kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

I går postet jeg et bilde her på blogg av rognebær som begynte å bli oransje. Bud om at det også i år kommer en høst.

Dum som jeg er publiserte jeg det samme bildet på Facebook. En av fb-vennene mine kommenterer det med å legge igjen en link til en artikkel om rekordtidlig multer i Steigen. Noe som vistnok i følge artikkelen skal skyldes klimaendringer. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det stemmer. Da jeg var på tur forrige uke så jeg stor multe-kart, og en moden multe. Jeg syntes det var tidlig, og påpekte det til Gamle Gubben Grå. Men når jeg tenkte meg om var det kanskje ikke så tidlig.

Da jeg var barn var utallige muleturer fast tradisjon. For meg fortonet de seg som endeløse fotturer i blaut multemyr. De startet vi med så fort høyet var i hus, og før det ble tid for å treske korn. Sånn ca fra midten av juli til midten av august. .
Jeg så multekarten i starten av juli. Det er ikke så lenge til vi er midt i juli. Så kanskje det ikke var så tidlig.

Jeg får ikke åndenød og hører ikke dommedagsklokkene slå fordi om jeg ser rognebær- og  multekart i jjuli. Det var en varm mai. Og ja, det skjer år om annet. Det var en varm mai i 2018, i 2002, 1984 og 1954. Det var vistnok og varmt i 1889, selv om det var før de offentlige temperaturnoteringene startet.

Jeg er ikke klimafornekkter. Jeg tror at det vi mennesker foretar oss påvirker verden rundt oss. Det er smart å ta kloke valg, men ikke få klima-angst og forbanne alt fra kyr til plastskjeer for det. Har du forresten forsøkt å spise suppe med en bambus-skje? Den retter seg ut og blir flat som ei fjøl hvis suppa er våt eller varm….

Ta de kloke valgene. Det er flott at de fleste fabrikkpipene som spydde ut svart seig røyk er borte. Det er flott at vi renser kloakken og ikke sender den urensa ut i våre vassdrag. Det er bra med utslippsfrie biler og at folk går, sykler og kjører kollektiv. Alt dette og mer til heier jeg på.

Men få ikke angst og skrike opp om ny istid eller at jorda koker bare du hører ei ku prompe eller ser et bilde av en tidlig moden klase rognebær.

I stedet for å spre skremselspropaganda kan du ta egne grep. Begrens forbruket, spis kortreist mat og tenk på at du ikke trenger tre sydenturer i året eller eksotiske frø fra andre siden av jordkloden.

Allianse av vanære kalte statsministerkandidaten til Nasjonal samling Jordan Bardella det litt oppsiktsvekkende valgresultatet i Frankrike. Jeg tenker at det vel hadde blitt en større vanære for Frankrike hvis partiene på ytre høyre hadde vunnet.  Heldigvis gjorde de ikke det, selv om jeg synes at det at de fikk 143 av 577 mandater er skremmende nok.

Vel, franskmennene fikk seg en vekker etter valget til EU-parlamentet. De møtte mannsterke opp ved valgurnene, og velgernes dom er klar. Flertallet ønsker ikke ideologien til ytre høyre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den viktigste saken for partiet Nasjonal samling eller Nasjonal front som det het tidligere har alltid vært å begrense innvandringen til Frankrike. Partiet vil at det skal være mulig å kaste innvandrere ut av landet.
De vil også innføre et krav om at asylsøkere skal søke asyl i Frankrike fra utenfor landets grenser

Så ønsker de å grunnlovsfeste noe de kaller for nasjonal prioritet.
Det vil si at «ekte» franskmenn, hvem nå det er,  skal forrang til enkelte jobber og til offentlige støtteordninger som kommunal bolig.
Jeg antar at for å være “ekte” franskmann må du i det minste være etnisk fransk. Altså at alle fire besteforeldree dine må være født i landet.
Partiet vil også begrense tilgangen på sosialhjelp. Noe skal være forbeholdt franskmenn, mens andre ytelser skal gis med et minstekrav om antall arbeidsår i Frankrike.

