Du vet når du har en dårlig dag, du føler at du er den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst, å tenker at livet ditt er utrolig kjedelig?
Kommentaren gikk på at da leste hen tidligere blogginnlegg for å få opp selvfølelsen og overbevise seg selv om at hen får til mye, og at livet til vedkommende ikke alltid er like kjedelig som hen føler det på den litt dårlige dagen.
Ordene rører noe ved meg.
Den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst.
Har vi ikke alle vært der a og til? Det har i det minste jeg – opp til flere ganger.
Jeg, som liker å omtale meg selv som Kjerringa som fikser alt har I perioder følt meg som ei ubrukelig kjerring som ikke fikser noen ting. Det er ingen god følelse.
En ting var at jeg hadde brent mitt lys i begge ender, forbrukt mer energi enn jeg hadde og ikke lengre hadde energien til å fikse alt jeg mente jeg burde fikse. Lista over alt jeg måtte gjøre ble lengre og lengre samtidig som energilageret ble tappet. Til slutt var det tomt, og jeg møtte den berømte veggen hardt og brutalt.
Og du så elendig og udugelig jeg følte meg da jeg møysommelig tok fatt på jobben med å stable meg på beina igjen.
Jeg klarte det. Mest fordi jeg er sta og vrang, ohmg jeg ville tilbake. Ville tilbake til det hektiske, pulserende livet jeg levde. Mange heia. Jeg hadde virkelig mange som jeg følte støttet meg på veien. Som virkelig ønsket at jeg skulle komme tilbake for fullt. De var mange, men ikke alle. Noen hadde kost seg når de så meg svak, og de fant ut hvordan de skulke bryte meg ned i stedet for å bygge meg opp.
Jeg holdt ut en stund. Bet tenna sammen og gikk på, selv om noen motarbeidet meg etter beste evne. Jeg ville så utrolig gjerne tilbake til det livet jeg elsket, for uten det var jeg ingenting.
Vel, jeg klarte det ikke. Energinivået mitt var ikke så høyt som jeg håpet og trodde. I tillegg var det noen som direkte motarbeidet meg. Det tappet meg for energi jeg ikke hadde.
Det kom til et punkt hvor jeg var så sliten, hvor kroppen verket og alt virket håpløst. Jeg hadde ikke overskudd til stort annet enn å jobbe og sove. Jeg levde ikke lenger, jeg bare eksisterte. Jeg var totalt utslitt av å kjempe. Kjempe mot de som ønsket å knekke meg.
Etter en tid kom jeg til at det var ikke verdt det. At å kjempe meg tilbake når noen så aktivt motarbeidet meg var nytteløst. Jeg hadde ikke den energien som skulle til, samme hvor mye jeg bet tenna sammen ville de vinne til slutt. De hadde bestemt seg
Jeg husker hvor jeg var, dato og klokkeslett da erkjennelsen langsomt steg frem for meg. Hvis du ikke skal la de lykkes i å knuse deg helt må du slutte å kjempe. La de tro de har vunnet, saml krefter og gå videre med livet ditt. La de ikke knuse deg helt
Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg nok aldri blir “kjerringa som fikser alt” igjen. At jeg aldri kommer tilbake til det pulserende, engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Og det er greit. Jeg kan skape meg et godt liv likevel. Et liv med engasjement og mening. Et liv hvor jeg kan bidra. Samtidig er jeg klar over at jeg må ta meg tid til restitusjon. Jeg må ta meg tid til å hente meg inn igjen etter hektiske perioder.
Og en ting til. Jeg har bestemt meg for å ikke lenger la folk som direkte motarbeider meg og som bare ønsker å bryte meg ned få plass I livet mitt. Jeg bruker ikke lengre krefter jeg ikke har på å kjempe.
Noen ganger, relativt ofte faktisk, funderer jeg over hvorfor en del andre bloggere skriver blogg. Jeg begynte å fundere på det i går og har fortsatt funderingene nå i morgentimene.
Jeg vet hvorfor jeg skriver blogg. Grunnen er sammensatt, men jeg er helt klar på at grunnen til at jeg knotter ned tankene mine på en blogg som publiseres offentlig og ikke på et word-dokument som jeg lagrer i egen sky er at jeg ønsker at noen flere enn jeg selv skal lese det jeg skriver.
