Kirkegården erfull av uerstattelige mennesker….

Det var visst Einar Førde som er opphavsmann til sitatet “Kirkegården er full av uerstattelige mennesker.”  Det er mange som trodde de var så uerstattelige i arbeidslivet, i politikken eller på andre arenaer at de arbeidet seg frem til fast plass på kirkegården.  

Jeg er ikke uerstattelig for andre enn for ungene, Gamle Gubben Grå og kanskje den nærmeste familie og vennekrets.  Alle de verv og oppgaver jeg påtar meg kunne fint være utført av noen andre. Det er viktig å minne seg på nå som jeg er tilbake.  
Det å møte veggen i vinter var en vekker. Men nå som jeg har klart å komme tilbake til det pulserende, hektiske livet som jeg jo elsker er det viktig å ta grep så jeg ikke plutselig smeller hodet i en ny vegg.  

Satt lenge på jobb i går.  Helt til hjernen ikke klarte å produsere noe fornuftig, og fingrene ikke klarte å produsere fornuftige svar på mailer.  Arbeidslista var langt fra tom, men hjernen sa nok er nok.
I dag var en ny lang dag.  Men i stedet for å få en kortere arbeidsliste, har lista over ting jeg må gjøre bare blitt lengre.  
Jeg kjenner at stresset kommer snikende.   
I morgen er det fredag.  Skal jeg holde løftet til meg selv om å ha tom liste når jeg går fra jobb i morgen tyder det på en ny veldig lang dag. Da bryter jeg et annet prinsipp, nemlig at jeg skal gå fra jobb senest klokka 16 på fredager.  Ta helga, senke skuldrene og slappe av.

Nei, jeg tar helga i morgen! 
Det som ikke er gjort da får vente til neste uke.   Så enkelt og så vanskelig er det.
Var link i dag, forresten.  Det trengtes en tillitsvalgt til en arbeidsgruppe, maks 4 møter.  Ingen hadde lyst eller tid.  Men jeg klarte la være å melde meg. I grunn litt stolt over meg selv der.  Ble ikke mindre stolt da først en, og litt senere en annen foreslo meg – og jeg likevel klarte å si Nei.  

Kanskje er det et lite håp om at jeg har lært – litt.

 

Alene….

Alenearbeid kan være akutt farlig på to måter: For det første er det en større risiko for at en ulykke inntreffer, men i tillegg vil mulighetene arbeidstakeren har for å varsle være mer begrenset. Sjansen for at ulykken blir registrert av andre ? og hjelp tilkalles ? kan være høyst vekslende. Ifølge Arbeidstilsynets statistikk fra årene 2011 til og med 2014 skjedde 42 prosent av arbeidsrelaterte dødsfall under alenearbeid, men tallet kan være høyere. I denne perioden døde i snitt 46 personer hvert år i landbaserte næringer som følge av arbeidsulykker.  Det vil si at hvert år dør rundt 20 arbeidstakere i arbeidsulykker mens de arbeider alene.

Arbeidstilsynet har de siste årene hatt en økning i antall meldte hendelser hvor påført vold har ført til alvorlige skader og arbeidsskadedødsfall. De ser også en økning i antall skadede personer.

Arbeid opp mot  pasienter og brukere er noe som bør tas med i risikoanalysene, understreker etaten.  De framholder også at risikoen for vold kan øke til bestemte tider på døgnet, på bestemte dager i uken,  eller der det er lange ventetider for klienter.  Lurer på hvordan arbeidstilsynet ser på faren for vold og trusler når vi legger sammen faktorene pasient, rus/ alkohol lørdag natt og lang ventetid…..  Det er arbeidshverdagen til mange turnusradiografer.

Det har aldri skjedd…..

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje….
Det er begrunnelsen.  Jeg er lamslått og finner ikke helt ord. Et voksent menneske forteller meg at fordi det har gått bra i mange år, så kommer det aldri til å skje.  Har det klikka for dama?  Eller har a fått en utrolig sterk Gudstro? 

