Påjobb igjen

Etter tre måneders sykemelding var jeg i går tilbake på arbeid i hvitt.  Det føltes godt.  
Selv om passordet var utløpt, tastene ikke satt helt i fingrene, og fjernstyringa av detektor og rør ikke lystret – og jeg hadde glemt knepene, var det godt å være tilbake. 
Jeg som har følt meg utbrent av kravstore pasienter, fant igjen gleden ved å gi trygg og god helsehjelp til pasienter som trenger det.  Jeg fant igjen noe av det som lokket meg inn i yrket for 30 år siden; det meningsfulle og givende ved å gjøre en forskjell.  Bidra til at mennesker får svar på sine helseproblemer. 

Jeg var sliten når dagen var over. Det er bra jeg skal begynne litt sakte og pent.   
Men det var utrolig godt å være tilbake.

Vi dobler lønna di

 

I dag snakket jeg med en kvinne som arbeidet i en helt annen bransje enn meg.  Ei som hadde høy utdanning og hadde gjort karriere i det private næringsliv.  Hun var dyktig, hadde sikkert arbeidet hardt og mye, og tatt en del riktige grep.  Hun var interessant og inspirerende å snakke med. 

For en del år siden hadde hun hatt en god stilling i det offentlige, da hun hadde fått jobbtilbud fra et privat firma. Hun hadde til og begynne med ikke vært spesielt lysten på et jobb-bytte, men da de hadde tilbudt å doble lønna hennes hadde hun latt seg friste.  

Jeg tenkte med meg selv, at det hørtes helt eventyrlig ut.  Tenk å kunne doble månedslønna si sånn helt plutselig fra en måned til en annen.  Fra å få rundt 30.000 inn på konto hver måned når skatten er trukket, ville jeg plutselig få 60.000 inn på kontoen på lønningsdag. Og ikke bare en måned, men hver måned i uoverskuelig fremtid.
Det er noe annet enn den lønnsveksten vi vanlige offentlig ansatte kan håpe på. I  år kommer vi vel til å få en lønnsvekst på rundt 3%, som i mitt eksempel med 30.000 utbetalt i måneden vil tilsi ca 900 kroner mer i måneden.  Er vi heldige i år er det mer enn prisveksten, slik at vi i år får en reallønnsvekst.  Det hadde mange av oss ikke i 2016. da den generelle lønnsveksten var lavere enn prisveksten.  Det er en viss forskjell på å få 900 kroner mer i måneden og det å få 30.000 mer utbetalt i måneden.

Kvinnen jeg snakket med gjorde det bra også i den nye stillingen i det nye firmaet. Trivdes og blomstret.
Etter noen år fikk et nytt firma øynene opp for hvor flink og dyktig hun var.  På ny fikk hun et jobbtilbud uten at hun i grunn var på  søken etter ny jobb.  Men hun var dyktig. Hun . var god. Og dette nye firmaet VILLE ha henne.  Så til slutt kom de med et jobbtilbud hvor de tilbød seg å doble lønna hennes.   Ikke overraskende lot hun seg friste og sa ja. 
Hun hadde vært en del år i det første firmaet. Jeg husker ikke hvor lenge. Men for vårt regnestykke kan vi si 10 år med en normal lønnsvekst på rundt 3 %.  I virkeligheten har hun sikkert hatt en kraftigere lønnsvekst, flink og høy stilling i en bransje med mye penger. Men si at lønna på 60.000 utbetalt i måneden hadde økt til 80.000 i måneden.  Nå ble den da økt til 160.000 kr utbetalt i måneden etter skatt. 

Det svimler litt for en sånn som meg.
Når jeg fører lønnsforhandlinger står diskusjonen ofte i hvorvidt ett oppgjør skal være på 2,994% eller 3,001%.
Kamp om småpenger som nok mer gjør en prinsipiell enn en reell forskjell både for arbeidsgiver og arbeidstaker.

Hvis det er en arbeidsgiver der ute som er villig til å doble lønna mi, er det bare å ta kontakt.  Kan nok vurdere tilbudet selv om lønnsveksten bare blir på 75%.  Og du nåværende arbeidsgiver; dobler du lønna til alle radiografene ved årets lønnsoppgjør så har vi en deal.

Snart lønnsforhandlinger….

