Nå har vi akkurat feiret 17.mai og flaggene har vaiet i hver krik og krok i kommunen. Skolebarna har marsjert i tog sammen med skolekameratene fra nærområdet, og det har blitt satt lokale rekorder i hesteskokast, eggeløp og is-spising.
«Egentlig burde en ordfører møte opp på alle de ulike arrangementer rundt om i kommunen. Det er jo praktisk umulig..» skriver ordfører?n på sin Facebook side, og det har han jo rett i. Men med den farten Samarbeidskammeratene i kommunestyret legger ned skoler på Ringerike i, vil dette være en overkommelig oppgave i løpet av få år.
Heggen, Ringmoen og Åsbygda er alt lagt ned. Stranden legger de ned fra høsten av, så venter Hønefoss, Eikeli, Kirkeskolen og Vegård. Får de holde på en fireårs periode til, legger de vel ned Nes, Sokna, og Tyristrand også. Det er jo kun i sentrum de ønsker vekst og utvikling.
Tenk å være liten 6 åring på Ullerål når Ullerål skole har blitt bygd ut til å romme 600 elever. 600 elever hvor av minst 500 er mye større enn deg og 200 er kjempestore, nesten ungdommer. Jeg er glad jeg slipper å være den 6-åringen?
Skoleungene på Stranden er det ingen som vil ha. Det er ikke plass til dem hverken på Helgerud, Kirkeskolen, Tyristrand eller Eikeli. Så de må deles opp å spres utover. Ikke nok med at man legger ned skolen til disse elevene, man skiller og klassekamerater og bryter opp vennskapsbånd.
Hønefoss Skole, byens eldste skole, med en over 120 år gammel historie skal legges ned. Vedlikehold av skolebygg har blitt bortprioritert av Samarbeidskommeratene i deres iver etter å bygge nytt for å lage status-bygg, monumenter, over egen storhet. Nå hevder de at denne staselige skolebygningen fra 1891 ikke holder mål lengre. Det blir lite med snorklipping og flotte takketaler av vedlikehold, nybygg derimot?
Foreldrene ved Hønefoss og Stranden ønsker ikke at skolene deres skal legges ned. Det ønsker ikke foreldrene ved Kirkeskolen og Vegård heller. Det er tøft å være liten barneskole-elev på Ringerike når de som bestemmer er mer opptatt av å ri egne prinsipper enn å lytte til hva innbyggerne ønsker.
I går var det 1.mai. Arbeiderbevegelsens kampdag. I år var jeg forespurt om å holde tale ved bautaen over de falne fra 2. verdenskrig. Jeg følte meg beæret da forespørselen kom en gang i februar. Lille meg holde tale offentlig. Men min første innskytelse var å si nei. Jeg kommer fra en familie som liksom ikke har tradisjoner for noen stor markering av 1. mai. Kanskje ville min gamle far ikke sett pris på at jeg deltok. Jeg vet at han ikke er direkte positiv til mitt politiske engasjement. Men så er det noe med å bryte sine egne grenser, møte utfordringer som ligger litt utenfor komfortsonen…. Det er der læring og mestring ligger har jeg hørt. Så etter noen dagers betenkningstid sa jeg ja. Pappas eventuelle innvendinger, får være hans problem. Jeg er stor jente nå. Jeg må ta mine egne valg og leve mitt eget liv ut fra hva som føles riktig for meg. >En annen litenhendelse som og spilte inn på at jeg tilslutt sa ja til utfordringen, var en kort samtale jeg hadde med en av legene på sykehuset jeg jobber på rett før jul. Han strenet forbi en dag jeg satt å kjørte CT; fikk øye på meg, tok tre skritt tilbake og stoppet i døråpningen; “Jeg drømte deg her om natten” sa han med buldrestemmen sin. Jeg ble litt overrasket, men svarte at “Har du hatt mareritt? Det beklager jeg.” Men han hadde ikke hatt mareritt. “Jeg drømte at du talte for en stor folkemengde og trollbandt publikum”: Latteren tok meg. “Ja det var jo og en drøm…” Legen forlot døråpningen etter å ha møtt blikket mitt og sa. “Hold talen, snakk hvis du får muligheten. Du er flink til å ordlegge deg.” så gikk han videre. To måneder etterpå døde han brått tog uventet på ferie, omtrent på den tiden jeg fikk forespørselen om å holde tale og legge ned krans 1.Mai.
