kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Ordene om den tøffe vinteren kommer fra statsminister Jonas Gahr Støre, og det er strømprisene han snakker om. Artikkelen finner du hos E24.

 Strømprisene blir høyere enn vi har vært vant med. Dette er en europeisk energikrise, som omfatter oss alle, sier han.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har ingenting i mot europeisk solidaritet, men nok en gang får jeg inntrykk av at Gahr Støre er mer opptatt av å være Europaminister en  statsminister her hjemme.Når han snakker om kraftpriskrisen, snakker han nesten uten unntak om Norge som en del av Europa.

Er det så galt om vi først tenker på våre egne før vi tenker på alle andre?  Og til nå har vi nordmenn i ren solidaritet med resten av Europa hatt den dyreste strømmen av alle, til tross for at den vesentlig blir produsert i kraftverk bygd av våre  norske skattebetaleres, penger.

Støre tror ikke folk er tjent med at politikerne griper inn i kraftmarkedet for å bestemme strømprisen politisk, hverken på kort eller lang sikt.

Der er jeg og Støre uenig. Jeg tror grunnen til det er at Støre og jeg ser litt annerledes på det med strøm. For meg er ikke strøm en del av et “marked” som bør styres av markedskreftene.  For meg er strøm en viktig del av samfunnets infrastruktur. Noe vi er avhengige av for at samfunnet skal fungere.  Og selvsagt er det politikerne og ikke “markedet” som har ansvaret for å sørge for at samfunnet fungerer. Det er deres forbannede plikt!

Strøm er ikke et luksusgode forbeholdt de bemidlede som har råd til å betale markedspris alt etter hvor vidt det blåser i Tyskland eller er vindstille i Belgia.  Vi bygde ut fosser og demmet opp innsjøer her i Norge for at vi skulle ha lys i lampa, varme i leiligheten og kraft nok til kraftkrevende industri. Krafta er vår, og selvsagt er det politikernes ansvar å ivareta våre interesser på best mulig måte. Våre borgere, enten de sitter øverst eller nederst ved bordet, skal slippe å stå med lua I hånda og tigge om almisser i form av strømstøtte for å få råd til å tenne lysene på juletreet på julaften.

Makspris opp til et visst nivå i forbruk  og så gjerne markedspris på det man i ikke alt for gamle dager kalte overforbruk. Det kan man vedta politisk om man vil.  Det er altså ikke spørsmål om hvorvidt man kan gjøre noe politisk med strømpriskrisa, men om man har viljen til å gjøre det. Den viljen har ikke statsministeren fra det partiet som en gang var arbeidernes parti.

Jeg blir sint, virkelig sint når mannen som gjennom hele valgkampen messet om at Nå er det vanlige folks tur mener at økt bostøtte, sosialhjelp og støtte til studenter er det som skal få oss gjennom strømpriskrisa. Det det norske folk trenger for å gå vinteren trygt I møte er ikke lovnader om bostøtte og sosialhjelp men en trygghet for at de skal ha råd til å betale regningene sine, beholde stoltheten og klare seg selv. Folket trenger politikere som tør å ta ansvaret de er valgt for å ta. Ikke almisser.

Når Støre snakket om kraftmarkedet  om tilbud og etterspørsel er det som om han ikke forstår at den kraften kraftselskapene sender ut på det europeiske markedet er vår strøm  skapt av våre fossefall, demmet opp og lagt i rør for våre skattepenger. Dette ble gjort fordi tidligere politikere fra Arbeiderpartiet, hans parti, forsto hvor viktig strøm var for næringsliv, for levekår og for å jevne ut forskjellene mellom fattig og rik her I landet.  Det var ikke markedskreftene som bygde kraftverkene. Det var det det norske folk som gjorde, det var det det norske folk som betalte.

