En person bruker flere år på å planlegge terroraksjoner. Han klarer å produsere en bombe. Plassere den i regjeringskvartalet og sprenge deler av kvartalet til pinneved. Uten å bli tatt. Iskaldt fortsetter han sin grusomme plan. Setter seg i bilen og kjører i 45 minutter til Utøya hvor han skyter ned og dreper ca 70 uskyldige ungdommer og skader langt flere fysisk og psykisk. Men han er syk og kan ikke dømmes til fengsel.
En ambulansesjåfør forsøker å redde liv. Setter seg bak rattet og kjører alt det han klarer i håp om å nå frem til Oslo i tide til å redde passientens liv. I tett tåke og med våt veibane går det galt. Han kjører i fjellveggen. Han rissikerer straff. Han kan dømmes
I dag har jeg FRI: Det skal bli godt. Gamle Gubben Grå har og fri. Tennåringsguttene har sin første feriedag i dag. Dette skal bli en deilig dag…tenkte jeg.
Da vi krøp til køys i går kveld etter at jeg hadde kommet hjem fra kveldsvakt hevdet Gamle Gubben Grå at Yngstemann hadde hevdet hardnakket at han skulle på skolen også i dag og ikke hadde ferie ennå. Jeg syns det var merkelig, men tenkte at det var jeg som hadde misforstått. Den gutten går ikke på skolen en ekstra dag frivillig Så da klokka ringte 06.30 var det bare å stå opp. Yngstemann er et murmeldyr uten like og må nesten slepes ut av senga med makt, så her trengs god tid skal man ha håp om å få han ut døra før bussen går. SMS meldinger fra skolen om alle undervisningsfrie aktiviteter de siste to ukene blir sjekket. Ferieplanen likeså. Jeg tror faktisk fortsatt at gutten har ferie. Da jeg endelig fikk vekket han, så var også han overbevist om det. Hva Gamle Gubben Grå rotet med er vanskelig å si der han fremdeles ligger og snorker.
Klokka har så vidt passert 07.00. Kanskje jeg skulle gå og legge meg igjenn? Å nei, det er ikke tid til det. Eldste sønn skal ut å jobbe i sagbruket til min gamle far. Han skal bli hentet klokka 08.30 – 09.00. Kjenner jeg min far rett vil han dukke opp sånn ca litt over 08.00. Så eldste sønn må opp,. Det går greit. Han er morgenfugl og selvgående og trenger ikke mye hjelp eller mas for å li klar. (Men kanskje sjekke at han husker å ha på seg klær som passer til joe, mat, drikke og sokker Ikke minst sokker og skikkelige støvler. 08.00 ringer Mamma og sier at Pappa har reist hjemmefra og vil være her i god tid før 08.30. Pappa kommer, gutt drar og freden og roen senker seg merkelig nok.
Gamle Gubben Grå har merkelig nok og stått opp. Det blir frokost med avisen. Etter en drøy halvtime ringer Mamma – igjenn. Nå har de kommet frem til henne og dratt videre til sagbruket. Greit det.
Hunden står og tripper urolig ved ytterdøra. Noen må lufte den. Denne noen er nok meg.En times tur med hunden er i grunnen kos i det fine været
Hjem. Litt husarbeid. Få opp Yngstemann.
Dra på Hagesenteret for å kjøpe litt planter Mye plass i bedet som bør fylles med noe annet enn ugress.
Datteren ringer. Samboeren hennes sin bil gikk ikke gjennom EU kontrollemn. Å få den i bra stand vil koste mer enn det bilen er verdt og en sum langt høyere enn det det unge paret har. Ikke har de vel råd til noen ny bruktbil heller. Men de er avhengig av bilen for å komme seg til og fra jobbene sine. Jeg er avhengig av at de har bil, ellers er det vel jeg som må være privatsjåfør til alle døgnets tider.