Når jeg leser en tekst, enten det er en roman, en avisartikkel, sakspapirer eller et brev noen har sendt meg reflekterer jeg over det jeg leser. Jeg vet ikke, men jeg har alltid antatt at det er relativt vanlig.
På samme måte ønsker jeg at de som leser tekstene jeg produserer skal reflektere over det jeg skriver. Det gjelder samme om det er et fb innlegg, et blogginnlegg eller et leserbrev i lokalavisa.
Leserne behøver ikke være enige i det de leser. Jeg har ingenting i mot at tekstene mine fører til debatt. Jeg er ikke noen allvitende profet som sitter på alle svarene på en hver problemstilling. Men ja, jeg har et håp om at folk tenker over noe av det jeg skriver. Noe av det jeg ønsker med disse morgen-betraktningene over hva andre bloggere skriver er å få folk til å reflektere over tester – og over livet.
I går slet jeg lenge med å skrive dagens første innlegg. Til tross for at jeg startet på det litt over klokka 6 om morgenen ble det ikke ferdig og postet før klokka var over 12. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skrev om, fant andre formuleringer, strøk ut deler og prøvde igjen før jeg ble sånn noenlunde fornøyd.
Jeg tror jeg kunne ha spart meg anstrengelsene, eller kanskje anstrengt meg enda mer.
Jeg ønsket å sette fokus på at noen mennesker lever i konstant frykt for at en ekskjæreste, ektefelle, eller noen fra deres fortid skal komme og skade de alvorlig eller drepe dem.
At de har fått pålagt den de er redd for besøksforbud – at det føles som en trygghet, dog kanskje falsk, for hvem vet om hen vil respektere forbudet.
De lever i konstant frykt. Skvetter til hvis det ringer på døra, eller hvis en bil kjører langsomt utenfor huset. De ser seg alltid over skuldrene når de er ute – og forter seg hjem så fort de kan. Ofte handler de mat og gjør andre nødvendige ærend enten tidlig på morgenen – før det blir for mye folk ute. Det er lettere å ha oversikten over hvem som er ute da. Ikke så lett for de som vil dem vondt å skjule seg i mengden.
Fordi jeg kjenner hverdagen til noen som lever slik reagerer jeg på at noen som skriver at de føler seg så utrygge at de har fått ilagt noen besøksforbud går ut og kringkaster hvor de har rømt for å komme unna den de er redd.
Hei, Nå er jeg i Bergen!! Jeg har tenkt meg på Fløyen og på akvariet i dag. Blir her til mandag, da drar jeg videre til den og den adressen.
For meg virket det mer som en invitasjon til å bli funnet.
Jeg gjorde meg noen tanker rundt den problemstillingen som jeg forsøkte etter beste evne å dele på blogg.
Antakelig evnet jeg det ikke. Eller så tar jeg feil. Det er ikke noe rart i å være redd for at noen skal kontakte deg, så redd at du ønsker besøksforbud og samtidig kringkaste hvor du er.
De som kommenterte ikke det temaet jeg tok opp. De leste bare at jeg var slem – og at det ikke var noe problem for bloggeren å dele hvor hun var fordi “plageånden” nok aldri ville forlate bygda.
Jeg har reflektert over den siste kommentaren og.
At det var snakk om en “plageånd” som ikke ville finne på å forflytte seg.
Er det at man oppfatter noen som en “plageånd” nok til å få ilagt noen besøksforbud?
Da tror jeg at jeg kunne komme opp med ei lang liste over folk jeg opplever som “plageånder”. Mulig et par lokale kverulanter kunne få besøksforbud på Rødt sin stand når vi om noen uker begynner innspurten på valgkampen.
Vel i går var i går, og i dag er i dag. I dag går mine første refleksjoner til temaet blogg – og fremdeles til hvorfor folk blogger.
Jeg antar at grunnen til at Mat fra bunnen poster innlegget Ukesmeny 28 er at noen skal la seg inspirere av matforslagene hen kommer med og trykke på lenkene og benytte seg av oppskriftene som deles. Ja, og kanskje benytte seg av vipps eller kontonummeret som oppgis til å betale for maten, eller oppskriftene da. Maten må en jo lage selv.
