Det er tid for årets viktigste og vakreste eventyr, lønnsforhandlingene. Med hodet fullt av tall sitter jeg bøyd over exel-ark og notater og er helt i min egen boble.
Lønnsmassen, DVs summen av det alle medlemmene våre har tjent det siste året er på godt over 50 millioner.  Hvis man regner med en lønnsvekst på 2,4% som er liksom årets tall,  Det vil gi en pott til fordeling på sånn ca 1200.000 kr..  Hvis det fordeles flatt på de ca 120 årsverkene vi har vil det bli ca 10.000 kr på hver.
Men skal man bare øke grunnlønna, eller skal man øke kvelds-, natt-, eller helgetilleggene?
Skal alle få like mye, eller skal man gi mer til noen? Til fagstillinger, ledere, de med videreutdanning eller andre med mer-ansvar de ikke får godtgjørelse for?

Hvilke argumenter går inn hos arbeidsgiver? Hvem er så viktige at vi kan få økt vårt oppgjør over de magiske 2,4% ? 
Er det noe i teksten i overenskomsten, det som hos mange andre kalles tariffavtalen som bør endres? vil en slik endring ha noen økonomisk virkning? og i såfall hvor stor? 

Gøy med lokale forhandlinger, men du for en jobb.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jobbe litt mindre og tjene litt mer synger Gatas parlament i en av sine sanger. Og nå i oppløpet til lønnsforhandlingene burde jeg kanskje spille den på full guffe hele tiden. Men nå er det ikke årets lønnsoppgjør som har fått meg til å bruke denne sangteksten som overskrift, men heller den kjensgjerning at det finnes arbeidstakere der ute som ikke helt ser til å fatte at lønn er en betaling for utført arbeid.

I går var det et nyhetsinnslag på radio om at arbeidstakere kunne bli trukket i lønn hvis de ikke møtte på arbeid 18. mai, og at dette kom i grunn overaskende på “mannen i gata”  Jeg synes det er rart at det kommer overraskende på folk at de kan bli trukket i lønn hvis de skulker jobben – uavhengig av dag.  En arbeidsavtale er en avtale mellom to parter, og hvis du uteblir fra arbeidet uten gyldig grunn, ja da bryter du din del av avtalen, og da kan arbeidsgiver bryte sin del som jo er å betale deg lønn. For meg er det ganske logisk.

I dag postet en bekjent av meg en status på Fjesboka at hun dessverre måtte slutte på en bestemt treningsgruppe hun hadde deltatt i , og heretter trene til andre tider, da sjefen hennes ønsket at hun skulle arbeide på det tidspunktet hun pleide å være på trening.
jeg ble glad da jeg så den statusen. For denne bekjente har av forskjellige grunner vært svært lenge utenfor arbeidsmarkedet, og av noen av de samme grunnene er hun kanskje ikke den mest attraktive på arbeidsmarkedet.  Nå virket det som om hun hadde fått seg en jobb, og jeg ble utrolig glad på hennes vegne.
Men de såkalte fb vennene hennes sa at det virket merkelig at en sjef kunne forlange at hun skulle arbeide  akkurat på det tidspunktet hun trente, slik måtte hun da klare og få ordnet, hvis ikke fikk hun vente på en annen jobb. Man kunne da ikke bare skippe treninga på grunn av en jobb. Det var da en utrolig streng sjef. Jeg ble virkelig sjokkert over holdningene til disse såkalte vennene.

det er som min gamle kollega ville ha sagt det: “Alt for mange som mener at  det å jobbe er noe man kan drive med når fritiden har rom for det. “

Endelig tilbake på en PC som virker!
Den gamle PC en har lenge vært kranglete.  Vi har lenge vært uenige om jeg trenger å installere Windows 10,  Fordi jeg har holdt hardt på mitt og ment at jeg som eier er sjefen, har den gamle PCen surnet mer og mer.  Det har dukket opp feil på feil.  Den har blitt så sein at bare å komme inn på nett i det hele tatt har vært bortimot en dags arbeid. Jeg er ikke noe spesielt tålmodig med elektronikk som ikke virker så det har vært mye ærgelse, sinne, frustrasjon og blodtrykkstiging.  Jeg har lurt litt på å spørre min gode venn PC guruen til råds, men har drøyet litt. PCn er gammel. Kanskje på tide å kjøpe ny?

