MINE ELSKLINGER !!! Håper dere har det bra <3 Jeg titter innom for å dele en gladnyhet. Nei, jeg har ingen rabattkode til Nelly. Det er Isabell Raad der oppe på bloggtoppen som driver med slikt. Gladnyheten er at jeg er oppe på en 25. plass etter min begredelige 29. plass i går!!!
Vel, Isabell hadde lite nytt utenom rabattkone å melde, så jeg gir meg også her.
Skap dere en magisk dag.
Martinehalvs er på bloggtoppen. Og jeg, jeg er helt nede på en 29. plass. Tydelig at rapporter fra Rødt sin distriktsstyresamling ikke er det som gir flest klokk. Merkelig. Politikk er jo SÅ gøy! Og frem mot valget 2021 om litt over ett år skal jeg ha overbevist dere alle om det.
Men tilbake til Martine.
Hun har et sykt viktig innlegg i dag. Ja, den dama har ganske ofte viktige innlegg så hun er vellverdt et besøk.
I dag snakker hun direkte til meg. For jeg er ei sånn som utsetter ting.
Jeg utsetter klesvasken – helt til Gamle Gubben Grå tar den.
Jeg utsetter å fikse instagram på den nye telefonen og snappchat. Ingen stor fare for andre enn meg som eventuelt går glipp av ungenes bilder fra forskjellige ting, og alle naturbildene til søsteren.
Men jeg utsetter også andre ting som jeg absolutt ikke burde utsette.
Jeg utsetter å sjekke meg for livmorhalskreft, og jeg utsetter å ta mammografi. Og det er oss, vi som er som meg., Martine henvender seg til i innlegget sitt. Og ja, det var litt ubehagelig å lese, for jeg vet jo at hun har rett,
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg utsetter slike ting.
Jeg liker ikke å gå til gynekologisk undersøkelse, hvem liker vel det? Men jeg synes ikke det er flaut. For vi er ganske ulike alle sammen, og en lege har sett de fleste varianter, og har nok glemt underlivet ditt lenge før du har kommet deg ut av kontordøra.
Det er ikke fordi jeg ikke vil vite det om jeg har en kul i brystet at jeg ikke møter opp på Mammografi. Eller, på et vis er det vel det. Jeg vil jo ikke vite at jeg er syk. Men jeg vil jo definitivt heller helst ikke være syk uten å vite det. Jeg tror det er mer en fortrenging. “Det kan jo ikke skje meg…” eller det blir også feil. .
Vel, det har i det minste ikke noe med at jeg er så forfengelig at jeg er mer redd for å miste håret eller en pupp enn å miste livet. For livet er noe av det kjæreste jeg har.
Og nei, jeg lar ikke være å sjekke meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal finne ut hvordan jeg skulle gjøre det. Hvordan jeg skal gå frem.
Det er ikke vanskeligere å google det enn å google hvordan ta en covid-19 test, og det har vel halve Norge klart å søke opp – flere ganger.
Jeg er mer den typen som legger lappen i bunken på skjenken over ting som jeg skal ta tak i – en ag, og så ligger den der til jeg rydder og finner ut at det i grunn var så lenge siden jeg skulle ta tak i det at jeg kan kaste lappen og utsette det litt til. (Høres det kjent ut?)
Det er så travelt akkurat nå, jeg skal fikse det senere.
Jeg vet, jeg burde ta grep. For det kan tenke at det jeg nedprioriterer fordi jeg er så opptatt her i livet er selve livet.
Jeg tar hintet Martine, jeg skal sjekke meg. Jeg skal skrie det på lista over ting jeg skal gjøre – en dag….
Som noen av dere kanskje husker fra forrige innlegg så satt jeg og frøs på togstasjonen i Bergen, og tenkte meg en tur til Narvesen for å kjøpe meg en god og varm kopp med kaffe.