Lars Vorland, administrerende direktør i Helse Nord har 3 millioner i sluttpakke..  Toppsjefene i Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst Stig Slørhaug og Kristine Lofthus, får to millioner hvis de slutter.  De forstår hvor viktig det er å ha et økonomisk  sikkerhetsnett.  Jeg regner med at de forstår at jeg også trenger et økonomisk sikkerhetsnett.  Jeg er ikke så opptatt av sluttavtale, men en liten sluttavtale.skal vi si 600.000 hadde vært fint. Er jo ikke sikker på hvor lenge kne og rygg holder å løpe i produksjon på en røntgenavdeling.  Det hadde gitt meg en litt større økonomisk trygghet nå som jeg føler at kroppen begynner å bli sliten og pensjonsalderen nærmer seg, om ikke med stormskritt , men såpass nære at det er greit å fikse litt økonomisk trygghet.  

Herlof Nilssen i Helse Vest har ikke krav på sluttpakke, men har 2.300.000 kr i årslønn. Den høyeste lønna i Helse Norge.-  191.666,66 kr i måneden. Jeg har i mange år vært overtidsjeger.  Har jobba hardt og mye ubekvemt, men en slik månedslønn …Nei det har jeg aldri vært i nærheten av. Jeg tjener ikke dårlig, men jeg må arbeide ca 4 måneder, med alle tenkelige tillegg og litt overtid for å tjene opp en slik sum. Hva om helselederne ikke tjener 4 ganger så mye som meg – men bare skal vi si.. dobbelt så mye som meg.  Jeg kunne nøye meg med en årslønn på 1.150.000 jeg.  (Ikke si det til noen, for jeg må ha litt å forhandle på, men jeg kunne gå med på en millioner i årslønn og jeg – bare betingelsene var bra)

Stig Slørhaug, Administrerende Direktør i Helse Midt-Norge har lov til å kjøpe seg en bil til 600.000 på foretakets regning. andre helsetopper har andre goder i sine avtaler, som internett på hytta  og Coach.  Jeg er ikke kravstor, Et lite Cindrella forbrenningstoalett til hytta, et par “rådgivnings-kaffe” med verdens beste pensjonist, og en brukt Peugeot 307 kabriolet så alle kjøreturene til Drammen ble litt morsommere hadde holdt i massevis for meg. .Det er avertert en  svart liten, lekker sak på Finn til bare 60.000. 

 

 

 

 

Skulle ønske jeg var Shabana Rehman eller Pippi Langstrømpe

Noen ganger, ganske ofte faktisk, skulle jeg ønske jeg var Shabana Rehman eller Pippi Langstrømpe.  At også jeg klarte å løfte voksne mennesker på strak arm og filleriste de bare bitte-litte-grann. 
Når undersøkelser viser at en av fem norske arbeidstakere, 21 %, har levert sykemelding på grunn av dårlig arbeidsmiljø, ja da er det noe som er riv ruskende galt.  For folkens, det er svært sjelden at arbeidstakere er sykmeldt på grunn av det fysiske arbeidsmiljø.  Nei, det er det psykososiale arbeidsmiljøet som gjør oss syke.  Det psykososiale arbeidsmiljø – altså hvordan vi har det sammen, er grunnen til en stor del av sykefraværet på norske arbeidsplasser. 
Det er her mitt ønske om fille-risting av voksne mennesker kommer inn.

Det finnes folk, kanskje også blant dine kollegaer, som hver søndag føler seg uvel, kvalm og fysisk syk ved tanken på at en ny arbeidsuke venter.Ikke bare at de skulle ønske at helga varte litt lengere, der har vi vel alle vært mang en søndags kveld, men som blir fysisk dårlige ved tanken på at jobben snart venter.

Det finnes folk som ligger søvnløse om natta og gruer seg til å dra på jobb. 

STAMI (Statens institutt for arbeidsmiljøforskning ) gjorde i 2015 en undersøkelse sammen med universitetet i Bergen som konkluderte med at 135.000 norske arbeidstakere har selvmordstanker på grunn av mobbing på arbeidsplassen.  

På de aller fleste arbeidsplasser arbeider det stort sett voksne mennesker.  Så hvorfor oppfører vi oss ikke som siviliserte voksene mennesker på jobb?

 

 

 

0% arbeidstakere

 

På 60tallet lokkes husmødre ut i arbeidslivet med annonser om muligheten til selv å kunne finansiere oppvaskmaskinen sin.  Det står ikke noe om lønns- og arbeidsvilkår i denne annonsen.  Annet enn at arbeidstid, varighet og oppgaver avpasses etter medarbeiderens ønsker og kvalifikasjoner, og at hun, dama i annonsen kan kombinere husmoryrket med en hyggelig post som ga henne avveksling fra den vanlige hverdagen. Ja, og at hun arbeidet i to måneder for å finansiere oppvaskmaskinen, men siden hun kunne kombinere det med husmoryrket, så var det nok ikke snakk om en heltidsstilling.
Mest trolig var det en stilling som tilkallingsvikar, eller 0 %stilling som vi sier i dag. 