Den endelige avgjørelsen ble tatt forrige helg. Da jeg kom hjem etter en alle tiders arbeidshelg på hytta og fant ut at PC n hadde benyttet tiden alene hjemme til å slette hele harddisken min, så var nok mer enn nok.  Når den da og var så treg at det å søke på Finn ble en umulighet så var PC ns dager talte. Og i dag fikk jeg rota meg innom en Expert butikk og kjøpt ny PC. (Expert har inngått tariffavtale nå, så det er greit å gå dit igjen)

Deilig å være tilbake på en PC som virker.

PS jeg vet at slike elektroniske dingser ikke har egen hjerne eller vilje, det bare virker sånn.

For et paruker siden traff jeg på “Verdens beste pensjonist”.  Tidligere var hun  “Verdens beste kollega” men gikk over til å bli pensjonist for ett års tid sideni en alder av 67 år.  Vi to var radarparet på røntgen, og vi hadde utrolig mange fine og travle vakter sammen. Det er alltid koselig å treffe henne – og jeg savner henne i arbeidshverdagen.

Vel nok om det. Hun har det bra som pensjonist og har nok å ta seg til. Barn, barnebarn og oldebarn nyter godt av at hun ikke arbeider støtt. Og hun har og funnet mer tid til søsken og begynt å gå turer i næromrpdet.   Samtidig som hun savner det sosiale med jobben, og vil gjerne høre nytt om alt og alle på jobben.  Hun avsluttet med å si, “Jeg sluttet i rett tid. Du burde pensjonere deg du og. Å nei, det er jo sant. Du er alt for ung. . Stakkars deg.” Og så kommer den trillende latteren og et stort smil.

Forrige helg på min vandring med Kjøteren traff jeg på en annen tidligere kollega som ble pensjonist for fem år siden. Han arbeidet ved en annen avdeling, men vi hadde en del med hverandre å gjøre. Vi ble stående å prate litt. Han sa “Du bør vente lengst mulig med å pensjonere deg – og begynn med å trappe ned.   Jeg angrer på at jeg gikk av. Jeg burde bare ha redusert stillingen og tatt ut delvis AFP.”  Han ser litt ut i luften og fortsetter.”Jeg kunne ha fortsatt  tore dager i uka frem til i år.”  Så møter han blikket mitt og sier fast “Nei, tenk deg godt om. Det er kjedelig å være pensjonist. Dagene blir så lange og like. Jeg savner det sosiale, menneskene. ”   j

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Da jeg og Kjøteren vandrer videre tenker jeg at de to pensjonistene ga meg to helt forkjellige råd. Og selv om det er lenge til det blir aktuelt for meg, jeg er fremdeles i førtiårene noen måneder til…  så kan man jo reflektere over problemstillingen.
Jeg vet ikke hva som blir riktig for meg. Med min rygg, mitt kne og mine albuer er det vl mest sansynlig at jeg ikke holder ut til jeg blir 67. 
Men jeg er overbevist om at samme vår man går av, mådet være et bevisst valg. Man må gå av når man føler det er riktig – ikke bare fordi “noen” forventer at du skal takke for deg når du blir 62.  Og det aller viktigste. Man må ha en ide om hva man skal bruke dagene til når man ikke skal arbeide lenger. 
Om man da ønsker å vie seg til barnebarn, strikke sokker i gyngestolen, flytte til Spania eller kjøre jorden rundt på motorsykkel

I går var det 29. februar, skuddårsdagen og altså en ekstra dag. En dag som kommer bare hvert fjerde år.  
Og alle vi med  årslønn – ikke timeslønn arbeidet helt gratis.

Jeg vetat jeg kanskje er litt vell kverulant nå. 
Jeg vet at jeg kanskje er litt inspirert av at det nærmer seg det jeg kaller “Årets vakreste eventyr”, nemlig lønnsforhandlingene.  Men tenk litt over det.

