Noen ganger, relativt ofte faktisk, funderer jeg over hvorfor en del andre bloggere skriver blogg. Jeg begynte å fundere på det i går og har fortsatt funderingene nå i morgentimene.
Jeg vet hvorfor jeg skriver blogg. Grunnen er sammensatt, men jeg er helt klar på at grunnen til at jeg knotter ned tankene mine på en blogg som publiseres offentlig og ikke på et word-dokument som jeg lagrer i egen sky er at jeg ønsker at noen flere enn jeg selv skal lese det jeg skriver.
Når jeg leser en tekst, enten det er en roman, en avisartikkel, sakspapirer eller et brev noen har sendt meg reflekterer jeg over det jeg leser. Jeg vet ikke, men jeg har alltid antatt at det er relativt vanlig.
På samme måte ønsker jeg at de som leser tekstene jeg produserer skal reflektere over det jeg skriver. Det gjelder samme om det er et fb innlegg, et blogginnlegg eller et leserbrev i lokalavisa.
Leserne behøver ikke være enige i det de leser. Jeg har ingenting i mot at tekstene mine fører til debatt. Jeg er ikke noen allvitende profet som sitter på alle svarene på en hver problemstilling. Men ja, jeg har et håp om at folk tenker over noe av det jeg skriver. Noe av det jeg ønsker med disse morgen-betraktningene over hva andre bloggere skriver er å få folk til å reflektere over tester – og over livet.
I går slet jeg lenge med å skrive dagens første innlegg. Til tross for at jeg startet på det litt over klokka 6 om morgenen ble det ikke ferdig og postet før klokka var over 12. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skrev om, fant andre formuleringer, strøk ut deler og prøvde igjen før jeg ble sånn noenlunde fornøyd.
Jeg tror jeg kunne ha spart meg anstrengelsene, eller kanskje anstrengt meg enda mer.
Jeg ønsket å sette fokus på at noen mennesker lever i konstant frykt for at en ekskjæreste, ektefelle, eller noen fra deres fortid skal komme og skade de alvorlig eller drepe dem.
At de har fått pålagt den de er redd for besøksforbud – at det føles som en trygghet, dog kanskje falsk, for hvem vet om hen vil respektere forbudet.
De lever i konstant frykt. Skvetter til hvis det ringer på døra, eller hvis en bil kjører langsomt utenfor huset. De ser seg alltid over skuldrene når de er ute – og forter seg hjem så fort de kan. Ofte handler de mat og gjør andre nødvendige ærend enten tidlig på morgenen – før det blir for mye folk ute. Det er lettere å ha oversikten over hvem som er ute da. Ikke så lett for de som vil dem vondt å skjule seg i mengden.
Fordi jeg kjenner hverdagen til noen som lever slik reagerer jeg på at noen som skriver at de føler seg så utrygge at de har fått ilagt noen besøksforbud går ut og kringkaster hvor de har rømt for å komme unna den de er redd.
Hei, Nå er jeg i Bergen!! Jeg har tenkt meg på Fløyen og på akvariet i dag. Blir her til mandag, da drar jeg videre til den og den adressen.
For meg virket det mer som en invitasjon til å bli funnet.
Jeg gjorde meg noen tanker rundt den problemstillingen som jeg forsøkte etter beste evne å dele på blogg.
Antakelig evnet jeg det ikke. Eller så tar jeg feil. Det er ikke noe rart i å være redd for at noen skal kontakte deg, så redd at du ønsker besøksforbud og samtidig kringkaste hvor du er.
De som kommenterte ikke det temaet jeg tok opp. De leste bare at jeg var slem – og at det ikke var noe problem for bloggeren å dele hvor hun var fordi “plageånden” nok aldri ville forlate bygda.
Jeg har reflektert over den siste kommentaren og.
At det var snakk om en “plageånd” som ikke ville finne på å forflytte seg.
