Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen.  Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.

Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå.
Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske.
Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.

Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.

Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.

Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut.
I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.

Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret.
Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.

Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.

Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.