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje.
Selv om du aldri har knust skallen når du har tryna på sykkel, bruker du sykkelhjelm og pålegger barn og barnebarn å bruke det.
Selv om huset ditt aldri har brent har du brannforsikring.
Båten din har aldri havarert, men du bruker redningsvest.
Du har aldri kjørt bilen til totalvrak, men bruker sikkerhetsbelte og kjøper bil med airbag…

Det har aldri skjedd, så det kommer aldri til å skje.
 Er det de samme risikovurderingene  som de moderne vaksinemotstanderne tar ?  Ingen i min familie har hatt tuberkulose de siste to generasjonene, så vi skipper BCG vaksinen, eller Difteri og trippelvaksinen.  For meg er det like dumt.  Det at ting aldri har skjedd, er jo ikke en sikkerhet for at det ikke kan skje. Noen ganger kan det være smart å være føre var.  

Sykkelhjelmer, redningsvester, brannforsikringer og biler med airbag er tiltak som har en kostnad.  
Det å sikre arbeidstakere mot vold og trusler vil og ha en kostnad.   
Men hva er kostnaden av en sykkelhjelm målt opp mot en knust skalle?
Smerten av et nålestikk mot det å være alvorlig syk?
Trygge arbeidstakerne før noe skjer, i stedet for å stå i etterkant og måtte forklare hvorfor du valgte å ikke sette inn tiltak.

Det har aldri skjedd.  Det kommer aldri til å skje.

 

 

 

Det går sikkert bra….

I går meldte nyhetene om en drosjesjåfør som var blitt ranet og utsatt for vold., og en kvinne som var blitt overfalt i en garasjekjeller på vei til jobb.  
I dag melder nyhetene om en kvinne som ble knivstukket til døde utenfor en butikk på Kjelsås i Oslo i natt.  
Jeg lytter til radioen mens jeg leser Dagbladets Magasin fra i går.
Magasinet har en artikkel om vold i skolen.  Utdanningsetaten la i mai i år frem en rapport om vold og trusler mot ansatte i Oslo-skolen. Rapporten viste en kraftig økning av vold og trusler de senere årene.  Mens det i 2015 ble meldt om i underkant av 900 hendelser, et tall jeg finner svimlende høyt, ble det i 2017 registrert over 3000 hendelser.  3000!!! Det blir i snitt 20 hendelser hver skoledag. Og da snakker vi bare om skolene i Oslo….

Videre viser norsk forskning, forteller artikkelen meg, at rundt 4%av barna i grunnskolen har så store adferdsproblemer med utagering og vold at de har behov for hjelp eller behandling.  Det er i snitt en elev per klasse.  
Da Utdanningsforbundet utførte en spørreundersøkelse tidligere i år svarte 19% av lærerne at de har blitt utsatt for vold og trusler i løpet av det siste året.  27 % av dem oppfattet volden som svært eller ganske alvorlig

Men det går helt sikkert greit at en ensom radiograf er helt alene på nattevakten stund til,….

Det lurer farer over alt…..

Tidlig lørdag morgen, og frihelg.  Radioen skurrer og går i bakgrunnen, og jeg maser på en trøtt ungdom som må opp.  Det er godt med en fridag.  På jobben merker man at ferieperioden begynner å bli over.  Kalenderen fylles opp med møter.  Hverdagen er tilbake.  
Har satt fokuset på alenearbeid og faren for vold og trusler nå etter at jeg startet å  jobbe igjen etter ferien. Vil så gjerne at arbeidsgiver skal sette inn tiltak FØR noe skjer.

Radioen melder om at en Drosjesjåfør har blitt ranet i natt.
Det hadde gått bra med drosjesjåføren.  Han var ikke kommet fysisk til skade….

Ikke fysisk kanskje, tenker jeg, men hva med psykisk?  
Hvor lang tid vil det ta før han setter seg bak rattet i drosja igjen?  
Hvor lenge vil det ta før han rolig og avslappet hilser drosjekunder velkommen inn i drosja uten at kroppen er i forsvarsposisjon ?  Hvor lenge er det før han igjen føler seg trygg ?

En sen nattetime for noen uker siden gikk en sliten bartender hjem fra jobb.  I et stille strøk av byen ble hun overfalt.  Noen så hva som var i ferd med å skje og kom løpende til. Hun fikk hjelp.  Noen brydde seg. Noen var på rett sted til rett tid. Det gikk bra. Hun kom ikke fysisk til skade…
Men noe av tryggheten er borte.  

