. I tillegg til armen er jeg blitt forkjøla. Snørrete og hoster. Kidd pistrer litt når han hører at jeg står opp, blir med ut på kjøkkenet. Jeg skifter vann i vannskåla hans. Gammel hund. Hender han liker litt påfyll av vann nattestid. Virker ikke spesielt opptatt av det. Løper foran meg inn på soverommet og krøller seg sammen i senga si. Jeg prøver å finne en god stilling i senga mi, lukker øynene og venter på at den smertestillende tabletten skal begynne å virke.
Kidd klynker høyt. Mer og mer utilfreds. OK, han må sikkert ut. Jeg sukker høyt, og går på badet for å kle på meg. Når jeg kommer påkledd ut fra badet, ligger Kidd og sover i senga si på soverommet. Jeg sukker høyt og går i retning sofaen. Jeg får ta resten av nattesøvnen der. Kidd kommer luskende. Pistrer. Ligger du der? Jeg sukker, kommer meg opp av sofaen og finner frem båndet. Tur? spør jeg. Kidd er alltid klar for tur! Likevel ser han litt forundret på meg. Tur nå?
Så rundt klokka 5 tar Kidd og jeg runden i nabolaget i lett tåke og mørke. Heldigvis er det ikke kuldegrader og natterim. Det var i grunn ikke så kaldt som jeg fryktet, konstaterer jeg litt fornøyd.
Når vi kommer inn er ikke Kidd sein om å finne senga inne på soverommet. Usikker på hva han egentlig klynket for, jeg tror egentlig ikke det var tur. Mulig en gammel hund har noen vondter i en gammel kropp, akkurat som denne kjerringa. Jeg begynner dagen, Snart sitter jeg her med tekopp og tastatur.
Yngste Sønn står opp litt før 6. Gjør seg klar for å gå på jobb. God morgen! sier jeg. Han ser tvilende på meg. Mandag morgen. Klokka er ikke 6, det er mørkt ute. Oktober. Morgen er det nok, men god? Det er i det minste ikke kaldt ute, sier jeg. Yngste Sønn har sjekket temperaturen. Det er 4.2 grader ute. Enkelte ville nok definere det som kaldt. Ok, jeg gir meg. Forteller han i stedet at det har vært to kjedekollisjoner på E18, og er kaos i trafikken fra Drammen til Oslo. Vet han skal jobbe i Drammensområdet i dag.
Yngste Sønn drar, og jeg kan konsentrere meg om bloggen. Hva skal jeg reflektere over i dag? Laks med asparges og sennepssaus. Jeg sukker nok en gang. Femte dag på rad hvor jeg sitter her og reflekterer over mat.
Jeg prøver å være positiv, men det er ikke så lett. Så jeg henger meg opp i en setning i oppskriften på den lakseretten. Stek asparges i litt vann (ca 0,5 dl) i en stekepanne. Man steker ikke asparges eller noe annet i vann!! Det lærte jeg allerede i 1988 da jeg ble dømt til å ta S-lagets margarinskole etter å ha forsøkt å steike biff i Brelett. (Men det er en helt annen historie,)
Husker dere at jeg skrev om Palestina i går. I det innlegget skrev jeg:
Fra 630-tallet var området underlagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099–1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamelukkene og deretter Det osmanske riket før det ble et britisk mandat etter første verdenskrig.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg forbinder noe helt annet enn et folk eller etnisitet når jeg hører ordet mamelukk. Mer en lang underbukse med blonder som på bildet over. Så hvem var egentlig disse mamelukkene som hersket i det palestinske området fra 1291 og utover?
De opprinnelige mamelukkene var slave-soldater som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i Ajjubidedy nastiet på 1100- og 1200-tallet.
Ettersom islamsk rett forbød at den som var født muslim ble gjort til slave var man nødt til å skaffe slaver fra fortsatt ikke-islamske områder som blant annet Sør-Russland og Kaukasus. Disse slaver ble utdannet til soldater og kalt mamluker (ordrett betyr det “eiede”). Mamelukkene var formidable krigere, ettersom de var trent fra barndommen av.
Mange av dem steg i gradene og hadde høye embeter både i hæren og forvaltningen. Mamelukkene utviklet seg til en stor hær og mektig krigerklasse som blant annet ble herskere over Mamelukksultanatet, et imperium de etablerte i Egypt og Syria fra 1250 til 1517. Mamelukkene fortsatte å være den dominerende eliten i Egypt under Det osmanske rikets overherredømme fram til den franske generalen Napoleon invaderte landet i 1798.
Nå tenker jeg noen av dere lærte noe nytt, og bildet av undertøy bidrar forhåpentligvis til å gi meg noen ekstra klikk. Jeg må strebe litt for å vandre oppover på bloggtopplista og da er klick-bite tillatt.
Her om dagen ble jeg plutselig litt kreativ. Fikk for meg at jeg skulle leke meg med trolldeig. Jeg har lenge, lenge, i flere år, hatt bilde av noen trolldeig-stjerner i permen der jeg lagrer gode idéer. Tanken har vært å henge opp masse trolldeig-stjerner i syrinbusken ute i hagen når løvet er borte. Litt sånn kombinert sen-høst/jul/vinter‐pynt.
