God morgen. Våkner uthvilt på hotellrommet. Ingen chihuahua har breia seg i senga mi i natt. Klokka er 7.30 og jeg ligger fremdeles avslappet i senga, to timer etter at jeg pleier å stå opp. Ingen masing på sønn eller råkjøring tur retur Tyristrand i dag. I stedet venter en god dusj før jeg rusler ned i frokostsalen.
Koselig kveld i går. Vi 14 som skulle på møter både i går og i dag hadde en trivelig middag. De fleste av oss har kjent hverandre i en årrekke. Skravla kanskje litt mye på innpust og utpust, skal skjerpe meg i kveld. Men til tross for god stemning i baren, gikk de fleste av oss til sengs før midnatt.
Resten av uka skal jeg tilbringe i Hovedstaden. I dag et det Representantskapsmøte i Radiografforbundet, og i morgen begynner Landsmøtet. Engasjerende dager med en flott gjeng.
Har sjekka inn på Hotell Thon Operaen, og akter å nyte det å bo på hotell. Ikke minst det å slippe å sloss om dyna med Charlie Chihuahua. Det å bare tenke på meg selv i fire dager. Deilig.
Etter dagens møter tok jeg en tur ut. Deilig med litt frisk(?) luft. Tenkte å forsøke å finne noen julegaver, men ble gående å traske rundt i menneskrmylderet på Byporten på Oslo S uten å finne noe.
Nå venter det middag om en time. Har fått spørsmål om å bli med på pub den timen, men jeg tror jeg bare sløvet på rommet.
Ok. Jeg vet jeg har hatt litt mye fri i det siste. Var syk de tre siste dagene i uke 38.
Hadde ferie i uke 39, skulle reist til Spania og besøkt Svigermor. Men så ble det ikke helt slik. Gamle Gubben Grå fikk tilbud om ny jobb med opplæring den uka. Så ble det husmorferie på meg i stedet for Spania, sol og varme. Midt i ferieuka ble Mamma syk, og resten av ferien tilbragte jeg veldig mye på sykehjemmet. Jeg var på jobb et par dager i uke 40. Pensle mellom jobb, sykehjem og noen timer på puta hjemme. Så døde Mamma, og jeg trengte litt fri. Men det var en sorgtunget fri.
Denne uka vendte jeg tilbake til normalen. Jobba i hvitt mandag til onsdag og hadde kontordag i går. I dag hadde jeg fri. Før første dag på utrolig lenge føltes det dom jeg kunne ta fri med senere skuldre.
Fri betyr ut på tur med hundene før shopping med Datteren. En utrolig flott fridag skulle det bli. Sjefen ringte litt over 10. Kunne jeg komme på et møte med henne og nestsjefen på mandag selv om jeg hadde fri.
Jeg så ja. Selvsagt så jeg ja. Jeg sier alltid ja… Det vet Sjefen. Men samtidig kjente jeg hvordan musklene i nakke og skuldre strammet seg. Kunne jeg ikke få hatt disse fire fridagene uten å tenke jobb?
Ved en feiltakelse ringte jeg en mellomleder her om kvelden. Jeg skulle ringe ei med samme fornavn, og trykket på feil person i kontaktlista mi. Feilen ble raskt oppdaget, jeg avsluttet oppringningen og ringte rett person. 10 minutter etter ringer mellomlederen og lurer på hva det er. Hun unnskylder seg veldig for at hun ikke tok telefonen på første pling lokka 20 en tirsdag kveld. Hun hadde dessverre vært opptatt med å legge barna sine.
For meg blir det litt feil at denne mellomlederen ber om unnskyldning for at hun leser God-natt-eventyr for barna sine på fritiden.
Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstider den tid du står til arbeidsplassens disposisjon – og fritiden er tid du disponerer selv. Så enkelt, og så vanskelig.
I dag skal jo alle være tilgjengelig for alle til enhver tid
Online 24/7.
Skillet mellom arbeidstid og fritid hviskes ut, og snart er vi alle tilgjengelig for arbeidsgiver til enhver tid – bestandig.
Er det en utvikling vi ønsker?
