En av mine lesere følte seg tråkket på tærne av innlegget Jeg liker ikke egoister… Det at jeg mener det er egoistisk å ikke la seg vaksinere sammenligner vedkommende med at jeg er egoistisk som sutrer over helseplager mine og gir samfunnet skylda for dem.
Jeg kan gi vedkommende rett i at det har vært litt mye egoistisk preik om helse og trening fra min kant i det siste. Jeg er “landsforvist” til et sted langt inne i granskauen hvor oppgaven er å fokusere på meg selv og helsa mi. Klart det blir litt ensidig og egoistisk fokus også på bloggen. Det beklager jeg, og jeg skal skjerpe meg.
Derimot har jeg problemer med å se at jeg noen gang har gitt samfunnet skylda for mine helseutfordringer. Den påstanden mener jeg faller på sin egen urimelighet.
Det er jeg som har arbeidet lange dager og alt for mye overtid over år. Selvsagt hadde jeg kanskje ikke arbeidet så mye hvis lønna hadde vært bedre. Men siden det har vært mitt ansvar å forhandle opp den lønna blir det litt feil å peke på samfunnet og ikke meg selv. Vi hadde nok heller ikke sultet stått uten tak over hodet om jeg ikke hadde arbeidet så mye. Så ansvaret
Jeg mener heller ikke at det er samfunnet sin feil at det var en leireflekk i parken eller mye leire på en våt skogssti som gjorde at jeg brakk kne og ankel. Derimot er jeg veldig takknemlig for at jeg bor i et velferdssamfunn som sender ambulanse og henter meg når uhellet er ute. Jeg er og takknemlig for at flinke leger skrur meg sammen etter beste evne og det uten å kreve meg eller forsikringsselskap for penger.
Jeg kan gi vedkommende rett i at jeg burde lyttet litt mer til kroppen min, tatt litt mer hensyn til egen helse.
Men jeg vet ikke om det alltid er like sunt å lytte til sin egen kropp. For eksempel er jeg usikker på hvor smart det alltid er å lytte når man hører stemmer inne i sitt eget hode. Enten den stemmen forteller deg at du er Napoleon, at myndighetene vil forgifte deg eller at du ikke bør ta vaksine, kan det jo være smart å ta den samtalen også med noen utenfor sin egen kropp.
Hensikten min med innlegget var vel ikke først og fremst å snakke til de som hører stemmer i hodet som befaler dem ikke å ta vaksine, men snarere til de som ikke helt har bestemt seg. De som liksom aldri fikk rota seg av gårde til den timen. Vaksinenølerne. Det er ikke for sent Ta kontakt med kommunen så får du fiksa det i løpet av uka!
Jeg hørte hvordan regnet byttet ned utenfor vinduet da jeg våknet I dag morges. Det virkelig plaske ned med kaldt, tungt november-regn. Jeg hadde lyst til bare å bli liggende under den varme dyna og høre på regnet. Heldigvis hadde jeg ikke første aktivitet før klokka 9, og kunne ligge lenge. Vanligvis starter første aktivitet 7.45.
Det regnet fortsatt da jeg gikk ut døra litt før 9. Såpass at jeg fant det nødvendig å ta på hetta og lukke jakka selv om jeg bare skulle bort i en nabobyggning for å trene bevegelighet og avspenning. Det skal litt til før jeg ser behov for hette. Jeg liker litt regn i håret
Under “aktivitetsdagen” senere i dag skulle vi ut på tur oppe i skogen fikk vi beskjed om. Forsamlingen virket ikke så lystelige på den ideen, men den overivrige fysioterapeuten lot seg ikke affisere av det. Regnet skulle slutte presis klokka 11 når vi skulle dra av sted, fikk vi høre. (At yr sa klokka 13 lot hun som hun ikke hørte). “Og” kunngjorde hun med strålende øyne; “vi skal grille pølser!”
