Ja, nå er jeg i grunn veldig fornøyd med alle tre ungene våre – og selvsagt stolt av dem på tusen forskjellige måter.  Men i kveld er det Yngste Sønn jeg vil skryte litt ekstra av.   Han har vært på en nesten tre ukers reise i Asia. Besøkt venner og kost seg på guttetur i Asia.  Sikkert alle tiders ferie og minner for livet.  
Han kom hjem sent en torsdagskveld – eller rettere sagt natt til fredag.  Klokka var vel rundt 01.30 da han og bagen kom vandrende inn døra.  

Jeg satt selvsagt oppe og ventet. Hadde ikke sett minstemann på nesten tre uker. Spennende også å høre hvordan han hadde hatt det. 
Etter en halv time sa han høflig “God Natt” og gikk for å legge seg.  Jeg spurte om det var noen spesielle frokostønsker for morgendagen, og at jeg hadde tenkt å handle tidlig dagen etter, “Eller kanskje ikke alt for tidlig. Du kommer sikkert til å sove lenge i morgen.” avsluttet jeg.  Han så litt trøtt på meg.  “Det er fredag i morgen, er det ikke?” Jo jeg bekreftet det.  “Da skal jeg selvsagt på jobb!  Har tatt ut mer ferie enn jeg har opparbeidet, og har ikke råd til å ta ut mer fri nå.”  

Jeg ble litt paff. Han hadde vært på reise i over 24 timer siden han forlot Japan, han hadde jetlag og var kjempe sliten, likevel hadde han tenkt seg på arbeid i morgen tidlig.  Om tre og en halv time måtte jeg vekke han, og om under fem timer måtte han være klar ute på jobben. Imponert over arbeidsmoralen hans.  Og denne fyren er i utgangspunktet ikke noe A menneske, men heller nærmere G eller H….

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Og han leverte. Klokka 06.59 neste morgen var han på plass på Tyristrand, trøtt – ja – men han møtte på arbeid slik han hadde sagt til sjefen at han skulle.  Ikke så lite stolt kjørte jeg hjem etter å ha kjørt han på arbeid.  Husket jo ungdommen på en annen arbeidsplass som trengte fri i to dager før han var klar til å møte på jobb etter sin guttetur til syden?.

Det er sommer og ferietid, og så utrolig mye som kan friste utenfor arbeidsplassen.   Ute er sola, varmen, vennene og de glade, late dagene.  Noen ganger kan det føles blodig urettferdig at nettopp du må slite inne på en kjedelig og varm jobb mens “alle andre” kan nyte slaraffenlivet ute i det fri. 
Selvsagt er det surt å stå inne og svette på arbeidsplassen når sola skinner fra skyfri himmel, og det er sydentemperatur ute. Hvor mange slike dager har vi egentlig i Norge i løpet av et år?
Selvsagt er det kjipt å tilbringe de lange, lune sommerkveldene på jobb i stedet for på en terrasse eller ei strand med venner og grilling.
Selvsagt skal vi “ikkje sove bort sumarnatta”.  Men selv om Aslaug Låstad Lygre var innlagt på sykehus (Luster Sanatorium) da hun skrev teksten til den sangen, så tror jeg ikke det var nattevakter hun hadde i tankene.  Det finnes da langt morsommere aktiviteter å fylle lange lyse sommernetter med.
Selvsagt er det enda mer surt når disse lange lyse arbeidsdagene, -kveldene og -nettene kommer i en helg. tro meg, jeg har arbeidet annenhver helg hver sommer i mange nok år til å forstå det. 

