kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Slapp av. Kjerringa har ikke, jeg gjentar ikke gått til anskaffelse av “nakenkjole”. Dere vet disse kjolene som har dukket opp i motebildet de siste årene og som viser mer kropp enn en syltynn bikini-truse fra 80-tallet. Jeg skal spare omverdenen for synet av Kjerringa i all sin prakt. Men på Met-gallaen som gikk av stabelen borte i statene i går, der var det en del nakenkjoler som overlot mer eller mindre enn ingenting til fantasien.

Hva som skjer på moteverdenens største årlige begivenhet borte i New- York er vanligvis ikke noe som interesserer denne kjerringa nevneverdig. Men når Ida Elise Eide Einarsdóttir, moteviter og moteredaktør i KK hevder at nakenkjolene handler om noe mer enn bare kropp.

– Kanskje mer å ta kroppen tilbake som en slags moderne form av feminisme, sier hun.

Ja da begynner tankene å rotere i dette kjerringhode. Er det å vise seg nesten naken offentlig en form for feminisme? Da tror jeg at jeg har misforstått hva feminisme handler om.

Lurer egentlig på hva feministene fra for eksempel 60-tallet mener om disse “nakenkjolene”.
Om disse kvinnene som stormet Narvesen kiosker og lagde pornobål vil kalle det å ikle seg gjennomsiktige nettingkjoler med litt glitter og strass for å fremheve alt fra brystvorter til rumpesprekk er å “ta kroppen tilbake”. At de ser på det å sprade opp den røde løperen nærmest i Evas drakt mens de vrikker på rumpa og strutter med puppa som  feminisme, som kvinnekamp.

Feminisme for meg handler om å bli godtatt for den jeg er ikke hvordan jeg ser ut. Personen Brit som møtes på samme måte som alle andre uavhengig av kjønn.

Jeg aner ikke hvorfor kvinner kler seg naken,  men jeg antar det er for å bli sett. Bli sett, akseptert for sitt ytre – ikke for sin personlighet. Hvordan det kan kalles feminisme forstår jeg ikke.

Noen sier at feminismen er umoderne, eller har endret utseende.
At det ikke leger er noen kvinnekamp i feminismen. ikke noe ønske om likeverd.
At feminisme i dag handler om å få lov til å gå med hijab, niqab eller nakenkjole.
Om å behage mennene enten ved å kle seg naken eller dekke seg til. Litt avhengig av hvilken kultur du befinner deg i.

Kvinnekroppen er vakker. Likevel. Er egentlig en kvinne i en nakenkjole et vakkert syn? Ville hun ikke være like vakker om du ikke så brystvortene eller rumpeprekken? Om hun overlot bare litt til fantasien.  Hvis man vil bli akseptert for den personen man er, er da en nakenkjole riktig antrekk? Ville ikke både menn og kvinner du snakker med være mer opptatt av å se eller se bort, enn å høre på og reflektere over hva du sier?

Folk kan gå kledd i hva de vil for min del. Niqab eller nakenkjole. Deres valg.
For meg vil nakenkjole nok fremstå som det motsatte av feminisme.

Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen.  Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.

Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå.
Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske.
Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.

Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.

Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.

Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut.
I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.

Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret.
Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.

Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.

Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.

Jeg var ute hos Høvdingen i dag. Da jeg drev og satte på kaffe ble jeg var en bevegelse utenfor kjøkkenvinduet. Litt overrasket tittet jeg ut. Hvem drev og lusket på baksiden av huset?

Jeg så rett i den hvite bakparten på et rådyr. Det spratt forbi kjøkkenvinduet og videre bortover langs husveggen. Da det kom ut der solskinnet nådde bakken stoppet det opp en stund før det la seg ned i gresset.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ser du det på bildet over her?

Nå da? Bildet er uklart fordi jeg måtte zoome relativt mye. Det lå der lenge. Stirret litt på meg da jeg kom nær vinduet I iver etter å fotografere, men ble rolig liggende. Det er vel vant mef Høvdingen og vet at han ikke utgjør noen fare.

Det er ikke første gangen vi ser rådyr når vi besøker Høvdingen. Kjør forsiktig! Jeg har noen rådyr gående rundt her. er som regel noe av det siste han sier til oss før vi reiser hjem.