Da jeg var student på Ullevål på 1980-tallet var jeg en 0%arbeidstaker, eller tilkallingsvikar om du vill.
Hvis jeg hadde litt lite penger på kontoen, hadde funnet ei bukse som fristet litt mer enn studielånet tillot, eller bare kjedet meg en helg, kunne jeg stikke innom “Ekstravaktkontoret” på det gamle “Søsterhjemmet” og høre om de hadde noen ledige vakter. Så fikk jeg ei vakt eller to på geriatrisk-, kirurgisk-, infeksjonsmedisins- eller en av de mange andre potene på Ullevål.  Når vakta var over signerte sykepleieren på post på ekstravakt-skjemaet jeg fylte ut før jeg la lappen i postkassa til Avdelingssykepleieren før jeg gikk hjem til hybelen.  Og så kom lønna inn på konto en gang i måneden.
På noen poster hadde jeg mange vakter i løpet av studietida.  På andre poster var jeg bare en vakt. 

At studenter har mulighet til  å spe på studielånet har jeg ingenting i mot.
Men de tilkallingsvikarene jeg møter i min hverdag nå for tiden er ikke studenter.  Ikke husmødre som drømmer om oppvaskmaskin heller, så det er sagt. Det er heller ikke pensjonister som ønsker å beholde en flik av kontakten med arbeidsplassen. De som har blitt pensjonister på min arbeidsplass de siste 10 åra har ikke hatt noen restarbeidsevne de å bruke på jobb.  De fleste har hatt mer en nok med hverdagen som pensjonist.
Nei, hos oss er tilkallingsvikariat, 0 % stillinger det vi har å tilby unge, nyutdannede radiografer.  Og de arbeider ikke en vakt eller to i uka, nei de arbeider 80, 90 og i perioder helt opp i 130 % stillinger.  
De må jo ta de vaktene de blir tilbudt, for de vet ikke hvor mange vakter det blir i neste uke eller neste måned. 

Hva er det jeg klager over? De har jo jobb? Jeg sier jo selv at de arbeider tilnærmet fulle stillinger.  En jobb er en jobb er det ikke? De får lønn i følge tariff.  Ikke noe sosial dumping her. Så vær så snill ikke kom med noen sammenligning med tilstandene i bygge-bransjen!

Vel, 0 % stillingene, tilkallingsvikarene, har et ansettelsesforhold som arbeidsgiver mener gjelder fra vakt til vakt.  Du er altså ansatt for en vakt av gangen, og mellom vaktene har arbeidsgiver ingen forpliktelser over for deg.  Har de garantilønn og lønn mellom oppdrag? Det er jo noe av de kritikken man møter i bygge-bransjen.
Nei, selvsagt har de ikke lønn mellom oppdrag. Selvsagt har de ikke garantilønn. Er min sammenligning med bygge-bransjen så sær?
Moksnes tordnet fra stortingets talerstol i budsjettdebatten om arbeidstakere i bygge-bransjen som hadde ukes kontrakter og som på fredag ettermiddag ikke visste om de hadde jobb på mandag. Jeg snakker om arbeidstakere som er ansatt på 8 timers kontrakter og ikke vet om de har jobb i morgen.  
Er min sammenligning med bygge-bransjen så feil?  

Arbeidslivet endrer seg, sier arbeidsgiver.  Dagens arbeidsliv etterlyser mer fleksibilitet enn det var da jeg ble ferdig utdannet i forrige århundre.  
Fleksibilitet er bra.  Men hvis fleksibilitet er det samme som lite forutsigbarhet, så er det kanskje ikke like fristende? 
For du kan glemme boliglån hvis du har 0% stilling.  I bankens ører høres 0% stilling ut som akkurat det det er;  0 i forutsigbar lønn.  De fleste banker ønsker mer forutsigbarhet i økonomien din før de gir deg lån. 
Hva skjer hvis en 0 % arbeidstaker skulle være så uheldig å bli gravid?  Unge i etableringsfasen ønsker seg ofte barn.  Jo, da ville man nok raskt få færre vakter, og etter fødsel og nattevåk ettårs tid, ville det nok være et nytt 0 som fylte plassen din på ekstravaktlista.
En 0% arbeidstaker i turnusstilling og med barn skal ha et svært så fleksibelt nettverk for å få hverdagen til å gå opp.  Sier man ja til aftenvakt ,eller nattevakt må man ofte finne ut hvem som kan hente og levere i barnehage, kjøre på trening eller gå på foreldremøte.