MEN jeg forstår meg ikke på voksne mennesker, unge eller gamle, som ikke forstår sammenhengen mellom det å få utbetalt lønn og det å faktisk møte opp på jobb.   Jeg slutter ikke å undre meg over mennesker som forsøker å få arbeidshverdagen til å passe inn mellom alle fritidsaktiviteter og reiseplaner, og mener at arbeidsgiver versågod må legge til rette for det.
Når man ikke kommer på jobb fordi flyet er forsinka og først lander etter at arbeidsdagen er over, har man kanskje beregnet litt for sen hjemreise?
Når man skal på kveldsvakt og har tilbragt hele formiddagen på stranda i finværet, ja da ringer man ikke de som svetter i varmen på jobben og sier at man  kommer litt senere fordi man er på stranda og har det så fint. Og da er det ingen formidlende omstendigheter samme hvem du tilbringer dagen på stranda sammen med.  Enten det er barn, barnebarn, den nye kjæresten, den hemmelige elskeren – eller sjefen.   Jeg kan ha en viss forståelse for at en bestemor på strandtur med en skokk barnebarn kan bli forsinket når alt og alle skal pakkes sammen og stues inn i en bil, Når de to på solsengene er medlem av ledelsen, blir telefonen til jobben bare ekstra provoserende.
Når “alle” skal på den festen, og du dessverre har arbeidshelg som er umulig å få bytta bort.. Ja, du har prøvd, virkelig prøvd hardt og spurt alt og alle om bytte av vakt mer enn tre ganger uten å få napp.  Ja, da biter du i det sure eplet og går på jobb.  Du ringer ikke arbeidsplassen i det vakta skal begynne og sier “Eh, jeg er vist syk jeg ?” 
Når man har vært på DEN sydenturen med guttegjengen, og festet en ukes tid, ja da klarer man å ta det så med ro det siste døgnet at man klarer å møte på jobb første arbeidsdag etter ferien, for ikke å snakke om andre arbeidsdag etter ferien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det handler om noe så gammeldags som arbeidsmoral. 

Det er sjelden kampånden slukkes i meg. 
Men på mandag kveld, sånn rundt klokka 20.30 i 18. etasje i KPMG bygningen sluktes kampånden. 
Det er kanskje like greit. 
UNIO og Spekter signerte en protokoll, og det er fredsplikt.  Om kampånden hadde vært aldri så mye til stede hadde jeg ikke hatt lov til å kjempe. 
Helt tom  tok jeg heisen ned sammen med de andre.  Alle var like dystre som meg, men følte alle seg like tomme?

Sliten, usigelig sliten, tom og sur sto jeg på Majorstuen T-banestasjon og ventet på banen ned til Nasjonalteateret hvor jeg skulle ta tog hjemover mot der bilen sto og ventet. Da kjente jeg noe vått treffe nakken min og langsomt gli nedover huden på ryggen.  En måke hadde fra stor høyde, kanskje på nivå med Spekter sitt hovedkvarter der i toppetasjen på KPMG bygningen, sluppet en drit ned i den åpne kjoleryggen min.  
Akkurat der og da føltes det som om livet ikke kunne bli verre.

På mange måter symboliserte den måka, dritten og den halvgamle feite kjerringa på Majorstua T-banestasjon så utrolig godt hvordan jeg har følt årets lønnsoppgjør.  Jeg og radiografene jeg representerer er noe arbeidsgiver, Spekter og alle de høye fruer og herrer som tror at det er dere som driver Norge, rett og slett bare driter i. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er gammel i gamet.  Jeg har drevet med lønnsforhandlinger i mange år.  Man er alltid sliten og litt tom når forhandlingene er over. Ofte har jeg ikke vært helt fornøyd.  Men en hjemtur, en dusj og en kald øl på trammen sammen med Gamle Gubben Grå så har jeg ristet av meg det verste mismotet. 
Dagen etter har jeg som regel vært klar til å kjempe nye kamper, arbeide dag, kveld og helg  og hilse blidt på arbeidsgiver. 

Men ikke i år.
Det har snart gått en uke, og jeg er like tom som da jeg forlot Spekter sitt hovedkvarter. Jeg føler meg like nedverdiget som på Majorstuen T-banestasjon da måka fløy videre mens måkeskrikene hørtes ut som hes latter der den forsvant i retning toppen av den 18 etasje høye bygningen. hvor de som bestemmer holder hus..  

De som bestemmer…..
En gang trodde jeg på det som er sagt, at arbeidsgiver og arbeidstaker sine representanter møtes til forhandlinger som likeverdige parter.  Men det er ikke noe likeverd i at en part sitter på pengesekken og ikke evner eller har mulighet til å gå utenfor for lengst besluttede økonomiske rammer mens den andre parten må stå med lua i handa og be om almisser.