Rådyr, elg og småfugler.  Høvdingen liker å følge med på dem alle. Påpeker ofte hvor godt det er å få bo slik til. For han har det helt klart noe med livskvalitet å gjøre.

Mens jeg trakter kaffen tenker jeg på hvordan jeg skal få kommunebyråkrater og politikere til å forstå at ikke alle eldre ønskes å stues sammen i lettvinne leiligheter i sentrale strøk. At når eldre mennesker ønsker å bo hjemme så lenge som mulig så mener de hjemme. Hjemme der de har bodd kanskje hele livet. Hjemme i skogen, ved fjorden, på gården, i huset eller hvor nå hjemme er og har vært.

Etter reaksjonene på innlegget Trår litt forsiktig…. er jeg engstelig for at Halvorsens Conditori vil bli nedrent av kjerringer, unnskyld kvinner, i sin beste alder som vil bestille sherry og speide forhåpningsfult etter kaffekopper som blir snudd opp ned.  Dette kommer til å bli det stedet hvor toppbloggere møtes de neste ukene, sann mine ord!

En gang i tiden hadde jeg to ideer med denne bloggen. Det ene var å entre bloggtoppen, det andre var å tjene haugevis av gryn. Jeg har så langt verken entret bloggtoppen (men har vært oppe på en tredje plass) eller blitt direkte rik. Jeg tjener til et par kaffe-latte I måneden. Det tenker jeg kommer til å endre seg nå. Altså det med å tjene litt gryn. Om jeg kommer til å entre bloggtoppen gjenstår å se.

Jeg har nemlig skrevet til Halvorsens Konditori og foreslått et aldri så lite samarbeid. Jeg synes de bør rive i både kaffe og Napoleonskake hvis Gamle Gubben Grå og jeg skulle finne på å besøke etablisementet som takk for den store mengden av bloggere og blogglesere som nå vil strømme til stedet. Det blir spennende å se om jeg får svar.

Dette innlegget kan inneholde ord som Kari Engesvik, bloggtreff og Halvorsens Konditori, og siden jeg har forstått at diss tre ordene kan fremkalle reaksjoner hos enkelte advarer jeg leserne først som sist.
Grunnen til at jeg velger dette temaet er fordi Kari Engesvik sin blogg er bloggen som ligger på plassen foran meg. Hennes siste blogginnlegg handler om et bloggtreff, og dette bloggtreffet foregikk på Halvorsens konditori.
De som har fulgt bloggen min en tid forstår da at jeg ved å velge dette temaet bare følger mitt eget konsept og ikke har til hensikt å vikle meg inn i en bloggkrig.

Det i innlegget til Kari som jeg reflekterte mest over var valg av sted for bloggtreffet og ikke de tre kule bloggerne som satt hverandre stevne. Sorry damer, dere er kule og jeg skulle gjerne ha truffet dere alle tre en gang, men Halvorsens Konditori er i mine øyne mer verdt å reflektere over enn at dere koste dere med kake, kaffe og te.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I august var Gamle Gubben Grå og jeg på Oslo-tur. Det er mye som er blitt forandret siden Gamle Gubben Grå vokste opp i hovedstaden i forrige århundre. På vår vandring oppover Karl-Johan etterlyste han stadig steder som ikke fantes lengre og så storøyd på alle nye ting som hadde dukket opp. Det toppet seg for meg da han spurte dørvakta på Svaneapoteket (som var blitt cocktail-bar) og lurte på om Baker Samson og Halvorsens Konditori fremdeles eksisterte. Jeg hadde behov for å føle meg trendy og moderne. Jeg skulle helt klart ikke på Halvorsens Konditori!
Når jeg ser bildene på bloggen til Kari tenker jeg at det kanskje var en feil beslutning av meg. Halvorsens konditori ser ut som et helt perfekt sted for Gamle Gubben Grå og meg. Vi får besøke det neste gang vi er i byen.

I kommentarfeltet til Kari har Apecalypso kommentert:

I gamle dager hadde Halvorsens Konditori rykte som et sted hvor middelaldrende fruer gikk for å treffe “seksuelt tilgjengelige unge menn” i en mer eller mindre profesjonell kontekst.

Denne kommentaren får meg nesten til å sette morgen-teen i halsen. Hadde ikke Gamle Gubben Grå sagt i august da vi hadde en liten disputt om Halvorsens Konditori sagt at det var et sted han og Tante Astrid pleide å frekventere da han var ung? Dette måtte jeg virkelig finne ut av.

