Når man ser en del av innsparingsforslagene til Rådmann i kommunebudsjettet skulle en ikke tro at vi bor i et av verdens rikeste land. Hvis jeg skulle finne på å hevde noe slikt i kommunestyre på torsdag vil sikkert han arrogante fyren fra Høyre side noe sleskt om utgifter og inntekter. Og at vi I Rødt ikke forstår sammenhengen.
Vel, det budsjettforslaget vi legger frem vil i likhet med det budsjettforslaget Høyre og samarbeidskammeratene legger frem gå i balanse. Det ville han finne ut hvis han ikke var så arrogant og faktisk tok seg tid til å se på og vurdere bort budsjettforslag. Vi har faktisk det samme utgangspunktet, den samme pengesekken som Rådmann og Høyre. Forskjellene i budsjettforslagene sier mer om politiske prioriteringer, hva for er viktig for de enkelte partiene, enn at noen har mer penger til rådighet enn andre partier. Jeg tror de fleste, om ikke alle partiene, kommer til å ha budsjettforslag i balanse.
Lurer forresten på om det blir fysisk kommunestyremøte eller på Skype. Håper inderlig det blir fysisk møte. Om julemiddagen etter endt møte går ut er det helt greit. Men det blir litt mye med to hele dager på rad med digitale møter Møtene blir også langt bedre når de er fysiske. Vel finner sikkert ut det i løpet av morgendagen.
I dag har jeg hatt en bedre arbeidsdag enn i går. Ikke det at den ikke var bra, men siden jeg var ny syntes jeg ikke jeg bidro så veldig mye. Mest observasjon. I dag har jeg bidratt mer. Det liker jeg.
Alle tilganger på datasystemene kom på plass. Det letter selvsagt arbeidet og bidrar til at det er mer jeg kan bidra med. I tillegg lærte jeg meg og ta PCR-tester. Dere vet de koronatestene hvor man stikker testpinnene langt inn i nesa til folk. Fikk litt trening kan du si. Den første dagen administrerte jeg bare utdeling og hjelp til hurtigtesting.
Så i dag var det skoletesting på meg før lunsj, og registrering på data etter lunsj. Variert og fin arbeidsdag. Og ikke minst, jeg synes jeg gjør nytte for meg.
Nå har jeg fått meg mat og en liten hvil, og om ikke lenge må jeg begi meg til Rådhuset for møte I Rødt.
Jeg var sliten i går. Blir fort det når det er mye nytt og nye mennesker. Men jeg er klar for ny arbeidsdag med smurt matpakke i veska i dag.
Etter jobb er det møte i Rødt, forberedelser til kommunestyremøte senere i uka og siste hånd på budsjettforslaget vårt.
Må forresten huske å melde forfall til styremøte i Rødt Viken. Tviler på at møtet i Rødt Ringerike er ferdig i løpet av en time, og jeg klarer ikke være på et digitalt møte samtidig som jeg er på et fysisk et.
Som dere skjønner er litt av det travle, hektiske livet jeg elsker tilbake.
Da var første arbeidsdag i ny jobb unnagjort. Jeg er sliten, men det er vel mest fordi alt er nytt og det er mye å lære. Mye å sette seg inn i, selv om jeg nok bare har lært en brøkdel. Jeg har trivdes i et hektisk miljø. Dette tror jeg blir bra.
Vel hjemme gikk jeg en lang tur med Charlie Chihuahua. Godt med frisk luft, og å gå alene og liksom lande etter arbeidsdagen.
Gamle Gubben Grå lagde middag mens jeg gikk tur med Charlie. Etter middag fikk vi også unna litt husarbeid før vi sank ned på hver vår sofa. Kjenner at det var utrolig godt, er nok ikke alt for lenge til jeg kryper til køys. I morgen venter en ny arbeidsdag. Jeg er heldig.
I morgen begynner et nytt kapittel i livet mitt. I morgen begynner jeg I ny jobb. Det er godt over 30 år siden jeg kunne si det sist.