OK: Jeg kjenner til og forstår frontfagsmodellen.
Men frontfagsmodellen er ikke tenkt slik at alle andre fag og tariffområder skal få frontfagsramma og ikke et tusendels prosentpoeng mer. 
For noen har fått mer.  Det viser alle tenkelige regnestykker

Vi viste muskler. Vi dro mannsterke til Oslo for å møte de som bestemmer, de som holder hus i 18. etasje, arbeidsgiverforeningen Spekter, høyt hevet over alle oss som hver dag, kveld og natt tar på oss de hvite klærne og går på jobb blant CT maskiner, konvensjonell røntgen, ultralyd og MR.  
Men hva hjalp det med en gjeng kampvillige radiografer? 
Vi hadde fått ramma – og da måtte vi være fornøyd.
Sa de som bestemmer, UNIO og Spekter.
Vi kom fra hele landet for å kjempe og argumentere – men til ingen nytte. For ingen kom for å lytte.
Vi viste muskler, men hva hjalp det? 
Vi hadde fått ramma, hvordan kunne vi finne på å be om mer?  Selv om andre … glem det. 

Vi  rydda pent etter oss, tok glassheisen ned og med 4 esker med kalde pizzarester gikk vi ut i juni-kvelden. Ut til måka som dreit meg i nakken og den lange veien hjem.

Det er fredsplikt.
Så vi drar hjem til sykehusene våre, tar på oss hvitt og kommer springende med mobilt røntgenapparat når traumealarmen går.  Sammen med kollegaene våre står vi klare ved CTn når trombolysealarmen har gått,og vi  snakker rolig til han lille pjokken som skada kneet i fotballturneringa.
Ja skulle en Spekterdirektør tråkke over i en sandal med litt for høye hæler  en sen lørdag kveld, hadde vi også tatt imot henne med kjærlig hånd og omtanke.  

Det er fredsplikt:
Vi fortsetter å jobbe doble vakter og annen hver helg i sommerferieperioden.  For noen må holde hjulene i gang, noen må sikre beredskapen. 
Hvordan skal man få stilt riktige diagnoser hvis ikke radiografene er der?

Slapp av. Det er fredstid.  Vi er på plass.

I år er forhandlingsutvalget til NRF litt amputert. 

En har slutta
En er blitt leder  og er jo utelukket fra å være med på vårens vakreste eventyr.
En er dratt til Irak i 3 måneder for å krige for fred eller mot terror eller hva det nå er norske styrker driver med nede i der.
Ei, Marianne, kjemper i disse dager sin egen kamp. For andre gang i sitt 35 årige liv kjemper hun kampen mot kreft . Når jeg sammenligner hennes kamp mot vår lønnskamp, føles lønnsoppgjøret som en egoistisk kamp for egne goder.

Marianne er ivrig med å kommenterer våre innspill i forhandlingsdebatten. Hun har glede av å være med fra sidelinja, og heier på oss. Nye, flinke folk har kommet til.  Godt med nytt blod og friske tanker. Dette skal nok gå bra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt før klokka 01 i går natt sendte Marianne meg en melding fra sykehotellet på Radiumen, Hun går til behandling tre dager i uka, tar 15 tabletter til frokost og litt færre til kvelds og har akkurat sluppet ut av 5 uker på isolat.
Hun, har mer enn nok annet å tenke på enn egoistisk lønnskamp
Hva betyr penger hvis du ikke har helse?
Hva betyr ett lønnsoppgjør når du kanskje er redd for at du skal dø?
Hun sender meg en melding klokka 01 om natta med en innstendig bønn; «Brit jeg vil veldig gjerne at dere som en siste  joker på slutten. Før de skal ta avgjørelse på forhandlingene ber forhandlingsgjengen lese det innlegget mitt du delte.  Jeg synes det setter ting i perspektiv, og viser hvorfor vi setter kravene så høyt. Vil du/ dere gjøre det for meg?»

Hvordan kan jeg eller noen andre i vårt forhandlingsutvalg nekte Marianne, vår kollega som tillitsvalgt og radiograf dette ønsket.?

Jeg ønsker at ikke bare arbeidsgivers forhandlingsutvalg men flest mulig andre skal lese Mariannes Blogginnlegg. Det finner du her:

http://marribergan.blogg.no/1521151520_hvem_styrer_den_som_styrer_den_som_styrer.html

Marianne er utrolig flink til å skrive.  Og i dette innlegget fra mars i år peker hun på noe vesentlig;  Selv om vi på gulvet, vi som arbeider med direkte pasientbehandling, alltid får høre at det ikke er penger til økt grunnbemanning, selv om v får beskjed om at vi bare må jobbe litt smartere, løpe litt fortere, så finnes det penger til så mange lag med ledere at den øverste lederen må tjene 600.000 mer enn statsministeren.