Som sagt så gjort. Kaffe fikk jeg kjøpt, og varm ble jeg. I grunn kanskje litt for varm… For sånn kaffe fra kaffemaskin, nymalt og god, den er varm. Skikkelig varm. Og sånne take-away-kopper ja det er liksom ikke alltid jeg får festa lokket så godt som jeg bør.
Vel, resultatet var at jeg klarte å helle gloheit kaffe ned i utringningen på genseren. Og fy@$% så varmt det plutselig ble! Og selv om denne kjerringa gjør mye rart, så vrenger hu ikke av seg toppen på perrongen på Bergen jernbanestasjon sånn brått og plutselig. (Selv om jeg hadde god lyst…).
Når skaden kunne undersøkes nøyere på et dertil egnet toalett kunne jeg konstatere to flotte brannsår. Ett på høyre pupp, og ett som følger arret etter hjerteoperasjonen ned gjennom kløfta mellom puppa.
Det er i grunn utrolig hva denne kjerringa får til
Si meg dere som bor her i vestlandets hovedstad, regner det her hele tiden?
OK, jeg har liksom fått med meg at folk sier det regner bestandig i Bergen. Men jeg trodde det mest var en myte. Du vet, som at alle trøndere har bart og alle sunnmøringer er gjerrige.
Så da jeg skulle tilbringe ei helg i Bergen lot jeg like godt både paraply, softshell-jakka og regnjakka være igjen hjemme. Ja, den eneste jakka jeg tok med meg var den tynne strikkejakka med englevinger. Hvor lurt akkurat det var sitter jeg nå på en iskald Bergen stasjon og lurer på.
Men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke hadde noen planer om å tenke rundt i Bergen. Jeg skulle på distriktsstyresamling i Rødt, og så vidt jeg kunne se av programmet foregikk den inne på et hotell.
Da jeg ankom Bergen togstasjon med nattoget tidlig lørdag morgen ble første oppgave å finne hotellet. Det het noe med Airport, så jeg antok at det lå i nærheten av Flesland hvor Flesland er i forhold til togstasjonen hadde jeg ikke snøring på. I innkallingen foreslo de “bybanen”. Vel, det regna. Jeg ante ikke hvor jeg skulle finne denne bybanen, kjøpe billett, ikke havne i total feil retning og riktig stasjon å gå av banen på. I tillegg var jeg trøtt, hadde knapt sovet. Så jeg lot som om jeg var kapitalist og praia en taxi.
Det er et stykke ut til Flesland, så da samlinga var slutt i dag, og jeg skulle tilbake til togstasjonen tenkte jeg det var greiest med bybanen. Jeg ER jo ikke kapitalist, og jeg hadde nok av tid.
Det gikk greit å finne banen, lett å finne riktig retning og jeg tror jeg kjøpte riktig type billett. Kom meg av på omtrent riktig stoppested og fant togstasjonen uten å bli alt for våt. Ja, for selvsagt regnet det.
Vel etter en times tid slettet det litt ute, og jeg bestemte meg for å ta en tur utenfor togstasjonen og titte litt og fotografere.
Jeg så raskt at Lille Lungegårdsvann lå rett ved stasjonen, og en runde rundt det burde jo være overkommelig. Sola skinte og jeg så tilløp til blå himmel.
Men hvor lenge var Adam i Paradis ?(eller dette er muligens ikke bydelen Paradis) men dere skjønner sikkert hva jeg mener. For hva tror dere skjedde når jeg kom i andre enden av vannet enn der togstasjonen er? Jo, helt riktig! Det begynte å Børre ned.
Så nå sitter jeg her da, på en kald jernbanestasjon med råe klær og venter på at toget skal gå. Det er fremdeles en stund igjen å vente. Men nå tror jeg jeg skal sjekke om Narvesen har noe varm kaffe. Men si meg, regner det hele tida her i Bergen?