Vel, nok om det. De siste ukene har talen spøkt mer og mer i bakhodet mitt, og den siste uka har jeg skrevet aktivt på talen. Skrevet, slettet, drevet Research og finpusset på formuleringene. Jeg har gruet meg, og jeg har følt at dette var mer utfordrende enn jeg først hadde trodd. Kransenedleggelse!! Jeg som ikke kan bøye kneet og knele på en pen måte på grunn av det dumme benet. Jeg som ikke kommer opp igjen på en galant måte uten hjelp hvis jeg kommer for langt ned. Skal jeg knele å legge ned en krans foran mange mennesker? Gamle gubben Grå er ingen 1.Mai feirer. Hans politiske ståsted er ikke på venstresida. Men jeg forklarte han at det betød mye for meg at han møtte opp i parken denne morgenen og støtte meg.
Så var dagen der. Talen ble ferdig klokka 02.00 natta i forveien. Håret så OK ut, selv om jeg måtte avbestille frisørtimen dagen før. Englejakka var til vask, men en annen grå jakke lå nyvasket og klar. Sko fant jeg og innerst i skapet. Nesten nye og store nok til ikke å gi gnagsår på den hovne foten. Printeren ville ikke virke, så det ble en rask tur på jobb for å skrive ut talen før jeg i god tid møtte opp på torget ved parken. Gamle Gubben Grå lå og sov da jeg forlot heimen.
Ble tatt godt i mot av LO folkene og 1.Mai komiteen. En klem fra min tidligere tillitsvalgts kollega. Edderkoppen, som nok hadde anbefalt meg til oppgaven. ga meg en god klem. Mine kollegaer fra SOL var og der. Jeg ble invitert på en kaffekopp sammen med dem på LØ huset før arrangementet startet. Nervene kilte i magen.
Så bar det ut i parken. et var begynt å komme folk. På vei bort mot bautaen i samlet folk fikk jeg greie på et kjent ansikt. En fjern bekjent, men et menneske jeg vet vil meg godt. En rask klem, lykkeønskning og et klapp på skuldra. Enda noen minutter igjen. Flaggbærerne ble plassert. Han som skulle lede arrangementet hadde gitt meg sine instrukser. Jeg visste at jeg var så forberedt jeg kunne bli.. Blikket sveipet over publikum. Der fikk jeg øye på noen kjente fjes. To stk. søstre, en svoger og to tantebarn. Så godt det var å se dem!!! Noen kjente fjes å feste blikket på hvis nervene skulle ta helt av. Noen som vil meg vell. Jeg rakk en rask tur bort å hilse på før vi startet. Det roet nervene. De hadde alt diskutert antrekket og gitt godkjent karakter. Tnumbs opp. Vi er stolte av deg, Brit.
Så var arrangementet i gang. Hornmusikk, og så ga LO lederen ordet til meg. Så var jeg i gang. Mikrofonen virket uten å pipe. Stemmen bar. Jeg klarte etter hvert å puste å ta pauser. Kjente mestringsfølelsen komme. Talen var over. Så var det å legge ned kransen på en verdig måte. Det gikk og ok. Jeg kunne gå tilbake under bjørka og kjente at jeg senket skuldrene. Pustet lettere. Det gikk bra.
Så var arrangementet ferdig. Folk kom bort å sa talen var fin. Mange gode ord. Plutselig var min beste kritiker, venninne og kollega det. Også hun var fornøyd. Bort til familien som og roste og sa de var fornøyd. Men … Gamle Gubben Grå var der ikke. Jeg klarer meg helt greit. Jeg har min heiagjeng. Men det hadde betydd så mye for meg at han hadde vært der….
