I går var det 1.mai.  Arbeiderbevegelsens kampdag.  I år var jeg forespurt om å holde tale ved bautaen over de falne fra 2. verdenskrig.  Jeg følte meg beæret da forespørselen kom en gang i februar. Lille meg holde tale offentlig.  Men min første innskytelse var å si nei. Jeg kommer fra en familie som liksom ikke har tradisjoner for noen stor markering av 1. mai.  Kanskje ville min gamle far ikke sett pris på at jeg deltok. Jeg vet at han ikke er direkte positiv til mitt politiske engasjement.  Men så er det noe med å bryte sine egne grenser, møte utfordringer som ligger litt utenfor komfortsonen…. Det er  der læring og mestring ligger har jeg hørt. Så etter noen dagers betenkningstid sa jeg ja. Pappas eventuelle innvendinger, får være hans problem. Jeg er stor jente nå. Jeg må ta mine egne valg og leve mitt eget liv ut fra hva som føles riktig for meg.  >En annen litenhendelse som og spilte inn på at jeg tilslutt sa ja til utfordringen, var en kort samtale jeg hadde med en av legene på sykehuset jeg jobber på rett før jul.  Han strenet forbi en dag jeg satt å kjørte CT; fikk øye på meg, tok tre skritt tilbake og stoppet i døråpningen; “Jeg drømte deg her om natten” sa han med buldrestemmen sin.  Jeg ble litt overrasket, men svarte at “Har du hatt mareritt? Det beklager jeg.”  Men han hadde ikke hatt mareritt. “Jeg drømte at du talte for en stor folkemengde  og trollbandt publikum”:  Latteren tok meg. “Ja det var jo og en drøm…” Legen forlot døråpningen etter å ha møtt blikket mitt og sa.  “Hold talen, snakk hvis du får muligheten. Du er flink til å ordlegge deg.”  så gikk han videre.  To måneder etterpå døde han brått tog uventet på ferie, omtrent på den tiden jeg fikk forespørselen om å holde tale og legge ned krans 1.Mai. 

Vel, nok om det. De siste ukene har talen spøkt mer og mer i bakhodet mitt, og den siste uka har jeg skrevet aktivt på talen.  Skrevet, slettet, drevet Research og finpusset på formuleringene.  Jeg har gruet meg, og jeg har følt at dette var mer utfordrende enn jeg først hadde trodd.  Kransenedleggelse!! Jeg som ikke kan bøye kneet og knele på en pen måte på grunn av det dumme benet.  Jeg som ikke kommer opp igjen på en galant måte uten hjelp hvis jeg kommer for langt ned. Skal jeg knele å legge ned en krans foran mange mennesker?  Gamle gubben Grå er ingen 1.Mai feirer.  Hans politiske ståsted er ikke på venstresida. Men jeg forklarte  han at det betød mye for meg at han møtte opp i parken denne morgenen og støtte meg. 

Så var dagen der. Talen ble ferdig klokka 02.00 natta i forveien.  Håret så OK ut, selv om jeg måtte avbestille frisørtimen dagen før.  Englejakka var til vask, men en annen grå jakke lå nyvasket og klar.  Sko fant jeg og innerst i skapet. Nesten nye og store nok til ikke å gi gnagsår på den hovne foten.  Printeren ville ikke virke, så det ble en rask tur på jobb for å skrive ut talen før jeg i god tid møtte opp på torget ved parken.  Gamle Gubben Grå lå og sov da jeg forlot heimen. 

Ble tatt godt i mot av LO folkene og 1.Mai komiteen.  En klem fra  min tidligere tillitsvalgts kollega. Edderkoppen, som nok hadde anbefalt meg til oppgaven. ga meg en god klem. Mine kollegaer fra SOL var og der.  Jeg ble invitert på en kaffekopp sammen med dem på LØ huset før arrangementet startet. Nervene kilte i magen.