Først ser jeg om jeg kan finne ut noe mer om etablissementet Halvorsen Konditori.
Stedet er jo en institusjon.  Det ble grunnlagt allerede i 1881 av Hans Halvorsen. Hans Halvorsen var født i 1840 i Kråkstad i Akershus. Han var sønn av husmann Halvor Olsen og Johanne Hansdatter, og var det nest eldste av deres sju barn.
I 1870 flytta han til Kristiania, og i 1875 finner vi ham i folketellingene som ugift konditorsvenn hos Carl Eduard Günther.

Siden jeg er i gang må jeg jo sjekke denne Günther og. Carl Eduard Günther var født i 1831 i Welbsleben i Preussen. Han var en anerkjent konditor og forretningsmann i Christiania på andre halvparten av 1800-tallet. Han etablerte i 1860 konditori i Kirkegaten 16 hvor han også bodde med familien. Konditoriet flyttet senere til nabogården. Günthers konditori var et av byens fasjonable og best besøkte i byen.  Senere flyttet Günther konditoriet og bopel til Egertorget der de åpnet større og mer prominente lokaler.
Merker meg at Günther sitt konditori etter hvert lå på Egertorget der Baker Samson ligger i dag. Om det er samme bygg vites ikke. Men det var jo det andre konditoriet Gamle Gubben Grå var så opptatt av da vi var i Oslo i august.

Vel, tilbake til Halvorsens Conditori og ryktene fra Apecalypso. Joda. Jeg finner de dokumentert på lokalhistoriske sider. Konditoriet har lenge vært kjent for eldre fruer som tok en sherry og et kakestykke, og det har hatt et rykte for å være et sted hvor unge menn solgte tjenester etter at sherryen var inntatt. De ble kalt «melkebarter», og viste at de var gigoloer ved å snu en tom kaffekopp opp ned; noen versjoner av historien forteller at de la en sukkerbit på den snudde koppen. Hvis en kvinne gjorde det samme gikk de diskret til et egnet sted.

Når du og Tante Astrid var på Halvorsens Conditori pleide dere å drikke sherry da? spør jeg Gamle Gubben Grå som sitter i pysjamasen og nipper til dagens første kaffekopp. Sherry???? Nei! Kakao med krem. sier en litt morgentrøtt Gubbe og skjønner ikke helt hvor Kjerringa er i tankeverden denne morgenen. Ikke snudde dere koppen og stablet sukkerbiter heller? spør jeg.
Gubben ser fremdeles rart på meg. Nei. Snudde kopper har jeg bare hørt om på Tesalongen på toppen av Sten og Strøm.  Og Tante Astrid og jeg var som regel på Samson på Egertorget. Kakao med krem og Napoleonskake. Jeg var et barn, Kjerring. Litt snurt både på egne og salige Tante Astrid sine vegne.

Latteren min fyller Drømmehuset. Jeg har bestemt meg. Ved neste Oslo-tur skal Gamle Gubben Grå og jeg på Halvorsens Conditori. Jeg kommer til å se godt etter både sherryglass, snudde kaffekopper og sukkerbiter.

Helga er over og hverdagen er tilbake. Mange ar fulle avtalebøker og haster av sted. Ser frem til neste helg, neste fridag, neste ferie. Spesielt neste ferie. Da skal vi reise. Reise et eller annet sted og oppleve verden. Jo lengre vekk fra den trivielle hverdagen dess bedre.

Mange lever for disse pausene i hverdagen. Reisene, feriene, fridagene. Tenker vi noen gang over at det er hverdagene som utgjør selve livet? At reisene og feriene er flotte og fine, at fridager er bra men at det er hverdagene som utgjør mesteparten av livet.

Jeg har løpt på den tredemølla selv, knapt hatt tid til å se opp fra avtaleboka mellom alle gjøremål, Noen ganger usikker på om det er vår eller høst. Det pulserende, hektiske, engasjerende livet jeg elsket.
Jo mer hektisk livet er, jo mer viktig er det å få med seg de små øyeblikkene som er der, bare vi tar oss tid til å sanse de.