I går fikk jeg altså endelig ånden over meg. Å lage trolldeig er kjapt, og ingrediensene har man jo som regel i huset.
Jeg fant og kjevles og fikk lirka det ut av roteskapet uten at noen av de 154 plastboksene som er der ramlet ut.
Deigen var fin å kjevle, og snart var det klart for å stikke ut stjerner.
Boksen med pepperkakeformer er også i det samme roteskapet som nevnt ovenfor. Den er så full av pepperkakeformer at den ikke har lokk. (Og antakeligvis heller ikke hele samlingen av pepperkakeformer). Jeg var ikke like heldig med lirkingen denne gangen. En del av de 154 plastboksene raste ut. Det samme gjorde en del av pepperkakeformene samt pinnekjøtt-pinner som av en eller annen merkelig grunn lå i boksen med pepperkakeformer.
Jeg ryddet opp rotet og fikk stappet alt inn i skapet igjen. Ja uten boksen med pepperkakeformer da. Den ble satt på kjøkkenbenken. Så satte jeg i gang med å lete etter stjerne-forma. Her var former for alt fra kjøttbein, via biler og cola-flasker til ei kjempediger ku. Men ingen stjerner. Heller ingen hjerter, som i mine øyne ville være et godt alternativ. Gamle Gubben Grå var sikker på at vi har stjerne. Det er i grunn jeg og. Men det fristet ikke å åpne døra til roteskapet og virkelig ta ut alt for å finne den pepperkakeforma. Jeg hadde jo allerede et tyvetalls former på benken.
Så da studerte jeg samlingen av former, og falt for ekorn. Glad og fornøyd satte jeg i gang og stase ut og etter hvert steke disse trolldeig-ekornene. Da brettene sto i steikeovnen slo en tanke ned i meg. Hvor mange ekorn trenger man egentlig i en syrinbusk? Jeg har nemlig laget ikke mindre enn 50 stykker……
Vi er straks halvveis i oktober, og fremdeles er høsten like flott. Jeg overser glatt at regnet som kom i går ettermiddag hadde små innslag av sludd og at jeg hørte noen nevne at det hadde sludda på Sollihøgda. Vedkommende som sa det hadde ikke vært på Solihøgda og sett sluddet selv. Rykter skal man som kjent ikke tro på.
Jeg har vært ute og gått tur med hundene både i dag og i går. Selv om været ikke var helt topp har jeg kost meg med høstfargene. Det er flott; selv om det har vært litt vått.
Selv Kvernbergsund bru, hovedveien inn til Hønefoss fra syd glir flott inn i høstens farge-palett, Ja, jeg ble nesten sånn lyrisk der jeg vandret,
Se, rosene blomstrer fremdeles! Det er praktisk talt nesten sommer!
Jeg sjekker yr.no, mest fordi Yngste Sønn er opptatt av været i dagene fremover. Jeg har tror ofte det er best om jeg er uvitende om været fremover på denne tiden av året. Jeg blir fort så negativ hvis det meldes snø og kulde. Men også kikket på yr.no var en opptur. Riktignok er det ventet 1 stakkars kuldegrad natt til tirsdag, men ellers var det varmegrader så langt jeg kunne se. Ja, nærmest somertemperaturer til helga! Når høste viser seg fra en så fantastisk side har jeg ikke noe å klage over.
Så jeg vandrer mine turer med stødige skritt uten piggsko, og kan studere omgivelsene mer enn underlaget. Det er flott ute, selv i dusk-regn.
Sukk, sukk og trippel-sukk. I dag skal jeg sitte her å reflektere over Asiatisk gryte med kokosmelk. Hvor kokos er ikke det?
Ikke det at jeg har noe i mot gryteretter. Det er vel bare to dager siden jeg satt her og reflekterte over orientalsk gryte. I går hadde vi en slags grønnsaksgryte her i Drømmehuset. I morgen skal vi ha kyllinggryte. Den kalles Lynstekt kylling med granateple og dukkah og er nok ikke asiatisk, men mer fra Midtøsten siden den inneholder dukkah. Hvis jeg får tak i dukkah. De hadde det ikke på Krone den internasjonale butikken jeg pleier å handle slike varer i. Rart. Jeg trodde de hadde “alt”.
Ikke har jeg noe i mot asiatisk mat heller. I den grad det blir asiatisk eller bare dårlige etterligninger det vi koker sammen her i Norge. Er visst litt annet å spise asiatisk mat i Asia i følge Yngste Sønn som har vært der en del. Forresten er det vel også forskjell på indisk, koreansk og kinesisk mat. Asia er jo et relativt stort område.
Det er vel bare det at jeg er litt lei av for tredje dag på rad å sitte her å vri hjernen for å finne på noe å reflektere over i en eller annen matoppskrift, den være seg orientalsk eller asiatisk.
