.Fløyelskjolen er på. Jeg har rødvin i glasset. Gamle Gubben Grå og jeg har nettopp spist. Røkelaks med ostekrem og godt brød. En flaske med bobler ligger i kjøleskapet. Den spretter vi når vi går inn i det nye året. Nyttårsfeiring i tosomhet er helt ok. Ja, jeg føler faktisk at i år er det godt.
Jeg har kost meg med å lage mat til oss to. Den ble ikke perfekt, men den ble i høyeste grad spiselig. Urteoljen jeg har laget og som skulle ringles over retten rett før servering ble glemt. De hadde ikke granateple da Gamle gubben Grå handlet mat i dag. Ikke i går heller, så vi bare droppet det. Gir ikke så mye smak, selv om den lille, syrlige smaken nok hadde gjort retten enda et lite hakk bedre. Vel, verden er ikke perfekt. Ikke min matlagning heller.
Gamle Gubben Grå dupper litt borte i sofaen. Vi har blitt gamle. Før var det gjester og fest på en dag som denne. Nå sitter vi og dupper med hodet så fort vi er ferdige med å høre Kongens tale. Jeg smiler for meg selv. Er vi virkelig blitt så gamle?
I går sendte noen meg bilder og minner fra 1986. Jeg var 20 år på de bildene. Helt i starten på voksenlivet. De bildene var tatt for nesten 40 år siden. Likevel husker jeg øyeblikkene de ble tatt nesten som om det var i går, eller i det minste i fjor eller året før det.
Nyttårsaften 1990 forlovet Gamle Gubben Grå og jeg oss. Det er 34 år siden i kveld. Hvor har egentlig alle de årene blitt av?
Gamle Gubben Grå har våknet der borte i sofaen. Vi er ikke modne for alderdommen ennå, og kommer garantert til å være oppe til godt over midnatt. Må nok det hvis vi skal ha håp om å få med hundene ut på kveldstur. Kidd er ikke glad i fyrverkeri. Heldigvis har det vært rolig den siste timen.
Jeg får ta med meg vinglasset og sette meg foran peisen sammen med Gamle Gubben Grå. Så blogger jeg mer til neste år.
Det finnes grenser for hvor mye selv jeg klarer å reflektere over temaet medisterkaker, så jeg dropper å gjøre meg så mange tanker om ukemeny-innlegget som ligger over bloggen min på toppbloggerlista i dag. Jeg kommer i steder med en oppsummering og refleksjoner over året som snart er over, og det nye som venter.
De siste årene har jeg delt ut karakterer til året som har gått. 2021 med ankelbrudd og slutt på det hektiske pulserende livet jeg elsket fikk 2. 2022 fikk 4 ser jeg, og 2023 fikk karakteren 3+. Året 2024 er jeg tilbake på 2, kanskje til nød 2+
Det har vært mange fine opplevelser, også i 2024, men det som har påvirket meg mest i året som har gått er kreftdiagnosen Gamle Gubben Grå fikk i juni. Den gjør at året ikke skårer så høyt. Det ser ut til at det går bra, alt har gått etter boka så langt. Jeg krysser fingrene og håper at det skal fortsette slik. Samtidig er kreft en lumsk sykdom, det har 30 år i helsevesenet lært meg. Jeg klarer ikke puste lettet ut ennå, selv om det har gått langt bedre enn jeg fryktet da vi fikk diagnosen. I mine mørkeste øyeblikk, før vi fikk greie på at det ikke var spredning, så var jeg redd for at jeg var enke i løpet av året. Nå gikk det heldigvis ikke slik. Behandling og oppfølging ser det ut som virker slik legene håpet. Jeg håper og tror at i løpet av 2025 er Gamle Gubben Grå helt som før igjen.
Bloggåret har vel og vært på det jevne. Burde hatt en skarpere penn, men folk er jo så lett-krenka at det nesten er umulig å signalisere uenighet uten å bli beskyldt for trakassering. Bare det at jeg nå sitter og sletter forslag på forslag på hvordan fortsette dette innlegget uten å tråkke noen på tærne sier vel sitt.
Avsnittet over skrev jeg nyttårsaften i fjor. Det sier ganske mye om hvorfor pennen min kanskje ikke har vært så skarp dette året heller. Fremdeles er jeg redd for å tråkke noen med litt vel ømme tær på tærne. Jeg liker ikke å såre mennesker, og når selv det å påpeke uenighet er trakassering ja da har det lagt en hvis brems på hva jeg publiserer av tanker og meninger. I dag fikk jeg prisen Årets meningsytrer i Gryxen Awards. Jeg tar det som et tegn på et noen liker å lese kjerringtankene mine. Så kanskje tør jeg tilkjennegi litt mer meninger i 2025, og ikke være så engstelig for at lettkrenka sjeler skal få pustebesvær.