Jeg forstår at de som designer for eksempel strikkeoppskrifter og hekleoppskrifter føler for å ta betalt for oppskriftene sine. Jeg kan se at kokker kan ha det på samme måte. Men oppskriften på lapskaus og vafler!!! Er du sikker på at det er denne bloggeren som har opphavsretten til disse to oppskriftene? Det bør man vel ha hvis man skal ta seg betalt for å dele oppskriftene?
Skulle jeg lage en ukemeny med håp om å inspirere folk tror jeg at jeg hadde gått for noe mer originalt enn lapskaus og vafler. (Nei, nå var jeg slem igjen.)
Tropesommer i Bergen leser jeg på flere blogger. Bra for bergenserne, ja hvis de liker varmen da. Jeg er som flere det fortelles om på disse bloggene ikke så glad i varme.
Det var bra temperaturer på fjellet. Fikk til og med bruk for golfjakka. Men da vi kom hjem i går kveld var det virkelig varmt. Så varmt at Gamle Gubben Grå ble sittende på trammen i bare underbuksa etter at han hadde tatt en dusj.
For de som kjenner Gamle Gubben Grå er det vel verdt å nevne på blogg. Jeg har kjent Gubben i godt over 30 år, og kan telle på to hender de gangene jeg har sett han bevege seg utendørs med bar overkropp eller i shorts.
Mens Gamle Gubben Grå knapt viser seg utenfor soveromsdøra i bare underbuksa er andre ikke like bluferdige.
For tro meg, jeg liker også oppmerksomhet. Gjør vi ikke alle? Men altså, da tar jeg på meg en rosa stringtruse og løper gjennom Tollbugata. En kan ikke få mer oppmerksomhet enn en får da, tro meg, bare prøv selv!
Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Bunny og får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg synes jeg ser for meg Bunny i rask spurt gjennom Tollbugata i Drammen iført rosa stringtruse, kaninører og en liten haledusk. Ja, jeg er sikker på at han ville få oppmerksomhet, men er usikker på om den hadde vært udelt positiv.
Jeg klikker meg videre og sukker høyt. Den som hadde hatt 70.000 for mye!
Jeg har lenge ønsket meg bobil. Jeg tror den ferieformen hadde passet Gamle Gubben Grå og meg utmerket. Nå selger Doc & Dask den gamle bobilen sin. Jeg tror det hadde vært en fin bobil for oss. Liksom stått litt i stil til Gubben og Kjerringa. Trofast traver av ikke helt ny årgang med noen riper i lakken og noen skavanker men helt brukbar.
Jeg sukker en gang til og klikker meg videre.
I likhet med oss har Tom og bloggerfruen tilbragt helgen på hytta. Bildene på bloggen til Tom gjør meg glad og får meg til å senke skuldrene. For Tom og de har i likhet med oss en ordentlig hytte – hytte og ikke noe hytte palass.
Alt er ikke fancy, design og shinet. Du ser helt klart at det er mennesker som bruker hytta, og at de har laget ting som har den funksjonende ønsker selv om det kanskje ikke har det vakreste designet.
Noen ganger kan jeg forlese meg på hyttemagasiner og vakkert design. Da ser jeg alle feilene og manglene ved vår gamle, gode hytte. Alt jeg ønsker å forandre. Og det er langt mer enn å bytte utedoen med en smekker Cindrella forbrenningstoaeltt. Å se andre kose seg på ei hytte hvor ikke alt var perfekt gjorde godt. Takk Tom.
Hele seks av toppbloggerne førte til refleksjoner i dag. Refleksjoner om alt fra lappskaus til å løpe halvnaken gjennom Tolbugata i Drammen. Mest reflekterer jeg over hvorfor folk skriver blogg.
Jeg tror det er for at vi på en eller annen måte søker oppmerksomhet.
