Lite interessant å finne hos toppbloggerne i dag. Det er bare 3 av de 6 som er over meg på lista som har evnet å komme med noe nytt. Eller nytt og nytt. Det er i det minste nye innlegg, om de kanskje ikke akkurat gløder av nyskaping. Av de 3 er det bare ett som fører til litt tankevirksomhet hos ei morgentrøtt kjerring.
Monica har reist til Bergen for å være trygg fra hen som ennå ikke har fått forlenget besøksforbudet. Jeg mener ikke å skremme noen eller noe slikt, men hvordan vet hun at hen ikke er i Bergen? Hvis hun kan dra fra hjemstedet til Bergen relativt lett, ja så er det vel mulig for andre å foreta den samme reisen? Og hvis du er så redd for at noen skal komme å skade deg at du nærmest rømmer for å få fred og føle deg trygg, er det da så smart å legge ut på en offentlig blogg hvor du er? Og ikke bare hvor du er, men også oppgi ganske nøyaktig adresser på hvor du har tenkt å oppholde deg de neste dagene.
Kanskje er jeg urettferdig og slem som skriver slikt. Men jeg undrer meg likevel. Hvis jeg hadde stukket av fra noen jeg ikke ønsket kontakt med tror jeg ikke jeg ville ha opplyst til “hele verden” hvor jeg var og hvor jeg kom til å være de neste dagene.
Jeg er enig i at det ikke er offeret som skal få begrenset sin frihet. At den som er utsatt for fare for vold skal få ferdes hvor enn en vil og leve livet sitt slik en vil uten å ha i bakhodet hvordan den man frykter skal reagere og handle. At det er politiet sin oppgave å sørge for trygghet og at man kan leve livet sitt i fred. Sånn i teorien.
I 2018 ble det ilagt 9310 kontakt- og besøksforbud. I fjor var tallet 10.981, en økning på 18 prosent. I samme periode har derimot antall brudd på besøksforbud økt med over 50 prosent, til 3260 brudd, ifølge tall fra politiet. Ja jeg leser sågar om en som brøt kontakt- og besøksforbudet han hadde mot ekskona 2.100 ganger i løpet av fire månede. Dvs 17,5 ganger i døgnet i snitt. Så og si hver våkne time. Det at man blir pålagt et kontakt- og besøksforbud er altså ikke en garanti for at vedkommende ikke kommer til å ta kontakt, så hvorfor ta sjansen og opplys til hele verden hvor man er hvis man er redd? Når man veier egen trygghet opp mot det å stå på krava og rettighetene sine ville selv jeg valgt egen trygghet.
Du og Bunny er utrolig lik hverandre med måten dere skriver på og hva dere skriver om.
i dag er vi det.
La nå Monica være i fred. Jeg beundrer det hun har fått til de siste årene. Og plageånden hennes er nok på hjemstedet, han drar ikke milevis etter henne.
Jeg har stor respekt for Monica og det hun har fått til.
Det jeg kommenterer er det folk skriver og offentliggjør på en offentlig blogg.
Jeg har jo hatt noen innlegg på dette med at en er nødt til å ta visse forholdsregler her i livet. For selv om en overgriper bestandig har udelt skyld i de handlinger vedkommende måtte ha begått, så har ofret tidvis skyld i å ha opptrådt skjøldesløst m.h.t risikoen for å utsettes for det inntrufne.
Om vi f.eks ser for oss en hvit kvinne som skrider ut av sin skinnende blanke 2023 modell Audi for så å ta med seg sin Hermés Birkin håndveske med kurs mot minibanken midt i ghettoen i Bronx, er det fremdeles den som vinner kappløpet for i beste fall å få ranet henne sin udelte skyld. Men ikke desto mindre, har dama opptrådt på et vis som gjør henne skyldig i å ha utsatt seg selv for risiko. Nå er jo selvsagt dette satt på spissen for å få frem poenget, men det er i mine øyne nettopp denne type dumhet som å offentliggjøre lokalitet i påvente av en restraining order som øker sjansen for at en utsettes for noe..