Det var visst Einar Førde som er opphavsmann til sitatet “Kirkegården er full av uerstattelige mennesker.” Det er mange som trodde de var så uerstattelige i arbeidslivet, i politikken eller på andre arenaer at de arbeidet seg frem til fast plass på kirkegården.
Jeg er ikke uerstattelig for andre enn for ungene, Gamle Gubben Grå og kanskje den nærmeste familie og vennekrets. Alle de verv og oppgaver jeg påtar meg kunne fint være utført av noen andre. Det er viktig å minne seg på nå som jeg er tilbake.
Det å møte veggen i vinter var en vekker. Men nå som jeg har klart å komme tilbake til det pulserende, hektiske livet som jeg jo elsker er det viktig å ta grep så jeg ikke plutselig smeller hodet i en ny vegg.
Satt lenge på jobb i går. Helt til hjernen ikke klarte å produsere noe fornuftig, og fingrene ikke klarte å produsere fornuftige svar på mailer. Arbeidslista var langt fra tom, men hjernen sa nok er nok.
I dag var en ny lang dag. Men i stedet for å få en kortere arbeidsliste, har lista over ting jeg må gjøre bare blitt lengre.
Jeg kjenner at stresset kommer snikende.
I morgen er det fredag. Skal jeg holde løftet til meg selv om å ha tom liste når jeg går fra jobb i morgen tyder det på en ny veldig lang dag. Da bryter jeg et annet prinsipp, nemlig at jeg skal gå fra jobb senest klokka 16 på fredager. Ta helga, senke skuldrene og slappe av.
Nei, jeg tar helga i morgen!
Det som ikke er gjort da får vente til neste uke. Så enkelt og så vanskelig er det.
Var link i dag, forresten. Det trengtes en tillitsvalgt til en arbeidsgruppe, maks 4 møter. Ingen hadde lyst eller tid. Men jeg klarte la være å melde meg. I grunn litt stolt over meg selv der. Ble ikke mindre stolt da først en, og litt senere en annen foreslo meg – og jeg likevel klarte å si Nei.
Kanskje er det et lite håp om at jeg har lært – litt.