Vi har en fast årslønn for å arbeide et fast antall dager.  Når året får en dag ekstra, må vi altså arbeide en dag mer for samme lønn.. Med meg og min utviklede rettferdighetssans irker det ikke rettferdig.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er akkurat som når vi stiller klokka fra sommertid til vintertid. Den natta blir nattevakta en time lenger. Når du har arbeidet til klokka 03.00 – i vpr turnus 4 og en halv time ut i vakta., stiller man bare klokka en time tilbake og har fremdeles 6 timer igjen av vakta. Det blir ei nattevakt på 10,5 timer hvor du kun får betalt for 9,5 av de.

Det med klokkestillinga, sommertid og vintertid, jevner seg muligens ut i det lange løp. Vi stiller jo klokka andre veien og, og da blir nattevakta en time kortere. Men det er jo ikke sikkert det er den samme som er på vakt da.  
Jeg føler prinsippielt at det er mest riktig at man får betalt for den tiden man faktisk arbeider.

Jeg satt i bilen påparkeringsplassen utenfor Kiwi og sjekket sosiale medier på mobilen.  Mitt eget lille friminutt etter en lang arbeidsdag og før helgehandel og hjem til middagslaging og helgerydding..  Noen gikk frobi bilen min på vei til bilen som var parkert ved siden av min og kastet et blikk inn i bilen min. Jeg merket blikket som stoppet opp ett par tre sekunder, og tittet opp og møtte blikket ditt. 

Du gikk bak varebilen for å sette inn varene  Jeg så ned i mobilen et par tre sekunder, kastet et blikk på varebilen ved siden av,Logoen på siden viste at det var firmabilen din. Jeg gikk ut og vi hilste raskt og ble stående og prate.  Først sånne vanlige fraser, “Så, nå er det helga” osv.  
Men tomt small-talk  er liksom ikke oss. 
SMS utvekslingen vi hadde for en tid siden hadde beroliget meg. Det jeg fryktet mest hadde ikke skjedd.  Så selv om du fremdeles var alvorlig syk, kjente jeg ikke panikken. Det var godt å se deg. Godt å se deg i aktivitet – selv om du selv synes at det ikke var stort du orket

Du unskyldte at du var litt på jobb, jeg smilte og sa at jeg trodde det var sunt at du var i aktivitet, så lenge du tok hensyn og ikke overanstrengte deg.
Du nevnte opperasjonen du venter på og som du håper du får snart. Jeg forhørte meg om sykehus, og sa de var flinke.  
Du trengte bekreftelse på at dette kom til å gå bra. At en hjerteopperasjon i grunn var peace  of cace,  Jeg er jo helsearbeider. Jeg kan selvsagt alt og gi den tryggheten. 
Jeg så deg inn i øynene og sa. “Det går nok bra.  Du vet, jeg ble hjerteopperert allerede da jeg var 18.”   Det var gått å se skuldrene som senket seg, Plutselig kom du på at, jeg hadde jo vært gjennom en hjerteopperasjon, og du hadde aldri sett på meg som syk. Jeg var jo som alle andre. Dette kom til å gå bra og du kom til å bli den du alltid har vært.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Det går bra, kjære venn. Du må aldri tro noe annet. Selv om det er mange slags hjerteopperasjoner. Du og jeg har ikke samme hjertelidelse, skal ikke ha samme opperasjon, og det selvsagt er forskell på en ungdom på 18 og en mann i 50 åra.
Men du som aldri har hatt tid til å være syk, trenger ikke bli fortalt alt som kan gå galt, alle komplikasjonene som kan komme, Du trenger bare bekreftelsen på at dette går så bra.
Så skal jeg passe på å stå på sidelinja og heie også de dagene ikke alt går rett vei, de dagene fremgangen går alt for sakte, og når du frustrert finner ut at du ikke orker noen ting.  For til syvende og sist kommer dette til å gå bra. Det må gå bra.

Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt. 

