Medlemsmøte i vårt lille listesamareid. Av 33 listekandidater møtte 4 stykker. De samme gamle 4.
Vi renner for en sak vi tror på. Vi ønsker å gjøre en forskjell. Vi ønsker at kommunen vår skal være et godt sted å bo for alle. Vi tror på de sosialistiske verdier. Vi er lei blårussen og blårusspolitikken. Men vi er så aleine.
Hva skal vi gjøre for å skape mer engasjement? Vel kanskje vi ør gå i oss selv.
“Vi bør gå i strupen på ordføreren og kritisere alt han mener. Være uenig i alle hans uttalelser” sa en. “Fint,” sa jeg. “Da gjør du det.” Men å nei, han var ikke så flink til å skrive, han hadde ikke så lett for det, men hvis noen andre skrev kunne han støtte.
Å der er vi ved problemets kjærne. Vi forventer at noen andre skal gjøre.. Vi ønsker ikke å bli stillt krav til… Hvorfor skal vi forvente mer av andre enn vi forventer av oss selv?
En skulle gå hjem og skrive leserinnlegg, og jeg får ta et tak i nettdebatten. De andre får site i en krok å være misfornøyd og klage over alle de som ikke gidder å gjøre noe….