Liker ikke arbeidstakerne betingelsene, kan de jo bare arbeide et annet sted, var arbeidsgivers siste argument..
Hadde valget stått mellom fast 100 % stilling ett sted eller 0% stilling et annet sted, så hadde nok svært få valgt 0 % stillingen.   Det vet arbeidsgiver.  Hadde det vært rift om arbeidstakerne, hadde de hatt problemer med å rekruttere, ja så hadde man nok hostet opp faste hele stillinger, slik som da jeg var ferdig utdannet. Men hvorfor ansette noen fast, når du kan plukke arbeidstakere kun til de vaktene du trenger uten noen forpliktelser?

0 % arbeidstakere er det mange av i dag. I bygge-bransjen, i helsesektoren, i restaurantbransjen, i varehandelen…  ja i stadig flere bransjer. 
Er det en utvikling vi ønsker?  

Det nærmer seg lønnsppgjøret….

En sykehusdirektør i et annet helseforetak må gå.  Han var litt vel tydelig når han argumenterte en sak overfor styrelederen i det regionale helseforetaket.  Jeg kjenner ikke saken godt nok til å kunne kommentere den.  Og det er heller ikke temaet her.

Direktøren tjener i dag 1,8 millioner kroner, sier de på radioen.  En lederlønn som i mine øyne er høy, men som jeg ser at man nok ofte må betale for å få gode ledere i det offentlige.    Man har en utsatt stilling, kan risikere å måtte gå på dagen.  Det er sjelden de har tre måneders oppsigelsestid i en slik stilling, forståelig nok.  Med en månedslønn på 150.000 kroner burde man ha til salt på maten – og samtidig råd til å spare noen penger, sånn i tilfelle man ikke ble direktør for bestandig.

Det demrer litt leserinnlegget som en tillitsvalgtskollega hadde skrevet i avisen i går. Om at hun ønsker at sykepleiere med spesialistutdanning, de med master og fem års studie, skal ha en årslønn på 500.000.   Tre spesialsykepleiere på en direktørlønn – og da får en med en helsesekretær på kjøpet.   Eller fire radiografer…  Vet ikke helt om ansvar og avlønning alltid står i forhold til hverandre i det offentlige helsevesen.  Jeg gjør meg noen tanker, og merker meg noen tall .  Det nærmer seg lønnsoppgjør.

Direktøren får beholde lønna i ett år.
Jeg lar meg fremdeles ikke hisse opp.  Det er ganske vanlig.  Det er jo ikke sikkert han har lagt penger nok til side til at han kan fortsette sin levestandard.  Jeg presiserer at jeg ikke kjenner denne direktøren.  Jeg vet ikke noe om hvilke levevaner han har, og kan godt leve i en liten toroms leilighet og ha et nøkternt liv.  Jeg bare sier at forbruk og inntekt ofte står i forhold til hverandre.  Direktøren i likhet med andre trenger litt tid på å omstille seg.  
Argumentet for at direktører har en utsatt stilling og derfor skal ha så høy lønn, halter litt når de samtidig får etterlønn eller andre former for fallskjerm.  Men la gå.  Han her skulle vist nok ha “studiepermisjon” fra sin stilling i helseforetaket.  Noe som tilsier at han fremdeles er ansatt men ikke som administrerende direktør.  Ryddig nok.  Jeg fortsetter med middagslaginga.

Etter det året er han sikret 80% av lønna si frem til han velger å gå av med pensjon.  
Litt kjapp hoderegning forteller meg at det blir ca 1.200.000 kroner i årslønn.  100.000 kroner i måneden.  
Jeg har sett bilde av fyren. Han ser ikke gammel ut.  Det må da være noen år til han går av med pensjon?  Radioen gir meg fakta før jeg rekker tenke på å Google.  Han er 54 år.  Han kan altså arbeide i minst 8 , kanskje helt opp til 18 år til…Selvsagt under forutsetning at han arbeidet som rådgiver ved foretaket eller professor ved universitetet.  Men altså med  en årslønn på minimum 1.200.000 kroner, 100.000 kroner i måneden, av landets helsebudsjett.   Noen må løpe litt fortere, jobbe litt smartere for å finansiere denne sluttpakka de neste 8 til 18 årene.  Det finnes mange sykehusdirektører i helse-Norge.  Det er ikke så sjelden at en av de må gå.  Det kan bli mange sluttpakker.
Det går to spesialsykepleiere eller nesten fire radiografer på en rådgiverlønn.  Lønn i forhold til ansvar..
Det nærmer seg lønnsoppgjør.  Bratten maner til moderasjon.  Moderasjon for hvem?