En av grunnene til at 2023 fikk karakteren 3+ var verden rundt meg. Det var dyrtid, krig og elendighet. Det har ikke blitt stort bedre i løpet av året. Heller tvert i mot. Israel kommer ikke til å gi seg før Gaza er jevnet med jorden og alle palestinere drept. skrev jeg for ett år siden. Det finnes nok fremdeles palestinere, men det tynnes i rekkene. I august, for fire måneder siden, var over 40.000 palestinere drept i denne krigen. I jula ble det siste fungerende sykehuset ødelagt. Det er også opprør, bråk og krig i Libanon og Syria som har blusset opp i 2024. Ukraina krigen har snart vart i tre år. Verden har absolutt ikke blitt et fredeligere sted. Tror ikke det bedres ved at Donald Trump overtar presidentsete i USA rett over nytt år. Det er en del forhold i verden som gjør at jeg ikke har den helt store troe på at 2025 skal bli et så mye bedre år, sånn internasjonalt sett.
Går vi så til den hjemlige arena, så gir det jo et lite håp i mørket at det er Stortingsvalg til høsten. Den sittende regjering har vist med all tydelighet at den er moden for utskiftning. Utfordringen der er at de mest reelle alternativene, Erna Solberg og Høyre eller Listhaug og Frp absolutt ikke er et bedre valg. Det blir som å gå fra asken til ilden. Skattelette til de største formuene er ikke det som vil løse fattigdomskrisen i Norge. En ny borgerlig regjering med et sterkt Frp vil bare forsterke utviklingen til et mer egoistisk samfunn hvor folk blir mer og mer selvsentrert. Et lettkrenka folk som setter seg selv i sentrum og definerer seg selv som verdens midte. En samfunnsutvikling som skremmer meg. Hvor er det blitt av fellesskapsfølelsen, samholdet, det å løfte i flokk eller et så gammeldags ord som solidaritet?
Selv om jeg ikke har helt trua på at verden skal utvikle seg til å bli et bedre sted i 2025, har jeg jo ikke mistet håpet. Kriger og konflikter får jeg ikke gjort så mye med, annet enn å heie på alle som ønsker fred.
Stortingsvalget vil jeg gjøre alt jeg kan for å påvirke slik at vi får et så sterkt Rødt som mulig. Tenk dere Marie Sneve Martiniussen som statsminister. Det hadde vært noe! Eller kanskje som finansminister. Den dama er rå på tall. En regjering bestående av AP, Rødt g Sv. Det hadde vært noe! En regjering som kunne styre landet etter sosialdemokratisk politikk hvor man får bukt med fattigdomskrisa, får ned renta og gjør at vanlige folk får det bedre, slik på ordentlig. Det er håpet, og det håpet skal jeg bidra det jeg kan til å oppfylle.
Sånn helt på privaten så er planen å fylle 2025 med flest mulige gode opplevelser for meg og mine. Det behøver ikke være lange reiser eller storslåtte kulturopplevelser, men like mye lufteturer med hundene i nærområdet, kaffe-latte på stamstedet, gode samtaler med gode venner…. Jeg skal bidra det jeg kan til å gjøre 2025 til et bra år for meg og de rundt meg.
Det er nesten så jeg tar å spretter flaska med musserende Gamle Gubben Grå og jeg har tenkt å skåle det nye året inn med allerede i kveld. For vet dere hva? Jeg har vunnet prisen Årets meningsytrer i Gryxen Awarda 2024!! Tusen takk til alle som har stemt på meg. Denne hedersprisen setter jeg virkelig pris på!
Riktignok er jeg ikke alene om å motta denne prisen. Jeg deler den med selveste Gry Henriksen! Er det ei som kommer med meningsytringer det virkelig står respekt av, så er det den dama der! Bare å bli nevnt i samme åndedrag som henne er en ære. Den dama har friske meninger, og takler også at ikke alle i kommentarfeltet er enig. Blir ikke snurt eller sur om hun blir motsagt. Jeg tror faktisk dama i likhet med meg liker debatt – også i kommentarfeltet.