Radioen fortsetter og surre. Det har gått en halv time, og det er ny nyhetssending.  Lokalnyhetene melder at en kvinne ble angrepet med kniv i en parkeringskjeller da hun var på vei til jobb i morges…

Enten vi liker det eller ikke, må vi innse at vold og trusler blir stadig mer vanlig.  Av mange forskjellige grunner har vi fått et samfunn hvor noen fortere tyr til vold for å løse konflikter, for å hevde seg eller bare fordi de kan… Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor her.  Sammenhengen er sammensatt og det er ikke bare en faktor som spiller inn.  

Vi kan ikke skape et samfunn hvor ingen blir utsatt for vold og trusler.  Det er utopi, Men vi kan gjøre noe for å minske risikoen.   Alenearbeid er en kjent risikofaktor.  La oss eliminere den risikoen FØR det skjer noe.  

 

Stolt av sønnen min

Ja, nå er jeg i grunn veldig fornøyd med alle tre ungene våre – og selvsagt stolt av dem på tusen forskjellige måter.  Men i kveld er det Yngste Sønn jeg vil skryte litt ekstra av.   Han har vært på en nesten tre ukers reise i Asia. Besøkt venner og kost seg på guttetur i Asia.  Sikkert alle tiders ferie og minner for livet.  
Han kom hjem sent en torsdagskveld – eller rettere sagt natt til fredag.  Klokka var vel rundt 01.30 da han og bagen kom vandrende inn døra.  

Jeg satt selvsagt oppe og ventet. Hadde ikke sett minstemann på nesten tre uker. Spennende også å høre hvordan han hadde hatt det. 
Etter en halv time sa han høflig “God Natt” og gikk for å legge seg.  Jeg spurte om det var noen spesielle frokostønsker for morgendagen, og at jeg hadde tenkt å handle tidlig dagen etter, “Eller kanskje ikke alt for tidlig. Du kommer sikkert til å sove lenge i morgen.” avsluttet jeg.  Han så litt trøtt på meg.  “Det er fredag i morgen, er det ikke?” Jo jeg bekreftet det.  “Da skal jeg selvsagt på jobb!  Har tatt ut mer ferie enn jeg har opparbeidet, og har ikke råd til å ta ut mer fri nå.”  

Jeg ble litt paff. Han hadde vært på reise i over 24 timer siden han forlot Japan, han hadde jetlag og var kjempe sliten, likevel hadde han tenkt seg på arbeid i morgen tidlig.  Om tre og en halv time måtte jeg vekke han, og om under fem timer måtte han være klar ute på jobben. Imponert over arbeidsmoralen hans.  Og denne fyren er i utgangspunktet ikke noe A menneske, men heller nærmere G eller H….

Og han leverte. Klokka 06.59 neste morgen var han på plass på Tyristrand, trøtt – ja – men han møtte på arbeid slik han hadde sagt til sjefen at han skulle.  Ikke så lite stolt kjørte jeg hjem etter å ha kjørt han på arbeid.  Husket jo ungdommen på en annen arbeidsplass som trengte fri i to dager før han var klar til å møte på jobb etter sin guttetur til syden?.

Arbeidsmoral………

Det er sommer og ferietid, og så utrolig mye som kan friste utenfor arbeidsplassen.   Ute er sola, varmen, vennene og de glade, late dagene.  Noen ganger kan det føles blodig urettferdig at nettopp du må slite inne på en kjedelig og varm jobb mens “alle andre” kan nyte slaraffenlivet ute i det fri. 
Selvsagt er det surt å stå inne og svette på arbeidsplassen når sola skinner fra skyfri himmel, og det er sydentemperatur ute. Hvor mange slike dager har vi egentlig i Norge i løpet av et år?
Selvsagt er det kjipt å tilbringe de lange, lune sommerkveldene på jobb i stedet for på en terrasse eller ei strand med venner og grilling.
Selvsagt skal vi “ikkje sove bort sumarnatta”.  Men selv om Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sykehus (Luster Sanatorium) da hun skrev teksten til den sangen, så tror jeg ikke det var nattevakter hun hadde i tankene.  Det finnes da langt morsommere aktiviteter å fylle lange lyse sommernetter med.
Selvsagt er det enda mer surt når disse lange lyse arbeidsdagene, -kveldene og -nettene kommer i en helg. tro meg, jeg har arbeidet annenhver helg hver sommer i mange nok år til å forstå det. 