Et løfte er også å jobbe for økt kjøpekraft frister også velgerne. Dere vet sånn Nå er det vanlige folks tur. Uten at det liksom var så lurt å si av Jonas her hjemme…. Heldigvis lot ikke franskmennene seg lure av sånt valgflesk.

Selvsagt er det gledelig at venstresida vant valget i Frankrike. Det gir håp om at den høyrevinden som har blåst over Europa de siste årene har stilnet. Men egentlig tror jeg man mer må se på venstresidas store fremgang som et protestvalg. Franskmenn vil ikke ha ytre høyre og Nasjonal Samling. Da går man til det motsatte. Altså til venstresida og den nye alliansen Ny folkefront.
Blant partiene som er del av alliansen er Sosialistpartiet, Kommunistpartiet og Det ukuelige Frankrike.

Frankrike har forstått alvoret. De har gått til urnene og vist verden at man ønsker et samfunn med mer samhold og fellesskap og ikke det egoistiske samfunnet som ytre høyre står for hvor alle som ikke er som deg automatisk blir en fiende.

I går fortalte yr at det skulle regne hele dagen. Til dels ganske mye, sånn styrtregn du vet.
Det regnet ikke da jeg skulle ut døra. Lettskyet og sol. Jeg skulle bare en liten tur i sentrale strøk. Ikke langt til fjells eller langt ut i skogen. Jeg så på softshell-jakka i entreen. Den er kjekk i regnvær og vind, og et must på fjellturer. Men du så tung. Jeg er jo ikke typen som vurderer vekt-vest. Så jeg lot de være og strøk av sted med bare ei strikkejakke.

Da jeg kjørte mot der jeg skulle starte turen så jeg mørke skyer i de fleste retninger. Ble litt spennende å se om jeg kom til å komme meg gjennom turen uten å bli “overraska” av varslet regnvær.  Vel, det ville i så fall ikke bli første gangen jeg kom hjem fra tur som ei druknet katte. Forhåpentligvis ikke siste heller.

Jeg liker å gå tur i lett regn. Når jeg bare skal gå en liten tur på noen kilometer og så rett hjem er det ikke så farlig om jeg blir litt våt. Jeg har nok av tørre klær hjemme.

Jeg gikk turen min. Det regnet litt like etter at jeg hadde startet. Ikke mye, bare litt lett regn. Jeg stresset litt med å komme opp det mest leirete partiet før det ble så mye regn at det ble glatt. Men når jeg kom opp på toppen og stia ble god og tørr var jeg berga. Da stoppet vel regnet og.  Helt til vi satt i bilen og var på vei hjem. Da kom styrtregnet. Flaks.

Skal man på de lange turene, eller opp på høgfjellet skal man selvsagt være rustet for dårlig vær og ha med det utstyret turen krever.  Men skal man alltid ruste seg ut som om man skal på en ekspedisjon bare for en liten formiddagstur, ja da blir den dørstokken høyere enn den trenger å bli.

Jeg er sånn som gjerne forsøker å dra med meg folk som kanskje ikke er så mye ute på tur med ut i skauen. Jeg er overbevist om at det å komme seg ut litt er godt for kropp og sjel. Spesielt for sjelen, det psykiske.
Det jeg ofte får høre som unnskyldning for ikke å bli med er at de ikke har noe å ha på seg.
Folk har sett så mange bilder av folk i glorete friluftsklær på sosiale medier at de tror det er kleskode for å få slippe inn, eller snarere ut, i skauen.

Jeg får de som regel, etter litt mas, med meg. Vi skal ikke gå langt.  Bare reise opp til tjernet og sitte der og drikke kaffe. Kanskje se etter litt blåbær eller sopp.  Det eneste jeg diskret sjekker når de setter seg inn i bilen er hva de har på beina. Jeg har hatt med meg folk i Crocs og i ballerinasko. Da legger jeg opp turen deretter. God grusvei og sandstrand går greit.
Når de ser at jeg sitter der i bilen i helt vanlige klær, som olabukse og en strikkejakke ser jeg at de slapper litt av.