Da jeg dro fra treningsleiren for halvannen uke siden måtte jeg svare ut en mengde spørsmål. Ett av dem var hvor raskt jeg trodde jeg kom til å komme i arbeid igjen. Jeg svarte fra 3 -6 måneder, og tenkte det kanskje var mer optimistisk enn realistisk. At det skulle ta under en uke før jeg fikk ny jobb, og 12 dager før jeg faktisk var i jobb igjen hadde jeg ikke drømt om i mine villeste fantasier.
Jeg har hatt flaks. En del heldige omstendigheter spillte på lag med meg. Det er greit. Noen ganger skal man ha flaksen på sin side.
Da jeg så stillingen på siden til NAV søkte jeg mest fordi jeg tenkte at her var det mulighet for å få jobb. Jeg så kanskje ikke på det som drømmejobben. Mer som en jobb litt rutineprega og kjedelig.
Under jobbintervjuet på tirsdag gikk det litt mer opp for meg hva jobben egentlig innebar. Kanskje ikke fult og helt, men hvordan dette ville være en jobb som var lite forutsigbar. Hvor man ikke alltid kunne vite hva dagen ville bringe når arbeidsdagen startet og hvor ting kunne endres raskt. Kort sagt en jobb midt i blinken for meg.
Jeg er lett å engasjere. Går fort helt og fult inn for ting. Siden tirsdag har jeg lest det meste av det jeg har kommet over om pandemien og ikke minst den nye mutasjonen Omikon. Det er jo det arbeidsdagen min kommer til å dreie seg om.
Jeg gleder meg til i morgen. Gleder meg til å ta fatt på nye utfordringer. Dette blir bra!
Det har liksom blitt fast søndagstradisjon at Gamle Gubben Grå og jeg går tur. I dag ble det bede i Hønefoss.
Dette paret støtte vi på på Gladtvedt brygge rett ved Glædeshuset. De var langt fra alene.
Vi burde hatt med litt brød til dem, eller kanskje ikke. Det er alltid uenighet om man bør mate endene, og i såfall med hva. Vel kaffen vi gikk og nippet til tror jeg ikke de var interessert i og Gamle Gubben Grå var ikke villig til å ofre sandkakene han akkurat hadde kjøpt på julemarked på Hønefoss skole. Eller det som en gang var Hønefoss skole da. Som så mange andre av skolene på Ringerike er også byskolen på den fineste tomta ved elva lagt ned.
Vi undret oss litt over at det ikke var julemarked på Riddergården, naboeiendommen til skolen, slik det alltid har vært. Jeg konkluderte at det sikkert var på grunn av mangel på toalett. Rådmannens forslag om å bygge do på den gamle fotballbanen til Hønefoss skole ble jo som kjent nedstemt i forrige kommunestyremøte.
Jeg falt også litt for denne plakaten slått opp på en plankevegg vi passerte. Litt usikker på hvem som har hengt den opp, men det er vel litt slik vi alle føler.
Vel, vi fikk en luftetur. Det ble 3,8 km. Fikk kanskje ikke opp pulsen så veldig, men vi beveget oss og fikk kjøpt sandkaker.
Har nettopp åpnet den femte boksen i adventskalenderen vi fikk fra Datteren. Det var et lite stykke olivensåpe. Jeg måtte jo ta av plasten og lukte litt før den blir lagt inn på badet eller den rosa doen. Og plutselig var jeg tilbake på kjøkkenet til Bestefar.
Noen syns kanskje det er rart at jeg sier kjøkkenet til Bestefar, men Mormor døde da jeg var fem år, så jeg forbinder det huset og kjøkkenet mest med Bestefar som jeg var så heldig å ha i livet mitt helt til jeg ble atten.