Jeg var speiderleder på 1980-tallet. Jeg slet hardt med å motivere 8 år gamle “ulvunger” til å gå på tur i regn og tåke den gang, selv om jeg lovet dem at vi skulle grille pølser på bål. At sotede, halvvarme grillpølser skulle virke noe mer motiverende på førti- og femtiåringer i 2021 stiller jeg meg tvilende til.
Jeg slapp pølsene og fikk eget opplegg. I følge timeplanen min hadde jeg fri mellom 10.15 og 11.30, og hadde da lagt inn et telefonmøte i den pausa. Når de så fremskyndte aktivitetsdagen en halvtime røyk mine planer. Noen møter er det liksom greit å få gjennomført. Jeg må jo skape meg et liv etter dette oppholdet.
Det regnet fremdeles litt da jeg gikk ut klokka 11.30. Tung, grå tåke lå over skogen. Da jeg avsluttet turen min en times tid senere hadde regnet økt i styrke. Jeg håper de andre har kost seg godt med grillpølser. På oppslagstavlen leser jeg at vi skal ha lasagne med torsk til middag. Kjenner jeg gjengen rett ser de ikke på det som en høydare heller.
Har dere lest historie, gjerne lokalhistorie, og støtt på betegnelsen “Eidsvollsmann”? Altså en av disse menn (dessverre bare måenn) som var på Eidsvoll og lagde Norges grunnlov. Vårt første storting på en måte. Å være en Eidsvollsmann var en hedersbetegnelse. Mange fikk det hugget inn i gravstein. Når bygder og byer valgte ut hvem som skulle sendes til Eidsvoll valgte de sine fremste menn. Den de mente hadde mest vett og forstand. At det også ofte sammenfallt med hvem som var rikest og mektigst ligger nok mer i tidsånden enn at jeg tror Eidsvollsmennene kjøpte seg makt og innflytelse. Kanskje tar jeg feil på dette punktet
Om vi fremdeles velger de fremste av de fremste, de beste av de beste, de klokeste av de kloke er jeg litt usikker på.
I går ble det på ny avslørt at selv de enkleste ting er vanskelig å forstå for de som skal styre landet. I dag snakker jeg selvsagt om Stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen.
Eva Kristin etablerte seg med mann og bolig på Ski litt under tre mil fra Oslo I 2014, men “glemte” å gi beskjed til Stortingets administrasjon om at hun ikke lenger bodde i kjellerleiligheten hos Trond Giske i Trondheim. Det er i beste fall en forglemmelse. Å i etterkant hevde at hun har misforstått reglene blir for dumt. Jeg mener, det å melde flytting til arbeidsgiver når man flytter er vel relativt vanlig for de aller fleste. Å oppgi rett boligadresse er vel det minste vi kan forvente av våre folkevalgte. Jeg mener, hvis du ikke en gang er sikker på om du bor på Ski eller i Trondheim, et du da skikket til å være med å styre landet?
Regelen om pendlerbolig og Stortinget er ganske enkel. Bor du mer enn 40 km fra Stortinget har du rett på pendlerbolig. Bor du kortere enn 40 km fra Stortinget har du ikke rett til pendlerbolig.
I de tre årene fra 2014 til 2017 finner jeg det merkelig at det ikke har sneiet bevisstheten til Stortingsrepresentant Hansen at det er noe som skurrer ved at hun som bor på Ski har pendlerbolig dekket av Stortinget. Nå går jeg selvsagt ut fra at hun vet hvor langt, eller snarere kort, det er til Ski
Når hun nå legger seg flat og sier at hun har misforstått reglene skulle jeg ønske hun og sa hva i regelverket hun har misforstått. Om det er regelen om å oppgi korrekt bostedsadresse, om det er begrepet 40 km som er vanskelig å forstå, eller om hun har så liten stedssans at hun ikke vet forskjellen på Trondheim og Ski eller har evnen til å bedømme avstander.