Rekker en tur oppom jobben etter hagesenteret. Lese mail. Svare på de mest presserende. Ordne med møteinkalling til et møte til uka. Videresende dårlig lønnsoppgjør og ta ut papirer til møtene i morgen. Flink jente. Klarte det i løpet av halvannen time.
Hjem Ingen middag, men to gutter og Gamle Gubben grå er i full aktivitet i hagen med forefallende arbeid. Jeg laster ut plantene og alle arbeider en stund. Med bare litt krangling innimellom. Tilslutt blir det middag og.
Yngstemann vil ha far med på sykkeltur. Og kryss i taket, Gamle Gubben Grå lover å bli med bare Yngstemann hjelper han litt først med siste hånd på et hageprosjekt. Avtale.
Nå klokka 23.00 drar de endelig ut på tur. Yngstemann har ventet tålmodig. Gamle Gubben Grå er ikke den som forhaster seg. Ventetiden har blitt brukt til å hjelpe faren sin, men og til å erte bror og ajere med en hyper hund.Jeg har gitt opp å lese sakspapirene til i morgen. Jeg har gitt opp å mase på Gamle Gubben Grå. Jeg konsentrerer meg kun om at hodet ikke skal sprenge.
Full av engasjement og pågangsmot kaster jeg meg over en oppgave gang på gang.
Lønnsforhandlinger koster mye energi. Regneark og tallkolonner. Utforming av krav. Hva kan vi få til? Hva er utopisk? Time etter time sitter jeg øyd over PCen. Argumenter må finpusses. Fakta sjekkes og tall dobbeltsjekkes. Men det er gøy.
Politikk. Jeg vil gjerne ha et godt Ringerike å bo i. For alle. Jeg jobber for en sak jeg tror på. Er med å starte en politisk listesammarbeid. Utarbeider program. Står på stand. Adrenalinet bruser. Det er gøy.
Lønnsforhandlinger mot en arbeidsgiver som ikke er villig til å høre argumenter. Som ikke møter forberedt til forhandlingsmøtene men bare messer det samme tallet om og om igjenn som en LP plate med hakk…… Jeg vil protestere, stå på barikadene sloss, men det er ingen vits sier de som bestemmer.
Politikk Vi inbyr alle listekandidater, alle medlemmer, til møte. 4 av 33 møter. De samme gamle. Ingen melder avbud – ikke engang styremedlem Engasjemntet er borte. Vi må gjøre noe, sier vi 4. Skrive leserinnlegg, stå på barikadene, sloss for det vi tror på. Ja alle er enige. En slår med knyttet hånd og sier vi går i diskusjon med ordføreren i alt han uttaler offentlig. Vi… men ikke forslagsstilleren, han har ikke tid? lyst? energi? noen andre… Hvem?
Sliten og frustrert og kanskje litt dessilusjonert sitter jeg bøyd over PC en i natt.
Medlemsmøte i vårt lille listesamareid. Av 33 listekandidater møtte 4 stykker. De samme gamle 4.
Vi renner for en sak vi tror på. Vi ønsker å gjøre en forskjell. Vi ønsker at kommunen vår skal være et godt sted å bo for alle. Vi tror på de sosialistiske verdier. Vi er lei blårussen og blårusspolitikken. Men vi er så aleine.
Hva skal vi gjøre for å skape mer engasjement? Vel kanskje vi ør gå i oss selv.
“Vi bør gå i strupen på ordføreren og kritisere alt han mener. Være uenig i alle hans uttalelser” sa en. “Fint,” sa jeg. “Da gjør du det.” Men å nei, han var ikke så flink til å skrive, han hadde ikke så lett for det, men hvis noen andre skrev kunne han støtte.
Å der er vi ved problemets kjærne. Vi forventer at noen andre skal gjøre.. Vi ønsker ikke å bli stillt krav til… Hvorfor skal vi forvente mer av andre enn vi forventer av oss selv?
En skulle gå hjem og skrive leserinnlegg, og jeg får ta et tak i nettdebatten. De andre får site i en krok å være misfornøyd og klage over alle de som ikke gidder å gjøre noe….
