Jeg leser i lokalavisa at det er 12 korona-pasienter på lokalsykehuset og tenker at det er mange.  De er flinke, og stå-på-viljen er stor, men 12 smittepasienter på et relativt lite lokalsykehus er mange.  Har radiografene blitt bemannet opp til å bli 2 på natt, mon tro? Jeg vet at sikkert flere føler på at behovet er til stede. Det er ikke mitt problem.  Det er heller ikke lenger min oppgave å ta den kampen, likevel klarer jeg ikke å la være å bekymre meg.

Litt senere leser jeg at sykehusene i Vestre Viken går i grønn beredskap.  Det betyr at planer for rask oppbemanning og tiltak hvis beredskapen blir ytterligere presset må på plass.  Jeg tenker at det blir mye å sette seg inn I for hun nye, hun som har overtatt etter meg. Det er ikke lenger mitt ansvar. Jeg skal bruke tiden og kreftene mine på rehabilitering. På meg selv. Ikke bry meg med eller om hvordan etterfølgeren min gjør jobben sin. Likevel, jeg klarer ikke helt å la være å bekymre meg.

Så kommer tekstmelding fra nettopp hun nye. Hun som har overtatt etter meg. Hun har fått noen saker, skriver hun og lurer på saksgangen. Hvordan hun skal gå frem. Kan vi snakke sammen? Først tenker jeg “Hvor mye har du anstrengt deg for å forsøke å finne ut det? Hvor kort var veien for å ringe meg for å få fasitsvaret?” Men så kommer jeg på hvor fersk hun er. At hun ikke har forutsetningene til å vite alt jeg vet. At hun kanskje ikke vet hvor hun skal finne svar. Selvsagt skal jeg rettlede og hjelpe. Jeg har jo lovet det. Jeg sender raskt svar tilbake. Avtaler når vi kan snakke sammen.

Jeg sitter her langt inne i granskauen. Ikke bare utestengt fra livet jeg elsker, men i realiteten er mange av de arbeidsoppgavene jeg elsket, de oppgavene jeg føler at jeg mestret, et tilbakelagt stadium. Jeg har ikke tatt en pause, jeg har vinket farvell.

Selvsagt skal jeg gi råd og veiledning.  Selvsagt bryr jeg meg om tidligere kollegaer og arbeidsplassen min. Jeg er fremdeles ansatt.  Men først og fremst må jeg tenke på meg selv.  Treningsleiren har fått meg til å innse det.

Treningsleiren har fått meg til å innse at det ødelagte beinet hemmer meg mer enn jeg liker å innrømme. At kroppen min er så slitt at det ikke går å trene meg tilbake til 100% arbeidsevne – uansett stilling. Det er en tøff erkjennelse å ta inn over seg.

Samtidig er det godt.  Jeg har fått bekreftet det jeg lenge har følt, at det ikke bare er å ta seg sammen. At det ikke er jeg som er lat, at det ikke hadde gått i lengden å bite tenna sammen og gå på. At jeg ikke ga opp for fort, men kanskje heller holdt ut for lenge.

Jeg kommer alltid til å bry meg. Jeg kommer alltid til å gi råd og veiledning til de som spør. De skal få høste av min kompetanse.  Men først og fremst må jeg skape meg mitt eget liv.  Treningsleiren har tatt fra meg mange illusjoner. Samtidig har den og gitt meg ny guts. Ny tro på at jeg kan skape meg et meningsfullt liv uten å slite meg helt ut.