Jeg forventer at når man tar denne tydeligvis så nødvendige oppryddingen i pendlerboliger og Stortingsrepresentanter at de som feilaktig har mottatt støtte de ikke har krav på må betale tilbake det de har mottatt på feil grunnlag. Uavhengig av om de legger seg flate, hevder de har misforstått reglene eller handlet i god tro.
Hvis en mottaker av støtte fra NAV blir tatt i å ha mottatt støtte vedkommende ikke har krav på holder det ikke med å legge seg flat, eller si at en har misforstått regelverket. Jeg forventer at våre fremste folkevalgte blir behandlet på samme måte. Jeg mener at man helt klart kan forvente at de som er satt til å styre landet har evnene til å sette seg inn I regelverket som gjelder dem selv. Hvis de ikke har tatt seg tid til det, hvordan kan jeg da stole på at de setter seg inn i alle de sakene de er med på å beslutte?
Eidsvollsmann var en hedersbetegnelse. Nå snakkes det om politikerforakt. Når man ser omfanget av representanter som har “misforstått” reglene rundt pendlerboliger får man inntrykk av at det har dannet seg en ukultur blant våre fremste politikere. For det må jo være andre imiljøet som visste at Roppstad ikke bodde på gutterommet hjemme hos mamma, og at Hansen ikke bodde i leiligheten til Trond Giske som og burde reagere når de dro hjem til pendlerboligen. For å opprettholde tillit til våre folkevalgte må det ryddes opp og betales tilbake. Det holder ikke med å beklage, legge seg flat og tro at slt er greit
Jeg kan skjønne nølerne. Jeg er heller ikke så begeistret for å sprøyte ukjente medikamenter inn i kroppen. Og du har helt rett når du tenker at man ikke kjenner langtidsvirkninger av denne vaksinen. Likevel har jeg tatt sjansen og er for lengst vaksinert. Kommer til å ta dose tre når jeg får tilbud om det.
Du skjønner. Jeg er i to risikogrupper, hjertepasient og diabetiker. Det er to grupper som kan risikere å virkelig bli dårlige hvis de blir smitta. Du vet, intensivbehandling, respirator og alt det der, ja til og med dø i verste fall. Og det å få covid skremmer meg faktisk mye mer enn faren for at jeg muligens, kanskje kan få en eller annen ukjent bivirkning om 10, 30 eller 50 år.
Konspirasjonsteoretikerne kan jeg antakelig ikke få overbevist. De litt naive og dumme er det vel heller ikke så mye å gjøre med. Sånn som hun jeg leste om som hadde som begrunnelse for ikke å ta vaksina at
Jeg ser ikke hvorfor jeg skal måtte gjøre noe når kroppen min forteller meg at jeg ikke trenger det.
Jeg har hørt det skal være sunt å lytte til kroppen sin, men det får da være måte på! For å si det sånn, kroppen min har forsøkt å fortelle meg gang på gang de siste ukene at jeg skal slutte med denne vanvittige treninga. Likevel forstår jeg hvorfor jeg skal fortsette å trene.
Hadde dama vært virulog, eller i det minste lege, kunne en slik uttalelse vekket et snev av interesse hos meg. Men denne dama hhaddenull medisinsk kompetanse. Hun er advokat.
Jeg er overbevist at blant de 450.000 som ikke har tatt vaksina er de færreste konspirasjonsteoretikere eller helt bløte i toppetasjen. Dere har bare vært litt i tvil, ikke helt fått bestemt dere eller ikke liksom funnet tid. Det er ikke for seint. Vaksinering får du garantert når det passer deg hvis du bare tar kontakt med kommunen.
Gjør det. Få tatt det lille stikket i armen. Da minsker du din egen risiko for å bli smittet og syk. Du minsker og min og alle andre rundt deg sin risiko. Et lite stikk og du kan besøke bestemor på sykehjemmet og de yngste barnebarna med god ssamvittighet. Gjør det gjør det, gjenomfør det.