Er det at man oppfatter noen som en “plageånd” nok til å få ilagt noen besøksforbud?
Da tror jeg at jeg kunne komme opp med ei lang liste over folk jeg opplever som “plageånder”. Mulig et par lokale kverulanter kunne få besøksforbud på Rødt sin stand når vi om noen uker begynner innspurten på valgkampen.
Vel i går var i går, og i dag er i dag. I dag går mine første refleksjoner til temaet blogg – og fremdeles til hvorfor folk blogger.
Jeg antar at grunnen til at Mat fra bunnen poster innlegget Ukesmeny 28 er at noen skal la seg inspirere av matforslagene hen kommer med og trykke på lenkene og benytte seg av oppskriftene som deles. Ja, og kanskje benytte seg av vipps eller kontonummeret som oppgis til å betale for maten, eller oppskriftene da. Maten må en jo lage selv.
Jeg forstår at de som designer for eksempel strikkeoppskrifter og hekleoppskrifter føler for å ta betalt for oppskriftene sine. Jeg kan se at kokker kan ha det på samme måte. Men oppskriften på lapskaus og vafler!!! Er du sikker på at det er denne bloggeren som har opphavsretten til disse to oppskriftene? Det bør man vel ha hvis man skal ta seg betalt for å dele oppskriftene?
Skulle jeg lage en ukemeny med håp om å inspirere folk tror jeg at jeg hadde gått for noe mer originalt enn lapskaus og vafler. (Nei, nå var jeg slem igjen.)
Tropesommer i Bergen leser jeg på flere blogger. Bra for bergenserne, ja hvis de liker varmen da. Jeg er som flere det fortelles om på disse bloggene ikke så glad i varme.
Det var bra temperaturer på fjellet. Fikk til og med bruk for golfjakka. Men da vi kom hjem i går kveld var det virkelig varmt. Så varmt at Gamle Gubben Grå ble sittende på trammen i bare underbuksa etter at han hadde tatt en dusj.
For de som kjenner Gamle Gubben Grå er det vel verdt å nevne på blogg. Jeg har kjent Gubben i godt over 30 år, og kan telle på to hender de gangene jeg har sett han bevege seg utendørs med bar overkropp eller i shorts.
Mens Gamle Gubben Grå knapt viser seg utenfor soveromsdøra i bare underbuksa er andre ikke like bluferdige.
For tro meg, jeg liker også oppmerksomhet. Gjør vi ikke alle? Men altså, da tar jeg på meg en rosa stringtruse og løper gjennom Tollbugata. En kan ikke få mer oppmerksomhet enn en får da, tro meg, bare prøv selv!
Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Bunny og får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg synes jeg ser for meg Bunny i rask spurt gjennom Tollbugata i Drammen iført rosa stringtruse, kaninører og en liten haledusk. Ja, jeg er sikker på at han ville få oppmerksomhet, men er usikker på om den hadde vært udelt positiv.
Jeg klikker meg videre og sukker høyt. Den som hadde hatt 70.000 for mye!
Jeg har lenge ønsket meg bobil. Jeg tror den ferieformen hadde passet Gamle Gubben Grå og meg utmerket. Nå selger Doc & Dask den gamle bobilen sin. Jeg tror det hadde vært en fin bobil for oss. Liksom stått litt i stil til Gubben og Kjerringa. Trofast traver av ikke helt ny årgang med noen riper i lakken og noen skavanker men helt brukbar.
Jeg sukker en gang til og klikker meg videre.
I likhet med oss har Tom og bloggerfruen tilbragt helgen på hytta. Bildene på bloggen til Tom gjør meg glad og får meg til å senke skuldrene. For Tom og de har i likhet med oss en ordentlig hytte – hytte og ikke noe hytte palass.
Alt er ikke fancy, design og shinet. Du ser helt klart at det er mennesker som bruker hytta, og at de har laget ting som har den funksjonende ønsker selv om det kanskje ikke har det vakreste designet.