Så bar det hjem. Gubben var våken og satt og glippet med øynene og drakk kaffekoppen sin. Det ble frokost på meg før jeg ville av gårde å høre på tantejenta mi og korpset hennes. Hun møtte opp for å høre meg, da må jo jeg møte opp å høre henne spille. Spurte Gamle Gubben Grå om han ville være med, men han ville ikke det…..
Jeg hørte på korpset, snakket med søsteren og med andre kjente, og hadde en fin stund. Dro oppom en annen kransnedleggelse for å vise støtte og markere dagen.
Hjem. Gamle Gubben Grå og guttene drev på gårdsplassen i arbeidsklær. Midt i boligfeltet mens flaggene vaiet fra balkonger og vegger fra nesten alle nabohusene fant Gamle Gubben Grå tiden inne til å stable ved, skifte dekk og dra ut alt mulig rot utover gårdsplassen for å rydde garageboden. Det er helt greit å bruke fridagen konstruktivt. Men i og med at Gamle Gubben Grå arbeider deltid, og har mye fri virker hans plutselige arbeidsiver 1. mai som en provokasjon og en markering. I dag er det hverdag. I dag ligger han og sover på sofaen, og det har han gjort de to siste timene….
Det provoserer ikke meg at folk på død og liv skal gjøre mest mulig arbeid på 1. mai. Det er en internasjional protestdag, og deres protest mot venstresida er jo og en markering av dagen,,, Det som provoserer meg er at Gamle Gubben Grå viser så liten respekt for meg og det som er viktig for meg er at han ikke for min skyld kan møte opp i parken for å vise sin støtte til meg, om ikke nødvendigvis til den politikken jeg står for. At han ikke kan dele opplevelsen med meg, se på tantejenta mi spille, se på kransenedleggelse og 1.mai tog. Jeg forventer ikke at han skal gå i toget eller delta på noen som helst måte, bare være der for å gi meg støtte. At han respekterer meg og naboene ved å ikke gjøre 1.mai til en arbeidsdag, når han har plenty av andre dager å ta av. Denne handlingen minner om mangel på respekt for meg og det jeg står for.
Her om dagen var det kommunestyremøte i vår kjære kommune. En av SOL sine representanter haddemeldt forfall, og jeg ble derfor inkallt som vara. Jeg finner det som alltid veldig interesant, og må klare å skaffe meg fast plass ved neste valg. (Så nå vet dere hvem dere må stemme på.. …)
Det var mange saker som skulle opp. Mange gode og noen mindre gode innlegg, Stort engasjement og noen gruppemøter. Så møtet ble langt og lengre enn langt.
Den viktigste saken denne kvelden var om kommunen skulle selge deler av sine aksjer i kraftverket til en intresent aktør. Ja, arbeiderparti veteranen Larsen sa sågar at det var den viktigste saken i hans tid i kommunestyret. Det var redgjørelser, inlegg og replikker slik seg hør og bør i en så viktig sak. Klokka hadde passert 23.00, og kvelden begynnte så smått å gå over i natt. Mange av representantene pleier muligens vanligvis å ha gått til sengs for lengst på denne tiden av døgnet. Endeelig ble strek satt og man kunne gå til votering.
De som er enig i Rådmannens forslag forholder seg i ro. De som er uenig viser det ved stemmetegn. Det stemmes. ” lyder ordførerens myndige røst. Det stemmes. Stemmer blir tellt, og flertallet stemte for Rådmannens forslag – altså forholdt seg i ro.
For meg blir spørsmålet; kan vi være sikre på at de “som forholdt seg i ro” faktisk stemte for Rådmannens forslag, og ikke bare rett og slett hadde sovna?
Anne-Karin Bratten etterlyser karrierekvinnen, og det på selveste 8. mars. 49-åringens mareritt er at husmorsbølgen skal vokse seg til en tsunami som drar flere norske kvinner mot et kvinneideal der barn, mann, hus, stasjonsvogn, cupcake og blogg går på bekostning av yrkesdeltakelse og likestilling.