Så bar det ut i parken. et var begynt å komme folk.  På vei bort mot bautaen i samlet folk fikk jeg greie på et kjent ansikt.  En fjern bekjent, men et menneske jeg vet vil meg godt. En rask klem, lykkeønskning og et klapp på skuldra.  Enda noen minutter igjen. Flaggbærerne ble plassert. Han som skulle lede arrangementet hadde gitt meg sine instrukser.  Jeg visste at jeg var så forberedt jeg kunne bli..  Blikket sveipet over publikum.   Der fikk jeg øye på noen kjente fjes.  To stk. søstre, en svoger og to tantebarn.  Så godt det var å se dem!!! Noen kjente fjes å feste blikket på hvis nervene skulle ta helt av. Noen som vil meg vell. Jeg rakk en rask tur bort å hilse på før vi startet.  Det roet nervene. De hadde alt diskutert antrekket og gitt godkjent karakter. Tnumbs opp. Vi er stolte av deg, Brit.

Så var arrangementet i gang.  Hornmusikk, og så ga LO lederen ordet til meg.  Så var jeg i gang.  Mikrofonen virket uten å pipe.  Stemmen bar.  Jeg klarte etter hvert å puste å ta pauser.  Kjente  mestringsfølelsen komme. Talen var over. Så var det å  legge ned kransen på en verdig måte.  Det gikk og ok.  Jeg kunne gå tilbake under bjørka og kjente at jeg senket skuldrene. Pustet lettere. Det gikk bra.

Så var arrangementet ferdig. Folk kom bort å sa talen var fin.  Mange gode ord. Plutselig var min beste kritiker, venninne og kollega det. Også hun var fornøyd. Bort til familien som og roste og sa de var fornøyd.  Men … Gamle Gubben Grå var der ikke.  Jeg klarer meg helt greit. Jeg har min heiagjeng. Men det hadde betydd så mye for meg at han hadde vært der….  

Så bar det hjem.  Gubben var våken og satt og glippet med øynene og drakk kaffekoppen sin.  Det ble frokost på meg før jeg ville av gårde å høre på tantejenta mi og korpset hennes.  Hun møtte opp for å høre meg, da må jo jeg møte opp å høre henne spille.  Spurte Gamle Gubben Grå om han ville være med, men han ville ikke det…..

Jeg hørte på korpset, snakket med søsteren og med andre kjente, og hadde en fin stund.  Dro oppom en annen kransnedleggelse for å vise støtte og markere dagen.

Hjem.  Gamle Gubben Grå og guttene drev på gårdsplassen i arbeidsklær.  Midt i boligfeltet mens flaggene vaiet fra balkonger og vegger fra nesten alle nabohusene fant Gamle Gubben Grå tiden inne til å stable ved, skifte dekk og dra ut alt mulig rot utover gårdsplassen for å rydde garageboden.   Det er helt greit å bruke fridagen konstruktivt. Men i og med at Gamle Gubben Grå arbeider deltid, og har mye fri virker hans plutselige arbeidsiver 1. mai som en provokasjon og en markering.  I dag er det hverdag. I dag ligger han og sover på sofaen, og det har han gjort de to siste timene….

Det provoserer ikke meg at folk på død og liv skal gjøre mest mulig arbeid på 1. mai.  Det er en internasjional protestdag, og deres protest mot venstresida er jo og en markering av dagen,,, Det som provoserer meg er at Gamle Gubben Grå viser så liten respekt for meg og det som er viktig for meg er at han ikke for min skyld kan møte opp i parken for å vise sin støtte til meg, om ikke nødvendigvis til den politikken jeg står for.  At han ikke kan dele opplevelsen med meg,  se på tantejenta mi spille, se på kransenedleggelse og 1.mai tog.  Jeg forventer ikke at han skal gå i toget  eller delta på noen som helst måte, bare være der for å gi meg støtte. At han respekterer meg og naboene ved å ikke gjøre 1.mai til en arbeidsdag, når han har plenty av andre dager å ta av. Denne handlingen minner om mangel på respekt for meg og det jeg står for.