Lite interessant å finne hos toppbloggerne i dag. Det er bare 3 av de 6 som er over meg på lista som har evnet å komme med noe nytt. Eller nytt og nytt. Det er i det minste nye innlegg, om de kanskje ikke akkurat gløder av nyskaping. Av de 3 er det bare ett som fører til litt tankevirksomhet hos ei morgentrøtt kjerring.
Monica har reist til Bergen for å være trygg fra hen som ennå ikke har fått forlenget besøksforbudet. Jeg mener ikke å skremme noen eller noe slikt, men hvordan vet hun at hen ikke er i Bergen? Hvis hun kan dra fra hjemstedet til Bergen relativt lett, ja så er det vel mulig for andre å foreta den samme reisen? Og hvis du er så redd for at noen skal komme å skade deg at du nærmest rømmer for å få fred og føle deg trygg, er det da så smart å legge ut på en offentlig blogg hvor du er? Og ikke bare hvor du er, men også oppgi ganske nøyaktig adresser på hvor du har tenkt å oppholde deg de neste dagene.
Kanskje er jeg urettferdig og slem som skriver slikt. Men jeg undrer meg likevel. Hvis jeg hadde stukket av fra noen jeg ikke ønsket kontakt med tror jeg ikke jeg ville ha opplyst til “hele verden” hvor jeg var og hvor jeg kom til å være de neste dagene.
Jeg er enig i at det ikke er offeret som skal få begrenset sin frihet. At den som er utsatt for fare for vold skal få ferdes hvor enn en vil og leve livet sitt slik en vil uten å ha i bakhodet hvordan den man frykter skal reagere og handle. At det er politiet sin oppgave å sørge for trygghet og at man kan leve livet sitt i fred. Sånn i teorien.
I 2018 ble det ilagt 9310 kontakt- og besøksforbud. I fjor var tallet 10.981, en økning på 18 prosent. I samme periode har derimot antall brudd på besøksforbud økt med over 50 prosent, til 3260 brudd, ifølge tall fra politiet. Ja jeg leser sågar om en som brøt kontakt- og besøksforbudet han hadde mot ekskona 2.100 ganger i løpet av fire månede. Dvs 17,5 ganger i døgnet i snitt. Så og si hver våkne time. Det at man blir pålagt et kontakt- og besøksforbud er altså ikke en garanti for at vedkommende ikke kommer til å ta kontakt, så hvorfor ta sjansen og opplys til hele verden hvor man er hvis man er redd? Når man veier egen trygghet opp mot det å stå på krava og rettighetene sine ville selv jeg valgt egen trygghet.
Så går denne kvelden mot natt, og det er snart tid for å gå til ro. Jeg tipper jeg kommer til å sove greit. I nærmere 11 timer i dag har jeg oppholdt meg ute I den friske fjellufta. Gikk ut på tur med hundene sån litt før 10 i dag morges, og bortsett fra den tiden jeg brukte på å lage middag har jeg oppholdt meg ute. Jeg trakk ikke inn går knotten og myggen begynte å bli ubehagelig nærgående. Da hadde sola gått ned bak vesten, og klokka passert 21.
Jeg skal ikke påstå at jeg har vært så veldig aktiv. Etter turen med hundene har jeg brukt mye tid på boka Skoddehav av Kristina Ohlsson. Nå er boken lest ferdig. Det var sikkert og en grunn til at jeg trakk inn.
Skoddehav er en av de beste krimbøker jeghar lest på lenge. Ikke det at den er så spennende, kanskje. Mer fordi historien er så kompleks. Persongalleriet rimelig stort, og du blir godt kjent med mange av personene ute at du helt forstår til å begynne med hva de har med hverandre og historien å gjøre. Selv om det er en grufull historie om et parteringsmord er det samtidig en feel-good historie. Vet ikke om det utsagnet gir mening, men slik føler jeg det.
Boken er den tredje boka om samme politietterforsker og jeg forstår at flere i persongalleriet går igjen i en eller begge av de to foregående bøkene. De må jeg lese, og Gamle Gubben Grå sier at de ligger i den store stabelen med uleste bøker som jeg har i kroken mellom sofaen i stua hjemme. Vel, de skal graves frem når vi kommer hjem. Denne boka likte jeg godt Regner med at de to andre er like bra..