Vel, Tårnfrid. Jeg er en av de yrkeskvinnene som i alle år har valgt fulltidsstilling, og med de lønningene vi på “gulvet” får av Spekter har jeg måttet spe på med mye overtid for å få intektene til å rekke til utgiftene. Å være hovedforsørger på den lønna vi ansatte i Spekterbedriftene får har ikke vært en dans på roser.
Selvsagt har all denne jobbinga gått på bekostning av noe. Her i heimen har det vært barna som har feiret både 17. maier og julaften uten Mamma. En mamma som har vært på jobb. De har mått komme seg opp om morgenen selv, og rekke skolen i tide. Mamma var for lengst dratt på jobb – eller hadde ikke kommet hjem fra nattevalt.Ungene har låst seg inn etter skoletid til tomt og kaldt hus og listet seg rundt når Mamma sov etter nattevakt. Foreldremøter og fritidsaktiviteter har måtte vike for kvelds og helgevakter.
Det har gått på bekostning av mannen som har mått tatt seg av mye her hjemme. Langt mer enn de tre timene gennomsnittsmannen tar seg av i dagens likestillte Norge. Takken har vært en sur og sliten kjerring som ikke har klart å sette pris på alt han har gjort, men derimot utslitt kjeftet for alt jeg så som ikke var gjort, og som jeg hverken hadde overskudd, tid eller energi til å ta tak i selv.
Heltids yrkeskvinne som jeg er, prioriterte jeg barna når jeg var hjemme og hadde energi til å finne på noe med dem. Det gikk på bekostning av huset, og i flere åra mens barna vokste opp var jeg livredd for ubedte besøkende fordi jeg ikke ønsket å slippe folk inn i et uvasket og rotete hjem. Jeg som da jeg var ungdom var så glad i å bake får ikke lengre til selv den enjkleste kake, og kjøpekaker, is og jordbær har stort sett vært det som har blitt servert på fødselsdager her i heimen. Ikke noe fancy cup-cakes her nei.
Til tross for all jobbinga, har jeg ikke gjort karriere. Jeg har den samme radiografstillingen som jeg fikk da jeg gikk ut av radiografhøgskolen for snart 24 år siden. Jeg har valgt å arbeide så mye for å forsørge familien min, for at vi skal ha tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen hver dag og litt ekstra til ferier og fritid en gang i blandt. Jeg har klart det, men veien dit har vært fyllt med mye dårlig samvittighet, følelsen av aldri å strekke til at det alltid var ett eller annet jeg burde ha rukket som jeg ikke rakk. Og så har jeg vært så utrolig sliten mange ganger, så sliten at det selvsagt har gått utover mann og barn.
Anne-Karin Bratten du tar feil. Våre formødre sto ikke på barrikadene for at jeg skulle få lov til å være konstant utslitt, ha dårlig samvittighet og ofre mine egne barns oppvekst for å gjøre karriere. De sloss slim at det ble mulig for deg å bli direktør i Spekter. De sloss for det som vi i dag tar som en selvfølge, at kvinner skal være like selvsagte ledere som menn, De sloss for at slike som meg kan velge å være hovedforsørger, De sloss for barnehageplasser og SFO som gjorde kvinnene i stand til å ta seg arbeid utenfor heimen, tjene egne penger og ikke være avhengig av mannen, men mest av alt:
DE SLOSS FOR AT KVINNER SELV SKAL FÅ VELGE HVORDAN DE SKAL LEVE LIVENE SINE
Endelig ble klokka 15.30, kveldsvakta kom og jeg kunne avslutte arbeidsdagen. Benet verket, Har vært masse i aktivitet den siste uka og i tillegg noen litt uheldige bevegelser, så det har vært skikkelig vondt i det siste. Tok en tur på vaktrommet, en liten prat med en kollega som sliter med å få ledelsen langt der oppe til å se verden på samme måte som oss nede på gulvet. Glavalag med ledelse gjør ting litt tungrodde – og mye unødvendig møtevirksomhet. Frustrasjon har godt av å bli luftet en gang i blandt. Stakk hodet innom Sjefen og ønsket “God helg” Vurderte om jeg skulle gå innom kontoret for å sjekke mail. Har advokaten fått sendt det svaret til arbeidsgiver? Men jeg droppet det. Jeg kan ikke alltid sjekke at alle andre gjør det de skal. Noen ganger må jeg bare stole på folk. (Selv om jeg har brent meg på det mange ganger.)