Noen ganger kan jeg forlese meg på hyttemagasiner og vakkert design. Da ser jeg alle feilene og manglene ved vår gamle, gode hytte. Alt jeg ønsker å forandre. Og det er langt mer enn å bytte utedoen med en smekker Cindrella forbrenningstoaeltt. Å se andre kose seg på ei hytte hvor ikke alt var perfekt gjorde godt. Takk Tom.
Hele seks av toppbloggerne førte til refleksjoner i dag. Refleksjoner om alt fra lappskaus til å løpe halvnaken gjennom Tolbugata i Drammen. Mest reflekterer jeg over hvorfor folk skriver blogg.
Jeg tror det er for at vi på en eller annen måte søker oppmerksomhet.
Ja det tror jeg også, at vi søker oppmerskomhet
Vi liker å dele…. Min drømmehytte hadde vært hytta med alt av faseliteter. Ingen utedass! God ny uke til deg 
Jeg tror hytta hadde blitt brukt mer, hvis ikke alt var så tungvint og primitivt.
Men når man kommer seg på hytta, blir ferdig med utpakking ja da er det jo kos, også på en enkel hytte.
Klart vi vil ha oppmerksomhet, det er bare forskjellige måter vi søker å få det på
Jeg begynte bloggen for å kose meg. En plass der jeg kan boltre meg, være kreativ, ha det litt moro, også hvis ting ikke er SÅ gøy på utsida. Det er derfor jeg ikke maser så mye med når ting er kjipt INNE på bloggen. Vil ikke ha fokus på det, godt å ha noen plasser hvor man kan ha annet fokus. Ikke det at det OFTE er så kjipt, heller sjelden egentlig. Men HVIS vil jeg ha lite av det på bloggen. Jeg har fått boltre meg i mange år akkurat som jeg vil på bloggen, og akter å fortsette med det. Det gir ingen topplasseringer, men så er det heller ikke målet. Jeg VIL at noen skal lese, og jeg håper at jeg kan få folk til å tenke litt jeg også. Enten litt gode tanker, eller bare reflektere litt over livet generelt. Så får andre styre på med sitt… 
Jeg har fulgt bloggen din lenge. Det var vel kreativiteten og lekenheten din som lokket meg inn. Du inspirerer både til refleksjoner, men og til det å ha det gøy. Drite litt i hva andre tenker og tror og svinge seg i strutteskjørt på stranden, leke modell på offentlig plass og smile til verden. Fortsett slik.
Rosa stringtruse på å løpe gjennom gaten, ja det har blitt oppslag i media! Synes jeg ser det! Morsom tanke i fra Bunny og deg.
Bobil ja takk, men har man råd? Niks. Har fleipet om å selge huset å bare kjøpe bobil, dra rundt å besøke steder hvor man ikke har vært.
Vi snakket litt om det på hytta i helga. Om å reise rundt på heltid. Bo i bil. Men nei, det ønsker jeg ikke.
Jeg ønsker å reise rundt i Europa i en bobil en gang . kanskje i flere måneder. Men jeg trenger hjemmet mitt å lande i. Trenger basen.
Men likevel drømmer jeg om en gammel bobil å reise rundt i. Økonomien er ikke der nå, men hvem vet hva som kan skje. Jeg kan jo vinne i lotto eller bli milionær på blogg.
Jeg begynte å blogge fordi jeg ønsket ekstrainntekter. Jeg var skilt, 17.000 utbetalt pr. måned og ingen dans på roser egentlig. Jeg pantet flasker, strikket kluter + men et par hundrelapper til hadde vært herlig..Så leste man jo om bloggerne som dro inn penger og fikk masse ting og tang hjem i posten.
Så tenkte at kanskje jeg tjener noen hundrelapper hver måned, det hadde vært deilig. Men det var ikke lett å få lesere og blogg begynte å gå nedover og det ble andre tider. Så ble man jo bare her på blogg allikevel, at en dag bare jeg holder ut så kommer det penger på konto…Men det skjedd aldri..