Det er selvsagt ikke sant at det ikke finnes penger i norsk sykehussektor til nok personell, eller gode nok lønninger til at kompetansen ikke søker seg vekk.  Det har aldri blitt brukt så mange penger på norsk helsevesen som i dag.  Foretaket jeg arbeider i gikk vel med rundt 150.000.000 kroner i overskudd i fjor, og har budsjettert med et like stort om ikke større overskudd i år.
Det virker for mange helt bak mål at sykehus skal gå med mange millioner i overskudd.  For en helt vanlig borger med sunt bondevett skal sykehus behandle pasienter, ikke tjene penger.  Men vi må gå med overskudd for å få penger til å investere i nye maskiner, nye senger og nye sykehusbygg har jeg fått forklart.  Overskuddet som skapes kan ikke brukes til drift – kun til investeringer. Det er og en opplest sannhet at penger fra investeringsbudsjett ikke kan brukes til drift.  Men penger fra drift, overskuddet, kan brukes til investeringer.  Jeg skjønner at det er slik, men du må nok være blåruss for å forstå hvorfor…

Årets lønnsforhandlinger er så smått i gang.  Vi leverer første krav i dag.  Vi er ikke kravstore. Ingen av oss trodde vi kom til å bli rike da vi valgte radiografyrket. Vi ønsker bare den samme lønnsutvikling som andre sammenlignbare grupper. 
Er det for mye å be om?

Sist jeg var hos legen fikk jeg inntrykk av at legen som jeg er så fornøyd med, var mer opptatt av “viljen” min enn av evnen min til å arbeide.  Jeg kan forstå han.
 Jeg vil jo så gjerne ha energi, jeg vil så gjerne orke så mye.  Jeg ønsker å få tilbake det hektisk, pulserende levende livet mitt som jeg elsket. 
Jeg er et engasjert menneske.  Jeg synes. Jeg høres.
Så rundt 1. mai var jeg litt mye i lokalavisa.  Tror det var minst 4 oppslag om en sak jeg frontet om at vi ansatte nå skal betale for å få parkere på jobben.  Men det var journalisten og ikke jeg som gjorde den jobben.  Jeg postet ett bilde på min egen fb profil med en litt god kommentar.  Det var gjort på tre minutter i bilen før jeg kjørte hjem fra jobb. Så tok lokalavisa kontakt, vi er venner på fb, journalisten og jeg,, og så knottet jeg noen svar på mobilen til jorunalisten. Stilte til en kvarters intervju og fotografering sammen med to andre ett par dager senere. Det var det hele. Ikke mye jobb, men maks uttelling.  

OK jeg deltok i 1. mai toget, og hilste på legen da jeg gikk tilbake til bilen. Men da var jeg så trøtt og sliten at jeg egentlig funderte på hvem som kunne kjøre meg de få meterne tilbake til bilen.
OK jeg jobber nå 50 % Virker positiv, og sier det går bra. Så når jeg sier det går bra å arbeide 50% , når legen ser meg ruslende (nærmest slepende) i byen 1. mai, kanskje så meg i toget. ser bildet mitt i avisen flere dager på rad (lokalavisa har gamle bilder av meg i arkivet og kan variere) og ser at jeg ser relativt fresh og kjekk foran han på kontoret, Ja da forstår jeg at han undrer seg på om jeg ikke har overskudd til å arbeide litt mer. Han hører jo at jeg selv sier at ting går bra.

Men jeg har hele livet mitt fokusert på det som er bra.  Glasset mitt er alltid halvfullt, ikke halvtomt.  Jeg ønsker ikke grave meg ned i det som er negativt, fordi det gjør noe med psyken min.  Jeg har nok av triste og negative ting som kan virkelig få meg i kjelleren hvis jeg lar de ta overhånd.  Derfor prøver jeg å virke positiv til krampa tar meg.  
Det er min strategi for å komme gjennom dagene. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så er det bare Gamle Gubben Grå som ser meg når jeg ligger under pleddet på sofaen tom helt tom. 
Som på tirsdag. 
Jeg burde gjort noe helt annet.
Jeg burde forberedt møtet på onsdag, regne ut overheng og glidning og første krav til lønnsforhandlingene.  Men det var plent umulig.  Ikke fordi jeg hadde vondt i viljen, ikke fordi jeg ikke hadde lyst, jeg elsker det. Det gir meg nesten en rusfølelse å drive med forhandlinger, men jeg hadde overhode ikke energi. 
Ikke før jeg hadde ligget rett ut under pelspleddet på sofaen nesten hele dagen. Sola skinte ute, og det var nærmere 30 grader – en flott dag.  Men bare det å sitte i stolen på trammen gjorde vondt.  Så jeg måtte med tungt hjerte innse at det var helt tomt, 0 energi og flate ut på sofaen i flere timer. .
Så bøyde jeg meg over tall og tastatur klokka 19.00 og regnet til langt over midnatt, fordi det bare måtte være gjort før det grydde av dag.