Når Støre blir spurt om kraftkablene, utenlandskablene og om han vil stenge de begynner han på ny å snakke om tilbud og etterspørsel og om markedskreftene som må få virke.   Jeg blir mer trist enn sint. Eller kanskje oppgitt er ordet. Statsministeren, valgt til embedet av Arbeiderbevegelsens trauste og stolte slitere har ingen forståelse for hvordan vanlige folk har det.  For han er markedskreftene viktigere enn innbyggerne han er valgt til å ivareta interessene til. Han kan, men vil ikke ta kampen opp mot markedskreftene og den mektige kraftbransjen. For selv om krafta er vår, og de fleste kraftselskap eies stort sett av det offentlige, av stat og kommuner er det mange enkeltpersoner som lever fett på direktørlønninger i kraftselskapene. I det lokale kraftselskapet her på Ringerike har vi en avgått direktør som får 3,5 millioner i året for å være tilgjengelig for sin tidligere arbeidsgiver.  Det eksempelet er ikke enestående.

Og ja, staten så vel som kommunene tjener godt på de høye kraftprisene. Men er det rett at staten skal flå sine egne innbyggere for så å gi tilbake smuler i form av økt bostøtte, sosialhjelp og strømstøtte? Hadde det ikke vært bedre politikk å gjøre innbyggerne i stand til å betale sine egne regninger  bli selvhjulpne, klare seg selv enn å pøse på med støtteordninger og sosialhjelp?

Jeg er virkelig skuffet over almissepolitikken til det partiet, den regjeringen, som hevdet at nå er det vanlige folks tur.

Frokost på hytta. Jeg dekker bordet mens Gamle Gubben Grå steker egg og bacon. Kaffe i presskanne.  God tid til en prat mens vi koser oss med maten.

Jeg tar meg tid til å lese et kapittel i boka jeg leser før jeg setter i gang med å gjøre noe fornuftig. Det er liksom aldri noe som haster på hytta.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Gamle Gubben Grå har det på samme vis. Skjenker seg enda en kopp kaffe, tenner en sigarett og innhalerer godt. Overser blikket jeg sender han. I vårt hjem er det røykeforbud inne. Ikke på hytta. Her har det alltid vært lov å røyke inne siden lenge før hytta ble vår  ja lenge før jeg i det hele tatt Bøe rn del av Gamle Gubben Grå sin familie. “Denne hytta har vært ferdig innrøkt siden 1965!” sier han med et fornøyd ssmil. Han har sett blikket mitt og forstått hva jeg tenker på.

Det er det som skal til for at jeg kommer i gang.  Jeg ser levende for meg hvordan Svigerfar og Onkel Per har røkt den ene sigaretten etter den andre gjennom lange, mørke vinterkveld mens de har fortalt historier fra Enebakk i gamle dager. Slik ble hytta fyllt av røyk hver eneste vinterferie og påske gjennom store deler av 60- og 70-tallet. Og med Svigermor sin angst for så vell trekk som frisk luft, har det nok ikke vært luftet stort.  Det har ikke blitt bedre etter at det stort sett har vært vi som overtok bruken av hytta en gang på 90-tallet. Gamle Gubben Grå er og redd for frisk luft og røyker garantert mer enn de to gamle herrene gjorde.

Vann blir varmet. Kjøkkenvinduet og utgangsdøra på vidt gap så det blir gjennomtrekk.  Snart er jeg i gang med grønnsåpevann og vaskeklut.  Forhåpentligvis er det mer grønnsåpe-lukt enn tobakksrøyk oppsamlet fra 1965 som slår mot oss når vi åpner døra i morgen.

Etter å ha vasket hytta var det utedoen langt nede I lia som sto for tur. Også der var det grønnsåpelukt som skulle få dominere en liten stund.

Nå er det snart tid for litt lunsj.

Jeg befinner meg på hytta og våknet litt omtåket etter en merkelig drøm. Drømmen var av en slik karakter at det ikke fristet å snu seg rundt og sove videre. Da kommer man bare raskt tilbake til det samme drømmeuniverset. Det fristet ikke. Desuten kjente jeg nå som jeg var våken st jeg mått opp å tisse. Jeg sjekket klokka. Den var litt over 6. Jeg tok sjansen på at det var lite folk på grusveien ovenfor hytta og at turen ned til utedoen nede i lia kunne foregå i Evas drakt.