Min yngste sønn, en kjekk kar på snart femten somre er en helt annen type enn meg, Gamle Gubben Grå og storebror. Han er en sporty action-freak. Sykkel, kajakkpadling, slalom og fjellklatring er ting han gjerne vil drive med. Gamle Gubben grå og jeg har alltid vært av den mer rolige typen. Vår store lidenskap er litteratur…
Som mor som gjerne vil legge opp til aktiviteter som ungdommene liker kommer raskt til kort når det gjelder denne sportye friluftsfyren. Det er ikke det at jeg ikke kan løsrive meg fra bøkene og bevege meg ut. Jeg er utrolig glad i friluftsliv. Rusle på stille skogstier, bade i et skogstjern, fotografere natur og planteliv
Det er denne action-biten jeg ikke fikser. Ei middelaldrende kjerring på over 100 kg er liksom ikke den ideelle actionhelt…
Jeg forsøkte meg på en sykkeltur for en del år og kilo siden, dengang den nå utflyttede datteren var sånn 10, 11 år.Vi skulle sykle rundt den fjorden vi odde ved da, en tur på en tre mil kan jeg tenke meg. Dette var vel min første sykkeltur på skal vi tippe fem år. Men optimistisk og glad tråkket jeg i vei på sykkelen min bestemor hadde vunnet på basar og forært til meg da jeg gikk på ungdomsskolen 20 år tidligere. (Den var pent rukt og fremsto som, om ikke tidsriktig så nesten ny.) De første 15 km gikk forholdsvis greit. Men så tok vi ei god bade og is-pause. Da vi satt oss på syklene igjenn hadde jeg stivnet helt. Melkesyra rådet i kroppen og hver meter var vond. Med tiåringen som heiagjeng klarte jeg å fulføre nesten.., Noen kilometer hjemmefra møtte vi Gamle Gubben Grå som hverken var så gammel eller så grå dengang i bil – min bil. Jeg tok bilen, og colaflaska han holdt i handa og så måtte han pent sykle sykkelen hjem.
Kajakkpadling har jeg og prøvd. Det er over 20 år siden nå. Sommeren etter at jeg hadde truffet Gamle Guen Grå. Jeg var mer på bunn av sjøen der oppe i Lace District enn jeg var i kajakken.. Men det er for mange kilo siden . Nå hadde jeg vel ikke fått plass i hullet på en kajakk og langt mindre kommet meg ut av den hvis jeg skulle havne opp ned med hodet under vann.
Jeg har også prøvd meg på slalomski EN gang. I en barnebakke på Geilo. Jeg datt hver gang jeg skulle forsøke å ta en sving. Og der satt jeg helt til to sterke svogere kom og dro meg opp igjenn. (Det tok sin tid, fordi de dro meg opp bare en gang for hver tur de kjørte.) Det må ha vært litt av et syn… Etterpå foreslo en av søstrene at de skulle ta meg med i den store bakken, men da sa svogeren min tørt at “Da kommer vi ikke ned igjenn før til våren.” (Dette var tidlig i januar…).Min sportye sønn som har stått på slalomski siden han var seks år har aldri hatt den gleden å se sin mor dumme seg ut på slalomski…
Behøver jeg å forklare at fjellklatring har jeg aldri forsøkt meg på?
Men altså min sportye sønn, Han furtet i hele går fordi vi ikke hadde rukket å være med han å kjøpe kajakk før pinsehelga tok til. Og dermed gikk han i dvale og forsøkte surt å sove seg gjennom helgen. Vi fikk etter mye mas lurt han med på en aldri så liten vannkrig i hagen med søsken og foreldre. Men stemningen var trykket og gutten var sur. bedre ble det ikke at min engang så sportye far ringte for å spørre gutten om han hadde fått kjøpt seg kajakk.