Nå tok Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn og gikk en kveldstur med hundene. Jeg skal vel rusle en siste kveldstur ned til utedoen nede i lia om litt. Så blir det vel å finne køya. Det har vært en fin dag, jeg trengte virkelig denne dagen på hytta.
Noen ganger er en tur på hytta akkurat det jeg trengte. Sånn er det denne helga. Jeg har kost meg ute i hele formiddag. Har kostet terrassen og ruslet litt rundt på hyttetomta, men stort sett har jeg sittet i hytteveggen og lest bok.
Gamle Gubben Grå og Eldste kom tilbake til hytta for en stund siden og driver nå og feller trær som har blitt skjeve i løpet av vinteren. Det er mange av dem. To av de truet med å ramle over utedoen langt nede I lia, men nå er de blitt vinterved i stedet. Jeg er ikke så veldig begeistret for den utedoen, men det hadde vært sørgelig om den ble pinneved før jeg fikk min Cindrella forbrenningstoaøett.
Snart er det vel på tide å lage litt middag til de to flinke arbeidskara. Det er det bare rett og rimelig at det er det jeg som gjør. Kan ikke bare hå på stas.
Rett etter frokost tok jeg og gikk meg en tur med disse to her. Det er så deilig å gå her oppe. Man hører nesten bare elvesuset og en og annen fugl.
Det er folk på mange av hyttene, men de er stort sett inne. Driver sikkert fremdeles med frokosten. Ser noen som pusler i hytteveggen, noen som er ut og jogger veksler er par ord om vær og mygg med en hyttene og så rusler vi videre. Hvor langt eller hvor lenge er uvesentlig. Jeg bare nyter å rusle rundt og nyte å være på fjellet.
Da jeg kommer tilbake til hytta er jeg alene. Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn har reist. Det var noe fe skulle ordne på morgenen. Alltid noen prosjekter på gang når vi er her oppe.
Jeg slår meg ned ved det store bordet ute. Sjekker skrittelleren på mobilen. Vi har gått godt over 4 km på morgenen. Godt fornøyd med starten på dagen går jeg inn på hytta for å finne boka mi – og var det ikke noen som sa de hadde kjøpt cola?
God morgen! Eller, jeg sitter her og kjenner etter om det virkelig er en god morgen. Litt usikker. Jeg har delt en smal køyeseng med to pelskledde dyr og kan ikke påstå at jeg har sovet godt. Sto opp litt før 6 og beveget meg ut og ned til utedoen langt nede I lia. Tenkte at det i grunn var en fin morgen. Kledde på meg, og satte meg på krakken på trammen. Starte dagen ute. Det føltes som en god idé. Helt til jeg fikk besøk av 100.000 knott og mygg som ville dele morgenen med meg.
Ja, vi befinner oss på hytta. Dro opp i går kveld, Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå, de to pelskledde og jeg. Mygg og knott “jagde” oss inn i går kveld og, men jeg håpet det var fordi sola akkurat hadde gått ned. Får håpe de forsvinner når sola virkelig får tak.
Så over til toppbloggerne. Janne Nordvang sitt innlegg rørte meg da jeg leste det i går. Det er så godt når det ordner seg for ungdom. Så godt når de kommer videre på den veien de ønsker.
Jeg blir også glad av å lese om god service inne på bloggen til Vibbedille. Det er så mye dårlig service rundt forbi. Viktig å rose de som gir god service.
Så var det Monica sitt innlegg. Der måtte jeg inn på Lovdata og lese meg litt opp. Jeg er heldigvis ikke så dreven på besøksforbud og slikt, men jeg liker juss. Liker å lese meg opp på lover og forskrifter. Det at besøksforbudet forkynt men ikke godtatt betyr at vedkommende som er pålagt å fremdeles holde seg unna Monica har fått beskjed om besøksforbudet, men at hen ikke har “godtatt” det. Politiet har kontaktet vedkommende og fortalt han at han er ilagt fortsatt besøksforbud. Vedkommende har svart at hen ikke er enig i at det er grunnlag for et slikt forbud.