Som tenkt så gjort. Fremdeles litt halvveis i drømmeland forserte jeg stua og entreen og kom meg ut i fri luft. Trammen ble og raskt forsert. Jeg rundet hyttehjørnet og bega meg i retning doen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var da det gikk opp for meg at kanskje valg av bekledning, eller rettere sagt valget om ikke å ha bekledning, ikke var den beste ideen.

Det regner! Ikke bare lett duskregn. Men skikkelige dråper som jeg nå som jeg har kommet inn igjen hører at smeller mot bølgeblikkstaket.

Vel, det ble en frisk start på dagen.  Dusj og morgentoalett på samme turen. Kjenner at jeg snart trenger kaffe.

Vi har tatt turen opp på hytta også denne helgen.  Sola skinner fra blå himmel, men det blåser. Vi tok middagen inne, og innen det ble tid for dessert hadde jeg sett meg nødt til å fyre opp i peisen.  Jeg hater å fryse!

Jeg hører ekspertene snakker om hetebølger  og at vi må venne oss til et varmere klima også her i landet. Menneskeskapte klimaendringer sier de.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Mulig det, men klimaendringene lar vente på seg. Det er lenge siden vi har hatt en så elendig sommer som i år. Ikke har vi hatt regn å snakke om og ikke har vi hatt mer enn noen få dager med skikkelig varme. Jeg er faktisk ikke vant med å fyre i juli! Heller ikke her på hytta.

Jeg klager ikke, eller jeg gjør jo det. Men været får man gjort lite med, så det hjelper fint lite.

Vel, desserten Gamle Gubben Grå serverte meg var god og dmskte av sommer. Jordbær, yoghurt, valnøtter og litt flytende honning. Mmmmm!

Jeg vet at jeg har tjatra en del om dette temperaturteppet jeg driver og strikker.  Mulig jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige når det gjelder dette temaet, men det får dere bære over med.  Jeg har funnet ut at en god del av dere er litt over gjennomsnittet interessert i strikking og annet håndarbeid, så jeg bruker temaet selvsagt også for å få klikk. Er ikke det litt av vitsen med blogging?

Vel, her om dagen da jeg satt og strikket skjedde noe som jeg ser på nærmest som katastrofalt.  Strikkepinnen havarerte!
Ja, som dere ser på bildet røyk den tvers av mellom senen og pinnen. Det er rimelig krise når det er et tungt strikketøy med over 350 masker på pinnen. Plutselig har du en god del masker i fri flyt!

Jeg kan innrømme at jeg både svttet og bante før jeg fikk hektet alle maskene opp igjen på den ødelagte senen, knytt noen solide kroker på snøret og spant av gårde til Spar Kjøp for å få kjøpt ny strikke pinne.

Nå er alt på stell igjen, og jeg kan heldigvis fortsette strikkinga. Pulsen er på ny tilbake på normalt nivå.

Noe av det som irriterer meg for tiden er hvor lett mange i dag blir krenket, eller i det minste trekker krenket kortet så fort det kommer noe som kan minne om kritikk.  For eksempel var det flere politikere i pendlerboligsaken på stortinget som følte seg krenket når mediene skrev om de feil de hadde gjort, det finnes folk som blir krenket av at ukjente kjerringer ikke vil være med å spleise på krans hvis de skulle være så uheldige å stryke med og mange føler seg direkte krenket at noen tror, mener eller føler noe annet enn det som er politisk korrekt.
Det har irritert meg lenge at det er så utrolig moderne, inn og trendy å ta på seg offerkappen og trykke på krenka-knappen så fort man møter kritikk, avvikende holdninger enn sine egne eller ikke kun blir møtt med heiarop og tiljublelse samme hva man måtte klare å gjøre eller lire av seg.

Derfor var det så befriende å lese artikkelen om Karianne Solbrække  i Aftenposten. Endelig ei kjerring med baller som ikke setter opp en fornærma skjelvende furte-leppe når hun får medienes søkelys rettet mot seg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvem Karianne Solbrække er spør du?  Det er Nyhetsredaktøren i TV2 som for en del år siden hadde et forhold til Arfan Batthi.

