Når man er helt på bunn, og så langt nede psykisk og fysisk at man ligger rett ut under et pledd og knapt er, da er det bare en vei videre, og det er oppover.

Mange ganger har jeg stablet medmennesker forsiktig på beina og støttet de på den møysommelige veien oppover, veien tilbake til livet, til gleden og til dager med i det minste grad av solskinn.  Jeg har ingen utdanning i psykologi. Ingen fine titler å smykke meg med.  Men det er givende å se folk få tilbake livsgnisten. Det gir meg mye å få lov til å være med på turen oppover. Men det er tidkrevende arbeid, og til tider ganske frustrerende.  Ikke minst når unødige hindre gjør at hele prosessen rykker tilbake til start.

Forrige fredag var en slik frustrerende dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg så det med en gang jeg leste møtereferatet. Den ene setningen. Den utrolig uheldige kommentaren,.  Få timer senere hadde jeg medmennesket jeg jobber tett med for tiden på tråden. Sinnet, frustrasjon og avmaktsfølelsen hennes var tilbake.  Jeg nådde overhode ikke inn med mine argumenter, mine kommentarer. Det var umulig  å helle olje på opprørt hav. Hele havet sto i brann.  Siden jeg ikke nådde frem til den fornuftige delen av bevisstheten til medmennesket, og siden jeg befant meg på polet for å kjøpe vinflaska til fredagskvelden, sa jeg at jeg ringte opp igjen om to timer.   Det var hverken tid eller sted for samtalen.

En liten setning, og alt arbeidet jeg og flere med meg har nedlagt i denne saken de siste tre månedene føles til liten nytte. En liten setning, seks små ord – og vi er tilbake til start.

Nå har det gått en uke.  Vi har hatt mange samtaler. Vi har sagt at vi ønsker en annen formulering. Antagelig får vi det..  Feilen kan rettes opp.
MEN i en uke har den setningen kvernet inne i hodet til et medmenneske. Kvernet rundt i hodet, dag og natt.

Hun hadde tatt de første skrittene oppover den bratte bakken. Hadde langt igjen til toppen,. Enda så hun den ikke, men hun begynte å tro på at toppen fantes og at hun kanskje kunne komme dit. . Det var tent et ørlite håp i de slitne øynene.
Nå er det sofaen, pleddet og motløsheten som rår. Hun ser ikke lyset. Gardinene er dratt for slik at sola som skinner på klar februarhimmel ikke skal få nå inn.

Jeg sukker stille. Leter etter de rette ordene. Sender de rette mailene. Drar i de rette trådene.  Jeg ser toppen. Jeg vet at vi skal komme dit en gang. Men jeg ser alle stup og heng på veien. Det blir en lang og strabasiøs tur.

En uheldig formulering.  Seks små ord.  Jeg sukker igjen. For dere makt mennesker i maktpossisjoner; Det er lov å bruke hodet.

I dag har gater og torg i hele Norge vært fylt av mennesker som ville vise sin misnøye mot regjeringens forslag til endring av Arbeidsmiljøloven. 

Statsrådens konklusjon var at 1.500.000 mennesker har misforstått hva endringene i arbeidsmiljøloven kan føre til.  Har det aldri falt statsråden inn at det er HAN som har feil forståelse og oss 1.500.000 andre som har rett?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvis “alle de andre” har feil og bare jeg rett – ja da har jeg lært at jeg må ta opp mine egne meninger til revurdering.

Jeg forstår at å endre arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgiver får mer makt over arbeidstakerne gir dere mer partistøtte fra rike bedriftseiere og NHO; men gir det dere støtte fra velgerne?

Mulig det ikke var så mange Høyre folk ute på gater og torg i dag, men en del av Frp velgerne var det sikkert.  De som stemte på partiet for folk flest – og som i dag føler seg mer og mer sviktet.

Kjære Arbeidsminister. Det står respekt av folk som innrømmer at de tok feil og så snur.  Det er fremdeles ikke for sent.

Det skrives mye om mobbing i skolen. Statsministeren har sagt at det er et av de største problemene i norsk skole i dag.  Å ha fokus på dette problemet er riktig og viktig. Men mobbing foregår ikke bare blant barn og unge. Det foregår mobbing og trakassering på norske arbeidsplasser hver eneste dag.

