På innlegget Hvorfor skriver du blogg?  som jeg skrev før i dag fikk jeg en kommentar som begynte slik:

Du vet når du har en dårlig dag, du føler at du er den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst, å tenker at livet ditt er utrolig kjedelig?

Kommentaren gikk på at da leste hen tidligere blogginnlegg for å få opp selvfølelsen og overbevise seg selv om at hen får til mye, og at livet til vedkommende ikke alltid er like kjedelig som hen føler det på den litt dårlige dagen.

Ordene rører noe ved meg.

Den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst.

Har vi ikke alle vært der a  og til? Det har i det minste jeg – opp til flere ganger.

Jeg, som liker å omtale meg selv som Kjerringa som fikser alt har I perioder følt meg som ei ubrukelig kjerring som ikke fikser noen ting. Det er ingen god følelse.

En ting var at jeg hadde brent mitt lys i begge ender, forbrukt mer energi enn jeg hadde og ikke lengre hadde energien til å fikse alt jeg mente jeg burde fikse. Lista over alt jeg måtte gjøre ble lengre og lengre samtidig som energilageret ble tappet. Til slutt var det tomt, og jeg møtte den berømte veggen hardt og brutalt.

Og du så elendig og udugelig jeg følte meg da jeg møysommelig tok fatt på jobben med å stable meg på beina igjen.

Jeg klarte det. Mest fordi jeg er sta og vrang, ohmg jeg ville tilbake. Ville tilbake til det hektiske, pulserende livet jeg levde. Mange heia. Jeg hadde virkelig mange som jeg følte støttet meg på veien. Som virkelig ønsket at jeg skulle komme tilbake for fullt. De var mange, men ikke alle. Noen hadde kost seg når de så meg svak, og de fant ut hvordan de skulke bryte meg ned i stedet for å bygge meg opp.

Jeg holdt ut en stund. Bet tenna sammen og gikk på, selv om noen motarbeidet meg etter beste evne. Jeg ville så utrolig gjerne tilbake til det livet jeg elsket, for uten det var jeg ingenting.

Vel, jeg klarte det ikke. Energinivået mitt var ikke så høyt som jeg håpet og trodde. I tillegg var det noen som direkte motarbeidet meg. Det tappet meg for energi jeg ikke hadde.

Det kom til et punkt hvor jeg var så sliten, hvor kroppen verket og alt virket håpløst. Jeg hadde ikke overskudd til stort annet enn å jobbe og sove. Jeg levde ikke lenger, jeg bare eksisterte. Jeg var totalt utslitt av å kjempe. Kjempe mot de som ønsket å knekke meg.

Etter en tid kom jeg til at det var ikke verdt det. At å kjempe meg tilbake når noen så aktivt motarbeidet meg var nytteløst. Jeg hadde ikke den energien som skulle til, samme hvor mye jeg bet tenna sammen ville de vinne til slutt. De hadde bestemt seg

Jeg husker hvor jeg var, dato og klokkeslett da erkjennelsen langsomt steg frem for meg. Hvis du ikke skal la de lykkes i å knuse deg helt må du slutte å kjempe. La de tro de har vunnet, saml krefter og gå videre med livet ditt. La de ikke knuse deg helt 

Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg nok aldri blir “kjerringa som fikser alt” igjen. At jeg aldri kommer tilbake til det pulserende, engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Og det er greit. Jeg kan skape meg et godt liv likevel. Et liv med engasjement og mening. Et liv hvor jeg kan bidra. Samtidig er jeg klar over at jeg må ta meg tid til restitusjon. Jeg må ta meg tid til å hente meg inn igjen etter hektiske perioder.

Og en ting til. Jeg har bestemt meg for å ikke lenger la folk som direkte motarbeider meg og som bare ønsker å bryte meg ned få plass I livet mitt. Jeg bruker ikke lengre krefter jeg ikke har på å kjempe.