Hei, Bratten ! Slutt å prate begynn å jobbe!

På Spekter sin Vinterkonferanse i dag etterlyser du en heltidskultur,  Flott, jeg er så hjertens enig med deg.  Så da håper jeg du er villig til å ta første steget – Gi alle de som arbeider ufrivillig deltid i Spekter sine medlemsbedrifter, som våre sykehus, full stilling.   Start der.   Når du har løst den utfordringen kan du komme tilbake å prate om heltidskultur.

Jeg er enig med deg i at vi kunne ha vært flere ansatte i helgene,  men at vi går og vaser i beina på hverandre på hverdagene er en virkelighet jeg overhode ikke kjenner meg igjen i. Mulig det føles slik i de administrasjonskorridorer og konferanserom hvor du vanker.  Jeg har og merket meg at antallet administrative stillinger, og glavalag med ledelse har økt de siste ti åra, men nede på gulvet der vi driver med pasientbehandling og “produksjon” er det ikke akkurat overbefolket av arbeidsfolk. “Jobb litt fortere. løp litt raskere” eller det nye “Jobb litt smartere” er de fine ordene vi stort sett hører. Så hvis du synes folk går i beina på hverandre, start med å få til færre fingre på tastatur og flere varme hender.
Og du, når vi først er inne på temaet for lav grunnbemanning, det være seg på hverdag eller helg. Det er nok svært sjelden for ikke si aldri fagforeningenes skyld.  Det skyldes heller for små budsjettrammer og for stor tro på at det går greit å tyne litt mer ut av slitne arbeidsfolk.  De tillitsvalgte jeg kjenner, og det er ikke få, har det med å påpeke den for lave grunnbemanningen for ører som blir døvere og døvere jo lenger opp i hierarkiet de sitter. 

Arbeidslivskriminalitet er vi enige om at bør bekjempes.  På regjeringens hjemmeside er arbeidskriminalitet definert som  handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter. Arbeidsmiljøloven brytes i snitt ca 800 ganger i døgnet ved norske sykehus. Ledere bryter loven med åpne øyne.  Gjør noe med AML brudd ved norske sykehus før du kommer å snakker høyt om bekjemping av arbeidslivskriminalitet
Det er ikke så mange år siden Adeccoskandalen hvor NRK avslørte at ansatte ved Ammerudlunden sykehjem, et sykehjem Adecco driftet for Oslo kommune, arbeidet doble vakter og sov på bomberommet i kjelleren mellom de 16 timers vaktene. Der  arbeidet de ansatte opptil 84 timers uke uten overtidsgodtgjøring. Er det de du mener med heltidskultur?  Øverste leder kalte det “ønsketurnus”  Det er ikke så stor forskjell fra utenlandske arbeidere i “skur rundt i byen”  og til filippinske gjestearbeidere i  bomberom i sykehjems-kjellere.  Er du sikker på at det ikke sover vikarer, 0% arbeidstagere, i bomberom og bøttekott i norske sykehuskjellere?
Politiske partier som har en seriøs arbeidslivspolitikk kjemper for at for eksempel utenlandske bygningsarbeidere ansatt i bemanningsbransjen, du vet de som bor i skur rundt i byen, skal ha lønn mellom oppdrag.  I våre sykehus har vi flere tusen 0% arbeidstakere som i følge Spekters HR politikk kun er å regne som ansatt for en og en vakt av gangen.   De er ikke sikret lønn mellom vakter..  Rydd opp i disse arbeidsforholdene, så kan vi begynne å snakke om bekjempelse av arbeidslivskriminalitet  Det er noe som heter å feie for egen dør.