Noen antydet i kommentarfeltet at det virker som om jeg begynner å like meg på treningsleiren. Det var ikke så mye hat å spore mellom linjene fikk jeg høre.
Jeg tenkte litt over den kommentaren i morges. Å si jeg liker meg vil fremdeles være å ta hardt i, tenkte jeg. Det er vel mer å si at jeg har akseptert situasjonen. Her skal jeg være frem til neste onsdag, og ikke et sekund lenger.
Joda, fuglehuset begynner å ta form. Jeg koser meg mer med der nå. Ser at jeg kommer til å bli sånn noenlunde ferdig. Resten, maling og slikt, kan jeg fikse etter at jeg har reist hjem. Sånt dill liker jeg. Så første økt i dag, og jeg var fremdeles ved godt mot.
Andre økt var styrketrening i aparatsirkel. Det er og en helt ok aktivitet. Vanligvis. I dag var det vondt. Kanskje la jeg på litt mye belastning, kanskje hadde jeg bare ikke dagen. Jeg gikk fra treningsøkta og følte at mang en muskel skrek stygt.
Ble ikke noe bedre av at jeg sovnet I lunsjpausa. En time komatøs søvn med sikkel ut av munnviken og utover puta. Våknet så vidt tidsnok til å rekke siste økt. Kondistrening i hallen.
Oppvarminga var grei nok. Men så var det sirkeltrening da. Det virker som om fysioterapeutene prøver å overgå hverandre i å lage den mest utfordrende sirkeltreninga for tiden. Vel, jeg tror dagens er den verste hittil. Gratulerer Hanne!
Har dere forsøkt å gå med sånne strikker på bena? Det er en øvelse bare å få de på! Vel det var første post.
Andre post var å stå på alle fire mens du vekselvis løfter ben og arm på hver sin side. Altså løfter først høyre ben og venstre arm, og så omvendt. Jada, de fant på alternativ øvelse til meg som ikke vil stå på knea.
Tredje post skulle vi stå med foten på et glatt tøystykke å skli bortover gulvet mens vi tok kneutfall, forover, bakover og til siden. Ikke akkurat drømmeøvelsen for ei som er kronisk engstelig for å skli. Jeg mener, de simulerer den “øvelsen” jeg gjorde da jeg pådro meg 11 bruddflater I kneet. Ja, den er heller ikke så ulik den “øvelsen” jeg gjorde da jeg ødela ankelen skikkelig. Hele øvelsen vekker til live traumatiske opplevelser, men det er det sikkert best å holde kjeft om. Dette er sirkeltrening, ikke psykologi-preik.
Fjerde post er å ligge på rygg. Bare det å komme seg ned på madrassen er en gymnastikkøkt i seg selv. Liggende på rygg skal du så balansere en slik stor ball mellom knær og armer og så strekke ut et bein og motsatt arm, og så bytte tempo, tempo, tempo. Etter det må man selvsagt opp igjen fra madrassen. Da jeg begynte her for noen få uker siden var mitt verste mareritt å reise meg fra gulv. Det klarte jeg ikke. Nå forventes det at jeg spretter opp og ned fra gulvet flere ganger om dagen. Eller rettete sagt flere ganger i timen.
Hva tror dere femte post var? Jo ned på gulvet igjen. Når jeg tenker på det i etterkant kunne jeg jo bare ha ålt meg fra post til post, så hadde jeg sluppet den ekstra øvelsen med å reise meg og legge meg igjen. Nå skulle vi ha beina på en stor ball og så løfte korsrygg og bekken, sete fra underlaget. Jeg synes jeg får til den øvelsen relativt bra, men i dag var heller ikke den enkel.
Vel hopp og sprett og opp igjen. Sjette post skulle vi sitte på en sånn lav halv ball og ta sit-ups eventuelt sykle. Vel, nå var jeg ferdig med å krabbe opp og ned fra gulvet og fikk alternative øvelse.