Når hun stiller til intervju med Aftenposten etter at navnet hennes  har versert i media en stund er det en ydmyk kvinne som ikke kommer med dårlige unnskyldninger for de feil hun har gjort.
Som krimreporter burde hun ikke ha innledet et forhold til en kriminell. Ferdig snakka!
Hun kommer ikke med dårlige unnskyldninger om at hun var så ung, hun visste ikke at han var kriminell, hun forsto ikke konsekvensene…

Jeg tok katastrofale valg på den tiden. På kort tid ødela jeg alt som betydde noe for meg. Først og fremst forholdet til familien min og de nærmeste, men også forholdet til TV 2 og de journalistiske verdiene jeg setter så høyt. Alt det satte jeg på spill.

Det er det Solbrække sier om forholdet til Arfan Batthi, og så stopper hun der. Kommer ikke med unnskyldninger. Bare slår fast at hun gjorde noe som var utrolig feil. Sånn står det respekt av.

Da det var en rettsak mor Arfan Batthi i 2008 måtte hun vitne om forholdet sitt og svært private SMS mellom de to ble lagt frem i retten.
I intervjuet med Aftenposten innrømmer hun at tiden etterpå var et mareritt. Men på ny kommer hun ikke med unnskyldninger for egen handling eller kritikk av de som kanskje bidro til at livet akkurat da føltes marerittaktig. Hun sier i stedet;

Det var en prosess der jeg ble satt, med rette, på bar bakke. Jeg var rasende på meg selv. Jeg har tenkt mye i etterkant på hvordan det var mulig å risikere så mye.

Hun langer ikke ut mot alle andre. Hun var rasende, men på seg selv og sin egen manglende dømmekraft. Slik vekker mer medfølelse hos meg enn om hun hulkende hadde pekt ut alle andre som “slemme og dumme”. I stedet slår hun fast at

Det står helt spesifikt i Vær varsom-plakaten, pressens etiske regelverk, at vi også skal lage journalistikk på hverandre. Jeg mener veldig bestemt at et velfungerende demokrati er avhengig av en fri presse, men da må redaksjonene være kritiske til hverandre også.

Jeg liker dama bedre og bedre etter som jeg leser gjennom artikkelen.

Når hun får spørsmål om hun synes mediene har behandlet henne rettferdig, nå som mange har navngitt henne  svarer hun:

Jeg forstår at redaktørene har identifisert meg. Det er kanskje lett å si nå, men jeg og TV 2 burde ha gått ut med denne historien i 2016, da jeg fikk jobben som nyhetsredaktør.

Ikke snev av anklager mot noen andre for feil hun selv har gjort i livet. En kvinne som tar ansvar for sine egne handlinger, sine egne beslutninger, sine egne feiltrinn.  Hun avslutter i samme stil:

Det er ikke synd på meg. Jeg tror at man har godt av det, som nyhetsredaktør, å kjenne på det å bli brettet ut i landets store medier. For meg er dette en gammel sak som jeg har levd med lenge.

Det nye er at resten av Norge vet navnet mitt, med de konsekvensene det får for familien og barna mine. Det er der bekymringen min er nå.

Karianne Solbrække er journalist.  Hun lever av å kommunisere. Selvsagt har hun og forutsetninger for å vite hvordan hun bør fremstå for å få frem de følelsene i meg som hun gjør gjennom dette intervjuet.
Jeg sitter igjen med inntrykket av ei tøff, uangripelig kjerring som nettopp fordi hun erkjenner feil, påtar seg ansvaret for egne feil og ikke prøver verken å fremstå som offer eller kritisere andre for å ha pekt henne ut. Det gjør at jeg får respekt for dama, selv om hun har gjort noen feilvurderinger da hun var yngre.
Jeg tror mange som kommer i medienes søkelys har mye å lære av dette intervjuet.

Jeg kjenner mange som kunne trenge noen å snakke med, en psykolog, psykoterapeut eller andre. Ikke at de har et akutt behov, eller er en fare for seg selv eller andre. Men mennesker i forskjellige livssituasjoner og med ulike bakgrunner som kunne trengt noen profesjonelle å sortere tanker, følelser og opplevelser med.