Når du så avslutter talen din med å foreslå og avvikle AFP ordningen, viser du med all tydelighet at du ikke har forstått noen verdens ting av hva som er viktig med den norske modellen og trepartssamarbeidet. Nemlig ordet samarbeid. 
Det nærmer seg lønnsforhandlinger. Hovedoppgjør. Skal vi få til gode løsninger rundt på helseforetakene må arbeidsgivere og arbeidstakernes organisasjoner samarbeide.  
Du og dine uttalelser gjør meg ikke samarbeidsvillig.  Du provoserer meg. Du gjør meg sint. Det fremmer ikke lysten til samarbeid, snarere lysten på strid.

Men du, Anne Kari, kaffeinvitasjonen står fremdeles ved makt.  Jeg betaler.


 

Helt alene i en mørk sykehusavdeling….

Vi i helsevesenet kan og være utsatt for vold og trusler om vold.  Og da tenker jeg ikke bare på de som arbeider innen psykiatrien. Radiografer for eksempel, møter folk som har skadet seg og har vondt.  Mange er påvirket av alkohol og andre rusmidler.  Mange bærer på traumer. Mange har bare lav impulskontroll.  Ikke alle er like samarbeidsvillige når vi skal vri og vende på skadde håndledd eller undersøke hodet deres i store tromler. 
Trusler eller ufine kommentarer tror jeg mange av oss har opplevd. Ei gammel dame sa hun skulle sprette meg opp med kniv en gang. En narkoman sa han visste hvor jeg bodde. Flere har gitt meg lite flatterende kommentarer om både alder og kroppsfigur.

Direkte voldsepisoder som har ført til skader på kollegaer kjenner jeg ikke til .Men jeg har lest undersøkelser både fra Danmark og Irland hvor man har undersøkt omfanget av vold og trusler mot radiografer, og der ligger omfanget på de som har opplevd trusler rundt 40% og de som har blitt utsatt for vold og trusler et sted mellom 15 og 20%.
Jeg tror ikke alle hendelser blir rapportert oppover i systemet. Undersøkelsene fra Danmark og Irland tyder på det. “Trusselen kom fra en dement person”.  “Knyttneven ble svingt av en rusa eller alkoholpåvirket mann, han mente ikke så mye med det ” er forklaringer radiografene kommer med i den danke undersøkelsen på hvorfor de ikke har meldt hendelsen oppover i systemet. 
Jeg kjente vindpustet av en knyttneve som svingte noen millimeter fra ansiktet mitt en gang. Pasienten var rusa, men hadde knyttneven truffet ansiktet mitt hadde smertene og skadene vært like store som om han hadde vært en nykter person. 
Jeg har sett kollega blitt kløpet i brystene da hun forsøkte å berolige en engstelig pasient. Han og den elskelige gamle damen som ønsket å sprette meg opp med kniv, var begge demente 
Knyttneveslag har ødelagt apparatur. Noen kastet møbler vilt rundt seg en stille natt.  En dag, eller kanskje mest sannsynlig – natt, smeller det. 

På mange sykehus er radiografene helt alene på nattevakt.  Det er en kjensgjerning at alenearbeid øker faren for å bli utsatt for vold og trusler om vold. 
Antall saker som omhandler vold og trusler mot helsepersonell er økende viser en undersøkelse som ble lagt frem i november i fjor. Om det skyldes økt meldekultur eller flere hendelser er usikkert, men vi ser at forekomsten av vold og trusler i samfunnet er økende. Med en økt forekomst av vold og trusler i samfunnet, folk tyr raskere til slike virkemidler enn tidligere, uvisst av hvilken grunn, vil jeg anta at faren for at noen skal utøve vold eller komme med trusler mot en radiograf helt alene på vakt øker. Vi vrir på skadede kroppsdeler, vi formaner pasienter til å holde armer, bein eller hele kroppen helt rolig.  Vi ønsker til og med å bestemme hvordan og når de skal puste.  Lett å la seg provosere av slik kommandering. 

Arbeidsgiver har ansvaret for at det er et trygt arbeidsmiljø hvor faren for vold og trusler minimaliseres så godt som praktisk mulig.  Dette ansvaret bør arbeidsgiver være seg bevisst før det skjer en alvorlig hendelse, og iverksette nødvendige tiltak for å trygge arbeidstakerne. Det er til liten hjelp hvis arbeidsgiver først tar ansvar når det ligger en ensom, forslått eller knivstukket radiograf forlatt i en mørk og tom sykehuskorridor.

 

 

Dama som tjener 2,3 millioner i året snakker til meg om prioritering….