Småbarnsforeldre har gjenninntatt førsteplassen. Hun deler en fødselsh-historie, det gir engasjement og kommentarfeltet fylles med lignende fødselshistorier. (Eller fødselshistorier som ikke ligner. Si ordet “fødsel” der mer enn to mødre er samlet og fødselshistorier kommer rennende fra samtlige. Et utømmelig tema. Jeg skrev for det meste om politikk i går. Slik blir det selvsagt ikke klikk av, og jeg er helt nede på en 25. plass i dag. Så i dag vil jeg også skrive om fødsler – og politikk, og se om det gir klikk.
Det Småbarnsforeldre tar opp i bloggen sin er det at fedre i koronna-tiden ikke får kommentert inn på fødeavdelingen før den fødende er i aktiv fødsel. Altså har 4 cm. åpning, og så stiller spørsmål om hva som er så viktig med akkurat det målet, de fire centimetrene.
Det et en viktig problemstilling Småbarnsforeldre tar opp. For det tøft for mor å måtte gå inn på fødeavdelingen alene. Ligge der alene når hun kanskje er i den situasjonen hvor hun kunne trengt partneren sin mer enn noen gang. Det må være tøft for fedrene å bli igjen utenfor og trippende vente på at mor går i aktiv fødsel og han endelig kan få komme inn og være der, være til støtte og hjelp. Være der når de blir foreldre. Jeg har født fem barn. Jeg er helt ærlig usikker på om jeg hadde klart å føde uten Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg har til og med opplevd at en fødsels stoppet opp til han var ved min side.
Jeg skjønner og at det er uheldig på så mange måter at far ikke er tilstede i tiden på barsel. At dette kan gi grunnlag for fødselsdepresjon og senere tilknytning mellom far og barn. Det er et betimelig spørsmål å ta opp hvilke konsekvenser dette kan få på kort og lang sikt.
Men la oss ta turen tilbake til syvende april, til dagen Småbarnsforeldre fødte sitt syvende barn. Jeg var nemlig i nærheten og jeg husker dagen godt.
7. April var tirsdagen i påskeuka. Mens Småbarnsforeldre var opptatt med å føde oppe i tredje etasje, holdt jeg til på røntgenavdelingen i første etasje på det samme sykehuset.
Dagen før, mandagen i påskeuka, hadde vi gått over i en ny turnus ved avdelingen. Vi hadde gått over i en såkalt teams-turnus. Det ansatte var delt inn i forskjellige team, og de som var i de forskjellige teamene skulle ikke ha kontakt med hverandre. Man kunne for eksempel ikke bytte vakt med noen i et annet team. Tanken bak en slik organisering er at hvis en ansatt ble smittet, kunne man ta ut et team i karantene, men de andre teamene kunne fortsette som før. Uten en slik organisering kunne man risikere at store deler av avdelingen måtte gå ut i karantene eller enda værre ha blitt smittet ved en positiv smittet. Avdelingen kunne fort ha brutt sammen.
Jeg er tillitsvalgt for de folka som for vår del måtte organisere arbeidsdagen sin på en ny måte med få dagers varsel. 1. April ringte vi rundt og ga beskjed om at vi fra den 6. April gikk over til 12 timers vakter, og at de bare måtte forholde seg til en liten gruppe kollegaer. Både å endre turnus på så kort varsel og å gå med på 12 timers vakter er ting som får tillitsvalgtsrefleksen min til å steile. Men i dette tilfelle var det en helt riktig avgjørelse og fornuftig.
Det var mye praktisk som måtte ordnes. Vi måtte ha to vaktrommet, så teamet i den ene korridoren ikke kom i kontakt med teamet i den andre korridoren. Vi måtte gå gjennom rutiner og endre noen. Finne praktiske løsninger. Det var utrolig mange ting som måtte tenkes gjennom, finne løsninger på og ikke minst utrolig mange spørsmål som måtte besvares.