Monica skriver at med disse reglene og alt styret man må gå igjennom er det en eneste alt går utover. Offeret. Jeg forstår at det kan oppleves sånn, men egentlig er det snakk om rettssikkerhet. Rettssikkerhet for den som blir pålagt besøksforbudet. De har jo og rettigheter.
Saken må da gå til domstolen som da skal avgjøre om grunnlaget for besøksforbudet er til stede. Det kan føles byråkratisk og tungvint for den som ønsker besøksforbud, likevel føles det betryggende å vite at begge parter blir hørt også i slike saker. Selv om det i Monica sitt tilfelle kanskje er gode grunner for å pålegge et slikt forbud skal det ikke mye fantasi til for å se at det ikke alltid er tilfelle. Det er ikke alltid den som ønsker å fremstå som offer er det virkelige offeret.
Domstolene skal da raskest mulig behandle slike saker, slik at det ikke går uker og måneder før et vedtak om besøksforbud trer i kraft. Det er heller ikke noe overvektsprinsipp som skal ligge til grunn for å pålegge noen besøksforbud. Retten behøver ikke å finne det overveiende sannsynlig at den som blir pålagt et besøksforbud vil finne på å skade eller forfølge den en blir pålagt besøksforbud mot. Så slik jeg ser det er det overveiende sannsynlig at besøksforbudet blir forlenget, så sant ikke den som ønsker det, den som skal beskyttes har kommet med helt grunnløse beskyldninger.
Når jeg leser det siste innlegget til Vivian tenker jeg at egentlig er hun nok glad for dette papirarbeidet hun måtte overta for mannen sin. Glad for at hun fremdeles er den som fikser og ordner for barna sine. Så får hun heller leve med at mannen hviler på hennes laurbær.
Janne, Vibbedille, Monica og Vivian var de jeg stoppet opp ved i dag. 4 kvinner som er sterke og tøffe hver på sin måte.
Nå har Gamle Gubben Grå stått opp. Jeg har fått kaffe og om litt blir det sikkert frokost. Klokka er bare litt over halv åtte. Det haster ikke. Dagen kan begynne litt langsomt, vi er jo på hytta.
Turen i dag gikk i vakkert kulturlandskap langs en gammel bygdevei. I dag var det bare hundene og meg. Godt det og noen ganger.
Hjemme igjen tok jeg og plukket de jordbærene i kjøkkenhagen som var blitt modne siden sist. Det var vel forrige dagen jeg plukket jordbær til å ha i salaten Eller nei, det var på tirsdag. Vel nok av modne jordbær til lunsj for meg
I dag var det bare Monica og hennes siste innlegg som klarte å få frem noe som kan minne om refleksjon hos denne kjerringa. Litt rart egentlig. At innlegget hennes skal bidra til refleksjon er i grunn litt rart, for egentlig forteller Monica ingenting i innlegget sitt. Hun bare hinter om ting hun ikke kan dele med leserne fordi hun da utleverer andre mennesker.
Ikke forstår vi så mye av hintene heller, bare at hun har det vondt.
Monica gruer seg til ferien. Gruer seg til å ha tid til å ta inn over seg vanskelige følelser, vanskelige tanker og kanskje på en måte ta seg tid til å ta del i eget liv.
Monica er flink til å fylle dagene med aktivitet slik at det ikke er tid til å tenke og føle.
Jeg kjenner meg litt igjen i det Monica forteller.
Ikke det at jeg har vært like virvelvind-aktiv som Monica. Jeg har alltid hatt behov for litt alene tid, tid for refleksjon og sortere tanker. Men da jeg levde et travle, hektiske livet jeg elsket hadde jeg så mange tanker som måtte sorteres og reflekteres over at jeg kunne velge hvilke jeg ville slippe frem – og hvilke jeg bare la lokk på.
Nå som livet er roligere er også tankekjøret roligere.
Jeg har hatt tid til å ta frem de tankene og følelsene jeg har lagt lokk på. For meg har det vært godt å ta inn over meg og tenke gjennom de tankene som av forskjellige grunner har vært skjøvet vekk. I stedet for at de ligger et eller annet sted i underbevisstheten og murrer, har jeg hentet de frem. Jeg har tatt meg tid til å reflektere over de. Bearbeide eller sortere tankene, finne ut hva jeg kan endre på fra nå av og ikke minst hva som hører fortiden til.