Syvende post var å balansere på bom. Der var det forståelse for at jeg ikke ville begi meg ut på bommen, men på ny ikke noe pause, men alternativ øvelse.
Åttende post var ned på magen og opp igjen, hopp opp mot taket og så ned på magen igjen. Jeg fikk alternativ øvelse her og. Knebøy mot vegg. Både jeg og knærne mine hater knebøy.
Niende post var push-ups enten mot vegg eller på matta. Du gjettet riktig. Det ble mot vegg.
Når vi var ferdige med runde en og en liten pause ventet runde nummer to. Halvveis i den, da jeg lå på madrassen med bena på ballen og prøvde å løfte bekkenet mens hele kroppen min skrek etter nåde begynte jeg å tenke ut alternativer for flukt. Når jeg kom på den andre langsiden og balanserte på en haug balanseputer så jeg av veggklokke at vi kom til å rekke en tredje runde før torturtimen, jeg mener treningstimen var ferdig. Jeg begynte da å vurdere hvor mye styr det ville bli hvis jeg simulerte ett aldri så lite angina-anfall. Om jeg ville få lov til å gå rolig på rommet, eller om det ville bli lege, blålys og Elverum sykehus. Vel, før jeg kom til en konklusjon var runde to over. Og under over aller under, de som ikke ønsket å være med på en tredje runde fikk forlate salen. Vi var fire som raskt forlot rommet før de ombestemte seg.
Så nei, jeg liker meg ikke så veldig godt her på treningsleiren. Jeg er fremdeles langt utenfor komfortsonen flere ganger om dagen. Jeg teller dagene til jeg er ferdig her, og som ei som er ferdig i morgen sa det så fint I dag. “Jeg er ferdig med legetime 9.00, og 9.06 er jeg alt langt nede I veien her.” Sånn har jeg det neste onsdag.
Jeg leser i lokalavisa at det er 12 korona-pasienter på lokalsykehuset og tenker at det er mange. De er flinke, og stå-på-viljen er stor, men 12 smittepasienter på et relativt lite lokalsykehus er mange. Har radiografene blitt bemannet opp til å bli 2 på natt, mon tro? Jeg vet at sikkert flere føler på at behovet er til stede. Det er ikke mitt problem. Det er heller ikke lenger min oppgave å ta den kampen, likevel klarer jeg ikke å la være å bekymre meg.
Litt senere leser jeg at sykehusene i Vestre Viken går i grønn beredskap. Det betyr at planer for rask oppbemanning og tiltak hvis beredskapen blir ytterligere presset må på plass. Jeg tenker at det blir mye å sette seg inn I for hun nye, hun som har overtatt etter meg. Det er ikke lenger mitt ansvar. Jeg skal bruke tiden og kreftene mine på rehabilitering. På meg selv. Ikke bry meg med eller om hvordan etterfølgeren min gjør jobben sin. Likevel, jeg klarer ikke helt å la være å bekymre meg.
Så kommer tekstmelding fra nettopp hun nye. Hun som har overtatt etter meg. Hun har fått noen saker, skriver hun og lurer på saksgangen. Hvordan hun skal gå frem. Kan vi snakke sammen? Først tenker jeg “Hvor mye har du anstrengt deg for å forsøke å finne ut det? Hvor kort var veien for å ringe meg for å få fasitsvaret?” Men så kommer jeg på hvor fersk hun er. At hun ikke har forutsetningene til å vite alt jeg vet. At hun kanskje ikke vet hvor hun skal finne svar. Selvsagt skal jeg rettlede og hjelpe. Jeg har jo lovet det. Jeg sender raskt svar tilbake. Avtaler når vi kan snakke sammen.
Jeg sitter her langt inne i granskauen. Ikke bare utestengt fra livet jeg elsker, men i realiteten er mange av de arbeidsoppgavene jeg elsket, de oppgavene jeg føler at jeg mestret, et tilbakelagt stadium. Jeg har ikke tatt en pause, jeg har vinket farvell.