Jeg er tillitsvalgt. Og i den rollen mest opptatt av de ansattes lønns og arbeidsforhold. Sikre de kompensasjon for ulempene ved å endre arbeidstid på kort varsel. Det gir en utfordring i mange familier. Sikre de som trodde de skulle arbeide en mengde vakter med gode helligdagstillegg, og som hadde budsjettert med de pengene den økonomiske tryggheten de trengte. Men selv om fokuset mitt som tillitsvalgt er hos de ansattes, ser jeg den usikkerhet pasientene føler ved ikke å kunne ha sine kjære rundt seg når de går gjennom en sykdomsperiode. Noen ganger føler jeg det hjerteskjærende.
Så hvorfor tok vi disse grepene? Hvorfor gjorde vi hverdagene ved våre sykehus så utfordrende for pasienter, for brukere, for pårørende og for oss ansatte?
Jo, fordi alternativet fremsto som så mye værre. Hadde vi fått smittetall eller sykdomsandel i befolkningen på det samme nivået som andre europeiske land som Spania eller Italia hadde vi stått i langt tøffere utfordringer. Utfordringer ingen menneske burde oppleve å stå i.
Tenk om vi hadde hatt sykehus fulle av covid 19 pasienter og så hadde vi gått tomme for smittevernutstyr…. Vi var ikke SÅ langt unna det scenarioet…
Tenk om alle respiratorene var i bruk, og så kom det inn flere pasienter som trengte respiratorbehandling. Tenk å stå i den stillingen at man må velge hvem som skal få behandling som kan gi liv, og hvem som bare skal få lindrende behandling en kort periode før livet tar slutt.
I Høyes retningslinjer, de som er laget for å la den enkelte helsearbeider, avdelingsleder, sykehusdirektør slippe å stå med ansvaret for å ta de beslutningene. Der det står om aktiv fødsel og 4 cm. Det sto det og at ved for få respiratorer skulle de som var over 60 år gamle prioriteres vekk.
60 år! Man er ikke gammel i Norge i dag når man er 60 år.
For å unngå at vi kom dit. For å unngå at vi i det norske helsevesenet kom dit at vi ikke klarte å gi livreddende behandling til en stor del mennesker som kunne vært reddet. For ikke å komme dit at det norske helsevesenet knelte måtte vi ta noen grep som også ga konsekvenser vi overhode ikke likte. Som 4 cm. Som å ikke få lov å besøke Mormor på sykehjemmet, eller på dødsleiet.
Hjerteråe tiltak. Hjerteråe tiltak for at vi ikke måtte stå i helt umenneskelige dilemmaer. Hjerteråe tiltak for at ikke helsevesenet skulle knele og bli overlatt til et helsevesen hvor de med makt, kontakter, penger eller formuleringsevne får fortrinn frem for de som ikke er så ressurssterke. Eller enda værre er helsevesen som bare kollapset.
Kanskje varc4 cm og aktiv fødsel feil mål. I etterkant må det evalueres. Men tiden for å ta den evalueringen er ikke nå. For faren er ikke over.
Faren for at helsevesenet fremdeles kan knele er ikke borte. Covid 19 er der fremdeles. Det kan komme nye store utbrudd. Så vi må fortsette å sprite hendene, holde en meters avstand og hoste i albuen, samme hvor lei vi er “denne koronnaen”. Samme hvor gjerne vi ønsker oss tilbake til samfunnet slik det en gang var.
Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at min hemmelige plan er å bli toppblogger slik at jeg kan tjene en hel haug med gryn – og som en hemmelig plan B få alle til å stemme Rødt. Så mens forrige helg dreide seg mye om toppbloggere så skal det denne helga dreie seg om politikk. Jeg er på distriktsstyresamling for Rødt. Så i helga snakker jeg på innpust og utpust og diskuterer engasjertt.
Vi startet med denne innledningen. Definere hvordan den politiske situasjonen er i dag. Om koronna-krisa som forsterker forskjells-Norge. For selv om viruset rammer likt, det ser ikke forskjell på fattig og rik, så rammer ikke koronna-krisa likt.