For meg er ikke det viktigste med å komme seg ut det å trene. Jeg er ikke opptatt av hvor langt jeg går eller hvor fort jeg går. Jeg er opptatt av å være ute. Man kan godt si at det mentale av å komme seg ut er det som er viktigst for meg. Så får det at jeg blir litt sprekere komme som en gledelig bi-effekt.

Den dagen jeg føler for å pakke sekken med alt fra ormtabletter til sokkeksift bare fordi jeg har tenkt meg ut for å se etter litt sopp, blåbær eller sjelefred, ja da kommer jeg til å føle meg gammel.
Da en den impulsive kjerringa som optimistisk drar av sted borte. Kjerringa som ikke krymper i regnvær og som tåler å bli litt blaut på beina.

Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.

Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering).  Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg.  Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.

Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.

Det virker som om noen tenker at jeg er i mot å bevege meg. At jeg synes det er teit å trene. Det er ikke tilfelle. Jeg er ingen atlet. Kunne ikke finne på å jogge, med mindre det sto om livet. Altså at jeg var i umiddelbar livsfare.  Du finner meg aldri på et treningsstudio. Og nei, jeg ville nok aldri finne på å drive med styrketrening sånn for å trene styrke.

Men å bruke kroppen og musklene har jeg ikke så mye i mot. Kroppen har noen skavanker som gjør at jeg ikke går så fort som andre. Jeg går mer forsiktig fordi jeg ikke har lyst på flere fall og mer titan, og jeg må ta hensyn til rygg, ankel og kne så jeg klarer å kreke meg tilbake etter endt tur,  Så hvis jeg får gå tur på mine premisser, og gjerne alene i eget tempo, ja da har jeg det ganske så bra. Jeg liker å gå tur.

I dag valgte jeg stia på bilde. Og ja, alle bildene i dette innlegget er fra i dag. Ingen arkivbilder denne gangen.
Jeg har gått denne stia en gang før. Flere år siden. Den blir etter hvert til en bratt bakke. Skikkelig stigning. Jeg husker jeg virkelig hadde både puls og pesing sist jeg gikk der.  Det er vel derfor jeg ikke har gått der igjen.

Men i dag la jeg altså i vei. Bekymret meg til å begynne med mer for leira i stia enn for stigningen. stia gikk relativt lett oppover, men det var sleipt. Jeg er jo som kjent livredd leire. Det var leire som gjorde at jeg ødela kneet og det var leire som gjorde at jeg ødela ankelen.

Etter en stund ble det brattere, men ikke så bratt som jeg mente å huske. I tillegg var det bare et relativt kort stykke. Jeg så toppen. Og snart var jeg oppe også den siste kneika. Ja, jeg hadde puls, og ja jeg hadde pust. Og selv om det står en benk på toppen ble det ikke noen hvil. Det var vått. Jeg kunne bli våt i bukserumpa.
Når det å muligens bli litt kald på skinka virker for avskrekkende til at jeg velger å sette meg ned for en hvil, da er jeg ikke særlig sliten.

Utsikten på toppen er bra.
Selv om jeg bare har gått turen opp bakken en gang før har jeg vært her flere ganger tidligere. Det er bare noen år siden. Da vi bodde i rekkehuset gikk jeg ofte hit og så ut over. Gjerne i halvmørket når alle lysene var tent. De blokkene midt i bildet var ikke der da.

Jeg tok en lengre vei tilbake mot bilen. Av dette bildet kan det nesten virke som om jeg er langt ute på bondelandet, men i virkeligheten er jeg innenfor bygrensa til Hønefoss. Man behøver ikke alltid dra så langt for å finne skogens ro.

Det er bare starten av juli. Likevel gjorde duskregn og litt høstfarger gjorde at jeg nesten fikk høst-stemning der jeg gikk. Jeg liker høsten, men trenger den ikke i juli.
Stoppet opp da jeg til og med fant rognebær som begynte å bli oransje.