Da jeg kom i bilen fikk jeg endelig ladet mobilen. Det var to meldinger. En fra Datteren som ville bli hentet på jobb, og en fra en tillitsvalgt som hadde et spørsmål. Svarte ut spørsmålet til den tillitsvalgte, og “Jada. Jeg henter deg på jobb”.
Dro til byen. Kjøpte meg et antrekk til i kveld.
Hentet Datteren på jobb. Fikk henne til å løpe innom REMA og kjøpe litt middag til Tennåringsguttene. før jeg kjørte henne til sin andre jobb.
Hjem. Dusjet. sminket meg og skiftet. Fikk med meg Gamle Gubben Grå og så dro vi avgårde til datterens jobb nummer to.
Her var familien samlet. Datteren skulle arrangere “Beertasting family style” for meg, Søstrene Sisters men menn og barn over 20 + deres kjerester. Vi bar 8 stykker og med Pizza og masse godt øl ble det en hggelig kveld. Datteen arbeider i en ølbr med rikelig utvalg, og hun hadde satt sammen en smakssammensetning med mye forskjellig. Noe for en hver smak virket det som. Hun holdt også små foredrag om hver øl som de fikk en smakebit av. Sliten som jeg var holdt jeg meg til Cola. Men det var en hyggelig kveld, og jeg tror folk koste seg. Søstrene Sisters &co er en fin gjeng.
Kan du tenke deg noe så godt som å krølle deg sammen i en sofa eller god lenestol med fyr på peisen, noe godt i koppen eller glasset og en spennende Krimbok? GW Persson, Jo Nesbø, Kari Fossum og mange andre gjør at det blir mang en koselig lesestund. Men nå vil den Blå-blå regjeringa ødelegge den kosen og. I hvertfall for de som har de laveste inntektene…
De har fremmet forslag om at bibliotekene skal slutte å kjøpe inn krimbøker. Skal for å få de til å strekke til.man lese krim, får man kjøpe bøkene selv. Men bøker er dyrt for mange. Hvis du må velge mellom nye votter til minsten eller den nyeste boka til Jo Nesbø er det nok ikke Nesbø som vinner. 350 kroner som ei bok fort koster i dag er kanskje det en familie har r i matbudsjett den uka. Når man hverken har råd til kino, teater eller annen atspredelse, tenk for en rikdom det er å gå på biblioteket å låne en hel stabbel med spennende bøker. O lykke.
Selvsagt finds det mange leseverdige bøker i andre sjangre. Men nå er jo krim noe lettlest mange liker. Sorry Solstad og Knausgård. Og hvorfor skal de blå-blå velge hva du og jeg skal lese? Er det forsøk på kultur-manipulering? Hvor er enkeltindividets rett til selv å bestemme som dere libelarister snakker så varmt om? Gjelder det bare for de som har råd til å kjøpe bøkene selv?
Hadde forslaget gått ut på å ikke ha biblioteker, vil man lese må man kjøpe bøkene, kunne jeg ha skjønt tankegangen. Men når man kun utestenger en sjanger, en sjanger som kultureliten gjerne ser ned på, ja da kaller jeg det kultur-snobberi.
Mens jeg venter på at dere tar til vettet, nyter jeg min krimbok forran peisen – og jeg kjøper gjerne boka mi selv. Jeg har rås til det, men har ikke alltid hatt det.