MEN jeg forstår meg ikke på voksne mennesker, unge eller gamle, som ikke forstår sammenhengen mellom det å få utbetalt lønn og det å faktisk møte opp på jobb.   Jeg slutter ikke å undre meg over mennesker som forsøker å få arbeidshverdagen til å passe inn mellom alle fritidsaktiviteter og reiseplaner, og mener at arbeidsgiver versågod må legge til rette for det.
Når man ikke kommer på jobb fordi flyet er forsinka og først lander etter at arbeidsdagen er over, har man kanskje beregnet litt for sen hjemreise?
Når man skal på kveldsvakt og har tilbragt hele formiddagen på stranda i finværet, ja da ringer man ikke de som svetter i varmen på jobben og sier at man  kommer litt senere fordi man er på stranda og har det så fint. Og da er det ingen formidlende omstendigheter samme hvem du tilbringer dagen på stranda sammen med.  Enten det er barn, barnebarn, den nye kjæresten, den hemmelige elskeren – eller sjefen.   Jeg kan ha en viss forståelse for at en bestemor på strandtur med en skokk barnebarn kan bli forsinket når alt og alle skal pakkes sammen og stues inn i en bil, Når de to på solsengene er medlem av ledelsen, blir telefonen til jobben bare ekstra provoserende.
Når “alle” skal på den festen, og du dessverre har arbeidshelg som er umulig å få bytta bort.. Ja, du har prøvd, virkelig prøvd hardt og spurt alt og alle om bytte av vakt mer enn tre ganger uten å få napp.  Ja, da biter du i det sure eplet og går på jobb.  Du ringer ikke arbeidsplassen i det vakta skal begynne og sier “Eh, jeg er vist syk jeg ?” 
Når man har vært på DEN sydenturen med guttegjengen, og festet en ukes tid, ja da klarer man å ta det så med ro det siste døgnet at man klarer å møte på jobb første arbeidsdag etter ferien, for ikke å snakke om andre arbeidsdag etter ferien.

Det handler om noe så gammeldags som arbeidsmoral. 

Lønn som fortjent….

Det er sjelden kampånden slukkes i meg. 
Men på mandag kveld, sånn rundt klokka 20.30 i 18. etasje i KPMG bygningen sluktes kampånden. 
Det er kanskje like greit. 
UNIO og Spekter signerte en protokoll, og det er fredsplikt.  Om kampånden hadde vært aldri så mye til stede hadde jeg ikke hatt lov til å kjempe. 
Helt tom  tok jeg heisen ned sammen med de andre.  Alle var like dystre som meg, men følte alle seg like tomme?

Sliten, usigelig sliten, tom og sur sto jeg på Majorstuen T-banestasjon og ventet på banen ned til Nasjonalteateret hvor jeg skulle ta tog hjemover mot der bilen sto og ventet. Da kjente jeg noe vått treffe nakken min og langsomt gli nedover huden på ryggen.  En måke hadde fra stor høyde, kanskje på nivå med Spekter sitt hovedkvarter der i toppetasjen på KPMG bygningen, sluppet en drit ned i den åpne kjoleryggen min.  
Akkurat der og da føltes det som om livet ikke kunne bli verre.

På mange måter symboliserte den måka, dritten og den halvgamle feite kjerringa på Majorstua T-banestasjon så utrolig godt hvordan jeg har følt årets lønnsoppgjør.  Jeg og radiografene jeg representerer er noe arbeidsgiver, Spekter og alle de høye fruer og herrer som tror at det er dere som driver Norge, rett og slett bare driter i. 

Jeg er gammel i gamet.  Jeg har drevet med lønnsforhandlinger i mange år.  Man er alltid sliten og litt tom når forhandlingene er over. Ofte har jeg ikke vært helt fornøyd.  Men en hjemtur, en dusj og en kald øl på trammen sammen med Gamle Gubben Grå så har jeg ristet av meg det verste mismotet. 
Dagen etter har jeg som regel vært klar til å kjempe nye kamper, arbeide dag, kveld og helg  og hilse blidt på arbeidsgiver. 

Men ikke i år.
Det har snart gått en uke, og jeg er like tom som da jeg forlot Spekter sitt hovedkvarter. Jeg føler meg like nedverdiget som på Majorstuen T-banestasjon da måka fløy videre mens måkeskrikene hørtes ut som hes latter der den forsvant i retning toppen av den 18 etasje høye bygningen. hvor de som bestemmer holder hus..  

