Noe av det som irriterer meg for tiden er hvor lett mange i dag blir krenket, eller i det minste trekker krenket kortet så fort det kommer noe som kan minne om kritikk.  For eksempel var det flere politikere i pendlerboligsaken på stortinget som følte seg krenket når mediene skrev om de feil de hadde gjort, det finnes folk som blir krenket av at ukjente kjerringer ikke vil være med å spleise på krans hvis de skulle være så uheldige å stryke med og mange føler seg direkte krenket at noen tror, mener eller føler noe annet enn det som er politisk korrekt.
Det har irritert meg lenge at det er så utrolig moderne, inn og trendy å ta på seg offerkappen og trykke på krenka-knappen så fort man møter kritikk, avvikende holdninger enn sine egne eller ikke kun blir møtt med heiarop og tiljublelse samme hva man måtte klare å gjøre eller lire av seg.

Derfor var det så befriende å lese artikkelen om Karianne Solbrække  i Aftenposten. Endelig ei kjerring med baller som ikke setter opp en fornærma skjelvende furte-leppe når hun får medienes søkelys rettet mot seg.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Hvem Karianne Solbrække er spør du?  Det er Nyhetsredaktøren i TV2 som for en del år siden hadde et forhold til Arfan Batthi.

Når hun stiller til intervju med Aftenposten etter at navnet hennes  har versert i media en stund er det en ydmyk kvinne som ikke kommer med dårlige unnskyldninger for de feil hun har gjort.
Som krimreporter burde hun ikke ha innledet et forhold til en kriminell. Ferdig snakka!
Hun kommer ikke med dårlige unnskyldninger om at hun var så ung, hun visste ikke at han var kriminell, hun forsto ikke konsekvensene…

Jeg tok katastrofale valg på den tiden. På kort tid ødela jeg alt som betydde noe for meg. Først og fremst forholdet til familien min og de nærmeste, men også forholdet til TV 2 og de journalistiske verdiene jeg setter så høyt. Alt det satte jeg på spill.

Det er det Solbrække sier om forholdet til Arfan Batthi, og så stopper hun der. Kommer ikke med unnskyldninger. Bare slår fast at hun gjorde noe som var utrolig feil. Sånn står det respekt av.

Da det var en rettsak mor Arfan Batthi i 2008 måtte hun vitne om forholdet sitt og svært private SMS mellom de to ble lagt frem i retten.
I intervjuet med Aftenposten innrømmer hun at tiden etterpå var et mareritt. Men på ny kommer hun ikke med unnskyldninger for egen handling eller kritikk av de som kanskje bidro til at livet akkurat da føltes marerittaktig. Hun sier i stedet;

Det var en prosess der jeg ble satt, med rette, på bar bakke. Jeg var rasende på meg selv. Jeg har tenkt mye i etterkant på hvordan det var mulig å risikere så mye.

Hun langer ikke ut mot alle andre. Hun var rasende, men på seg selv og sin egen manglende dømmekraft. Slik vekker mer medfølelse hos meg enn om hun hulkende hadde pekt ut alle andre som “slemme og dumme”. I stedet slår hun fast at

Det står helt spesifikt i Vær varsom-plakaten, pressens etiske regelverk, at vi også skal lage journalistikk på hverandre. Jeg mener veldig bestemt at et velfungerende demokrati er avhengig av en fri presse, men da må redaksjonene være kritiske til hverandre også.

Jeg liker dama bedre og bedre etter som jeg leser gjennom artikkelen.

Når hun får spørsmål om hun synes mediene har behandlet henne rettferdig, nå som mange har navngitt henne  svarer hun:

Jeg forstår at redaktørene har identifisert meg. Det er kanskje lett å si nå, men jeg og TV 2 burde ha gått ut med denne historien i 2016, da jeg fikk jobben som nyhetsredaktør.

Ikke snev av anklager mot noen andre for feil hun selv har gjort i livet. En kvinne som tar ansvar for sine egne handlinger, sine egne beslutninger, sine egne feiltrinn.  Hun avslutter i samme stil:

Det er ikke synd på meg. Jeg tror at man har godt av det, som nyhetsredaktør, å kjenne på det å bli brettet ut i landets store medier. For meg er dette en gammel sak som jeg har levd med lenge.

Det nye er at resten av Norge vet navnet mitt, med de konsekvensene det får for familien og barna mine. Det er der bekymringen min er nå.

Karianne Solbrække er journalist.  Hun lever av å kommunisere. Selvsagt har hun og forutsetninger for å vite hvordan hun bør fremstå for å få frem de følelsene i meg som hun gjør gjennom dette intervjuet.
Jeg sitter igjen med inntrykket av ei tøff, uangripelig kjerring som nettopp fordi hun erkjenner feil, påtar seg ansvaret for egne feil og ikke prøver verken å fremstå som offer eller kritisere andre for å ha pekt henne ut. Det gjør at jeg får respekt for dama, selv om hun har gjort noen feilvurderinger da hun var yngre.
Jeg tror mange som kommer i medienes søkelys har mye å lære av dette intervjuet.