I går var det opp i otta. 
Første sms fra arbeidsgiver tikket inn klokka 05.43.  Kunne vi få til en samtale i løpet av dagen? Det fant vi tid til.
Ut døra 06.30.Svimmel og uvell, men må jo levere.  Er i  Drammen i god tid før møtet 09, fikk unna samtale som avtalt så forberedelse til forhandlinger.  Her alle tallene skulle være klare.  Men hadde oppdaget en feil i tallene ved gjennomgang på morgenen, mer regning må til. Engasjerte og ivrige forbereder vi lønnsforhandlingene. Vårens vakreste eventyr, som i år er omdøpt til årets thriller. 

Handle inn til 17. mai.  En tur innom Mamma på sykehjemmet.
Endelig hjemme 13 timer etter at jeg forlot heimen.  Nok en gang nesten tom for energi.  Alt jeg orker er kurvstolen og et glass vin – og Gamle Gubben Grå.  som tålmodig lytter.

Ja. Jeg gir alt når jeg er med. Er engasjert, bruker hodet, tenker fungerer.  
Forstår at mange kan ha problemer med at jeg er utbrent. Forstår om lege og NAV stiller spørsmål.  
Men når det er tomt, er det helt tomt.  Da orker jeg ingenting.  Da må jeg ha en dag eller to til å samle energi for så å gå ut i verden og delta100% på det jeg orker.  
Det å ikke gi 100 % på det jeg prioriterer er ingen løsning.  Det  å levere halvgodt arbeid er utilfredsstillende.  Det ville slite meg ut, gnage meg i fillebiter.   Så la meg være engasjert i 110% i det jeg går inn i.  Og la meg ha mulighet en liten periode nå til å ta det litt med ro, ha mulighet til å hente meg inn igjen mellom slagene. 
Å kjøre i 110 % hele tiden er ingen løsning.  Da blir jeg bare helt utslitt. Da kommer jeg til å kollapse igjen, veldig snart.  
Da kommer jeg igjen til å bli liggende på sofaen under pleddet og fokusere på alt som er vondt, alt som er vanskelig, glasset kommer ikke til å være halvfullt, eller halvtomt men helt tomt. 
Jeg har vært der , lengst nede i kjelleren ett par ganger, det er et forferdelig sted å være.  Jeg ser svart på alt, tårene renner og livet er bare trist.  Det å krabbe seg opp der nede fra har jeg gjort flere ganger i mitt liv.  Det er hardt, og det blir hardere for hver gang.
Er det ikke bedre å ha en 100% Brit halve tiden?  
La meg sakte, sakte men sikkert samle krefter så kommer jeg nok mer og mer tilbake.

Etter tre måneders sykemelding var jeg i går tilbake på arbeid i hvitt.  Det føltes godt.  
Selv om passordet var utløpt, tastene ikke satt helt i fingrene, og fjernstyringa av detektor og rør ikke lystret – og jeg hadde glemt knepene, var det godt å være tilbake. 
Jeg som har følt meg utbrent av kravstore pasienter, fant igjen gleden ved å gi trygg og god helsehjelp til pasienter som trenger det.  Jeg fant igjen noe av det som lokket meg inn i yrket for 30 år siden; det meningsfulle og givende ved å gjøre en forskjell.  Bidra til at mennesker får svar på sine helseproblemer. 

Jeg var sliten når dagen var over. Det er bra jeg skal begynne litt sakte og pent.   
Men det var utrolig godt å være tilbake.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag snakket jeg med en kvinne som arbeidet i en helt annen bransje enn meg.  Ei som hadde høy utdanning og hadde gjort karriere i det private næringsliv.  Hun var dyktig, hadde sikkert arbeidet hardt og mye, og tatt en del riktige grep.  Hun var interessant og inspirerende å snakke med. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For en del år siden hadde hun hatt en god stilling i det offentlige, da hun hadde fått jobbtilbud fra et privat firma. Hun hadde til og begynne med ikke vært spesielt lysten på et jobb-bytte, men da de hadde tilbudt å doble lønna hennes hadde hun latt seg friste.  