De som bestemmer…..
En gang trodde jeg på det som er sagt, at arbeidsgiver og arbeidstaker sine representanter møtes til forhandlinger som likeverdige parter.  Men det er ikke noe likeverd i at en part sitter på pengesekken og ikke evner eller har mulighet til å gå utenfor for lengst besluttede økonomiske rammer mens den andre parten må stå med lua i handa og be om almisser.

OK: Jeg kjenner til og forstår frontfagsmodellen.
Men frontfagsmodellen er ikke tenkt slik at alle andre fag og tariffområder skal få frontfagsramma og ikke et tusendels prosentpoeng mer. 
For noen har fått mer.  Det viser alle tenkelige regnestykker

Vi viste muskler. Vi dro mannsterke til Oslo for å møte de som bestemmer, de som holder hus i 18. etasje, arbeidsgiverforeningen Spekter, høyt hevet over alle oss som hver dag, kveld og natt tar på oss de hvite klærne og går på jobb blant CT maskiner, konvensjonell røntgen, ultralyd og MR.  
Men hva hjalp det med en gjeng kampvillige radiografer? 
Vi hadde fått ramma – og da måtte vi være fornøyd.
Sa de som bestemmer, UNIO og Spekter.
Vi kom fra hele landet for å kjempe og argumentere – men til ingen nytte. For ingen kom for å lytte.
Vi viste muskler, men hva hjalp det? 
Vi hadde fått ramma, hvordan kunne vi finne på å be om mer?  Selv om andre … glem det. 

Vi  rydda pent etter oss, tok glassheisen ned og med 4 esker med kalde pizzarester gikk vi ut i juni-kvelden. Ut til måka som dreit meg i nakken og den lange veien hjem.

Det er fredsplikt.
Så vi drar hjem til sykehusene våre, tar på oss hvitt og kommer springende med mobilt røntgenapparat når traumealarmen går.  Sammen med kollegaene våre står vi klare ved CTn når trombolysealarmen har gått,og vi  snakker rolig til han lille pjokken som skada kneet i fotballturneringa.
Ja skulle en Spekterdirektør tråkke over i en sandal med litt for høye hæler  en sen lørdag kveld, hadde vi også tatt imot henne med kjærlig hånd og omtanke.  

Det er fredsplikt:
Vi fortsetter å jobbe doble vakter og annen hver helg i sommerferieperioden.  For noen må holde hjulene i gang, noen må sikre beredskapen. 
Hvordan skal man få stilt riktige diagnoser hvis ikke radiografene er der?

Slapp av. Det er fredstid.  Vi er på plass.

 

 

 

 

 

 

Lønnsforhandlingene er så smått i gang-

I år er forhandlingsutvalget til NRF litt amputert. 

En har slutta
En er blitt leder  og er jo utelukket fra å være med på vårens vakreste eventyr.
En er dratt til Irak i 3 måneder for å krige for fred eller mot terror eller hva det nå er norske styrker driver med nede i der.
Ei, Marianne, kjemper i disse dager sin egen kamp. For andre gang i sitt 35 årige liv kjemper hun kampen mot kreft . Når jeg sammenligner hennes kamp mot vår lønnskamp, føles lønnsoppgjøret som en egoistisk kamp for egne goder.

Marianne er ivrig med å kommenterer våre innspill i forhandlingsdebatten. Hun har glede av å være med fra sidelinja, og heier på oss. Nye, flinke folk har kommet til.  Godt med nytt blod og friske tanker. Dette skal nok gå bra.

Litt før klokka 01 i går natt sendte Marianne meg en melding fra sykehotellet på Radiumen, Hun går til behandling tre dager i uka, tar 15 tabletter til frokost og litt færre til kvelds og har akkurat sluppet ut av 5 uker på isolat.
Hun, har mer enn nok annet å tenke på enn egoistisk lønnskamp
Hva betyr penger hvis du ikke har helse?
Hva betyr ett lønnsoppgjør når du kanskje er redd for at du skal dø?
Hun sender meg en melding klokka 01 om natta med en innstendig bønn; «Brit jeg vil veldig gjerne at dere som en siste  joker på slutten. Før de skal ta avgjørelse på forhandlingene ber forhandlingsgjengen lese det innlegget mitt du delte.  Jeg synes det setter ting i perspektiv, og viser hvorfor vi setter kravene så høyt. Vil du/ dere gjøre det for meg?»