Mens skoleledere og rektorer som regel tar mobbesaker på alvor, selv om de ofte er maktesløse. Så virker det som at mobbing i arbeidslivet omtrent er et tabu belagt tema. Mens en rektor som hevder at hans skole er totalt mobbefri sone blir sett på som både naiv og blåøyd eller ute av stand til å ta inn over seg hva som skjer, finnes det knapt en arbeidsgiver som er villig til å innrømme at mobbing og trakassering foregår på hennes arbeidsplass.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er det meningen at man skal bli så totalt utslitt etter en dag på jobb at man blir liggende under pelspleddet på sofaen hele kvelden?

Er det meningen at vi skal slite med konstant underbemanning fordi det er viktig å holde produksjonen oppe og kostnadene nede?  Jeg jobber ved et sykehus, ikke en produksjonsbedrift.  Hva er det vi produserer? Helse? DRG poeng? eller utslitte arbeidstakere?

2014 var et godt år for oss skriver Administrerende Direktør på Intranettet. I det ligger det at vi går med et solid overskudd.  Et godt år? Fordi mange pasienter har trengt hjelp fra spesialisthelsetjenesten?  Så – i et tenkt tilfelle. Hvis befolkningen holdt seg friske ett år. Ikke knakk ben og armer, fikk kreft eller kjørte ut med motorsykkel. Ville det være et dårlig år?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag har jeg hatt et høyt tempo på jobb.  Holdt produksjonen oppe.  Det har gått i ett, og vi hadde bare en liten matpause sånn rundt klokka 14.00.  Men allikevel kunne  produksjonen vært høyere.  Jeg sto tre minutter ute på gangen og holdt hånden til den engstelige gamle dama før portøren kom og trillet henne videre.  3 minutter hvor jeg ikke produserte noe annet enn omtanke. Slik blir det ikke DRG poeng av.  Og den andre gamle dama. Jeg hadde jo ikke trengt å legge henne på ei båre og kjøre henne i mottak bare fordi hun var så blek og klam og nesten datt ut av rullestolen.  Jeg vet jo at det gjelder å snu pasienten i døra, dreie fra dag til døgn, og ikke å lempe dem opp på bårer å kjøre de i mottak bare fordi de ser litt pjuske ut….

Sykehus burde ikke være produksjonsbedrifter. 
Sykehus burde ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
Sykehus er kunnskapsbedrifter der medarbeiderne bruker sin kompetanse til beste for pasientene. Kompetansebedrifter der medisinskfaglig kompetanse er det som styrer valgene mer enn økonomiske betraktninger. 

Denne dagen har jeg grua meg til lenge.

For meg kommer røntgen ikke til å bli det samme når Verdens Beste Kollega  ikke er der lengre.

At hun ikke skal være en del av hverdagen min lengre, er for meg nesten utenkelig.

Hun luket ut de dårligste bildene mine og gjorde nok sitt til at jeg overlevde prøvetida og fremdeles hadde jobb.

Hun har fora meg når jeg har vært sulten. Når kiosken stengte før jeg fikk kjøpt meg mat, eller jeg ikke rakk frokosten ble brødskiver og vafler lagt foran meg “Spis ” lød ordren,

Hun fullførte setningene mine, og leste tankene mine.  Pasienter har spurt om vi var mor og datter, om vi er søsken, om vi er trillinger .(Hvem tredje trilling var vet vi ikke..) og om vi er gift. 

Hun er den eneste kollegaen her jeg har delt seng med, og den eneste kollegaen som kunne ha kostet meg ekteskapet.  Det med seng var etter en litt sen kveld hvor nachspillet varte litt lenge og jeg hadde lang vei hjem.  Det med ekteskapet var en av hennes gode spøker som ikke helt gikk slik hun hadde tenkt.  Dumt å sette “morsomme” lapper under vindusviskerne på min bil når jeg skal hjem etter nattevakt….

I 25 år har Verdens Beste Kollega vært en selvfølgelig del av hverdagen min. 25 år. Det er mer enn halve livet mitt.  Hun var som en trygg mor da jeg kom ung og ny. En god kollega og vaktpartner når arbeidsdagene har vært på det travleste. Et fantastisk vaktteam. Ikke minst 22. juli 2011 var det godt å ha henne på lab sammen med meg. Dype samtaler har vi hatt mange av på rolige vakter og utrolig mye latter og moro. 

Jeg bytta til meg aftenvakta i kveld.  Ville ha den siste vakta sammen med Verdens Beste Kollega.  Ikke bare for å utsette den siste vakta med henne så lenge som overhode mulig,  men for å se henne gå hjem for siste gang.   Og selv om hun er veldig glad for å bli pensjonist, og har mer enn nok hun har tenkt å bruke tiden på, var det nok rart for henne også å gå ut døra på arbeidsplassen for aller siste gang etter 27 år.