Jeg tenkte med meg selv, at det hørtes helt eventyrlig ut.  Tenk å kunne doble månedslønna si sånn helt plutselig fra en måned til en annen.  Fra å få rundt 30.000 inn på konto hver måned når skatten er trukket, ville jeg plutselig få 60.000 inn på kontoen på lønningsdag. Og ikke bare en måned, men hver måned i uoverskuelig fremtid.
Det er noe annet enn den lønnsveksten vi vanlige offentlig ansatte kan håpe på. I  år kommer vi vel til å få en lønnsvekst på rundt 3%, som i mitt eksempel med 30.000 utbetalt i måneden vil tilsi ca 900 kroner mer i måneden.  Er vi heldige i år er det mer enn prisveksten, slik at vi i år får en reallønnsvekst.  Det hadde mange av oss ikke i 2016. da den generelle lønnsveksten var lavere enn prisveksten.  Det er en viss forskjell på å få 900 kroner mer i måneden og det å få 30.000 mer utbetalt i måneden.

Kvinnen jeg snakket med gjorde det bra også i den nye stillingen i det nye firmaet. Trivdes og blomstret.
Etter noen år fikk et nytt firma øynene opp for hvor flink og dyktig hun var.  På ny fikk hun et jobbtilbud uten at hun i grunn var på  søken etter ny jobb.  Men hun var dyktig. Hun . var god. Og dette nye firmaet VILLE ha henne.  Så til slutt kom de med et jobbtilbud hvor de tilbød seg å doble lønna hennes.   Ikke overraskende lot hun seg friste og sa ja. 
Hun hadde vært en del år i det første firmaet. Jeg husker ikke hvor lenge. Men for vårt regnestykke kan vi si 10 år med en normal lønnsvekst på rundt 3 %.  I virkeligheten har hun sikkert hatt en kraftigere lønnsvekst, flink og høy stilling i en bransje med mye penger. Men si at lønna på 60.000 utbetalt i måneden hadde økt til 80.000 i måneden.  Nå ble den da økt til 160.000 kr utbetalt i måneden etter skatt. 

Det svimler litt for en sånn som meg.
Når jeg fører lønnsforhandlinger står diskusjonen ofte i hvorvidt ett oppgjør skal være på 2,994% eller 3,001%.
Kamp om småpenger som nok mer gjør en prinsipiell enn en reell forskjell både for arbeidsgiver og arbeidstaker.

Hvis det er en arbeidsgiver der ute som er villig til å doble lønna mi, er det bare å ta kontakt.  Kan nok vurdere tilbudet selv om lønnsveksten bare blir på 75%.  Og du nåværende arbeidsgiver; dobler du lønna til alle radiografene ved årets lønnsoppgjør så har vi en deal.

Lars Vorland, administrerende direktør i Helse Nord har 3 millioner i sluttpakke..  Toppsjefene i Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst Stig Slørhaug og Kristine Lofthus, får to millioner hvis de slutter.  De forstår hvor viktig det er å ha et økonomisk  sikkerhetsnett.  Jeg regner med at de forstår at jeg også trenger et økonomisk sikkerhetsnett.  Jeg er ikke så opptatt av sluttavtale, men en liten sluttavtale.skal vi si 600.000 hadde vært fint. Er jo ikke sikker på hvor lenge kne og rygg holder å løpe i produksjon på en røntgenavdeling.  Det hadde gitt meg en litt større økonomisk trygghet nå som jeg føler at kroppen begynner å bli sliten og pensjonsalderen nærmer seg, om ikke med stormskritt , men såpass nære at det er greit å fikse litt økonomisk trygghet.  