Man kan ikke gå tilbake i tid å ta andre valg eller gjøre ting på nytt.
Man må leve med de valg man har tatt, og kanskje ta smartere valg i fremtiden.
Vi har alle mennesker i livene våre som tar plass. Noen ganger mennesker som tar mer plass enn det som føles bra. Jeg har brukt tid på å rydde i relasjoner. På å ta et aktivt valg om hvem som skal få mer plass i livet mitt, hvem jeg ønsker å bruke tid på, og på hvem som jeg ikke skal bruke så mye energi og krefter på.
Funnet ut hvem som gir meg energi – og hvem som forbruker mer av min energi enn de gir tilbake.
Jeg har ikke kuttet ut noen – ikke helt. Men jeg får ikke lenger dårlig samvittighet om jeg ikke alltid stiller opp.
Jeg har latt meg selv få en viktigere plass i mitt eget liv. Jeg klarer å prioritere mine behov for å hente meg inn igjen, for rekreasjon, frem for å alltid være tilgjengelig når noen trenger meg.
Det er ikke gjort over natta. Det har vært en prosess som har tatt tid. Men det har vært en prosess som har gjort meg godt. Jeg har på mange måter blitt en bedre versjon av meg selv. Jeg har det bedre.
Jeg tror at først når du har det bra med deg selv kan du og være noe for andre.
Jeg elsket det livet jeg levde, men jeg brant mitt lys i begge ender.
Når jeg tenker tilbake tenker jeg på det pulserende livet, på alle utfordringene som opplevdes som positive, på hvor mye jeg kjente med hver fiber i kroppen at jeg levde, at jeg deltok, at jeg var en viktig del av samfunnsmaskineriet. Min innsats utgjorde ofte en forskjell.
Når jeg tenker tilbake husker jeg og alt stresset. Følelsen av å ikke strekke til. For samme hvor mye jeg sto på, var det alltid ting jeg ikke rakk. Alltid ting jeg hadde dårlig samvittighet for. Var jeg på jobb ut over kvelden og satt med tillitsvalgtsarbeid, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var med familien. Var jeg sammen med familien burde jeg ha forberedt det møtet, regnet litt mer på overhenget, snakket med det medlemmet… Og så var det venner da, som ringte og “maste” om at jeg skulle finne tid til en kaffekopp – eller å male kjøkkenet deres.
Jo travlere jeg ble, jo flere oppgaver mente jeg var mine. Mange hadde forventninger til alt jeg skulle fikse, men jeg var nok flink til å føle ansvar for langt mer enn det som i virkeligheten var mitt ansvar. Jeg hadde alt for store forventninger til hva denne kjerringa unne fikse og hva jeg kunne rekke hvis jeg bare beit tenna sammen og sto på.
Jeg savner mye av det livet jeg levde, men jeg savner ikke følelsen av å ikke strekke til.
Det gjør meg godt å ha tid til de oppgavene jeg skal gjøre. Det gjør meg godt å føle at dagene, ukene, månedene ikke er for korte. At tiden strekker til til det jeg skal ha gjort. At jeg har overskudd til å gjøre ting jeg har lyst til.
Det gjør meg godt å ikke være å sliten bestandig.
Så selv om jeg savner livet jeg en gang levde vet jeg ikke om jeg ønsker meg tilbake.
Jeg tror alle har godt av å stoppe opp litt en gag i blant. Ta seg tid til å tenke over hva som gir energi og hva som tapper en for energi – og så finne ut hva man skal gjøre med den erkjennelsen.
Det er en grå og trist dag på Ringerike i dag. Regnet siler ned i strie strømmer. Vi har akkurat vært ute og gått tur med hundene. 5 km ble det i regnværet. 2 timer ute med innlagt kaffe-latte-pause på kaffeen til Blå Kors.
Vi har ikke besøkt den kaffeen før selv om den snart har vært åpen ett år. Den ligger liksom litt feil til i forhold til hvor vi vanker. Men i dag tok vi veien forbi og bevilget oss en pause og en kaffekopp.