Årets meningsytrer… Jeg smaker litt på tittelen. Det smaker bra! Jeg liker å være en som ytrer meninger. Det er jo litt av grunnen til at jeg blogger. At jeg får luftet Kjerringtankene jeg går og tenker. Så å motta denne prisen inspirerer til å komme med flere innlegg hvor meningene mine kommer frem, i stedet for alt for mange innlegg om ukemenyer og mat.
Nok en gang Tusen Takk til alle som stemte på meg. Denne prisen gjorde godt å motta.
Fy flate! Jeg elsker jula! skriver Monica på sin blogg, og jeg er så hjertens enig. Sånn bortsett fra at jeg ikke ville uttrykke meg slik. Fy flate er en forsterkning av uttalelse, som det selvsagt er helt ok å bruke, men jeg føler ikke for å bruke slike uttrykk for å beskrive en kristen høytid, som jula jo egentlig er.
Man kan kalle det solsnu å nekte barna å synge Glade jul eller delta i skolegudstjeneste så mye man vil, men en kristen høytid blir det like fult. Jeg har aldri helt forstått denne trangen enkelte har til å ta vise hvor sterkt de tar avstand fra julens buskap, samtidig som de makser julefeiringa fra starten av november, går bananas på julehandel og tar det som en selvfølge at de skal ha fri fra jobb hele romjula pluss alle inneklemte dager de klarer å finne.
Hvor mye religion man legger i julefeiringa er opp til den enkelte, men ikke vær så til de grader historieløs at man ikke erkjenner at det er Jesus fødsel som er opphavet til denne markeringen.
OK, jeg vet at vi har feiret Jol ved disse tider i “uminnelige” tider her i landet. Lenge før Olav Den Hellige kristnet landet. Men er det flere skikker fra den tiden disse julefornekterne holder i hevd? Har de for eksempel tenkt å feire Vinterblot 12. januar og kose seg med gravet håkjerring som de skyller ned med store mengder Svartadaudir?
For meg handler jula om mye godt samvær med mennesker jeg er glad i. Late dager og tid til å roe ned. Det klarer jeg helt fint. Jeg svinger gjerne innom en kirke, og julegudstjenesten hører egentlig med selv om det ikke ble slik i år. Jeg tror ingen tar skade av å synge Et barn er født i Betlehem, eller Jeg er så glad hver julekveld, enten de er 8 eller 80 år. Jeg har med meg som et bakteppe julens budskap mens jeg koser meg med familie og venner.
Ja, jeg vet det og er feil. Jeg burde selvsagt ikke kose meg i jula. Det er ikke politisk ukorrekt for tiden. Mulig det ble født et barn i Betlehem, men i Gaza ble det drept 20 mennesker siste døgn. Det er krig i Syria, i Libanon, i Ukraina… Hvordan kan jeg sitte og kose meg? Tenker jeg ikke på all lidelse i verden? Og når jeg skryter av at jeg koser meg med familien og folk jeg bryr meg om, er ikke det bare ren egoisme? Burde jeg ikke heller tenke på alle som sitter alene og er ensomme i jula som jeg ikke kjenner?
Tja? Ville de på Gaza eller i Ukraina få det bedre om jeg tenkte på dem? Blir ensomme mennesker mindre ensomme og jeg setter meg ned og tenker på dem? Jeg tror ikke det. Det holder ikke med tomme tanker hvis man ikke gjør tankene om til handling.
Flere av de jeg har tilbragt tid sammen med er mye alene ellers i året, noen av de føler nok til tider på ensomhet. Er det da feil av meg å bruke tid på dem, hygge meg med de bare fordi de er i familie med meg? Hadde det vært bedre og mer prektig, gitt meg flere “sosiale poeng” jeg kunne skryte av hvis jeg i stedet for å bruke tiden på ensomme i min egen familie og vennekrets brukte den tiden på totalt fremmede mennesker? Nå er ikke jeg sammen med familie og venner for å krysse av i boka hvor flink jeg er, men rett og slett fordi jeg liker å være sammen med de. Juledagene gir meg både tid og mulighet til det. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal føles galt.
Før jul er det nesten konkurranse om hvem som er først ferdig med å pynte til jul. Det er liksom ikke bare adventsstjerna som kommer opp til første søndag i advent, nei nå står gjerne hele julegrana og skinner i stua fra tidlig i november. Det er det som er trenden nå. På samme måte er trenden å begynne å sutre og klage over hvor ferdig de er med jula så fort gavepapiret er flerret av pakkene julaften kveld. Og så er det å overgå hverandre i å være den første til å kaste jula ut av huset. Slutte med marsipan og juleribbe og fortelle at hverdagen med havregrøt og daglige besøk på treningssenter selvsagt er i gang allerede før klokka 06.00 1, juledag.