I dag hadde jeg bestemt meg for at gutten skulle aktiveres og ha en fin dag. Han hadde sovet ute på utesofaen på terassen i natt, og ble vekket klokka 09.00 med kakao. Selv om det er varmt som bare det nå om dagen, er det kjølig om natta. Klokka 11.00 spurte jeg om han og storebror ville sykkle rebusløp og jeg fikk lurt med meg begge to. (Kryss i taket.) Mesterhjernen til storebror løste rebusene, jeg sto på hver post med bil og drikkeflasker og lillebror- som ikke er så liten fikk syklet fort og effektivt mellom postene ved hjelp av brorens stedskunskap. Et par tre mil ble nok tilbakelagt og stemningen var god da vi kom hjem etter over tre timers tur. Etter en times tid hjemme bar det ut igjenn for årets første bad. Jeg er ei pyse og ei kløne når det gjelder så mangt, men jeg er glad i å bade.
Lykken ble fulkommen da vi kom hjem og Gamle Gubben Grå ble med han og mekket litt på noen bensindrevne fjernstyrte biler. Nå sitter far og sønner og koser seg med film i kjellerstua. Kanskje er vi litteraturelskende, eldgamle feite eller teite foreldrene ikke så håpkløse alikevell.
I går satt jeg og søkte etter et passende sted å feriere. Som vanlig satt jeg og lette på ferieleiligheter på Finn til jeg fant en jeg forelsket meg helt i,. Rett pris hadde den og. Så jeg sendte en forespørsel til den norske eieren og krysset fingrene. Vi har ferie midt i den travleste ferietiden, og når kallenderen viser mai, er det kanskje i siste liten å sikre seg drømmestedet.
I dag fikk jeg svar. Leiligheten er ledig!! Så hvis Gamle-Gubben-Grå og de to tennåringsguttene er enig, blir det ferie i Toscana på oss i år.
Som vanlig ligger leiligheten jeg faller for in the middle of no were, så det blir en ren ekspedisjon å komme seg dit. Enten må vi ta fly til Roma,(kanskje vi da skulle unne oss et par dager i Roma på vei til eller fra) så må vi ta tog til Oretello (hvor nå det er) og så buss til Pitigliano som byen jeg fallt for heter. En annen mulighet er jo interraililletter og tog Oretello. Togferie i Europa har vi jo erfaring med, og en av guttene er jo toggal.
I bunnløs fortvilelse, sorg og sinne flyr en sko gjennom lufta. Jeg tror det var sunt. Sunt for han som kastet. Sunt for alle de som har følt sinne, avmakt og fortvilelse etter alle de meningsløse dødsfallene.
Vi har møtt hat med kjærlighet. og gått i rosetog. Hat bble møtt med kjærlighet. Terror ble møtt med samhold.
Vi synger om “En himmel full av stjerner” .Rolige og verdige markeringer. “Mitt lille land…” og Nordal Griegs “Til ungdommen..” får et nytt liv. En hel verden forundres over vår måte å møte terror på.
Så suser en sko gjennom rettsalen……
En storebror viser sin sorg, sin fortvilelse og sitt sinne mot mannen som drepte lillebror. En sunn reaksjon.
La skoen bli et symol på all den fortvilelse, sorg og sinne mange har følt ..
Jeg tjener mer enn mann min. Det har jeg gjort mesteparten av vårt over 20 år lange samliv. I begynnelsen tror jeg han syns det var litt flaut, men for meg har jeg aldri sett på det som et problem. Hadde min mann tjent mer enn meg, hadde ikke det vært noe problem heller. Da hadde bare vår familie hatt mer å rutte med, og til tider i vårt tyve år lange samliv hadde ikke det gjort noe…,
Til uka starter lønnsforhandlingene. Jeg skal sammen med dyktige tillitsvalgtskollegaer forhandle lønn på vegne av mitt forbund. Jeg sitter med lange og store exell tabeller på hva hvert enkelt medlem tjener i grunnlønn og i faste tillegg. Burde jeg og ha en tabell som viser hva deres respektive partnere tjener slik at jeg kunne passe på at de tjener mer eller mindre enn sine respektive partnere avhengig av kjønn?