Denne høsten har jeg prioritert å ha fokus på 0 %arbeidstakerne i egen organisasjon etter at jeg fikk meg en tankevekker på et møte tidlig i høst..
Det finnes 0 % arbeidstakere.  De finnes ikke bare i bemanningsbransjen,  Det er ikke bare snakk om utenlandske arbeidstakere på dårlige arbeidskontrakter innen bygg og anlegg.  Det er ikke bare underbetalte servitører og stuepiker innen hotell- og restaurant.  Nei, 0 %  arbeidstakerne finnes i større og større grad i det offentlige, på våre sykehus og innen kommunens pleie- og omsorgssektor. 
Da jeg fikk denne aha opplevelsen var det 4 0% arbeidstakere som jevnlig arbeidet sammen med meg, på min seksjon.  En av dem var et medlem jeg hadde ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til.   Jeg sjekka med de andre seksjonene og kom til at vi hadde rundt 10 0 i vår organisasjon på vår arbeidsplass.  Snakk om vekkelse!

Siden da har jeg prioritert nullene høyt. 
Jeg har pekt de ut for arbeidsgiver, der de har sittet på rekke og rad i sofaen på vaktrommet; “Der er et null, der er ett null og der er ett null!”
Jeg har snakket om at vi har gjeninnført løsarbeidersamfunnet og fortalt arbeidsgiver i klar tekst hvordan de kaldt og kynisk utnytter unge arbeidstakere og deres ønsker og drømmer om å få en litt mer fast stilling.  Jeg har vist de sammenhengen  mellom arbeidstaker, et null, sitt ønske om alltid å være på tilbudssiden, 65 timers arbeidsuke og noen slitne tårer i en stille krok.  Jeg har fortalt dem om konsekvensen av løsarbeidersamfunnet de ønsker seg tilbake til.  Unge mennesker på begynnelsen av arbeidslivet som må sette livet sitt på vent. Ikke kan de leie bolig, ikke kan de kjøpe bolig, ikke kan de stifte familie – de må først få fast inntekt.
Min prioritering har vært med på å bidra til at “Nullet mitt”  ikke er et null lenger, men er sikret en inntekt å leve av . i første omgang de neste 8 månedene.  Jeg formelig så hvordan skuldrene hennes sank og hele jenta så lettet ut da hun fikk den beskjeden.  
Så Anne-Kari Bratten, med din makt og din posisjon; Hva har du gjort for å motarbeide en utvikling hvor flere og flere arbeidstakere får tilbud om 0 % stillinger?

Ufrivillig deltid var tidligere ikke et problem i min organisasjon.
For en del år siden ønsket UNIO å ha fokus på ufrivillig deltid i et lønnsoppgjør, og de ønsket en representant fra en annen organisasjon enn sykepleierforbundet sykepleier-forbundet til å være med og fronte den kampanjen.  Jeg ble spurt om vi hadde noen medlemmer i ufrivillig deltid som kunne delta.  Blant våre 150 medlemmer fant jeg ingen som arbeidet ufrivillig deltid.
Siden da har tidene forandret seg. Vikariat deles opp i små-brøker slik at man får flere hoder og fordele vakter på.  For i likhet med nullene, får disse i de små brøkene tilbud om å ta ekstra vakter slik at de i realiteten arbeider så og si fullt, eller i det minste langt mer enn den prosentsatsen vikariatet tilsier.  De blir delvis løsarbeidere med de samme utfordringene som nullene.  
Denne uka var jeg med da to slike vikarer som har hatt vikariat på 50% og mindre fikk tilbud om faste stillinger i den prosentdelen de hadde arbeidet de siste årene- rundt 80 %.Det var en gledens dag, og når alle kontrakter er signert og i orden skal vi sprette champagnen.
Så Anne-Kari Bratten, hva har du gjort for å få flere over fra deltid til heltid? Hva er din prioritering ? 

Jeg mener at midlertidig ansettelser, sosial dumping, løsarbeidersamfunnet, og uthuling av arbeidsmiljøloven er langt større utfordringer i norsk arbeidsliv enn at noen kvinner shopper på CC-vest. Det norske folk arbeider mye. Vi har større yrkesdeltakelse blant kvinner enn i mange andre  europeiske land, vi står lengre i arbeid og vi har lavere arbeidsledighet.  
Normalarbeidsdagen har ganske riktig blitt kortere her i landet siden forrige generasjon og vi har 2,5 timers kortere arbeidsdag enn det industriarbeiderne hadde for 100 år siden.  Men mens en gjennomsnittsfamilie etterkrigstidens Norge bidro med 45 tilers arbeidsinnsats utenfor hjemmet, bidrar en gjennomsnittsfamilie i dag med 70 timers arbeid utenfor hjemmet.  det er en økning på 25 timer i uka på bare litt over en generasjon.    