Stoppe opp ved en strand og dele den tørre bollen du kjøpte på bensinstasjon med endene som svømmer i strandkanten. Ti minutters pause på stranda. Frisk luft. Jeg lover. De ti minuttene vil kanskje være det du husker best av dagen når du legger hodet på puta til kvelds.

Når helsa har sviktet og dagene er lange og grå. Hverdagene og helgene glir over i hverandre. Avtaleboka skriker tom i mot deg og utfordringen er ikke å finne tid, men å ha overskudd og helse til å komme seg over dørstokken.
Det er så lett å bli sittende der inne på sofaen, lettere henslengt mens du apatisk stirrer på serier og forbanner livet og skjebnen. Føler på urettferdigheten over at nettopp du skulle havne her. I et kjedelig liv hvor kroppen din hindrer deg i å gi livet mening. Da, da trenger du disse små pausene enda mer. Og ja. Slike små pauser kan vi alle klare å lage oss.

Noen ganger trenger du ikke lenger enn ut på trammen før dagen føles litt bedre. Og ja, det er lov å drikke saft av de fine glassene.  Sitte ute på tram eller veranda. Trekke frisk luft inn i lungene og nyte lyden av glade barnestemmer, summende fluer og fuglekvitter.
Sofaen er der rett innenfor dørstokken når du trenger den. Når energien er oppbrukt eller ryggen trenger å strekkes ut. Du trenger ikke sitte ute hele dagen, bare så lenge det føles godt.
Men du, skaff deg en god stol på uteplassen din. Det behøver ikke koste skjorta. Kurvstolene på trammen kjøpte vi for over ti år siden. De kostet 70 kr. på et loppemarked. En av de beste investeringer vi har gjort.

Når helsa har sviktet og su ikke lenger orker alt det du gjerne vil gjøre er det viktig å glede seg over det du får gjort i stedet for å dvele ved alt du ikke orker eller får til lenger.
Vi har hus og hage. Det er mye som skulle vært gjort. På lørdag skrapte jeg rekkverket på trammen. Da skal jeg glede meg over det. I går kom endelig bortglemte pelargonier opp fra vinterdvalen. To måneder etter at jeg først begynte å tenke på det.

Små øyeblikk. De er der hele tiden når man lærer seg å legge merke til dem.
Jeg sitter her ved spisebordet med et pledd rundt skuldrene, knotter ned dette blogginnlegget og nyter en god kopp te. Teen fikk jeg i julegave av Yngste Sønn. Vi skriver mai og fremdeles er det julegaven fra Yngste Sønn som holder meg med mine daglige tekopper. Jeg smiler for meg selv og tar en ekstra slurk av den gode teen. I dag er det en pose med masse ingefær som har fått trekke i koppen. Flere hundre teposer, et halvt års forbruk. En flott julegave fra Yngste Sønn som har varmet og gledet meg gjennom hele vinteren og våren.

Man trenger ikke reise rundt halve jordkloden for å oppleve flotte steder. Jeg vil påstå at de fleste av oss har uoppdagede perler i nærområdet. Utvider du omkretsen å lete etter perler i til å være en times reisevei enten med bil eller kollektivt regner jeg med at opplevelsene står i kø for de fleste av oss.
Du trenger ikke en ukes ferie for å finne gode opplevelser. Det holder med en fridag, eller noen ganger ikke mer enn ett par ettermiddagstimer.

Ikke trenger du tømme sparekontoen heller. En liten utflukt behøver ikke koste skjorta. Og om du ikke er typen som liker å bestige topper eller forville deg i granskogen finnes det nok av urbane perler også. Bildet under her er fra Gulskogen Gård. En liten perle i nabobyen Drammen.

Jeg sier ikke at folk skal slutte å reise, slutte med å glede seg til eksotiske ferier. Jeg har selv vært i Kairo, Venezia og Cannes. Jeg liker å reise, og gjør det gjerne igjen.

Det jeg prøver å formidle er at man kan ikke leve bare for de store opplevelsene og de eksotiske reisene.
Livet består stort sett av alle dagene i mellom disse høydepunktene.  Jeg ønsker å vise at det er mulig å lage seg fine øyeblikk og gode opplevelser også i hverdagen. At de ligger der rett foran oss. Det er bare opp til oss å gripe dem og ta vare på dem.

Lag deg en fin dag. Det fortjener du.