…
Nå blogger jeg fordi jeg har blitt kjent med mennesker og fått nye venner!
Jeg begynte å blogge fordi Datteren mente jeg skrev litt vel lange fb-oppdateringer og mente blogg var greia for meg.
Så ble jeg fascinert av hvor mye penger disse toppbloggerne den gang tjente på en masse innlegg om ting jeg fant uvesentlig. Det fasinerte meg. Jeg begynte å skrive om det de skrev om men med perspektivet til ei fullvoksen kjerring.
Rik har jeg aldri blitt, men jeg tjente en stund litt penger. Fikk råd til rekkverket på terrassen og en robottstøvsuger kom dalende i posten.
Og så har jeg blitt kjent med mange hyggelige mennesker.
Du vet når du har en dårlig dag, du føler at du er den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst, å tenker at livet ditt er utrolig kjedelig?
Så fint da å logge seg inn på bloggen å scrolle tilbake på innleggene om alt det fine du har gjort det siste året.
Ja, så er det jo også litt fint å kunne dele det med verden også, at livet ditt ikke er helt fullstendig kjedelig.
Så kan det jo hende noen har ei helt egen oppskrift på lapskaus å vaffler en det orginale? Personlig foretrekker jeg pølse i lapskausen heller en annet kjøtt. Men etter jul bruker vi pinnekjøttrester i lapskausen. Kan jo hende noen kan ha nytte av mine Life-hacks??
Hm, “Den eneste i verden som ikke får til noen ting”
Blogginga tok litt av da jeg ble sykemeldt etter å ha møtt veggen. Jeg følte meg som en taper. Jeg klarte ikke å jobbe en gang. Jeg som likte å se på meg selv som “Kjerringa som fiksa alt fiksa ikke lenger livet. Jeg tvang meg opp hver morgen. Jeg skulle klare å poste et blogginnlegg før jeg la meg på sofaen og sank ned i min egen utmattelse og selvmedlidenhet.
Jeg tror bloggen har hjulpet meg til å innse at livet ikke er over selv om jeg må ta det litt roligere.
Og du, jeg synes du har en fin blogg, selv om jeg ikke så ofte legger igjen spor etter meg.
Det var vel i 2015 jeg begynte å blogge, uten noen store og dristige tanker i det hele tatt. Bare en gammel gubbes sprell fordi jeg liker å skrive, og “bloggformen” virket fristende. Men det er klart at det har vært moro de ganger man har havnet litt opp på tabellen. Men det har ikke vært noe mål. Nå har det vært lange perioder at bloggen min har ligget i dvale, men jeg prøver å henge med på de jeg har blitt litt kjent med her inne. Jeg bor jo på en liten plass, og mange kjenner meg, og jeg har erfart at det er svært mange som har et misforstått bilde av hva sånn “hverdags blogging” egentlig går ut på. Det kan ha noe å gjøre med de reklameinnslagene som dukker opp i innleggene, som ikke er mine – for å si det sånn. Jeg kommer nok til å fortsette, om enn sporadisk – med min framsnakking av bygda, næringsliv, kultur og litt dikt og opplevelser. Jeg har jo ambisjoner om å være en aktiv gammel gubbe, så lenge jeg kjenner meg igjen i speilet hver morgen.
Det er ikke alltid like gøy å bære “bloggeren” på et lite sted. og reklamen styrer man jo ikke .
Jeg begynte som gjesteblogger hos Morsmiddag og oppdaget at blogging var gøy og at det var så mange hyggelige bloggere her på blogg.no. Fint å omgås godt voksne bloggere synes jeg. Ellers så liker jeg å skrive ig dele ulike ting og opplevelser fra min hverdag. En fin, ny hobby rett og slett.
Ja mange hyggelige bloggere, og en flott hobby. Det er jeg enig med deg i.