Selvsagt skal jeg gi råd og veiledning. Selvsagt bryr jeg meg om tidligere kollegaer og arbeidsplassen min. Jeg er fremdeles ansatt. Men først og fremst må jeg tenke på meg selv. Treningsleiren har fått meg til å innse det.
Treningsleiren har fått meg til å innse at det ødelagte beinet hemmer meg mer enn jeg liker å innrømme. At kroppen min er så slitt at det ikke går å trene meg tilbake til 100% arbeidsevne – uansett stilling. Det er en tøff erkjennelse å ta inn over seg.
Samtidig er det godt. Jeg har fått bekreftet det jeg lenge har følt, at det ikke bare er å ta seg sammen. At det ikke er jeg som er lat, at det ikke hadde gått i lengden å bite tenna sammen og gå på. At jeg ikke ga opp for fort, men kanskje heller holdt ut for lenge.
Jeg kommer alltid til å bry meg. Jeg kommer alltid til å gi råd og veiledning til de som spør. De skal få høste av min kompetanse. Men først og fremst må jeg skape meg mitt eget liv. Treningsleiren har tatt fra meg mange illusjoner. Samtidig har den og gitt meg ny guts. Ny tro på at jeg kan skape meg et meningsfullt liv uten å slite meg helt ut.
Glipper med øynene og ser på klokka. Litt over 19. Det var litt mye. Sist jeg så på den var rundt 16. Det vil si at den lille middagsstrekken ble på 3 timer. Er ikke så sikker på hvor smart det var.
Sov dårlig i natt. Vet ikke helt hvorfor. Er varmt her på rommet. Vet ikke helt. Noen ganger er det bare slik at søvnen lar vente på seg, eller glimrer helt med sitt fravær.
Dagen har gått i ett. Arbeidstrening og snekring av fuglehus. Et møte med atføringskonsulenten som hjelper meg med å forstå NAV sine irrganger. Det som forundrer meg mest med NAV er at de ikke foreslår, rettleder brukerne men går ut i fra at brukerne Vet eller finner ut av ting selv. Et sikkerhetsnett som brukeren selv må rulle ut mens han faller. Jeg, og NAV, ser på meg som relativt ressurssterk med hode på rette plassen. Når jeg sliter med å finne ut og forstå, hva da med de som ikke er like bevandret I sjargongen?
Jeg er litt stilt av meg selv. Jeg lot atføringskonsulenten ta kontakten med NAV for meg. Det ligger et stykke inne å motta hjelp. Jeg er den som gir hjelp. Kjerringa som fikser alt.
En annen ting som ligger et stykke inne å godta er at jeg nok er mer skadet, mer utslitt enn det jeg trodde da jeg kom hit til treningsleiren. Antakelig vil de her konkludere med at jeg ikke har arbeidsevne til å jobbe fullt mer, uavhengig av stilling. Jeg hører hva de sier, og skjønner at de mener at arbeidsevnen er vesentlig varig nedsatt.
Etter møte med atføringskonsulenten var det mer snekring av fuglehus.
Jeg fikk pålegg om å bruke staver når jeg går mellom husene her. Det er glatt, og de ønsker ikke at jeg skal falle og brekke noe mens jeg er her. Sikkert lurt.
Så da ble det stavgang bort til hallen før en økt med stor ball. Den økta tar godt i mage og korsryggen. Jeg var rimelig kjørt etterpå.
Etter lunsj var det kondistrening I basseng. Nok en god treningsøkt hvor jeg virkelig fikk opp pulsen, og var god og sliten etterpå.
Varmt vann, mer enn nok trening og så en deilig fiskemiddag. Det er ikke rart en stakkar flater ut og snorker seg gjennom tre timer nærmest bevisstløs tilstand. Så blir det spennende å se om en får sove til natta.