Jeg kommer til å kose meg med julepynten noen dager til. Kose meg med litt roligere dager, i det minste til over nyttår. Hverdagen kommer fort nok for meg.
Mens jeg er ute og koser meg med aking og bålpanne skjer det selvsagt. Avstemmingen ikategorien Årets meningsytrer i Gryxen Awards sparkes i gang, og jeg oppdager det ikke før det har gått omtrent ett halvt døgn. Typisk meg. Men jeg oppdaget det heldigvis før kvelden ble til natt – eller i det minste før jeg krøp til sengs. Jeg må jo selvsagt drive litt valgkamp i håp om å få nettopp din stemme. Og i denne avstemmingen teller virkelig hver stemme. Uten å ha fintelt er det etter 11 timer med stemmer relativt likt mellom meg og Gry.
Uten å ha fått med meg at avstemmingen er i gang sitter jeg her og skriver et traust og litt kjedelig blogginnlegg om familieselskap og bålpanne uten å komme med en eneste sterk mening. Tidligere i dag skrev jeg om medisterkaker. Det blir ikke årets meningsytrer av slike ytringer.
Jeg skulle ha smelt til med et helt annet tema. Skrevet om Hadia Tajik og dådyr-øynene. Etter å ha lest mer i boka Partiet er det ikke ei jeg ville ha snudd ryggen til et sekund hvis jeg var en person hun så på som en konkurrent! Eller kanskje nevnt at samtidig som det siste fungerende sykehuset på Gaza ble ødelagt så lå Netanyahu på et operasjonsbord ved Hadassah-sykehuset i Jerusalem og fikk fjernet sin prostata i ro og fred uten at soldater stormet sykehuset slik hans soldater gjør på Gaza. På grunn av denne såkalte “haste-operasjonen” kan han dessverre (og kanskje nokså beleilig) ikke møte til en høring i retten i morgen og svare for anklager om bestikkelser og bedrageri. Jeg tipper han er svært trist for det….
Innlegg som inneholder slike meningsytringer skulle selvsagt denne kjerringa ha delt i dag. Ikke innlegg om medisterkaker og familieselskap. Sukk.
Lurer du på hvordan du kan stemme på meg eller noen av de andre kandidatene, så gjør du det enklest ved å følge denne lenken.
Nå finner jeg sengen, det blir en spennende dag i morgen.
De par siste dagene har vi vært på farten. I går var vi i Oslo i familieselskap, og i dag har vi vært i Sigdal på aking. Koselige aktiviteter med koselige folk begge dager. Yngste Sønn var trygg sjåfør både i går og i dag, så jeg har ikke en gang kjørt selv.
I går var det på med kjole med tyllskjørt og smykker. Fin middag i spisestuen. Kalkun-filet, dyrt porselen og vin i fine glass. Mektig dessert, kakebord og kaffe. Munter samtale, latter og alvor. Alt det et tradisjonelt familieselskap skal inneholde.
I dag var det å finne frem piggstøvlene og den varmeste boblejakka. Vi grilla pølser og drakk kaffe rundt bålpanna etter at man hadde akt noen timer. Ikke jeg da, jeg aker ikke lenger. Men jeg koser meg med å se på de andre. Etter ei pause ved og litt påfyll av energi er det mer aking. Helt til bakken blir oppslukt av nattemørket. Samtalene går lett både for oss som ikke aker, mellom aketurene og rundt bålpanna. Også i dag har latteren sittet løst.
Her sitter jeg med tekopp og tastatur og skal liksom reflektere over temaet medisterkaker. Hvem er egentlig interessert i å lese om medisterkaker, eller medisterpølse for den saks skyls, 29. desember? Er det ikke helt annen mat folk lengter etter nå? Her i huset spiste vi medisterkaker ved siden av ribba på på julaften. Kalde medisterkaker til frokost, brunsj, middag, kvelds på 1.juledag. Det var litt sutring over at det var tomt for medisterkaker rundt lunsjtid 2. dag, så siden utflytta unger fremdeles var hjemme tok vi opp en stor pose medisterkaker til middag 2. dag og spiste med potet og surkål. Siste rest av den medisterkake-gryta ble fortært av noen til brunsj 3. juledag…. Jeg tror de fleste har fått metta seg av medisterkaker nå – også her i huset.