Jeg kjenner godt nok til det psykiske helsevesenet til å vite at ventetidene kan være lange, veldig lange. Noen ganger for lange. Jeg tror ikke jeg er den eneste som kjenner til personer som ikke overlevde ventelista.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ventetid hos psykolog med avtalehjemmel, altså hvor du ikke må betale mer enn egenandel – og hvor du får frikort når du har betalt en viss sum, er ofte på måneder, ja opp til ett år er ikke uvanlig.
Har du råd til å betale av egen lomme kan du være heldig å få raskere time hos de private.  Da betaler du gjerne opp mot 1.200 kr timen. Hos enkelte kanskje mer.

Hvis du derimot er stortingsrepresentant og har litt problemer med å vite hvor du bor, eller du var blant den relativt store gjengen av representanter som ikke klarte å fylle ut selvangivelsen, ja da får du tilbud om psykolog dekket av stortinget (altså av fellesskapets midler, av dine og mine skattepenger.) Synes du ventetiden for å få time hos en psykolog med avtale med det offentlige for lang, har stortinget en rammeavtale med et konsulentselskap hvor de har psykologer du kan søke hjelp hos – og regninga, ja den tar selvsagt stortinget.

Jeg er ikke ukjent med at arbeidstakere, gjerne i forbindelse med konflikter på arbeidsplassen eller ved sykefraværsoppfølging kan få tilbud om psykolog dekket av arbeidsgiver. Det er flott at stortinget har gode avtaler om bedriftshelsetjeneste. Behov for psykolog er noe bedriftshelsetjenesten benytter i større og større grad, uavhengig av bransje.  Der skiller nok ikke bedriftshelsetjenesten til stortinget seg nevneverdig fra andre arbeidsplasser.

Jeg kjenner som sagt flere som kunne hatt godt av å prate med en psykolog, sortere noen tanker, i en time eller fem. Fra arbeidslivet har jeg sett mennesker som har fått tilbud om det via bedriftshelsetjeneste og HR. I mange tilfeller har det vært til god nytte. Men jeg har aldri (bortsett fra etter 22. juli 2011) opplevd at en hel arbeidstakergruppe får dette tilbudet forelagt, enten de måtte trenge det heller ikke.

På stortinget gikk det ut mail til alle som følte seg berørt av skattesaken og av saken om pendlerboliger med tilbud om psykologhjelp dekket av arbeidsgiver. Et generøst tilbud som jeg håper de som virkelig trenger det benytter seg av.  Men jeg håper at at alle de som ikke helt ser at de skulle ha behov for det, men som tenker at det kan jo være “kjekt å ha”, man har jo alle noen tanker det kan være godt å lufte, kanskje tenker seg litt om før de benytter seg av tilbudet. Dessverre har vel det siste året vist at det kanskje er litt for mye å håpe på.

En del stortingsrepresentanter lurte til seg pendlerboliger de ikke hadde krav på. De gjorde det med åpne øyne. En del stortingsrepresentanter har snytt på skatten, også det med åpne øyne og helt bevisst. Så hvorfor ikke bare ta i mot en psykologtime eller fler når de formelig blir kastet etter en? Det gjelder å ta med seg de frynsegoder embedet gir.  Slik har jeg desverre følelsen av at mange av våre fremste folkevalgte tenker

Nok en gang. Har de vært gjennom en periode med stort mediekjør, og begynner å føle det belastende gi de gjerne tilbud om psykolog – men vent til behovet er der.

Jeg forstår helt klart at det kan være en belastning å få medienes søkelys på seg.  Enten man har handlet i god tro, vært ung og naiv eller bevisst har lurt deg til noe du ikke hadde krav på kan mediene være nådeløse.  Jeg forstår at det kan være en belastning å gå og  vente på at mediene skal kaste seg over akkurat din sak.  Jeg sier ikke at det ikke finnes stortingsrepresentanter som kan ha nytte av psykolog i disse to sakene. Jeg ser det ikke som noe problem at de som virkelig  trenger det får et tilbud. Det jeg reagerer på er at det blir sendt ut en mail og orienterer om tilbudet til alle, enten de måtte trenge det eller ikke.