Det ble en fin vakt. Rolig og fredelig med mye tid til mimring, latter og tull.  Flere kollegaer var innom for å ta farvel og gi henne gaver.   Hun har vært en helt spesiell kollega for mange fler enn meg. 
Til slutt var vakta hennes over. Det var på tide å ta farvel. Jeg er ingen klemmer, men Verdens Beste Kollega måtte få en klem  og tøffe meg klarte ikke å skjule  verken klumpen i halsen eller tårene som fant veien nedover kinnet mitt.

Jeg håper Verdens Beste Kollega nå blir Verdens Beste Pensjonist. At hun koser seg med barn, barnebarn og oldebarn. Sover lenge om morgenen, rapper parkeringsplassene til naboene i blokka og virkelig nyter livet.  Det har hun fortjent.

Det var på slutten av kontordagen. Plutselig kom NK inn på kontoret med foldede hender og et bedende blikk.  I og med at NK så vidt jeg vet alltid har vært ateist,  skjønte jeg at noe var i gjerde. “Hva er grunnen for dette bedende oppsynet? Hva er det du har tenkt å forsøke å overtale meg til nå?” spurte jeg for å liksom hjelpe a litt i gang.

Hun svarte raskt og direkte. “Jeg skal ikke be deg om noe, jeg skal beordre deg..” hun krympet seg litt og så litt engstelig ut.  Jeg så ikke opp fra PCn. “Hva skal du beordre meg til?” Jeg kjente hjertet banke litt fortere, og en stemme inne i meg sa; “Ikke julaften, ikke julaften….” NK svarte raskt “Dagvakt 1.juledag” og etter en liten pause “Er det greit?”  1.juledag var langt fra greit.  Jeg kjente tårene svi bak øyelokka.  Jeg snur meg sakte og ser på NK “Siden du nettopp beordret meg, er det uvesentlig om det er greit eller ikke.” Jeg svelget, så hun ikke skulle høre gråten i stemmen “Alt jeg kan si når du har beordret meg er JA VEL.” 

Slik er det nemlig for oss som er helsepersonell. Vi kan til enhver tid beordres på jobb for å ivareta liv og helse , som det heter.   Den beordringsretten gjelder selvsagt også i julehelgen. om det passer eller ikke, vi har ikke lov å nekte..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

NK har innerst inne et hjerte av gull. Vi har arbeidet sammen i snart 25 år og kjenner hverandre godt. Hun så at det ikke var greit.   Men hun måtte ha noen til å dekke en plutselig ledig vakt. Sjefen hadde bedt henne beordre meg. Og, ja. Det er greit. Jeg skal ikke arbeide mye i jula, jeg sier sjelden eller aldri nei og det er sikkert ingen andre som har spesielt lyst ti å dra på jobb før klokka 08.00 1,juledag.  

Men, nei.  det er ikke greit i det hele tatt.  Mamma og Pappa sitter alene på julaften, men ber alle barn, svigerbarn og barnebarn på frokost 1. juledag.  Det betyr så masse for Mamma at alle kommer. Hun har snakket om 1. dagsfrokosten i hele desember.  Dette er julehøytidens topp opplevelse for henne.

Det er ikke greit i det hele tatt. 1,juledag samles hele familien min i Åsa hos Mamma og Pappa. Vi er ikke så ofte samlet hele gjengen Det er så koselig når hele gjengen er samlet. Jeg, mine tre barn, Gamle Gubben Grå, mine to søstre med familier, foreldrene mine 16 stykker med smått og stort  hvis alle kommer.  Jeg vil og være der.

Jeg slår knyttneven i bordet og ser skrått opp på NK; “Er det lov å si Æsj?”  
Det er ikke ment som en unnskyldning for ikke å bli beordret. Beordring er greit å forholde seg til.  Men denne gangen følte jeg behov for å tydeliggjøre at idet ikke alltid er greit for meg heller og bli beordret på jobb.  Jeg følte behov for å  tydeliggjøre at jeg må gi avkall på noe jeg har gledet meg til.  Jeg følte behov for å få henne til å forstå at vi alle har mennesker rundt oss som også blir berørt når noen blir beordret.  I dette tilfellet 16 stykker, selv om kanskje ikke alle savner meg like mye..