Herlof Nilssen i Helse Vest har ikke krav på sluttpakke, men har 2.300.000 kr i årslønn. Den høyeste lønna i Helse Norge.-  191.666,66 kr i måneden. Jeg har i mange år vært overtidsjeger.  Har jobba hardt og mye ubekvemt, men en slik månedslønn …Nei det har jeg aldri vært i nærheten av. Jeg tjener ikke dårlig, men jeg må arbeide ca 4 måneder, med alle tenkelige tillegg og litt overtid for å tjene opp en slik sum. Hva om helselederne ikke tjener 4 ganger så mye som meg – men bare skal vi si.. dobbelt så mye som meg.  Jeg kunne nøye meg med en årslønn på 1.150.000 jeg.  (Ikke si det til noen, for jeg må ha litt å forhandle på, men jeg kunne gå med på en millioner i årslønn og jeg – bare betingelsene var bra)

Stig Slørhaug, Administrerende Direktør i Helse Midt-Norge har lov til å kjøpe seg en bil til 600.000 på foretakets regning. andre helsetopper har andre goder i sine avtaler, som internett på hytta  og Coach.  Jeg er ikke kravstor, Et lite Cindrella forbrenningstoalett til hytta, et par “rådgivnings-kaffe” med verdens beste pensjonist, og en brukt Peugeot 307 kabriolet så alle kjøreturene til Drammen ble litt morsommere hadde holdt i massevis for meg. .Det er avertert en  svart liten, lekker sak på Finn til bare 60.000. 

Noen ganger, ganske ofte faktisk, skulle jeg ønske jeg var Shabana Rehman eller Pippi Langstrømpe.  At også jeg klarte å løfte voksne mennesker på strak arm og filleriste de bare bitte-litte-grann. 
Når undersøkelser viser at en av fem norske arbeidstakere, 21 %, har levert sykemelding på grunn av dårlig arbeidsmiljø, ja da er det noe som er riv ruskende galt.  For folkens, det er svært sjelden at arbeidstakere er sykmeldt på grunn av det fysiske arbeidsmiljø.  Nei, det er det psykososiale arbeidsmiljøet som gjør oss syke.  Det psykososiale arbeidsmiljø – altså hvordan vi har det sammen, er grunnen til en stor del av sykefraværet på norske arbeidsplasser. 
Det er her mitt ønske om fille-risting av voksne mennesker kommer inn.

Det finnes folk, kanskje også blant dine kollegaer, som hver søndag føler seg uvel, kvalm og fysisk syk ved tanken på at en ny arbeidsuke venter.Ikke bare at de skulle ønske at helga varte litt lengere, der har vi vel alle vært mang en søndags kveld, men som blir fysisk dårlige ved tanken på at jobben snart venter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det finnes folk som ligger søvnløse om natta og gruer seg til å dra på jobb. 

STAMI (Statens institutt for arbeidsmiljøforskning ) gjorde i 2015 en undersøkelse sammen med universitetet i Bergen som konkluderte med at 135.000 norske arbeidstakere har selvmordstanker på grunn av mobbing på arbeidsplassen.  

På de aller fleste arbeidsplasser arbeider det stort sett voksne mennesker.  Så hvorfor oppfører vi oss ikke som siviliserte voksene mennesker på jobb?

På 60tallet lokkes husmødre ut i arbeidslivet med annonser om muligheten til selv å kunne finansiere oppvaskmaskinen sin.  Det står ikke noe om lønns- og arbeidsvilkår i denne annonsen.  Annet enn at arbeidstid, varighet og oppgaver avpasses etter medarbeiderens ønsker og kvalifikasjoner, og at hun, dama i annonsen kan kombinere husmoryrket med en hyggelig post som ga henne avveksling fra den vanlige hverdagen. Ja, og at hun arbeidet i to måneder for å finansiere oppvaskmaskinen, men siden hun kunne kombinere det med husmoryrket, så var det nok ikke snakk om en heltidsstilling.
Mest trolig var det en stilling som tilkallingsvikar, eller 0 %stilling som vi sier i dag. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var student på Ullevål på 1980-tallet var jeg en 0%arbeidstaker, eller tilkallingsvikar om du vill.
Hvis jeg hadde litt lite penger på kontoen, hadde funnet ei bukse som fristet litt mer enn studielånet tillot, eller bare kjedet meg en helg, kunne jeg stikke innom “Ekstravaktkontoret” på det gamle “Søsterhjemmet” og høre om de hadde noen ledige vakter. Så fikk jeg ei vakt eller to på geriatrisk-, kirurgisk-, infeksjonsmedisins- eller en av de mange andre potene på Ullevål.  Når vakta var over signerte sykepleieren på post på ekstravakt-skjemaet jeg fylte ut før jeg la lappen i postkassa til Avdelingssykepleieren før jeg gikk hjem til hybelen.  Og så kom lønna inn på konto en gang i måneden.
På noen poster hadde jeg mange vakter i løpet av studietida.  På andre poster var jeg bare en vakt. 