Snart var jeg tilbake i sivilisasjonen og kunne stå å speide ut over boligfeltet der vi bodde fra 93 til 98.  Mange gode minner strømmet på.
Jeg tok ikke turen nedom boligfeltet i dag, men rekkehuset vi bodde i ligger under den grå pila på bildet.
Herfra gikk turen lett nedover mot byen og der jeg hadde parkert bilen.

Jeg leser at Vibbedille har vært ute på tur. Ikke noe nytt i det. Dama spretter rundt på tur nesten hver eneste dag, har blitt skikkelig flink og sikkert sprek det siste året. Det er både inspirerende og imponerende.  Så dette innlegget må ikke ses på som kritikk, men mer som en refleksjon over hvor forskjellige vi folk er.  Den ene måten å tenke på en ikke mer riktig enn den andre.

Reflekterer litt over at jeg føler for å ha en Trigger Warning i dette innlegget, akkurat som Mimir Kristjanson og Sofie Marhaug har i sin siste bok Hjelp, de drar til Sveits! Det er bare det at når denne kjerringa skal uttale seg om trening og helse, ja da kan jeg fort bruke ord og uttrykk som enkelte i denne lettkrenka verden kan føles som støtende.
Nå er det ikke først og fremst Vibbedilles reaksjoner jeg frykter,  men mer mennesker som har som hobby å bli krenket på andres vegne.  Så jeg skriver som Sofie og Mimir; Fremfor å fjerne støtende innhold av denne typen vil jeg oppfordre leseren til å huske at bare fordi man lar seg krenke (på andres vegne), så betyr ikke det at man har et poeng. 

Vibbedille tar på seg oljehyre, snører sin sekk og vandrer med freidig mot en 7 km tur for å kjøpe Redbull til sønnen sin.
Jeg er sikker på at mine barn ville ha vurdert mentalundersøkelse av meg hvis jeg hadde labba de 12 km tur/ retur ned på Kiwi for å kjøpe Redbull til en av de. Spesielt hvis det hadde vært til Yngste Sønn som fremdeles bor hjemme. Han har både bil, førerkort og tjener egne penger. Så hvorfor var det jeg som skulle ta turen? Og det attpåtil til fots?
De uten førerkort hadde nok og fått beskjed om å ta beina fatt selv.

Før du hamrer løs i kommentarfeltet og slår fast mine elendige evner som mor, så er det utrolig mye jeg kunne ha gjort for mine barn. Også kjøpe Redbull.
Det er den labbinga, altså å vandre flerfoldige kilometer for å handle energidrikk, jeg reflekterer over at jeg aldri ville ha gjort.

Folk er forskjellige, og enda rarere skal det i mine øyne bli. For hva er det Vibbedille tenker på der hun vandrer av sted?
Jo hun vurderer å kjøpe seg vektvest for å få litt mer utbytte av sånne “flate” turer uten særlig motstand på noe vis. 
Jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde vandra fra Kiwi nede i Hønengata og oppover Henshellinga mot Drømmehuset, en høydeforskjell på rundt 100m på de 6 km, så hadde nok vektvest vært det siste jeg savna. Spesielt hvis jeg hadde en ryggsekk full av Redbull på ryggen, og var kledd i en tung oljehyre.

Vibbedille lurer på hvordan det er å gå med f.eks 10 kg vest kontra 10 kg sekk. Og spør om noen har noen erfaringer.
Her har jeg nok ikke stort å bidra med. Det nærmeste jeg kommer en vektvest er de gamle blyfrakkene på røntgen. Jeg ville helt klart foretrukket ryggsekk enn å vandre opp Henshellinga i blyfrakk. Men nå tror jeg slike vektvester sitter langt bedre på kroppen enn en blyfrakk. Ja og så kommer det jo litt an på ryggsekken og hvor godt tilpasset den er….