Nå er det vanlige folks tur er slagordet til denne regjeringen.
I mine øyne er det da ikke de fremste folkevalgte sin tur til å snike i køen hos psykologen. La de “vanlige folka” som sårt trenger psykolog ikke bli skjøvet bakover i køen av fremmelige folkevalgte med spisse albuer og stor tro på egen viktighet.
Det er begrensede ressurser innen psykologien. Det er viktig å prioritere de som virkelig trenger det. Det er viktig at våre fremste folkevalgte stiller i den samme køen som alle andre.

Våre fremste folkevalgte er valgt av folket for å representere folket.  De mange sakene vi har sett det siste året vitner om at vi er i ferd med å få en maktelite som føler at de er hevet over folket de er satt til å representere. At enkelte føler seg uangripelige, og hvis noen våger å kritisere de, går de rett i kriseberedskap og påberoper seg offerrollen.  Dette er en utvikling jeg tror verken vi som nasjon eller demokratiet er tjent med.

Det å være blogger i dag gir en del opplevelser jeg ikke hadde fått hvis jeg ikke var blogger.  En av de er at det innimellom kommer merkelige pakker i posten. Noen ganger vet man om de, som når jeg har bestilt sneile eller armbånd fra Vibbedille. Andre ganger er det rett og slett små eller store overraskelser fra kjente og ukjente blogglesere, som når jeg fikk håndstikket håndkle fra Solliv fordi hun hadde sett et garnnøste som matcha doen min.

For et par dager siden fikk jeg denne konvolutten du ser på bildet i posten.

Sitter du som et spørsmålstegn nå? Savner du et forklarende brev? Vel informasjon var utvekslet på mail. Dette er frø fra gule valmuer  Scilla og  Allium  som en snill leser har sendt meg.  Til gjengjeld har jeg sendt frø fra de røde og rosa valmuene mine i retning denne leseren.

Sånt er gøy!
Nå skal jeg så de, og se om jeg får de til å gro her hos meg.

God morgen. kjære leser.  Sola skinner fra blå himmel, og selv om morgenlufta som strømmer inn gjennom terrassedøra er kjølig, jeg fryser litt her jeg sitter med bare tær, tror jeg det blir en fin dag.

I går fylte Yngste Sønn 25.  Det var familietid, kakebaking og -spising som sto på programmet.
Blogg blir nedprioritert på slike dager.

Det er fredag, midt i juli. Ferie og helg. Sommer.  I dag lar jeg de store politiske saker ligge, stormingen av senatet og flystreik er ikke det som drar de store leserskarene i noe tilfelle. Gammelt nytt. Agurktid i mediene.  Derimot vil jeg dele en liten gladsak fra lokalavisa Ring Blad.

Offisiell åpning av bytoalettet

Tirsdag 19. juli blir det offisiell åpning av bytoalettet i Hønefoss sentrum. 

Ordfører Kirsten Orebråten vil etter planen klippe snoren og åpne toalettet. Runar Johansen (H) være til stede og få æren av å være den første som tar toalettet i bruk.

Det blir enkel servering og kanskje et lite underholdningsinnslag, opplyser Ringerike kommune.

“Nå er det vanlige folks tur” var valgkamp-slagordet til Arbeiderpartiet i valgkampen i fjor. Etter 8 år med Erna og Høyre ved roret klang det godt i manges ører. Noen av de mener at regjeringen ikke har levert på det punktet. Med galopperende priser på alt fra strøm til mat opplever de fleste mindre kjøpekraft nå enn det de hadde under den forrige regjeringen.
Dette innlegget skal ikke handle om politikk, eller være surmaga kritikk mot den sittende regjeringen. Mye av det som påvirker prisene står utenfor regjeringen og Støres kontroll. Krigen i Ukraina for eksempel Den kan man vanskelig gi regjeringa skylda for.
Det jeg har tenkt å reflektere over er Hvem er vanlige folk?