Det er forskjell på de som kunne ha hjemmekontor og ta en tur ut på altanen å klappe litt for helsearbeiderne, og sykepleierne som gikk vakt etter vakt på sykehusenes intensivavdeling
Det er forskjell på bedriftseiere som mottok statlige koronnapakker og sikrer utbytte, og permitterte arbeidstakere og folk som har mista jobben sin og som har ventet hele sommeren på penger fra NAV.
Det er forskjell på eiendomsutviklerne som mottar krisepakke for å sikre verdiene sine, og leietakeren som ikke får reduksjon i husleia og kanskje mister hjemmet sitt på grunn av permittering eller arbeidsledighet.
Koronakrisa og regjeringens håndtering av den er en demonstrasjon på forskjells-Norge på sitt verste.
Jeg har fått snakket om utfordringene ved Helseforetaksmodellen og helsekronene som sløses bort i glavalag med byråkrati i de regionale helseforetakene. Midler som kunne gått til pasientbehandling.
Jeg har snakket om den tredje bolgsektor, om byutvikling og er det virkelig slik at det må være høyhuspå 14 etasjer rundt togstasjonene i enhver liten norsk småby? Jeg vet at Bane-nord har sagt det – men er ikke det politikerne og ikke Bane-nord som skal styre byutvikling?
Vi har debattert vindkraft, ulv og samferdsel… møtt gamle kjente og blitt kjent med nye. En engasjerende dag, men nå var det godt å finne senga.
Litt over klokka 1 skulle nattoget passere Hønefoss stasjon. Gamle Gubben Grå kjørte meg, og jeg var ute i god tid. Sliten etter en lang arbeidsuke var ikke en 6 timers togtur gjennom natten det som fristet mest. Men å stresse til Gardermoen rett etter jobb fristet enda mindre. I grunn fristet ikke fly i det hele tatt.
Jeg liker tog. Og det å reise gjennom natten med toget har noe avslappende, over seg.
Vi er få i vogna. Tre eller fire, og vi har spredd oss godt. En snakker i telefonen på et fremmed språk. En svak summing, som gir seg raskt.
På Sokna et sted blir toget stående lenge. Vi venter på et møtende godstog. Når det har passert reiser vi videre. Jeg halvsover mens toget rister avgårde, vugger meg inn i en meditativ tilstand.
Neste stopp et Nesbyen. Klokka nærmet seg 3. Jeg kjenner at søvnen ikke er langt unna. Jeg lukker øynene og finner en god stilling i setet.
Vy, jeg likte bedre NSB tenker jeg rett før jeg glir halvveis inn i drømmeland. Det var noe trygt og godt over NSB. Norges Statsbaner. Vy høres bare ut som et markedsfokusert foretak.
På Gol blir det nytt stopp. Klokka har passert 3 nå. Det er 7 grader ute.
En halvtime senere har jeg testet ut toalettet og toget har nesten kommet til Ål når jeg kommer tilbake til setet mitt. Temperaturen har sunket til seks grader.
Jeg begynner å kjenne på ryggen å sitte å forsøke å sove. Skifterstilling flere ganger. Glir litt inn og ut av søvnen. På Ustaoset har temperaturen sunket til 5 grader.
Så kjører og stopper toget uten at jeg fester meg for mye med det. Jeg slumrer i setet mitt.
Våkner til live et sted mellom Voss og Arna. Ute er det grått og regn. 10 grader. Jeg har helt tydelig kommet til Vestlandet. Klokka har passert 6. Snart er vi i Bergen.
Jeg har ramla ned på 24. plass. Isabell Raad er fremdeles mer opptatt med 71 grader nord enn med blogg men klarer fremdeles å holde på topplasseringer. Imponerende! Så da må jeg ta for meg bloggen på plass nummer 100.
Det er bloggen Hannehome, og hun skriver om NRK retro og at hun har bestilt seg drikkeflaske og postkort med retromotiv. Her er den gamle Barne-TV vignetten, Fleksnes og Honpel og Pilt.
Jeg liker retro.