Olivensåpa og lukten av den kaller frem bilder av et vaskefat, en barberkost, høvel og et speil hvor baksiden må ha blitt ødelagt på en eller annen måte for den var fornyet med pappen fra en kartong med Ideal flatbrød. Ja, og så minne om en bestefar som barberte seg ved kjøkkenbordet.
Det er rart hvordan noen lukter bringer deg tilbake i tid på en brøkdel av et sekund.
Hvordan ville Bestefar, den kloke mannen som var født i 1894 tenkt om tiden vi lever i nå? Han som overlevde både Spanskesyken og to verdenskriger, hva ville han tenke om pandemien og muterte virus?
Jeg tror han ville tatt vaksinen. Eller ikke bare tror. Jeg er ganske så sikker. For det første gjorde den generasjonen stort sett som de fikk beskjed om av myndighetene, for det andre visste han litt om at vaksine faktisk gjør en forskjell.
Jeg husker da Datteren var liten og skulle ha vaksiner som man får som barn. Det var en debatt om – jeg mener det var trippelvaksinen. Den mot difteri, kikhoste og stivkrampe. Som alle andre foreldre ønsket jeg det beste for barnet mitt, og var sterkt i tvil om denne vaksinen. Som så ofte ellers når jeg var i tvil om noe spurte jeg Mamma om råd.
Rådet var ikke til å misforstå. Mamma sa “Søsteren min døde av difteri. Selv var jeg syk, lenge.”
Og ja, jeg kjenner familiehistorien. Om Brith, tanta jeg er oppkalt etter, som døde av difteri tre år gammel. Om Mamma som var syk. Om “hele bygda” som kom kjørende med lastebil og lagde 17.mai stemning på veien nedenfor gården der Mamma og familien bodde. Mamma hadde bursdag på 17. mai. Jeg tror dette var i 1945 eller 1946.
Difterivaksinen ble en del av vaksineprogrammet i Norge i 1952.
Jeg tror og at Bestefar ville ha brukt munnbind samvittighetsfullt når han tok turen til det lokale samvirkelaget når myndighetene kom med påbud om det. Mulig han ville ha glemt det til han så noen andre med munnbind, og muligens det ikke alltid ville sittet helt som det skulle. Men han ville ha forsøkt så godt han kunne, selv oppe i ei relativt spredt befolka bygd på vestsiden av Randsfjorden.
Når det gjelder strømprisene ville Bestefar skrudd av panelovnene og kun fyrt med ved. Han ville skrudd av lys i alle rom han ikke oppholdt seg i, og han ville nøye fulgt med på strømmåleren på kjøkkenveggen. Ikke skrudd på kokeplata og varmet seg en kaffetår samtidig som vaskemaskinen gikk. Bestefar var en økonomisk mann, som sparte der han kunne.
Jeg er litt mer usikker på om han ville følt seg lurt.
Bestefar tilhørte jo den generasjonen som bygde landet. De så at myndighetene bygde demninger, demmet opp små skogstjern og større vann og la elver og fossefall i rør. De ofret naturen de var glad i for at vi skulle få strøm og fremgang her i landet. Strøm til hjelpemidler som vaskemaskiner, komfyrer og lys. Strøm til industri og arbeidsplasser. Felleskapet brukte av felleskapets midler til å gjøre hverdagen enklere for husstandene og sikre industri og arbeidsplasser. For kraftselskapene var kommunalt eller statlig eid, og både kraftverk og linjenett er bygd av felleskapets midler. Skattebetalernes penger.
I Norge er vi i dag selvforsynt med strøm. Vi har kapasitet til å produsere langt mer enn det vi selv bruker. Hvis vi ikke hadde vært en del av det europeiske kraftmarkedet er det ingen grunn til at strømprisene i Norge skulle være så skyhøye fordi om det er vindstille og kaldt i Europa.