Forresten hadde jeg et langt innlegg om medisterkaker 30. november. Jeg tror jeg fikk sagt det meste om temaet da.
Andre juledag moret jeg meg med litt lett lektyre. Tredje juledag begynte jeg på en av bøkene jeg fikk i julegave. Dessverre ikke førsteopplaget, men likevel interessant. Jeg er absolutt ikke ferdig med boka. Den må leses nøye, og innimellom stopper jeg opp for å reflektere over det jeg leser. Kanskje lese et avsnitt eller to høyt for Gamle Gubben Grå. Dra noen politiske refleksjoner for de familiemedlemmene som er uheldige nok til å være i min umiddelbare nærhet.
Store deler av samfunnet ønsker fortsatt sosialdemokratisk politikk. Problemet for partiet er at de samme velgerne ikke opplever at Arbeiderpartiets folk er de rette til å fremme slik politikk.
Avsnittet er hentet fra boka, og jeg tror det stemmer. Jeg tror at veldig mange av velgerne ikke innerst inne tror at Høyre og Erna er svaret på alle de alvorlige samfunnsutfordringene vi står ovenfor i dag, men likevel har de heller ikke tro på at de som er i Arbeiderpartiet kan klare å få gjennomført den politikken som folk ønsker. En politikk som verner om velferdsstaten og arbeider for et samfunn med mindre forskjeller. Jeg forstår hvorfor velgerne forlater Arbeiderpartiet, bare så gruelig synd at de går til Fremskrittspartiet. For blå-blå politikk som dyrker individet og spiller på en splitt og hersk poltikk med en de og oss tankegang hvor de sterkeste overlever ikke er det som kan få oss ut av de utfordringene vi står til knes i.
Men dette skulle ikke handle om Frp. Dette skulle handle om Arbeiderpartiet. Det er tydelig nok av utfordringer å ta tak i innad i partiet skal jeg tro forfatterne av denne boka.
Jonas ble mer utpekt som ny leder enn valgt, leser jeg i boka. Og på nytt blir jeg sittende å reflektere over det jeg leser. Hvorfor var det så viktig for Jens Stoltenberg og få vennen Jonas til å overta ledervervet etter han? Kolberg var egentlig kritisk. Ap velger sine ledere, man utnevner de ikke. Jens var en mann som i motsetning til Støre kjente partiet og partikulturen. Han kunne alle de skrevne og uskrevne reglene om hvordan ting gjøres i partiet. Hvorfor var det så viktig for han å plassere vennen, som egentlig ikke hadde den bakgrunnen som skulle til i den rollen? Hva er det egentlig de driver med disse karene som møtes med jevne mellomrom i ly av å være ungdomskamerater. Nicolai Tangen, Han sønn til Gro, Jonas og Jens. Hvorfor tror de at de kan sitte der på sine små middager å fordele alt fra partilederverv til stillingene som sentralbanksjef og leder for oljefondet?
Det er lett å gi Støre skylda for Arbeiderpartiets fall. Og ja, oppslutningen har sunket fra over 40% til under 15% på hans ledelse. Men det blir i mine øyne feil å gi Støre alene skylda for det. Det er jo på mange områder politikken trofaste Ap velgere ikke kjenner igjen. Politikken og evnen til å klare å gjennomføre den. Men kanskje står det mer på viljen til å gjennomføre mer enn evnen. For er vi sikker på at de som leder partiet i dag virkelig ønsker seg en sosialdemokratisk politikk?
Stoltenberg 1 regjeringen var tidenes mest populære Arbeiderpartiregjering – i Høyre. De delprivatiserte Telenor og Statoil og innfører Helseforetaksmodellen.
Dette sitatet er også hentet fra boka. Det stemmer jo. Det er ikke typisk sosialdemokratisk politikk verken å privatisere statlige selskaper eller å styre sykehusene våre ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper i stedet for ut ifra helsefaglige prinsipper. Støre viderefører jo bare den politikken Stoltenberg (og til dels Gro) var initiativtagerne til. Pekte Stoltenberg ut sin etterfølger for å forsikre seg om at Arbeiderpartiet ville fortette å føre Høyre-politikk? Det sies at en av de som kunne ha vært aktuell som kandidat til ledervervet den gang var Trond Giske, som vel må sies å stå for en litt annen politisk retning med mer gjenklang i grasrota enn den politikken som føres av partiet i dag.