For mange er dette første arbeidsdag etter en lang og velfortjent juleferie.  Mange har vært så heldige og har hatt mer eller mindre fri siden fredag 18. desember.  Jeg kan tenke meg at det skal bli godt å komme i gang igjen.
Jeg har hatt arbeidshelg denne helga, og arbeidet en del i romjula, så jeg kunne glede meg over fridag i dag.  Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn skulle på jobb, men de er selvgående og kommer seg ut dæra uten mas eller hjelp. Yngste Sønn hadde fri, så da lå alt til rette for en rolig morgen uten stress.
Gamle Gubben Grå var så snill at han hentet inn avisene til meg, så alt lå til rette for langdeilig frokost med en tekopp, brødskiver med gulost og avisene. Hverdagslykke.

Klokka 08.16 kom SMS en fra NK.  “Hei.  Har du mulighet for å komme på jobb i dag på dagen ? Hilsen NK”  Jeg kjente irritasjonen komme sigende.  Tenk så deilig det hadde vært å ha en fridag i ny og ne uten å motta slike eller liknende meldinger.   Jeg jobber 100 % stilling. Vervet som tillitsvalgt gjør at det ofte blir litt mer.  Jeg er snart 50 og sliter med flere “vondter”.  Jeg trenger fridagene mine for å få hentet meg inn igjen. 
Jeg prøver å ignorere meldingen. NK kan jo ikke vite at jeg har stått opp og har sett SMS en.  
Neste SMS kommer 08.17. Den er fra NK. Den er likelydende som den forrige. Antakelig skyldtes det en teknisk feil eller litt dobbelt-klikking, men det virker like vel som mas.  Jeg gjemmer telefonen under de uleste avisene, men tankene klarer ikke helt å konsentrere seg om avisartiklene.  
Jeg har jo mulighet. Det er ikke noe annet jeg må.. men jeg har overhode ikke lyst…
Jeg har sagt nei til mye overtid i det siste. Det er muligens min “tur”,  men jeg hadde virkelig sett frem til denne fridagen.
Selvsagt kunne jeg trenge overtidspengene.  Det er liksom ikke noen overflod på kontoen.  

Jeg lot vare å svare på tre timer. Regna med at det ordna seg.  Jeg ville ha fridagen min – og jeg skulle ønske jeg snart kunne få ha en fridag uten å ha dårlig samvittighet for ikke å arbeide overtid.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I går hadde jeg kveldsvakt. Hele formiddagen gikk jeg og små-kikka på telefonen og bare venta på at SMS en skulle tikke inn.

Den har pleid å komme på hver eneste fridag og hver eneste dag jeg ikke starter på jobb klokka 08.00.  Den kom på mandag, da jeg også hadde kveldsvakt.  Sånn rundt 11 tikka den inn “Kan du begynne klokka 14 i dag, en time før.  Det er så mye å gjøre og mange syke..”.
Den kom forrige mandag. Den eneste fridagen jeg hadde den uka -litt før 9.00.  I underkant av 10 timer etter at jeg forlot jobben etter å ha arbeidet hele helga. “Hei. Kan du ta midtvakt i dag? Behøver ikke komme akkurat klokka 10?”
Uka der før kom den tidlig en morgen, litt over 08.00. Jeg hadde arbeidet til 23.00 kvelden før og skulle på jobb til klokka 10.00. “Hei.  Kan du komme litt før i dag. elst så fort som mulig. Alt hjelper.”

Alle de tre gangene sa jeg nei.
Alle de tre gangene fikk jeg dårlig samvittighet.  
Vanligvis har jeg sagt ja når jobben kaller til ekstra innsats, selv om det i grunnen har passet dårlig om jeg har hatt andre avtaler som lett kan endres. Avtaler om en kaffekopp med Datteren eller å kjøre Mamma for å handle.  Vanligvis har jeg sagt ja selv om det var denne dagen jeg og Gamle Gubben Grå var blitt enige om å tapetsere gjestetoalettet. Vanligvis har jeg sagt ja selv om jeg har vært så sliten at alt jeg har lyst til er å ligge rett ut under pelspleddet på sofaen og bare sove.

Men nå har jeg innsett at skal jeg holde ut noen år til. Skal beinet og ryggen henge med noen år til. Skal kroppen ikke bli helt utslitt alt for tidlig, så må jeg ta mer hensyn til meg selv enn til jobben. Jeg er så sliten. glefser til guttene og Gamle Gubben Grå.  