Jeg regner med at de enslige medlemmene burde få dobbel lønn, da deres boutgifter jo er vesentlige større enn sine gifte kollegaer.
Det er trist at likestillingen ikke er kommet lengre. Det er trist at noen mener at kvinner skal bli forsørget.
Jeg har sett på likestilling som en selvfølge, kjempet frem av sterke kvinner på 60 og 70 tallet. Jeg har til tider syns at feministenes likestillingskamp har gått for langt . Sjokkerende å se at slike holdninger fremdeles finnes i 2012.
Har vært i kommunestyret for første gang i dag. Det var en interesant opplevelse.
For et politisk interesert menneske er det interesant og inspirerende å møte så mange andre som og er opptatt av politikk. Folk som brenner for sker og viser levende og glødende engasjement.
Selvsagt er det høytidelig og litt stivt i formen. Alle inlegg begynner med “Herr Ordfører” og de fleste kandidatene tiltaler hverandre med etternavn, noe som virker unaturlig i i og med at det samtidig er en “alle kjenner alle ” tone.
Det er og ganske utrolig hva enkelte klarer å si fra talerstolen, og noen kunne kanskje ha forfattet innleggene sine bedre og ikke snakke på fritt grunnlag etter infallsmetoden. Det er fort gjort å havne langt ut på åkeren da.
Solidariteeslista har lenge arbeidet for en TV overføring av kommunestyremøtene til nett- TV. Og det tror jeg kunne vært en utrolig god ide. Jeg tror man vil kunne skape mer debatt og mer politisk engasjement hvis folk kunne se debattene på de sakene de var opptatt av. Jeg tror og det kunne være interesant for folk å se hvem de har gitt stemmen sin til. Og kanskje det og hadde fått enkelte av kandidatene til å skjerpe seg litt….
Men igjenn,,, en meget interesant opplevelse, og jeg kommer gjerne tilbake hvis sjansen byr seg. (Som 2. vara er jeg jo avhengig av andres fravær.)
Jeg skulle så gjerne ha ringt deg i kveld og gratulert deg med 46 års dagen. Jeg skulle ha ertet deg med at du var blitt gammel mens jeg fremdeles er like ung, bare 45 år…
Vi skulle klaget litt om alt vi har igjenn før våre to barn skal stå til konfirmasjon nå i vår, og hvor lite mennene våre hjelper til. Vi skulle ledd en hel masse.
Men, jeg kan ikke ringe deg.Jeg vil aldri mer høre den trillende latteren din. Konfirmasjonen til datteren din må mann din klare uten deg. Du døde brått og meningsløst for 12 år siden – og jeg savner deg så.
Vi traff hverandre da vi begynte på ungdomsskolen i 79, og ble snart uatskillelige erteris. Gjennom ungdomsskole og videregående delte vi gleder og sorger,
Et godt og nært vennskaå vokste frem. Vi var på hytteturer og andre ferieturer. Vi var på byen sammen hver lørdag i flere år . Minnene strømmer på, og de er mange.
Du satt ved sengen min etter hjerteoprasjonen i 84 og jeg satt ved din sykeseng i 99. Du var den første utenom mannen min som fikk greie på det da jeg ventet mitt første barn. Du møtte opp på føden med hjemmestrikkete klær til min lille datter da hun ble født i 91 og var selvsagt gjest i barnedåpen noen måneder senere. Du sa alle de riktige ordene da jeg mistet mitt andre barn i 93, og ordnet barnevakt til storesøsteri begravelsen.
Da jeg giftet meg i 94 var du selvsagt forlover. og jeg hadde æren av å være din forlover i 99 da du giftet deg bare noen få måneder før du døde.
Jeg skulle så gjerne ha snakket med deg bare en gang til for å fortelle deg hvor mye du betød for meg og hvor mye jeg savner deg.