I dag har vært en heller rolig dag her i Drømmehuset.  Etter en tur med hundene er vel litt oppvask og det å få pelargoniene opp etter vinterdvalen det eneste jeg kan skryte på meg av aktivitet. Ja, og lit restitusjon på sofaen sammen med et pelspledd og Charlie Chihuahua. Det går kanskje ikke under begrepet aktivitet.

Leser i nyhetene at Espen Bart Eide har blitt “lurt” med på et bilde sammen med en Palestina-demonstrant med en knall-rød plakat hvor det står Fuck Israel, Fuck capitalism, Fuck Nato.
Ja, ja Barth Eide er ikke den eneste mannlige politikeren som har smilt blidt inn i kameraet uten å feste seg så nøye med omgivelsene når en vakker kvinne spør han om det. At de aldri lærer….

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Midtøsten-ekspert og professor Hilde Henriksen Waage er ikke videre imponert over Palestina-aktivisten sin framgangsmåte.
Jeg derimot er ikke videre imponert over statsrådens oppfattelsesevne.
Bildet ble tatt 1. mai. Barth Eide holdt flere taler i Grenlandsområdet og Mona Osman, kvinnen på bildet  hadde møtt opp for å demonstrere mot utenriksministeren og regjeringa.
Et godt tips til Barth Eide til en senere anledning; Hvis folk møter opp for å demonstrere mot deg er det mulig det ikke er fordi de er de største fans når de ber deg posere på et bilde sammen med dem. Palestinaskjerfet hun har om skuldrene burde være indikasjon på at hun kanskje ikke er imponert over utenriksministerens arbeid i Palestina-konflikten.

Tuva Bogsnes som er kommunikasjonssjef i UD er den som må svare for Statsråden. Hun forteller at Barth Eide ikke kan huske å ha sett plakaten. Jeg er litt usikker på om det i så fall er synet eller hukommelsen det er noe galt med. Han står side om side med dama som holder en relativt stor, rød plakat og smiler inn i kameraet.

Kommunikasjonssjefen kommuniserer videre at utenriksministeren og Norge verken er mot Israel, kapitalismen eller NATO. Kjekt å vite, men det var egentlig ikke noe nytt.

Finnes det noe mer erke-norskt enn søndagstur? Jeg tror ikke det.

I dag ville ikke Gamle Gubben Grå være med på søndagstur mef hundene. Han var verken ferdig med papiravisene fra lørdag eller frokosten sin da jeg begynte å mase om tur. Så hundene og jeg dro alene.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Vi dro til en plass ved Randselva hvor jeg ikke har vært på noen år. Forandringer hadde skjedd. Det var blitt ryddet en del. Var mer åpent og mindre kratt, og det var satt opp en gapahuk. Mulig mest i bruk av fiskere.

Nå vet jeg et sted jeg kan invitere med meg Gamle Gubben Grå en dag han er litt mer lysten på å være med på tur.

Sukk, stønn, akk o ve. For tredje gang denne uka skal jeg sitte her å reflektere over den samme gamle ukemenyen. Smørdampa grønnkål og skinnstekt hyse, hvor spennende er det? Hvor mange refleksjoner klarer ei kjerring å trykke ut av seg om kjøttkaker? Beklager, men selv denne kjerringa har sine begrensninger.

Så i dag lar jeg ukemeny være ukemeny og velger å skrive om noe helt annet. Om uttalelsen til Rød Ungdom lederen for eksempel. Det er ikke til å stikke under en stol at den fikk meg til å sette morgenteen i halsen i går morges. Det å kalle Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Nicolai Tangen for terrorister var så drøyt at jeg lurer på hva som er Amrit Kaur sin egentlige plan. Å være med å bygge et parti, eller å rive det fra hverandre?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Nå har Amrit Kaur slettet videoen og beklaget uttalelsene sine. Lagt seg flat som det heter i politikken. Mulig det var et resultat av ungdommelig dumskap.
Det triste er at skaden alt er skjedd.  Det er ikke bare Rød Ungdom lederen som må stå ansvarlig for disse uttalelsene. Det må alle vi som er med i Rødt, og det kommer vi til å måtte i uker, måneder ja sikkert langt inn i neste års valgkamp.