Så hvordan ville de følt det, de som bygde landet. Hvis de på sine gamle dager måtte sitte med ytterklærne på og fryse i sitt eget hjem fordi kraftselskapene ønsker millionfortjeneste på det Europeiske markedet. Ville de ikke med rette føle seg lurt? De ofret naturen, de finansierte utbyggingen over skatteseddelen for å sikre velferd og fremgang.
Så sitter de i svakt opplyste boliger og fryser mens kraftverksdirektører med både en og to millioner i årslønn kjører teslaen opp til hytta på fjellet hvor den oppvarmede innkjørselen sørger for at de ikke trenger bry seg om snømåking. Det er bare å gå rett i den oppvarmede jacuzzien som står klar.
Jeg tar å lukter litt ekstra på såpestykket og bærer det inn på den rosa doen.
Noen ganger er det greit å ta med seg historien når man tenker gjennom dagens utfordringer.
Neste punkt på lista var å fikse adventsstaken. Gamle Gubben Grå kom hjem med fire lilla sånne batterilys her om dagen, og kunngjorde at nå hadde jeg lys til adventsstaken. Han er ikke like glad i stearinlys som meg, men har forstått mitt behov for lys.
Jeg sa ikke noe. For det første tror jeg litt av greia med adventsstaken er at det første lyset etterhvert blir kortere enn nummer to, som er kortere enn nummer tre, som igjen er kortere enn nummer fire. Sånne batteriets pleier å vare “evig”.
For det andre har vi ikke hatt noen adventsstake på noen år. Jeg har hatt fire kubbelys på et stort lilla fat sammen med en haug med julekuler. Jeg har i grunn aldri vært helt fornøyd med det opplegget. Ikke minst fordi det fatet ikke er så flatt i bunnen at alle fire lysene kan stå rett. Den adventsstaken vi en gang hadde tror jeg at jeg har levert til ett eller annet loppemarked eller Fretex.
Men siden Gamle Gubben Grå nå hadde investert i lilla lys burde jeg jo ha adventsstake.
Først lette jeg gjennom alle skapene i de tre seksjonene i stua. Har jeg adventsstaken fremdeles er det der den er. Jeg fant den ikke. Nei, det var nok som jeg mente å huske. Den hadde jeg gitt bort.
Gamle Gubben Grå sto akkurat på farten til å dra til byen så jeg ble med han. På Nille fant jeg adventsstake til halv pris. Fornøyd gikk jeg for å se om Gubben var ferdig med sine ærend.
Så kom jeg til å huske på at jeg trengte en frisørtime, og gikk innom frisøren for å bestille en time til uka. Optimistisk som jeg er spurte jeg jo og om de kanskje hadde en time i dag. Hadde jo vært kjekt å være nyklipt når jeg begynner i ny jobb på mandag. Har jo lyst til å vise meg fra min beste side. Jeg var heldig. Hvis jeg turde ta sjansen på en lærling kunne jeg bli klippet med en gang.
Etter frisørtimen ble det selvsagt kaffe-latte og tur på kafé. Hører liksom lørdagen til.
Siden jeg var blitt så fin på håret kom jeg til å tenke på at det hadde vært kjekt med noen nye klær til den første arbeidsdagen. Joda jeg har vel klær hjemme, men.
Vel bukser har jeg nok av, men jeg kjøpte en ny bluse og en strikkejakke. Jeg fryser jo støtt, og jeg er usikker på om Gamle Gubben Grå har vasket noen av strikkejakkene mine. Jeg forsøkte å spørre (etter at jeg hadde handlet) Men han mumlet bare noe uforståelig om at det kunne jeg vel klare selv. Min kommentar til det var at “Hva har jeg da en mann for?” Han svarte klokelig ikke på det.
Vel, det ble adventsstake med lilla lys slik Gamle Gubben Grå ville. Og ja det ble bra, selv med batterilys. Nå er klokka godt over 16. Det siste jeg skal gjøre før jeg tar lørdagskvelden er å lage middag. Medisterkaker med hjemmelaget potetmos. Tipper mannfolka her blir fornøyd. Nå har det vært pastasalat til middag to dager på rad.