Hvordan kan jeg eller noen andre i vårt forhandlingsutvalg nekte Marianne, vår kollega som tillitsvalgt og radiograf dette ønsket.?

Jeg ønsker at ikke bare arbeidsgivers forhandlingsutvalg men flest mulig andre skal lese Mariannes Blogginnlegg. Det finner du her:

 

http://marribergan.blogg.no/1521151520_hvem_styrer_den_som_styrer_den_som_styrer.html

Marianne er utrolig flink til å skrive.  Og i dette innlegget fra mars i år peker hun på noe vesentlig;  Selv om vi på gulvet, vi som arbeider med direkte pasientbehandling, alltid får høre at det ikke er penger til økt grunnbemanning, selv om v får beskjed om at vi bare må jobbe litt smartere, løpe litt fortere, så finnes det penger til så mange lag med ledere at den øverste lederen må tjene 600.000 mer enn statsministeren.

Det er selvsagt ikke sant at det ikke finnes penger i norsk sykehussektor til nok personell, eller gode nok lønninger til at kompetansen ikke søker seg vekk.  Det har aldri blitt brukt så mange penger på norsk helsevesen som i dag.  Foretaket jeg arbeider i gikk vel med rundt 150.000.000 kroner i overskudd i fjor, og har budsjettert med et like stort om ikke større overskudd i år.
Det virker for mange helt bak mål at sykehus skal gå med mange millioner i overskudd.  For en helt vanlig borger med sunt bondevett skal sykehus behandle pasienter, ikke tjene penger.  Men vi må gå med overskudd for å få penger til å investere i nye maskiner, nye senger og nye sykehusbygg har jeg fått forklart.  Overskuddet som skapes kan ikke brukes til drift – kun til investeringer. Det er og en opplest sannhet at penger fra investeringsbudsjett ikke kan brukes til drift.  Men penger fra drift, overskuddet, kan brukes til investeringer.  Jeg skjønner at det er slik, men du må nok være blåruss for å forstå hvorfor…

Årets lønnsforhandlinger er så smått i gang.  Vi leverer første krav i dag.  Vi er ikke kravstore. Ingen av oss trodde vi kom til å bli rike da vi valgte radiografyrket. Vi ønsker bare den samme lønnsutvikling som andre sammenlignbare grupper. 
Er det for mye å be om?

 

 

 

Vondt i viljen, eller tomt batteri?

Sist jeg var hos legen fikk jeg inntrykk av at legen som jeg er så fornøyd med, var mer opptatt av “viljen” min enn av evnen min til å arbeide.  Jeg kan forstå han.
 Jeg vil jo så gjerne ha energi, jeg vil så gjerne orke så mye.  Jeg ønsker å få tilbake det hektisk, pulserende levende livet mitt som jeg elsket. 
Jeg er et engasjert menneske.  Jeg synes. Jeg høres.
Så rundt 1. mai var jeg litt mye i lokalavisa.  Tror det var minst 4 oppslag om en sak jeg frontet om at vi ansatte nå skal betale for å få parkere på jobben.  Men det var journalisten og ikke jeg som gjorde den jobben.  Jeg postet ett bilde på min egen fb profil med en litt god kommentar.  Det var gjort på tre minutter i bilen før jeg kjørte hjem fra jobb. Så tok lokalavisa kontakt, vi er venner på fb, journalisten og jeg,, og så knottet jeg noen svar på mobilen til jorunalisten. Stilte til en kvarters intervju og fotografering sammen med to andre ett par dager senere. Det var det hele. Ikke mye jobb, men maks uttelling.  

OK jeg deltok i 1. mai toget, og hilste på legen da jeg gikk tilbake til bilen. Men da var jeg så trøtt og sliten at jeg egentlig funderte på hvem som kunne kjøre meg de få meterne tilbake til bilen.
OK jeg jobber nå 50 % Virker positiv, og sier det går bra. Så når jeg sier det går bra å arbeide 50% , når legen ser meg ruslende (nærmest slepende) i byen 1. mai, kanskje så meg i toget. ser bildet mitt i avisen flere dager på rad (lokalavisa har gamle bilder av meg i arkivet og kan variere) og ser at jeg ser relativt fresh og kjekk foran han på kontoret, Ja da forstår jeg at han undrer seg på om jeg ikke har overskudd til å arbeide litt mer. Han hører jo at jeg selv sier at ting går bra.