Jeg liker å stå på stand på torget, møte velgere og de som absolutt ikke stemmer på Rødt ansikt til ansikt. Diskutere politikk med de som ønsker det. Forklare hva vi mener for de som lurer og prøve å få engstelige folk til å forstå at Rødt har endra seg en del fra Akp-ml  tida. At vi er et seriøst parti med seriøse løsninger på samfunnsutfordringene.
I går var jeg glad for at jeg ikke skulle stå på stand. At jeg ikke måtte stå der å få voksen-kjeft av opprørte folk fordi en ungdomspolitiker har slengt ut av seg en påstand jeg overhode ikke står inne for. En påstand jeg tvert i mot tar direkte avstand fra. Å kalle Støre, Stoltenberg og Tangen for terrorister er ikke bare dumt det er direkte kunnskapsløst.

Terrorisme er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og dermed påvirke politikk. Terrorisme er derfor en politisk strategi som kombinerer vold og kommunikasjon. Å skremme befolkningen og påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade.
Ingen av de tre herrene har brukt vold mot sivile på Gaza for å skape frykt.  De har ikke forsøkt i særlig grad å påvirke Israel til å stoppe folkemordet. De har vært heller utydelige i sin kommunikasjon.
Den berettigede kritikken man retter mot de tre er ikke kritikk av hva de har gjort, men mer en kritikk av hva de ikke har gjort. Man kritiserer de for unnfallenhet, for ikke å gjøre noe – i det minste ikke gjøre nok.
Det er ikke terrorisme, det er feighet.

Disse søylene – og alle de andre –  som står på Utøya-kaia er vitnesbyrd om terrorisme. Der ble ungdomspolitikere som Amrit Kaur skutt og drept ene og alene fordi de var på en leir for ungdomspolitikere i nettopp Arbeiderpartiet. Partiet Støre og Stoltenberg tilhører.   Det begynner å bli noen år siden 2011. Amrit Kaur var bare et barn i 2011, likevel vil jeg anta at hun har fått med seg hva som skjedde på Utøya for 13 år siden.

Det som har skjedd og skjer på Gaza er grusomt. Vi er mange som ønsker at folkemordet skal ta slutt, at det skulle ha tatt slutt for lenge siden. At verdenssamfunnet må reagere. At unnfallenheten til norske så vel som internasjonale ledere er provoserende.
Vi er mange som har lyst til å skrike høyt og vekke dem til handling. Folkemordet må ta slutt – NÅ!!
Vi er mange som ønsker å ansvarliggjøre  verdens ledere for at de ikke tar de grep de har mulighet til å ta for å få slutt på folkemordet.
Jeg er altså enig med Kaur i saken hun ønsket å få fokus på.
Det er bare at virkemiddelet ble så feil – og faktisk virker mot sin hensikt,

For hvem er folk sinte og opprørte over nå? Det er ikke Støre, Tangen og Stoltenberg. Folk er ikke sinte på ledere som passivt sitter og ser på at folkemord skjer. Folk er sinte på Rød Ungdom, på Rødt, på meg og alle oss andre som fronter Rødt sin politikk på storting, i fylkesting, kommunestyrer eller ute på stand på torget. Vi kommer til å måtte forklare at Kaur sine uttalelser ikke er uttrykk for Rødt sin politikk i uker, måneder ja sikkert i flere år. Vi kommer til å nok en gang trekke pusten og forsøke å forklare hva Rødt sin politikk er mens vi blir æreskjelt av den vanlige mann i gata.
Vi kommer til å måtte ta så mange dumme, unødvendige diskusjoner om hva terrorisme er når vi heller vil snakke om strømpriser og mangelen på sykehjemsplasser.

Det har kommet signaler på at flere i Rødt vurderer å melde seg ut av partiet. Jeg håper de revurderer det, Rødt står for akkurat den samme politikken som vi gjorde for et år siden. Som vi gikk til valg på sist høst. En uttalelse fra den nye lederen i Rød Ungdom endrer ikke på det.

Jeg håper Amrit Kaur og Rød Ungdom vil være med å styrke partiet og få frem politikken vår. Ikke å rive partiet fra hverandre og ødelegge det. Vær gjerne kritiske til partiledelsen og mer radikale enn moderpartiet. Det skal gjerne et ungdomsparti være. Men en god huskeregel er alltid å sjekke at hjernen er tilkoblet før man uttaler seg offentlig. Det er ofte lurt å la de gode formuleringene du har tenkt ut mens du er litt høy på deg selv etter en tur i glattcella få en ekstra runde i hjernevinningene før du trykker publiser.