I Frankrike er det kommet en lov som forbyr arbeidsgiver å sende mail eller ringe arbeidstakerne i fritiden uten at det er krise- og da mener man krise! I Tyskland vurderer man det samme lovforbudet..
En slik endring i arbeidsmiljøloven hadde vært ønskelig også her i landet.
Dette sier jeg ikke fordi jeg skal være vrang tillitsvalgt og stå på krava. Dette sier jeg fordi jeg tror det hadde vært et fornuftig lovforbud. Jeg er sikker på at det hadde hatt positiv innvirkning på sykefraværet, og ikke minst forhindret utbrenthet.
For selvsagt er det ikke sunt for folk å være tilgjengelig – alltid!
Man skal kunne lese god-natt-eventyr for barna, sitte ved et stille skogsvann eller ta en ettermiddagslur på sin egen sofa med verdens beste samvittighet uten å være redd for at man ikke skal få med seg at arbeidsgiver, medarbeider eller kollegaer ønsker kontakt.
Arbeidstid er arbeidstid og fritid er fritid.
Arbeidstiden er den tiden man har “solgt” til arbeidsgiver. Den tiden disponerer arbeidsgiver, og gir deg lønn for den tiden du stiller til disposisjon. Men fritiden er din.
Ønsker arbeidsgiver å ha en større del av tiden din, må det selvsagt kompenseres i form av lønn eller overtid.
Man kjøper en vare, og må betale for den. Har du kjøpt maling til et rom du vil male, og ser at det angler en halvliter på å fullføre arbeidet, ja da drar du i butikken og kjøper en halvliter til med maling. Du forventer ikke at dama i malingsbutikken skal gi deg den gratis fordi den store boksen ikke rakk til alt du hadde behov for å male….
Lønnsoppgjøret for oss radiografer ble diktert i juni. Denne måneden ble lønnsoppgjøret effektuert, og pengene med etterbetaling har kommet inn på konto. Jeg fikk mer i lønnsvekst enn jeg fra og med denne måneden blir trukket for parkering – veksten for egen del ligger på et akseptabelt nivå. Verden går videre.
Denne uka var vi samlet til Høstkonferanse. Lønnsoppgjøret, forhandlingene skulle evalueres. Litt avstand fra forhandlingene, litt tid, og så pleier man å være sånn rimelig fornøyd.
Ikke i år.
I år kjente jeg igjen sinnet flamme opp, maktesløsheten og forbitrelsen.
Ikke over oppgjøret i seg selv, ikke over kroner og ører. Ikke over den kjensgjerning at andre yrkesgrupper fikk et bedre oppgjør og har en lønn godt over meg for samme arbeid. At andre er flinkere forhandlere enn meg – ok, da har jeg noe å lære noe å strekke meg mot.
Men, nei. Det som gjør meg så maktesløs og sint er at det er forhandlingssystemet som ikke lar oss sloss. Det er Hovedorganisasjonen og kjøttvekta som gjør at vi ikke fikk kjempe så lenge og så hardt vi ønsket.
For hvordan skal det gå i senere forhandlinger, når våre egne, vår egen hovedorganisasjon, har tatt fra oss streikeretten?
Hvordan skal vi klare å få arbeidsgiver til å gi oss det de har råd til, i frykt for arbeidskamp når de vet at vi aldri vil kunne gå til en kamp uten at kjøttvekta ønsker det?
Slik UNIO fungerte ved årets oppgjør viste de en gang for alle at i Spekterområdet er UNIO det samme som NSF, og i realiteten sitter NSF nå og bestemmer lønnsutviklingen til alle de andre UNIO forbundene i Spekter helse. Og i NSF, der er solidaritet og en for alle alle for en et fremmed begrep.
Det var visst Einar Førde som er opphavsmann til sitatet “Kirkegården er full av uerstattelige mennesker.” Det er mange som trodde de var så uerstattelige i arbeidslivet, i politikken eller på andre arenaer at de arbeidet seg frem til fast plass på kirkegården.
Jeg er ikke uerstattelig for andre enn for ungene, Gamle Gubben Grå og kanskje den nærmeste familie og vennekrets. Alle de verv og oppgaver jeg påtar meg kunne fint være utført av noen andre. Det er viktig å minne seg på nå som jeg er tilbake.