Det blir en liten pause i boklesingen mens Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tar en liten samtale om hvem v tror vil overta ledervervet etter Jonas. Vi er relativt sikre på at det ikke er så langt frem i tid. Mest sannsynlig allerede på landsmøtet i april. Spørsmålet er bare om noen er dumme nok til å overta som partileder og statsministerkandidat på det tidspunktet. Jeg mener skuta går for fulle seil rett mot klippene. Grunnstøtinga er ikke til å unngå. Er det reelt å tenke seg at noen vil overta roret de siste meterne inn mot steinene og være den som har ansvaret når Arbeiderparti-skuta havarerer i fjæresteinene med tidenes dårligste valg i september? Er det ikke mer realistisk å tro at noen først ønsker å overta roret etter valget. Være den som (kanskje) klarer å samle restene å bygge partiet sterkt igjen?
Som dere skjønner så finner jeg boka utrolig interessant, til tross for de delene som mangler. Den starter mange refleksjoner, og jeg kommer nok til å bruke litt tid på denne boka, men du hvor engasjerende jeg finner den.
Som de fleste oppegående blogglesere og ikke minst bloggere har fått med seg så foregår avstemningene til Gryxen Awards i disse dager. Mens jeg skriver dette et det to avstemninger som ruller og går. Den ene er avstemningen på Årets livsstilsblogger. Den andre er Årets buisnessblogger. Allan, mannen på bildet, er nominert til de begge.
Jeg vet ikke om Allan er klar over at begge avstemningene ruller og går for i dette innlegget jeg skal sitte her med tekopp og tastatur å reflektere over så trygler han kun om at leserne skal stemme han frem som Årets livsstilsblogger.
Allan setter altså sin lit til at vi blogglesere er mer opplyste og fornuftige og intelligente enn folk flest, og at vi vil gi en liten stemme til allansverden når nå “Årets livsstilsblogger” skal kåres kan vi lese på bloggen hans. Beklager Allan. Jeg føler meg både opplyst, fornuftig og intelligent, ja kanskje mer opplyst, fornuftig og intelligent enn folk flest, likevel gikk ikke min stemme som Årets Livsstilsblogger til Allans verden. Hvorfor skulle den det? Jeg håper han har bedre argumentasjon for det enn bare å prøve seg med god gammeldags smisk.
Allan er nok inne på den samme tankegangen som meg, for han spør:
Hvorfor i himmelens navn skulle du så stemme frem allansverden til “Årets livsstilsblogger” i Gryxen Awards?
Svaret han selv gir er “Årets livsstilsblogger” en av svært få muligheter jeg har til å stikke av gårde med en Gryxen i år. Resten av argumentasjonen består av løfter og trusler. Hvis vi stemmer han frem til vinner av prisen vil han beære oss med minst ett innlegg uten reklame, hvis vi ikke stemmer han frem som Årets livsstilsblogger kommer han til å fylle innleggene sine med enda mer reklame enn de allerede har i dag.
Jeg unner Allan en Gryxen. Det gjør jeg virkelig! Han tilfører bloggverden mye, og har tross alt vært på toppen av bloggtopplista flere ganger. Men Årets Livsstilsblogger ? Er det virkelig Allan som fortjener den hedersprisen best? Det er mange andre nominerte som kanskje fortjener den bedre. Hvilken livsstil er det egentlig Allan formidler gjennom sin blogg? Størst mulig forbruk ved å kjøpe alt han reklamerer for, og at hver eneste ny arbeidsuke er en pine og en plage som starter med en grusom blåmandag. Er det en livsstil vi skal heie frem?
Årets Buisnessblogger derimot. Der går min stemme uten tvil til Allan. Han klarer å hale i land det ene samarbeidet etter det andre. Mulig han ikke blir rik på all reklamen sin, men noe må han tjene ellers hadde han ikke holdt på slik dag etter dag, uke etter uke. Så som årets buisnessblogger mener jeg helt klart at han er en selvskreven vinner. Så gå gjerne inn og stem på Allan her. Ikke for å være greie og snille og bidra til at Allan får en Gryxen også i år, men for å gi Allan en Gryxen han virkelig fortjener.
Jeg brukte andre juledag på å lese denne boka. Ja, tenk det. Kjerringa klarte å lese ut ei hel bok i løpet av en dag.
Ikke nødvendigvis fordi boka var en page-turner. Den var underholdende nok men kanskje ikke den beste litteraturen jeg har lest. Plottet var bra, men handlingen rundt kunne vært gjort så mye bedre. Man hadde et potensiale å spille på som man ikke benyttet.