Kjenner at problemstillingen ikke engasjerer meg så veldig. Til tross for at jeg har gått ned rundt 20 kilo de siste årene føler jeg vel at jeg fremdeles har vekt nok å drasse på og føler ingen trang til å tilføre flere kilo for å få bedre treningseffekt.

Hadde jeg mot formodning og bedre vitende gått til Kiwi og slitt meg opp Henshellinga med en ryggsekk full av Redbull på ryggen ikledd en blyfrakk fra røntgen under ei tung oljehyre ja da hadde jeg ligget som et slakt på sofaen når jeg kom frem til Drømmehuset. Jeg hadde vel knapt orket å kreke meg bort til spisebordet hvis Gamle Gubben Grå serverte middag.
Sånn er det ikke med Vibbedille. Full av energi og tiltakslyst etter spaserturen setter hun i gang med styrketrening så fort hun er innenfor døra hjemme hos seg selv. Så en rask dusj før middag.
Det er som jeg skriver i overskriften, folk er forskjellige.

Det er et ramaskrik uten like borte i USA. Velgerne har funnet ut at presidentkandidaten deres er gammel. Hvem skulle trodd det? At en mann på 82 år kan fremstå som gammel og sliten i en hektisk valgkamp. Er det ingen som har sjekka fødselsdatoen til presidenten før de nominerte han til fire nye år som president? Og ja, hvis man kan regne er det raskt å regne seg ut til at han vil være 86 å før presidentperioden er over. Ikke for å prøve å virke overinteligent, men det regnestykket har denne kjerringa tatt for mange måneder siden.
På nyhetene virker det som om denne kjensgjerningen først har blitt allment kjent etter TV-debatten forrige uke.

Sånn i tilfelle folk ikke har sjekka alderen på han andre kandidaten heller, så kan jeg røpe at han er 78 år og blir 82 i løpet av neste presidentperiode. Ikke akkurat noen ungsau det heller. (Sau, muligens. I det minste litt av en stabukk,  men definitivt ikke ung.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Biden selv hevder at han er i toppform. Litt sliten den ene kvelden, men ellers helt ok. Han vil overhode ikke høre snakk om noen kognitiv svikt.
Vel, de færreste jeg har møtt omfavner diagnosen dement når folk ymter frempå om det. Det er en sykdom det tar tid å akseptere at man muligens lider av, forståelig nok. Så at en person selv nekter hardnakket for å ha kognitiv svikt er i grunn ikke noe bevis for at så ikke er tilfelle.
Spesielt ikke når han legger til at Gud ikke har kommet ned fra himmelen for å be han trekke seg, og at han derfor ikke kommer til å trekke seg.

Trump beviste vel for hele verden at han ikke er det vi i min ungdom kalte helt god i hue da han fikk bermen til å storme Kongressen i januar 2021.  Han har ikke gjort eller sagt noe de siste tre årene som har fått meg til å endre på det synet. Heller tvert i mot.

Egentlig er jeg ikke så interessert i den mentale tilstanden til to gamle gubber borte i USA hadde det ikke vært for at de to sloss om å få en av verdens mektigste stillinger. Og jeg spør som jeg har gjort flere ganger før. Finnes det ingen yngre politikere over there?

Jeg driver absolutt ikke med alderisme her. Jeg har overhode ikke noe i mot gamle gubber jeg. Men kanskje burde det være en øvre aldersgrense for å besitte vedens mektigste stilling. Jeg vet at Brenna og co ønsker å heve pensjonsalderen, men ikke en gang Brenna har vel snakket om at folk bør stå i krevende stillinger til de er nærmere 90. Og det å være verdens mektigste mann må sies å være en relativt krevende stilling.

Joe Biden er, så vidt jeg klarer å regne ut den eldste som har innehatt presidentembete. Og ja, han har gjort det helt greit. I det minste langt bedre enn forgjengeren. Hadde det ikke vært greit å slutte mens leken er god? Gi seg mens man (nesten) er på topp?