Det å møte veggen i vinter var en vekker. Men nå som jeg har klart å komme tilbake til det pulserende, hektiske livet som jeg jo elsker er det viktig å ta grep så jeg ikke plutselig smeller hodet i en ny vegg.
Satt lenge på jobb i går. Helt til hjernen ikke klarte å produsere noe fornuftig, og fingrene ikke klarte å produsere fornuftige svar på mailer. Arbeidslista var langt fra tom, men hjernen sa nok er nok.
I dag var en ny lang dag. Men i stedet for å få en kortere arbeidsliste, har lista over ting jeg må gjøre bare blitt lengre.
Jeg kjenner at stresset kommer snikende.
I morgen er det fredag. Skal jeg holde løftet til meg selv om å ha tom liste når jeg går fra jobb i morgen tyder det på en ny veldig lang dag. Da bryter jeg et annet prinsipp, nemlig at jeg skal gå fra jobb senest klokka 16 på fredager. Ta helga, senke skuldrene og slappe av.
Nei, jeg tar helga i morgen!
Det som ikke er gjort da får vente til neste uke. Så enkelt og så vanskelig er det.
Var link i dag, forresten. Det trengtes en tillitsvalgt til en arbeidsgruppe, maks 4 møter. Ingen hadde lyst eller tid. Men jeg klarte la være å melde meg. I grunn litt stolt over meg selv der. Ble ikke mindre stolt da først en, og litt senere en annen foreslo meg – og jeg likevel klarte å si Nei.
Kanskje er det et lite håp om at jeg har lært – litt.
Alenearbeid kan være akutt farlig på to måter: For det første er det en større risiko for at en ulykke inntreffer, men i tillegg vil mulighetene arbeidstakeren har for å varsle være mer begrenset. Sjansen for at ulykken blir registrert av andre ? og hjelp tilkalles ? kan være høyst vekslende.Ifølge Arbeidstilsynets statistikk fra årene 2011 til og med 2014 skjedde 42 prosent av arbeidsrelaterte dødsfall under alenearbeid, men tallet kan være høyere. I denne perioden døde i snitt 46 personer hvert år i landbaserte næringer som følge av arbeidsulykker. Det vil si at hvert år dør rundt 20 arbeidstakere i arbeidsulykker mens de arbeider alene.
Arbeidstilsynet har de siste årene hatt en økning i antall meldte hendelser hvor påført vold har ført til alvorlige skader og arbeidsskadedødsfall. De ser også en økning i antall skadede personer.
Arbeid opp mot pasienter og brukere er noe som bør tas med i risikoanalysene, understreker etaten.De framholder også at risikoen for vold kan øke til bestemte tider på døgnet, på bestemte dager i uken, eller der det er lange ventetider for klienter. Lurer på hvordan arbeidstilsynet ser på faren for vold og trusler når vi legger sammen faktorene pasient, rus/ alkohol lørdag natt og lang ventetid….. Det er arbeidshverdagen til mange turnusradiografer.
Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje….
Det er begrunnelsen. Jeg er lamslått og finner ikke helt ord. Et voksent menneske forteller meg at fordi det har gått bra i mange år, så kommer det aldri til å skje. Har det klikka for dama? Eller har a fått en utrolig sterk Gudstro?
Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje. Selv om du aldri har knust skallen når du har tryna på sykkel, bruker du sykkelhjelm og pålegger barn og barnebarn å bruke det. Selv om huset ditt aldri har brent har du brannforsikring. Båten din har aldri havarert, men du bruker redningsvest. Du har aldri kjørt bilen til totalvrak, men bruker sikkerhetsbelte og kjøper bil med airbag…
Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje.
Er det de samme risikovurderingene som de moderne vaksinemotstanderne tar ? Ingen i min familie har hatt tuberkulose de siste to generasjonene, så vi skipper BCG vaksinen, eller Difteri og trippelvaksinen. For meg er det like dumt. Det at ting aldri har skjedd, er jo ikke en sikkerhet for at det ikke kan skje. Noen ganger kan det være smart å være føre var.
Sykkelhjelmer, redningsvester, brannforsikringer og biler med airbag er tiltak som har en kostnad.