Vi kjenner jo alle til pepperkakehus. Jeg har laget slike mang en jul. Som regel ferdige byggesett enten fra bakeren eller matbutikken. Og det er ikke til å unngå at det har kommet mangt et banneord når jeg har “lekt” meg med varmt sukker og knekk. Mine mer eller mindre vellykkede pepperkakehus hører liksom med til jula her i Drømmehuset.
I år kom jeg over oppskrift på sjokolade-hus, og det måtte selvsagt prøves! Jeg dro på Kiwi tidlig i dag og kjøpte inn 5 store plater Freia Melkesjokolade. Det var det det sto i oppskriften at jeg trengte. Nå, et par timer senere er jeg på ny på Kiwi etter ytterligere to sjokolade-plater. Det er ikke alltid ting går helt etter planen – eller oppskriften om du vil.
Poenget er at man varmer sjokoladeplatene litt i mikrobølgeovnen før man skjærer ut vinduer eller kutter i sjokoladeplatene. Litt kan fort være litt for lite, slik at de sprekker andre steder enn der du ønsker, eller litt for mye slik at de blir for myke. Jeg prøvde begge variantene. Men til slutt fikk jeg fire hus-sider som var sånn noenlunde.
Riktignok er originalen i oppskriften litt lengre, og har et vindu til på langsiden. Det har også dør på kortsiden – og pipe laget av Melkehjerter.
Restsjokoladen, og det ble en del av den, skulle smeltes i mikrobølgeovn og brukes som “lim”. Som så mange ganger før glemte jeg hvor kort tid sjokolade trenger i mikrobølgeovnen for å smelte. Hvis du og er i tvil så er det en god stund før det kommer svart røyk ut av mikrobølgeovnen.
Så var det å lime sammen delene med smeltet sjokolade. Det gikk utrolig bra. Bortsett fra at jeg etter noen mislykkete forsøk på veggene ikke hadde flere sjokoladeplater å lage tak av.
Vel, det var da jeg måtte tilbake på Kiwi og kjøpe ytterligere to sjokoladeplater. Det halvferdige huset ble satt ut på terrassen for at den smeltete sjokoladen skulle stivne og huset bli solidere.
Sjokolade ble kjøpt inn, turen gikk hjem og taket kunne monteres. Det gikk og greit. Huset ble satt ut til ny avkjøling. Rest-sjokoladen som ikke var brukt til lim ble brukket opp i småbiter og lagt i en bolle på sallongbordet. Regner med det forsvinner etterhvert.
Litt fornøyd med egen innsats kunne jeg stryke punkt nummer en på arbeidslista mi.
I dag skal jeg være flink og stå på her i Drømmehuset. Ikke kafe-besøk og kaffe-latte i dag. I det minste ikke før langt ut på ettermiddagen. Det er i det minste planen. Så får vi se hvordan det går.
Ennå ligger vinternatta mørk utenfor vinduene og det er lov å starte dagen litt rolig med en kopp gløgg. Merkelig nok ser det ut som om det er tomt for pepperkaker – igjen. Må nok huske å kjøpe en boks når jeg drar på Kiwi.
Og nettopp en tur på Kiwi er det som står først på listen min i dag. Jeg har planer om å lage et sjokolade-hus jeg har sett på nett, tror det er reklame fra Meny. Da trenger jeg noen plater melkesjokolade.
Hører på radioen at snøen lager vanskelige kjøreforhold og kaos på veiene. Muligens jeg sender Gamle Gubben Grå og den store dieselbilen avgårde. Faren med det er at han ikke kommer hjem før det på nytt begynner å mørkne. Han ser ikke helt det samme behovet som meg for å bruke frilørdagen på å stulle og stelle i Drømmehuset. Slipper jeg han avgårde forsvinner han fort.
Nei, det begynner å lysne. På tide å sette i gang.
Men først litt frokost..