Jeg vil fremdeles prioritere å ha fokus på lønns og arbeidsforhold til de ansatte, og forsøke på min enkle måte og stanse utviklingen av løsarbeidersamfunnet.
Hva vil du prioritere og ha fokus på Anne-Kari; Shopping og spa-turer med jentegjengen?

 

To kloke damer – to gode råd

Jeg vokste ikke opp i noen politisk engasjert familie, og min bestemor var langt fra noen rødstrømpe.  Hun dreven gård hun hadde arvet fra sin onkel sammen med bestefar.  Bestefar arbeidet i tillegg som ingeniør på fabrikken i nærmeste by.
Da jeg gikk på ungdomsskolen og veien videre skulle stakes ut, var bestemor en naturlig samtalepartner og en rådgiver jeg lyttet til.  Foreldre er ofte bare teite når man er i den alderen. Men min bestemor hadde tid til å lytte til alle mine tanker og tok på alvor mine problemstillinger.  
Hun ga meg et råd. 
Skaff deg en utdanning så du kan være økonomisk uavhengig.  Hvis du får mann og barn, og det skulle vise seg at mannen ikke er noe snill, så har du mulighet til å gå – klare deg uten han.
Økonomisk uavhengighet er et godt råd. Kvinnene på 60 og 70 tallet gikk i tog for det,  Vi som etablerte oss på slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet tok  dette som en selvfølgelighet.  Selvfølgelig skulle vi tjene egne penger, stå på egne bein og ikke være økonomisk avhengig av mannen, men dra lasset i fellesskap.  

Den andre kloke damen som ga meg et godt råd var “Jordmor Ella”.  Ella var jordmora som var på vakt kvelden før jeg fødte mitt første barn.  Hun var jordmoren som tok i mot barn nummer to og tre også, for den saks skyld.  En godt voksen jordmor som nå har vært pensjonist i over 20 år og som jeg har hatt god kontakt med opp igjennom årene.  
Men det gode rådet ga hun meg allerede under vårt første møte, en sen kveldstime på tidlig 90- tall.
Jeg var førstegangs fødende, lå på kur for å sette i gang fødselen. Jeg var over 2 uker på overtid, hadde vært sykmeldt med bekkenløsning den siste måneden, var sliten, lei og hadde nesten gitt opp håpet art denne babyen noen gang skulle dukke opp. (Noen netter i forveien hadde jeg drømt at magen langsomt hadde begynt å krympe til den var helt borte – og jeg ikke var gravid lenger….) 
Vel, Jordmor Ella svinset rundt meg på rommet, og var tryggheten selv.  Vi snakket rolig sammen.  Jeg var nyutdannet radiograf ved sykehuset, hadde arbeidet der i 8 måneder. Hun hadde sikkert arbeidet ved sykehuset siden det åpnet 25 år tidligere. Da kom hun med sitt gode råd.  “Selv om du får barn, og kanskje flere barn etter hvert, så må du ikke redusere stillingsbrøken din.  Du må ikke gå i deltidsfella og arbeide deltid i mange år, det kommer du til å tape på når du blir pensjonist. ”  Jeg syntes det var en rar uttalelse å komme med til en førstegangs fødende.  Burde ikke all fokus være på barnet- og ikke på jobben? Og pensjonspoeng og pensjonisttilværelsen er vel noe av det siste en nyutdannet 24 åring tenker på.

Nå har jeg passert 50. Jeg fikk meg en utdanning og har vært familiens hovedinntektskilde i nesten alle årene. Gamle Gubben Grå er en snill mann, jeg har ikke måttet forlate han  og stå på egne bein, likevel har det kommet godt med at jeg har hatt en utdanning og en sikker inntekt i alle år. 
Og jeg har arbeidet full tid – og vell så det i alle år.  Forhåpentligvis kan jeg nyte pensjonisttilværelsen uten økonomiske bekymringer.

Om jeg fikk levd livet mitt på nytt, ville jeg nok fremdeles ha arbeidet like mye og tatt meg en utdanning som gjorde at jeg kunne være økonomisk uavhengig.  
Men ville jeg gi ungdommen de samme rådene? Jeg vet ikke.  Det finnes mange ting i livet som er viktigere enn  best mulig økonomi og mest mulig penger….

bilder lånt fra google