En liten, stor mann kommer snart til Norge. Tenzin Gyatso, eller den fjortende Dalai Lama, som er tittelen hans og det navnet han er best kjent under. En liten mann som sprer budska p om ikke-vold og fred. Han er motstander av masseødeleggelsesvåpen, støtter nedrustning og mener krig er “gammel vane” .Et godt budskap som ike kan skade noen andre enn muligens våpenprodusenter.. Om homofile har han sagt: «Dersom to mennesker ikke har avlagt løfte om sølibat, og ingen av dem blir skadet, hvorfor skal ikke dette være akseptabelt?» Med andre ord, en liten mann med et godt budskap og uten for mange fordommer. Han har vært her i landet før. I 1989 fikk han Nobels fredspris.
Den gang ble han selvsagt møtt med heder og verdighet. Denne gangen ønsker ikke representanter for den norske regjeringen å møte han. Hva har skjedd siden sist? Har han endret standpunkt? Blitt tatt for å handle stikk i strid med egen lærdom? Nei, Han er fremdeles en liten, stor mann med budskap om fred og forsoning. Han har riktignok mottatt støtte fra USA; men det pleier da ikke å bli sett på som negativt for de Blå:Blå. Han er vel og blitt kjent for å moderere sine ytringer når han mottar kritikk, og noen ganger uttale seg med to tunger (eller enig med sistnevnte taler) men det er vel heller ikke negativt for de Blå-Blå. Det er mange nok i regjeringsapparatet som har skiftet meninger eller møtt seg selv i døra etter at de fikk ministerpost.. Så hvorfor ønsker den norske regjering og vise avstand til denne lille store mannen?
Svaret er forholdet til Kina. Den norske regjeringen ønsker ikke å gjøre et fra før dårlig forhold til Kina enda dårligere ved å anerkjenne Dalai Lama. Et lite paradoks. Den Blå-blå regjeringen er redd for å støte kinesiske ledere. Kina, som vel sammen med Sovjet var de store kommunistiske statene. Nå er jo ikke Sovjetunionen noen stat lenger, og selv om kommunismen nok har sitt feste i de gamle sovjetiske statene, så må nok Kina sies å være verdens ledende kommuniststat. Så den norske Blå-blåe regjeringen ønsker ikke å møte en liten budhistisk munk fordi de er redd for å tråkke det store røde, kommunistiske Kina på tærne. Flere nn meg som finner dette litt merkelig?
blå regjering. Kina har hatt en enorm økonomisk utvikling, og kommer veldig snart til å bli den nye økonomiske supermakten, hvis det ikke allerede har oppnådd den statusen.. Kina er i dag verdens verkstedsmie, fremste finansieringskilde, ledende investor over hele kloden fra Afrika til Latin-Amerika og i økende grad en viktig kilde bak forskning og utvikling. Det finnes ingen virksomhet noe sted i verden som ikke har merket presset fra Kina, enten som leverandør av billige varer eller enda mer truende, som en formidabel konkurrent. Det er spådd at Kinas økonomi kommer til å passere USAs i størrelse i løpet av de neste 20 årene, Kanskje kommer Kina til å overta USAs lederstilling i verden.
En verdensorden sentrert om Kina vil gjenspeile kinesiske verdier mer enn vestlige, Beijing kommer til å overskygge New York, valutaen renminbi (yuan) kommer til å avløse dollar, mandarin kommer til å overta for engelsk. Tiden vil være over for å drive evangelisering for marked og demokrati. Litt rart at den blå-blåe regjeringen skal være med på å støtte denne utviklingen-
“Den gule rase skal overta verden, det står det i bibelen” pleide min gamle far å si. Hvorvidt dette bibelsitatet er rett, vet jeg ikke. Den gamle pleide ikke å åpne den boka så ofte… Men ser man på dagens utvikling kan jeg være tilbørlig til å gi han rett. Men at den Blå-blåe regjeringen støtter en slik utvikling er langt over min forstand.