“Oldemor” er en kollega. Hun arbeider som assistent, er i slutten av 60-årene, oldemor til to og arbeider full stilling. Selvsagt merker hun alderen, og spesielt finner hun dagvaktene slitsomme. Høy aktivitet, mange baller i lufta og til dels stressende arbeidsforhold. Derfor har hun inngått en avtale med arbeidsgiver, tilrettelegging, om du vil.  Hun arbeider annenhver helg, og to til tre kvelder i uka og derfor færre dagvakter.  Det er en turnus som fungerer for henne, som hun finner mindre belastende enn å gå den “vanlige turnusen med arbeid fjerde hver helg og en kveld i uka i snitt.   Hadde noen forandret turnusen hennes slik at hun fikk færre helger og færre kveldsvakter, det mange kaller mindre vaktbelastning, hadde hun sagt opp på dagen. Det hadde vært for stor arbeidsbelastning for henne.  Heldigvis har vi en sjef som forstår hennes ønsker, og ikke definerer hva “Oldemor” skal  føle belastende.

En annen senior jeg kjenner arbeider en annen helgeturnus enn de andre ved sin avdeling.  Hvor de andre deler helga i to, arbeider han hele helga på en gang. Da slipper han med halvparten så få helger i løpet av året.  En ordning han har hatt i mange år.  Nå mener noen at denne arbeidsformen er så belastende for han, at de ønsker å fjerne denne ordningen.  Men senioren føler ikke ordningen belastende, han tror det vil bli mer belastende å arbeide dobbelt så mange helger som nå. 

Nå må ledere og andre snart forstå at vi mennesker er forskjellige. Det som du føler belastende er ikke sikkert er det samme som jeg føler belastende. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Man snakker mye om et inkluderende arbeidsliv.  Man vil ha inn flere av de som står utenfor arbeidslivet, og man vil legge til rette for at sluttalderen øker.  Men hvis man virkelig ønsker å legge til rette for den enkelte arbeidstaker bør man være lydhør for den enkelte arbeidstagers ønsker og behov.  Skal man utøve IA arbeid i praksis, må man våge å tenke utenfor boksen, og ikke møte arbeidstakeren med forutinntatte holdninger og firkantede løsninger. 

På min arbeidsplass har vi i over ti år praktisert individuelle, tilpassede turnuser. Det er ingen grunnturnus som er lik for alle i bunn. Vi lager en rullerende turnusplan ut fra den enkelte arbeidstakers behov og ønsker, og fordi den enkeltes behov og ønsker endres over tid, evaluerer vi turnusen årlig.   
Jeg skal gi noen eksempler.  Da barna mine var mindre bodde vi i en bygd hvor de bare gikk på skolen annenhver dag de første årene.  da hadde jeg en turnus slik at jeg hadde kveldsvakter, nattevakter eller fri de dagene ungene hadde fri.  På den måten klarte vi å få hverdagen til å gå rundt uten at vi behøvde å ha SFO. 
Jeg hadde mange nattevakter på den tiden. 14 stk. i løpet av en ti ukers turnus.  Nå er jeg eldre. Har problemer med å sove etter nattevakter, og har  kun tre nattevakter i løpet av ti ukers turnusen. 
Vi har kollegaer med barn i kjøre, hente bringe alder når barna har en haug med fritidssysler som skal følges opp som har flere nattevakter og færre kveldsvakter.
Vi har fraskilte småbarnsforeldre som kun har vakt på de ukedagene som barna er hos den andre forelderen, og helgejobbing med partalls mellomrom slik at det og går opp i opp med de helgene barna ikke er hos denne arbeidstakeren.
Vi har kollegaer som alltid har fri den kvelden i uka de er på korøvelse eller spanskkurs.
Noen har lange friperioder, kanskje en uke i løpet av turnusperioden.   Andre har fridagene spredt mer jevnt ut over slik at de nesten har en fridag hver enkelt uke Noen har alltid fri eller aftenvakt etter aftenvakt.  Noen har aldri flere enn to netter på rad, andre har fem netter på rad. 

En slik turnus er litt av en kabal å få til å gå opp første gangen vi lager den, og alle får ikke alle ønskene oppfylt med en gang, men kanskje på sikt. Jeg er for eksempel først i køa for å slippe nattevakter, og kanskje slipper jeg nattevakter allerede til sommeren. Men ved de årlige evalueringene er det kun små endringer, og de pleier vi å klare å få til uten at for mange må forandre for mye på turnusen.
Vi har alltid hatt lavt sykefravær ved avdelingen, men jeg tror bestemt at denne turnusordningen har bidratt til å holde sykefraværet på et lavt nivå.  Når den enkelte får arbeidstiden ordnet etter hva den enkelte finner belastende blir belastningen mindre. 

Kanskje dette er en ide også for din arbeidsplass. Ta gjerne kontakt.