(Det siste rådet er kun basert på teoretisk synsing. Denne kjerringa har aldri hatt noe opphold på glattcelle.)

Plassen på mange av våre kirkegårder og gravlunder begynner å fylles. Om 25–30 år vil det ifølge SSB dø 20.000 flere i året enn det gjør i dag.  Problemet er altså økende.

En grav har som regel en fredningstid på 20 år. Det kan etter to tiår søkes om å fortsette gravfestet, eller man kan slette graven. Jeg synes det ville være trist hvis graver som regel ble sletter etter 20 år. Ikke bare av hensyn til de pårørende, men og av historiske og kulturhistoriske hensyn. Når jeg er på kirkegårder liker jeg å gå og lese på gamle gravstener. De rommer ofte mye historie. Her hviler Gaardbruker Johan Andersen og hustru Anna født Ruud…. for eksempel. Eller du kan se at mange i en familie har dødd i løpet av få dager, og undres over hva som skjedde.

Flere og flere velger urnegrav og bisettelse i stedet for kistegrav og begravelse. Det letter problemet med plassmangel noe, da urnegraver er mindre enn kistegraver. Men på sikt vil nok heller ikke dette være nok til å løse utfordringene.

Det blir samtidig færre som begraves i familiegraver. Man bor ikke lenger alltid på samme sted som der foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde sitt liv og virke.

Nye løsninger vil etter hvert tvinge seg frem. En løsning er urnegraver uten gravminne. Jeg tror det heter det. En sten, eller annen form for støtte med en universal tekst som Hvil i fred. og et blomsterbed, mulighet for å sette fra seg en blomsterbukett eller tenne et lys. Og så er urner gravd ned rundt. Man vet ikke hvor mange eller hvem. Vi har noen av våre kjære i en slik gravlund. Det var deres ønske. Jeg synes det er kaldt og upersonlig. Jeg føler for å ha et gravsted med navn, fødsels- og dødsdato. Urnegrav går greit. Gamle Gubben Grå har tatt den samtalen for mange år siden. Jeg vil ha bisettelse, han begravelse. Det respekteres.

Foto: Håvard J. Russnes

I 2021 ble loven endret. Det er ikke lenger noe krav om at en urne skal være dekket av jord.  Det åpner muligheten for nye gravskikker. Dette leste jeg i en artikkel her om dagen. Notodden har fått landets første urnevegg. den dere ser på bildet over.  Dette var en så flott løsning og et stilrent og flott monument som viste de avdøde den respekt jeg mener de fortjener. Her er det og plass til inskripsjon av navn og dato på plata foran hver urnegrav. En god løsning etter mitt syn. De etterlatte behøver ikke å stå krumbøyd å stelle et blomsterbed, men kan sitte på en krakk med navnet til den avdøde i forkant, minnes og finne roen.

Nå følger flere kommuner etter. Bergen har klar en urnevegg i løpet av året. Oslo gjenåpner et urnehus. Det er også godkjent en urnevegg i Tønsberg.

Kommunene ser store besparelser i både penger og areal. Notodden sin urnevegg ble bygget for halvannen million kroner. Der vil det bli plass til minst 400 døde – fordelt på bare rundt 20 kvadratmeter.
Sagt på en annen måte: På et areal som rommer fire kistegraver, kan det nå gravlegges minst 100 ganger flere. Kostnaden pr. grav blir kuttet kraftig.

En løsning som er rimeligere for kommunen, som løser utfordringene med plassmangel og som fremdeles evner å behandle de avdøde med den respekt de fortjener, som lokalpolitiker ser jeg at dette er en løsning jeg vil fremme når behovet melder seg ved våre kirkegårder. Jeg vet det begynner å bli litt fullt på et par. Dette synes jeg virkelig var en god løsning.

Ja, så god er den at jeg straks viste bildet av urenveggen til Gamle Gubben Grå og fortalte at hvis en slik urnevegg ble reist på Hønefoss kirkegård var det et gravsted for meg. Jeg skrev og til Håvard Russnes, kirkevergen på Notodden, og spurte om lov til å bruke bildet hans på bloggen min, noe jeg fikk lov til.  Slik jeg ser det var dette en utrolig god løsning på et økende problem.