At studenter har mulighet til  å spe på studielånet har jeg ingenting i mot.
Men de tilkallingsvikarene jeg møter i min hverdag nå for tiden er ikke studenter.  Ikke husmødre som drømmer om oppvaskmaskin heller, så det er sagt. Det er heller ikke pensjonister som ønsker å beholde en flik av kontakten med arbeidsplassen. De som har blitt pensjonister på min arbeidsplass de siste 10 åra har ikke hatt noen restarbeidsevne de å bruke på jobb.  De fleste har hatt mer en nok med hverdagen som pensjonist.
Nei, hos oss er tilkallingsvikariat, 0 % stillinger det vi har å tilby unge, nyutdannede radiografer.  Og de arbeider ikke en vakt eller to i uka, nei de arbeider 80, 90 og i perioder helt opp i 130 % stillinger.  
De må jo ta de vaktene de blir tilbudt, for de vet ikke hvor mange vakter det blir i neste uke eller neste måned. 

Hva er det jeg klager over? De har jo jobb? Jeg sier jo selv at de arbeider tilnærmet fulle stillinger.  En jobb er en jobb er det ikke? De får lønn i følge tariff.  Ikke noe sosial dumping her. Så vær så snill ikke kom med noen sammenligning med tilstandene i bygge-bransjen!

Vel, 0 % stillingene, tilkallingsvikarene, har et ansettelsesforhold som arbeidsgiver mener gjelder fra vakt til vakt.  Du er altså ansatt for en vakt av gangen, og mellom vaktene har arbeidsgiver ingen forpliktelser over for deg.  Har de garantilønn og lønn mellom oppdrag? Det er jo noe av de kritikken man møter i bygge-bransjen.
Nei, selvsagt har de ikke lønn mellom oppdrag. Selvsagt har de ikke garantilønn. Er min sammenligning med bygge-bransjen så sær?
Moksnes tordnet fra stortingets talerstol i budsjettdebatten om arbeidstakere i bygge-bransjen som hadde ukes kontrakter og som på fredag ettermiddag ikke visste om de hadde jobb på mandag. Jeg snakker om arbeidstakere som er ansatt på 8 timers kontrakter og ikke vet om de har jobb i morgen.  
Er min sammenligning med bygge-bransjen så feil?  

Arbeidslivet endrer seg, sier arbeidsgiver.  Dagens arbeidsliv etterlyser mer fleksibilitet enn det var da jeg ble ferdig utdannet i forrige århundre.  
Fleksibilitet er bra.  Men hvis fleksibilitet er det samme som lite forutsigbarhet, så er det kanskje ikke like fristende? 
For du kan glemme boliglån hvis du har 0% stilling.  I bankens ører høres 0% stilling ut som akkurat det det er;  0 i forutsigbar lønn.  De fleste banker ønsker mer forutsigbarhet i økonomien din før de gir deg lån. 
Hva skjer hvis en 0 % arbeidstaker skulle være så uheldig å bli gravid?  Unge i etableringsfasen ønsker seg ofte barn.  Jo, da ville man nok raskt få færre vakter, og etter fødsel og nattevåk ettårs tid, ville det nok være et nytt 0 som fylte plassen din på ekstravaktlista.
En 0% arbeidstaker i turnusstilling og med barn skal ha et svært så fleksibelt nettverk for å få hverdagen til å gå opp.  Sier man ja til aftenvakt ,eller nattevakt må man ofte finne ut hvem som kan hente og levere i barnehage, kjøre på trening eller gå på foreldremøte.

Liker ikke arbeidstakerne betingelsene, kan de jo bare arbeide et annet sted, var arbeidsgivers siste argument..
Hadde valget stått mellom fast 100 % stilling ett sted eller 0% stilling et annet sted, så hadde nok svært få valgt 0 % stillingen.   Det vet arbeidsgiver.  Hadde det vært rift om arbeidstakerne, hadde de hatt problemer med å rekruttere, ja så hadde man nok hostet opp faste hele stillinger, slik som da jeg var ferdig utdannet. Men hvorfor ansette noen fast, når du kan plukke arbeidstakere kun til de vaktene du trenger uten noen forpliktelser?

0 % arbeidstakere er det mange av i dag. I bygge-bransjen, i helsesektoren, i restaurantbransjen, i varehandelen…  ja i stadig flere bransjer. 
Er det en utvikling vi ønsker?