Det å sikre arbeidstakere mot vold og trusler vil og ha en kostnad.
Men hva er kostnaden av en sykkelhjelm målt opp mot en knust skalle?
Smerten av et nålestikk mot det å være alvorlig syk?
Trygge arbeidstakerne før noe skjer, i stedet for å stå i etterkant og måtte forklare hvorfor du valgte å ikke sette inn tiltak.
Det har aldri skjedd. Det kommer aldri til å skje.
I går meldte nyhetene om en drosjesjåfør som var blitt ranet og utsatt for vold., og en kvinne som var blitt overfalt i en garasjekjeller på vei til jobb.
I dag melder nyhetene om en kvinne som ble knivstukket til døde utenfor en butikk på Kjelsås i Oslo i natt.
Jeg lytter til radioen mens jeg leser Dagbladets Magasin fra i går.
Magasinet har en artikkel om vold i skolen. Utdanningsetaten la i mai i år frem en rapport om vold og trusler mot ansatte i Oslo-skolen. Rapporten viste en kraftig økning av vold og trusler de senere årene. Mens det i 2015 ble meldt om i underkant av 900 hendelser, et tall jeg finner svimlende høyt, ble det i 2017 registrert over 3000 hendelser. 3000!!! Det blir i snitt 20 hendelser hver skoledag. Og da snakker vi bare om skolene i Oslo….
Videre viser norsk forskning, forteller artikkelen meg, at rundt 4%av barna i grunnskolen har så store adferdsproblemer med utagering og vold at de har behov for hjelp eller behandling. Det er i snitt en elev per klasse.
Da Utdanningsforbundet utførte en spørreundersøkelse tidligere i år svarte 19% av lærerne at de har blitt utsatt for vold og trusler i løpet av det siste året. 27 % av dem oppfattet volden som svært eller ganske alvorlig
Tidlig lørdag morgen, og frihelg. Radioen skurrer og går i bakgrunnen, og jeg maser på en trøtt ungdom som må opp. Det er godt med en fridag. På jobben merker man at ferieperioden begynner å bli over. Kalenderen fylles opp med møter. Hverdagen er tilbake.
Har satt fokuset på alenearbeid og faren for vold og trusler nå etter at jeg startet å jobbe igjen etter ferien. Vil så gjerne at arbeidsgiver skal sette inn tiltak FØR noe skjer.
Radioen melder om at en Drosjesjåfør har blitt ranet i natt.
Det hadde gått bra med drosjesjåføren. Han var ikke kommet fysisk til skade….
Ikke fysisk kanskje, tenker jeg, men hva med psykisk?
Hvor lang tid vil det ta før han setter seg bak rattet i drosja igjen?
Hvor lenge vil det ta før han rolig og avslappet hilser drosjekunder velkommen inn i drosja uten at kroppen er i forsvarsposisjon ? Hvor lenge er det før han igjen føler seg trygg ?
En sen nattetime for noen uker siden gikk en sliten bartender hjem fra jobb. I et stille strøk av byen ble hun overfalt. Noen så hva som var i ferd med å skje og kom løpende til. Hun fikk hjelp. Noen brydde seg. Noen var på rett sted til rett tid. Det gikk bra. Hun kom ikke fysisk til skade…
Men noe av tryggheten er borte.
Radioen fortsetter og surre. Det har gått en halv time, og det er ny nyhetssending. Lokalnyhetene melder at en kvinne ble angrepet med kniv i en parkeringskjeller da hun var på vei til jobb i morges…
Enten vi liker det eller ikke, må vi innse at vold og trusler blir stadig mer vanlig. Av mange forskjellige grunner har vi fått et samfunn hvor noen fortere tyr til vold for å løse konflikter, for å hevde seg eller bare fordi de kan… Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor her. Sammenhengen er sammensatt og det er ikke bare en faktor som spiller inn.
Vi kan ikke skape et samfunn hvor ingen blir utsatt for vold og trusler. Det er utopi, Men vi kan gjøre noe for å minske risikoen. Alenearbeid er en kjent risikofaktor. La oss eliminere den risikoen FØR det skjer noe.