Den yngste som har vært president i USA var Theodor Roosevelt. Han var 43 år da han ble president. Nå var han riktignok ikke tiltenkt presidentrollen, men som visepresident måtte han tiltre da president William McKinley ble skutt i 1901.  Men han ble en av de mest markante presidentene i USAs historie og har fått både teddybjørn og sigaretter oppkalt etter seg. Ja, og så fikk han Nobels fredspris i 1906 for å ha meglet frem en fredsavtale som gjorde slutt på Den russisk-japanske krig.  Så ingen grunn til å tro at ikke en ung mann kan gjøre det bra som amerikansk president.

Biden er født samme året som Muhammad Ali, “Porno-Hangen”, Pål Tyldum, Drillo, Gaddafi, Geir Børresen, Arne Treholt og Odd Martinsen. Ikke noe galt sagt om noen av disse, men vi kan vel være enig med at de er over sin storhetstid.

Har slengt rumpa ned i en stol på terrassen og nyter en kjapp lunsj. Kald calsone fra i går. Hjemmelaget type med spinat og feta. Klapper meg selv på skuldra, fornøyd med dagens innsats så langt. Jeg har både gått tvekrokete og dratt opp visse ting ugras fra gårdsplass og innkjørsel og ryddet kjøleskapet.

Dere vet sånn skikkelig. Sjekket datostempling på alle glass, tuber og flasker. Det hender vi kjøper sånne ting som curry-pasta, tahini eller syltetøy som kan bli stående litt vel lenge. Er absolutt ikke fanatisk på “best før” dato. Se, lukt og muligens smak er greia. Men én liten rensk av det som hadde best før i 23 føles greit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rydda og i grønnsaksskuffene. Mest for å gå oversikten. Det hender jeg er i tvil i butikken og kjøper med en pose gulrøtter eller noen løk for å være sikker. Nå er det system og orden, og riktig så innbydende å åpne kjøleskapdøra. Flink kjerring!

Til de som nå skriker om matsvinn. Det ble ikke så mye, og det jeg tømmer ut av krukker, glass og grønnsaksskuff blir kompost. Matavfall blir samlet inn her i kommunen, så en del går i den brune dunken, men mye går og i komposten her hjemme.

Nå er pause over. Skal det bli kaffe-latte må jeg fortsette. Neste punkt er å klippe litt på busker og trær i hagen. Det er noen som har godt av en klipp ser jeg.

Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket.  Mange tanker, og noen stille bønner.

Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk.  Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem.  Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.

På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk.  At de har håp om det.  Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.

Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.

Jeg lurer på om jeg skal servere Gamle Gubben Grå en kopp beroligende te. Han sitter stiv i blikket og myser på PC skjermen mens han knotter på tastaturet.  Med jevne mellomrom kommer det små banneord som tiltar i styrke. Ja, det ryker formelig av gubben innimellom, selv om det ikke er en sigarett i nærheten. Han fyller ut et skjema inne på det store internettet, og det er en oppgave gubben ikke er komfortabel med.
Jeg hjelper gjerne med rådgivning, men nekter å være sekretær. Skal man være digital, og det bør man være i dagens samfunn, er det øvelse som gjør mester.

Hvor fornøyd er du med denne nettsiden!??!!! nærmest skriker Gamle Gubben Grå og ser på meg med store oppspilte øyne. Jeg tror han søker min tillatelse til å skive hva han mener. Jeg sier ja, skriv hvor fornøyd eller misfornøyd du er…. Få det ut tenker jeg i mitt stille sinn. Det er sikkert en god måte å få ut litt av frustrasjonen på. Skjelle ut nettsida, ta igjen for at han synes han ikke helt er på sitt ess når han må være digital. ‘

Sånn. PC’n blir ryddet bort for denne gang. Freden senker seg på ny over Drømmehuset.  Jeg sparer urteteen. Gamle Gubben Grå tok med seg kaffekoppen og gikk ut på trammen. Frisk luft gjør sikkert samme nytta….