I dag hadde vi “Rød-grønn suppe” til middag. En rett jeg fant i ett av helgenagasinene for noen uker siden. Det er en spinat- og grønnkålsuppe med bakte rødbeter og kokt egg. (som har ligget over natta i rødbetlake). Skikkelig vegetarmat. Du kan tro jubelen sto i taket hos Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Ja jeg tror Eldste Sønn som plutselig dukket opp til middag følte seg rett og slett snytt.
Etter middag dro jeg tilbake til treningsleiren. På Roa stopper jeg og fyller bensin. Da ringer telefonen. Det er Yngste Sønn. Jeg har bare så vidt fått sagt “Ja det er Brit” før han sier med bebreidende stemme: “Spiser du?” Det er liksom ikke så enkelt å svare i telefonen samtidig som man har en stor bit baconpølse i munnen uten at det høres.
Så jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg spiste. Neste spørsmål kom kjapt “Spiste du ikke akkurat middag?” Jo, men jeg var sulten, det var liksom ikke så mye mat i den suppa.
“Så du dytter på oss politisk korrekt suppe som er grønn og sunn og alt sånt, og så drar du selv og dytter innpå med baconpølse og junk food!”
Jeg måtte innrømme at slik var det, men za at han kunne jo kjøpe seg litt usunn mat han og, når han kjørte Eldsre Sønn hjem. Snakk om å bli tatt på fersken.
Tidlig søndag morgen. Resten av Drømmehuset sover. Det begynner så smått å lysne. Ser ut til å bli en grå dag.
Søndag. I kveld går turen tilbake til treningsleiren. Føles greit denne gangen. Tror det hjalp å få en sluttdato på oppholdet og forholde seg til. Lettere å kunne planlegge, få det til å passe inn med avtaleboka. Eller lettere forholde seg til når jeg ser slutten på oppholdet. Avtaleboka er relativt tom de neste ukene.
Den tomme avtaleboka plager meg ikke. Jeg kommer ikke til å kjede meg eller fly på veggen. Ikke med en gang. Jeg skal jo finne drømmejobben, skrive bok og lage jul. Ja og så skal jeg lage meg gode rutiner med trening også når jeg kommer hjem.
“100% ansatt i egen helse” skrev Mette i en kommentar på ett av mine tidligere innlegg. Jeg likte den formuleringen. For det er jo det jeg skal være. 100 % ansatt med å skape meg et godt liv.
Det høres egoistisk ut. Gir liksom litt dårlig samvittighet. Prioritere meg selv……
Samtidig vet jeg at det er det jeg må gjøre. Jeg har nedprioritert meg lenge.
På treningsleiren har jeg ikke hatt noe valg. Jeg har måtte tenke kun på meg selv. Trene og restituere. Leve som en toppidrettsutøver. Jeg ser jo at det har gjort meg godt. Og selv om livet heldigvis ikke blir like egoistisk når jeg kommer hjem, så skal jeg bli flinkere til å lytte til kroppen min. Flinkere til å sette av tid til de gode opplevelsene, enten det er ei treningsøkt eller å sitte i kurvstolene på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Søndag morgen. Drømmehuset våkner langsomt til liv. Himmelen ute har fått et rosa skjær. Fremdeles er det noen timer til jeg skal dra. Om en stund blir det frokost med varme rundstykker. Kose meg med papiravisene fra i går. Har blitt en merkelig tradisjon dette. Kose oss med lørdagsavisene først på søndag.
Så blir det en tur med Charlie Chihuahua og kanskje Gamle Gubben Grå.
En tur ut til Høvdingen hører og med. Det er jo farsdag. Gave er kjøpt inn.
Søndag morgen. Mens jeg venter på at Gamle Gubben Grå skal varme rundstykker har jeg laget meg litt før-frokost-kos. Høstens første kopp med varm, deilig gløgg og et par pepperkaker. Søndag morgen.