Men jeg har hele livet mitt fokusert på det som er bra.  Glasset mitt er alltid halvfullt, ikke halvtomt.  Jeg ønsker ikke grave meg ned i det som er negativt, fordi det gjør noe med psyken min.  Jeg har nok av triste og negative ting som kan virkelig få meg i kjelleren hvis jeg lar de ta overhånd.  Derfor prøver jeg å virke positiv til krampa tar meg.  
Det er min strategi for å komme gjennom dagene. 

Så er det bare Gamle Gubben Grå som ser meg når jeg ligger under pleddet på sofaen tom helt tom. 
Som på tirsdag. 
Jeg burde gjort noe helt annet.
Jeg burde forberedt møtet på onsdag, regne ut overheng og glidning og første krav til lønnsforhandlingene.  Men det var plent umulig.  Ikke fordi jeg hadde vondt i viljen, ikke fordi jeg ikke hadde lyst, jeg elsker det. Det gir meg nesten en rusfølelse å drive med forhandlinger, men jeg hadde overhode ikke energi. 
Ikke før jeg hadde ligget rett ut under pelspleddet på sofaen nesten hele dagen. Sola skinte ute, og det var nærmere 30 grader – en flott dag.  Men bare det å sitte i stolen på trammen gjorde vondt.  Så jeg måtte med tungt hjerte innse at det var helt tomt, 0 energi og flate ut på sofaen i flere timer. .
Så bøyde jeg meg over tall og tastatur klokka 19.00 og regnet til langt over midnatt, fordi det bare måtte være gjort før det grydde av dag.

I går var det opp i otta. 
Første sms fra arbeidsgiver tikket inn klokka 05.43.  Kunne vi få til en samtale i løpet av dagen? Det fant vi tid til.
Ut døra 06.30.Svimmel og uvell, men må jo levere.  Er i  Drammen i god tid før møtet 09, fikk unna samtale som avtalt så forberedelse til forhandlinger.  Her alle tallene skulle være klare.  Men hadde oppdaget en feil i tallene ved gjennomgang på morgenen, mer regning må til. Engasjerte og ivrige forbereder vi lønnsforhandlingene. Vårens vakreste eventyr, som i år er omdøpt til årets thriller. 

Handle inn til 17. mai.  En tur innom Mamma på sykehjemmet.
Endelig hjemme 13 timer etter at jeg forlot heimen.  Nok en gang nesten tom for energi.  Alt jeg orker er kurvstolen og et glass vin – og Gamle Gubben Grå.  som tålmodig lytter.

Ja. Jeg gir alt når jeg er med. Er engasjert, bruker hodet, tenker fungerer.  
Forstår at mange kan ha problemer med at jeg er utbrent. Forstår om lege og NAV stiller spørsmål.  
Men når det er tomt, er det helt tomt.  Da orker jeg ingenting.  Da må jeg ha en dag eller to til å samle energi for så å gå ut i verden og delta100% på det jeg orker.  
Det å ikke gi 100 % på det jeg prioriterer er ingen løsning.  Det  å levere halvgodt arbeid er utilfredsstillende.  Det ville slite meg ut, gnage meg i fillebiter.   Så la meg være engasjert i 110% i det jeg går inn i.  Og la meg ha mulighet en liten periode nå til å ta det litt med ro, ha mulighet til å hente meg inn igjen mellom slagene. 
Å kjøre i 110 % hele tiden er ingen løsning.  Da blir jeg bare helt utslitt. Da kommer jeg til å kollapse igjen, veldig snart.  
Da kommer jeg igjen til å bli liggende på sofaen under pleddet og fokusere på alt som er vondt, alt som er vanskelig, glasset kommer ikke til å være halvfullt, eller halvtomt men helt tomt. 
Jeg har vært der , lengst nede i kjelleren ett par ganger, det er et forferdelig sted å være.  Jeg ser svart på alt, tårene renner og livet er bare trist.  Det å krabbe seg opp der nede fra har jeg gjort flere ganger i mitt liv.  Det er hardt, og det blir hardere for hver gang.
Er det ikke bedre å ha en 100% Brit halve tiden?  
La meg sakte, sakte men sikkert samle krefter så kommer jeg nok mer og mer tilbake.