Da vi bodde i huset i skogen hadde vi en katt. Eller vi hadde to katter etter hverandre. Først hadde vi Mao som døde etter å ha fått punktert lunga etter et slagsmål med noe vi tror må ha vært en grevling. Etterpå fikk vi Pinky, og det er Pinky denne historien skal handle om.
Pinky fikk navnet sitt fordi Gamle Gubben Grå hevdet at katta var rosa da vi fikk han. Den var vel mer rødbrun enn direkte rosa, og en flott katt jeg mistenker for å ha ganske mye rasekatt i seg.
Pinky er den mest spesielle katta jeg noen sinne har vært borte i. Han hadde en lang pjuske-hale som han gjerne var i en krøll på ryggen. Du vet omtrent som en elghund.
Det var helt klart at Pinky så på seg selv som kongen og overhode i huset, og at vi andre som bodde der var mest som tjenere å regne. Han hoppet opp på bordet og stjal servelaten av brødskiva mi mens jeg hadde den halvveis inn i munnen. Etterpå hoppet han raskt ned og gikk mot verandadøra med raske skritt sikker på at jeg kom til å slippe han ut så han kunne nyte måltidet sitt på verandaen. Vel, at han skulle ut var vi i det meste enige om….
Et par ganger når jeg lå på sofaen og sov etter nattevakt, og Pinky våknet etter å ha sovet i den andre sofaen eller godstolen til Gamle Gubben Grå var han ikke fornøyd hvis ikke jeg straks og med en gang sto opp og gikk på kjøkkenet og fylte opp matskålen hans med fersk, ny mat. Han pleide å gå på kjøkkenet å forsøke seg med et par sure mjau. Hvis ikke det fikk meg til å reagere, hoppet han opp på armlenet til sofaen jeg lå og sov i. Det armlenet som var nærmest hodet mitt selvsagt, Så tok han og fylte gapet sitt med en stor tust av håret mitt, og hoppet raskt ned fra sofaen og begynte å gå i retning kjøkkenet som om han ville hale meg med seg etter håret.
Vel, hårdotter løsner før kjerringer klarer å løsrive seg fra sofaen. Og ville kjerringhyl fikk katta til å miste litt av taket.
Da vi skulle flytte fra huset i skogen til Drømmehuset var Pinky motvillig med på flyttelasset. Han ble kjørt i min bil de fem milene, og det var et svare katteleven hele veien. Han mjauet, freste og gikk lettere amok inne i buret. Han var ikke vant til verken bur eller bilkjøring. Yngste Sønn var med på turen og skulle forsøke å snakke beroligende til katta, stryke han over pelsen osv. Alt var nytteløst.
Vi stoppet og lot han gå ut av buret. Håpet at han kunne roe seg i baksetet sammen med Yngste Sønn. Han roet seg litt, men lå i en krok og freste.
Da vi kom frem hit til Drømmehuset åpnet vi alle dørene på bilen slik at han kunne hoppe ut når han ville det. Parkerte rett ved trammen og plasserte mat og vann i de kjente skålene på trammen slim at han så de. Så holdt vi oss litt på avstand slik at Pinky kunne komme ut av bilen når han var klar for det. og gi han litt ro på veien inn i huset.
Etter få minutter hoppet han ut av bilen, men han gikk ikke opp på trammen. Derimot pilte han rett under terrassen. Langt under terrassen. Jeg flytte matskålen under terrassen, og tenkte vi måtte la katta få litt fred, men samtidig passe på så han ikke gikk sin vei.
Men selvsagt var det det han gjorde. Etter mindre enn ti minutter var han på vei over plenen med halen i en stolt krøll på ryggen og hevet hode.
Jeg ropte til han fra trammen “Ikke gå, Pinky!” og lokket. Katten stoppet, snudde seg og sendte meg et blikk som nesten fikk hjertet mitt til å stoppe. Så snudde han på ny på hodet, satte halen til vers. Gikk med majestetisk holdning gjennom staudebedet og forsvant under gjerdet og videre oppover forbi nabohuset og mot skogen.
Ungene løp etter, men katten var som sunket i jorden. De løp og lette, ropte og lokket. Men vi fant ingen Pinky. Vi hengte opp plakater i nabolaget, og på steder folk ferdes på strekningen mellom Drømmehuset og huset i skogen. Vi så etter han langs veien, og i vårt gamle nabolag. Og vi ba våre gamle naboer si i fra hvis han dukket opp.
Vi var selv en del i Huset i Skogen de neste ukene. Tømte huset og gjorde det klart for visning. Men vi så ikke noe Pinky verken der eller her eller midt i mellom.
Et par gamle naboer sa at de hadde sett han hos “Kattemannen” En mann som hadde huset fullt av katter. Vi vet ikke om det er sant. Kattemannen var en slik mann som ikke alltid, eller i grunnen svært sjelden, svarte når man snakket til han. Han var ikke farlig på noen måte, men han hadde psykiske problemer som gjorde at han hadde sluttet å snakke. Jeg håper Pinky hadde funnet veien “hjem” og var hos “Kattemannen” Da hadde han det godt.
I går, da jeg kom kjørende hjem fra Kiwi lå det en rødbrun langhåret katt i innkjørselen til naboen. En slikkatt har jeg ikke sett her på feltet siden vi flyttet inn, og jeg tenkte automatisk Pinky!!!!
Tresekunder senere var jeg selvsagt klar over hvor dum den ideen var.
Det er 13 år siden vi flyttet hit til Drømmehuset. 13 år siden Pinky forsvant. Pinky var ikke en kattunge da han forsvant vi hadde hatt han ett par, tre år. Katter kan sikkert bli 15 år i enkelte tilfeller. Men Pinky var her i toppen en time. Kanskje bare en halvtime. Han ville aldri se på dette som “hjem” eller noe han ville “finne tilbake til”.
Likevel klarte jeg ikke å la være å gå bort til katten etter at jeg hadde parkert bilen. Han merket ikke at jeg kom, før jeg var like innpå han. Selv om jeg lokket. Jeg forsto at dette sikkert var en av de kattene til de nye naboene nede i veien. De hadde sendt ut nabovarsel om at en av kattene deres var døv, og ikke ville reagere hvis vi skrek og ropte for å jage den bort. Hvis den var til sjenanse skulle vi heller ringe dem, og et telefonnummer.
Da han endelig ble var meg, så han på meg med et undrende, søvnig blikk. Det var helt klart ikke Pinky, men en annen og ganske ung katt. Den snuste på hånden min, og jeg fikk lov å klappe den litt før jeg snudde og gikk hjem igjen. Flott pus, men ikke Pinky,,,,,