Men jeg har dårlig samvittighet, kikker på telefon med klunp i magen hver gang den gir fra seg et plp. er det fra jobben?  Det er og slitsomt.

Det kom ikke noen SMS eller telefon i går – heldigvis. 

Har vært på landsmøte i fagforeninga denne uka.  Alltid gøy. Mye kjent folk. Noen gode diskusjoner, spennende avstemninger og så valg..  I vårt forbund er det alltid litt korridorsnakk, litt fraksjonering og litt spenning om enkelte verv. Får valgkomiteen det som den vil? Vinner benkeforslag frem?  

I år var det nestlederkabalen som var grunnlaget for spenningen og intrigene. En fraksjon liker ikke valgkomiteens innstilling på 1.nestleder.
Det store ankepunktet var at hun er en svært aktiv dame i Frp, og denne fraksjonen mente det harmoniserte dårlig med å ære 1.nestleder i en fagforening.  
På prinsipielt grunnlag kan jeg si meg enig i det.
Men uansett politisk tilknytting mener jeg 1.nestleder og alle andre med sentrale verv i organisasjonen  må være tro mot den politiske plattformen landsmøtet vedtar. Hvis den ikke er i tråd med 1.nestleders personlige politiske oppfatning er det, slik jeg ser det, 1.nestleders problem og ikke foreningen.

Vel, nok om det. Enhver kan fremme sin kandidat, så er det opp til landsmøte å avgjøre hvem de mener er best kvalifisert, hvem som får flest stemmer.  Så da vi var kommet til valg på sakslista gikk en representant for denne fraksjonen på talerstolen for å fremme sin kandidat..  

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vanligvis pleier man da å rose sin kandidat opp i skyene for å overbevise flest mulig av de stemmeberettiget om at deres kandidat er den beste kandidaten. Men ikke slik denne gangen. Hele innlegget gikk ut på å forklare hvor dårlig kandidat valgkomiteens kandidat var.  Skittkasting kalles slikt.  Først da dirigenten ba om at hun lanserte en kandidat, sa hun raskt navnet på sin kandidat før hun forlot talerstolen.  ikke ett ord ble sagt om hvorfor han eventuelt var en bedre kandidat. Ikke ett ord om hans politiske tilknytting – som jeg tror er rimelig blå han og – selv om kandidaten tilknytting til Frp var det største ankepunktet mot den foreslåtte kandidaten.

Jeg hadde egentlig tenkt å la denne saken gå sin gang. Som medlem av valgkomiteen har jeg vært med på å laget vår innstilling, og kan 100% gå god for den. Samtidig har jeg stor respekt for hun som fremmet forslaget. Hun er en av de i forbundet jeg samarbeider best med. Ei hyggelig dame som jeg har utrolig respekt for. Jeg er heller ikke så veldig glad i Frp. politikk…  Men dette innlegget fikk meg til å se RØDT:
Det er ikke slik det skal gjøres. Ønsker man å fremme en annen kandidat gjør man det ved å rose den man ønsker at  skal få stemmene, man fremhever sin kandidat sine gode sider, gjerne til sammenligning med den man ikke ønsker å ha i vervvet, men man slakter ikke en kandidat for åpen mikrofon fra talerstolen på et landsmøte.

Jeg entret talerstolen.
Sa at selv om kandidaten til 1.nestledervervet står utrolig langt fra meg politisk, så har jeg full tiltro til at hun kan skjøtte vervet på en god måte, og at min stemme ville gå til henne. 
Ganske ubeskjeden vet jeg at jeg  har stor respekt fra mange delegater. Jeg vet at ved å gå opp på talerstolen og tilkjennegi at jeg, røde Brit støtter Frp kandidaten vil det kunne påvirke noen til å stemme itråd med hva jeg sier jeg gjør. 
Valget ga et knepent flertall til Frp kandidaten. Kun en stemme skilte de to kandidatene.  
Så Røde Brit brukte landsmøtet til å sikre en Frp vervet som 1.nestleder…..