Egentlig er slagordet ganske genialt. For når vi hører Nå er det vanlige folks tur så vil de aller. aller fleste av oss tenke at vanlige folk, det er slike som meg… 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg har arbeidet hele livet. Har en inntekt som ligger omtrent på median-lønna i Norge.  Jeg er et relativt vanlig menneske i mine egne øyne.
Nå er jeg uten jobb, men det er fremdeles så mange i min situasjon at jeg ikke føler meg noe unormal av den grunn. Så i mine øyne går jeg fremdeles under betegnelsen vanlige folk. 
Datteren og andre på hennes alder, unge voksne i etableringsfasen ser at hennes økonomi og utfordringer med å komme inn på boligmarkedet er relativt lik venner og bekjente. Hun er vel da med i gjengen vanlige folk.
Noen på Datterens alder er mer etablert har familie og barn. Det er relativt vanlig i den alderen. De definerer seg også som vanlige folk.
Minstepensjonisten nede i byen. Hun jeg snakker med når jeg møter henne tilfeldig i byen. Hun er også med i gjengen som ser på seg selv som vanlige folk.  
Svigermor som har relativt god råd etter å ha spart hele livet har ferieleilighet i Spania, sommersted ved fjorden og leilighet i Oslo ser og på seg selv som en av vanlige folk.

Så hvem var det Jonas og gjengen snakket om når de sa at Nå er det vanlige folks tur?

Var det folk på 50 med inntekt på nivå med median-lønna i Norge med enebolig og hytte på fjellet?
Var det uføretrygdete og folk på AAP?
Var det unge voksne som ønsker seg inn på boligmarkedet?
Var det barnefamiliene?
Var det minstepensjonisten?
Var det pensjonistene med god råd etter et langt liv med arbeid og sparing?
Hadde muligens vært litt greit hvis de hadde vært litt mer spesifikke på hvem sin tur det var. Hvem de definerte som vanlige folk. 

Vi husker vel alle bråket rundt Vedums regnestykke. Finansministeren mente at gjennomsnittsfamilien hadde 1 million i inntekt før skatt. Fylte tanken på en bil hver fjortende dag, brukte litt over 400 kr i mat pr. person pr. uke.(Hvis det er 4 i familien) og glemte alt det andre vi trenger i det daglige som klær, medisiner, bleier, og rødvinsflaska på fredagskvelden. For ikke snakk om røyk og andre uvaner vanlige folk måtte ha.
Jeg regner med at den funksjonæren som regnet ut regnestykket for Vedum tok utgangspunkt i sitt eget liv, for vedkommende er jo helt vanlig.  Vedum sammenlignet muligens tallene med hverdagen sin slik den var før han ble finansminister. Før, når han var en helt vanlig mann. Regnestykket ser ikke så feil ut i hans øyne.

Jonas har en bakgrunn som ikke er lik den man er vant til i Arbeiderbevegelsen, i det minste hvis man ser litt historisk på det. Forgjengerne Jens, Torbjørn og Gro var vel heller ikke typiske arbeidere.  Jeg har ikke tenkt å bruke familien eller bakgrunnen til Gahr Støre mot han.  Han kan være en god sosialdemokrat selv om han ikke har arbeidet på gulvet i en industribedrift.
Men når du har 83 millioner på bok er det muligens ikke de som har tom konto siste uka før lønningsdag du tenker på når du snakker om  vanlige folk. 

Næringsministeren i Støre regjeringen,  Jan Christian Vestre har antakelig litt mer formue enn Statsministeren. Dette og på samme måte som for Støre på grunn av familieselskaper etc. Ikke noe ulovlig eller suspekt. Jeg vil bare påpeke at i regjeringen er det for flere helt vanlig å ha den sikkerheten store formuer gir.
Hvis regjeringsmedlemmene i likhet med alle oss andre ser på seg selv og de de omgås til vanlig som helt vanlige folk, ja da blir kanskje definisjonen på vanlige folk litt annerledes enn hvis vi snakker med de som lever på en liten inntekt og ikke har formue.

Et godt råd til Støre, regjeringen og kommunikasjonsrådgiverne deres før neste valg.  Vær litt mer spesifikk på hvem dere mener skal få det bedre. Om det er barnefamilier, trygdede, unge i etableringsfasen, de feite femtiåringene, minstepensjonistene eller de med store formuer.

Vi i Rødt vil fortsette vårt mål om å få ned forskjellene i samfunnet. Kampen mot forskjells-Norge  Jeg tror det muligens er et mer forpliktende valg-slagord.