Det kom en mail tidligere i dag som fikk meg til å spørre meg selv: Hva er det du driver med? Hvem tror du at du er? Er det riktig og gang på gang presse seg utenfor komfortsona? Er det ikke noe syltetøy du kan koke, noen gulv du kan vaske eller bare dumpe ned i en stol med ei bok. Kan du ikke snart begynne å oppføre deg som hvilken som helst annen middelaldrende kjerring?
I mailen ble jeg spurt om jeg kunne la meg intervjues på mandag ettermiddag. Intervjuet skal foregå på Skype. Hvor jeg sittet på ett sted og de som skal intervjue meg sitter samlet på et annet sted.
Kjerringer på 50 pluss gjør seg dårlig på storskjerm etter en lang arbeidsdag. I det minste gjør jeg meg dårlig da. Segneferdig av trøtthet kommer jeg sikkert og til å være. Natt til mandag tilbringer jeg på nattoget fra Bergen. Likevel svarte jeg, “Det går vel greit!”
Det var etter å ha sendt avgårde det svaret jeg begynte å fundere på hva jeg egentlig driver med. For å bli intervjuet sånn hvor jeg sittet et sted og de andre sitter samlet et annet sted og studerer meg på storskjerm er virkelig langt utenfor min komfortsone. Manglende søvn og sliten etter en lang arbeidsdag gjør det ikke mer fristende. Hvorfor utsetter jeg meg for sånt?
Hvem som skal intervjue meg og hvorfor lurer du kanskje på. Ja det er jo og en grunn til hvorfor jeg spør meg selv hva jeg egentlig holder på med. Noen ganger vet ikke denne kjerringa sitt eget beste.
Det hele begynte i juni en gang. En dag jeg følte meg bra og hadde masse energi. Du vet en slik dag hvor adrenalinet bruser i blodet og du i egne øyne tror du kan klare hva det skal være. Jeg var i kommunestyret og der stortrives jeg. Ja, jeg faktisk bobler av energi når jeg får drive med politikk. En slik dag ringte han som sendte mail i dag. Han er kanskje det nærmeste jeg kommer en politisk mentor. En person jeg ser opp til, og som har lært meg det meste jeg kan om politikk. Han ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å stå på lista til stortingsvalget til neste år.
Ja hva tror du ei noe overrasket kjerring breddfull av adrenalin og litt høy på seg selv svarte? Ei kjerring som for ti minutter siden hadde fått en fyr fra Venstre til å forandre mening om en sak. Stå på lista til stortingsvalget? “Klart jeg kan!”
Og når neste spørsmål kom litt nølende. “Vil du stå langt oppe eller langt ned på lista?” Ja da svarte selvsagt denne kjerringa som ikke alltid vet sitt eget beste “Jeg har aldri sett på meg selv som listefyll” Ja det svarte kjerringa som bare få måneder tidligere var så langt nede at hun mente at uføretrygden lurte rett rundt hjørnet.
Så spurte han som er mitt politiske forbilde og som nok heller aldri ville spørre meg om noe han ikke trodde jeg ville klare: ” Er du villig til å være blant en av de 5 til 7 øverste plassene og kanskje måtte møte som vara på Stortinget?”
Ja du gjetter sikkert hva kjerringa som fikser alt svarte på det. Helt riktig. Ikke noe var noe problem for kjerringa en slik dag.
Så de som skal intervjue meg på mandag er nominasjonskomiteen i partiet som etter å ha intervjuet de de kan tenke seg på de 7 øverste plassene skal bestemme rekkefølgen.
Jeg er ikke så opptatt av hvilken plass på lista jeg får. Å få 7. plassen ville også være utrolig gøy. Bare det å være med blandt de 7 er jo i grunnen litt sånn “klyp meg i armen”.
Likevel vil jeg jo gjøre et godt inntrykk. Jeg vil jo ikke at de i nominasjonskomiteen etter intervjuet hoderystende skal tenke “Hva var det for ei skrullete kjerring? Herregud hvorfor han noe slikt takket ja til å stå på ei stortingsvalgliste? Snakk om mangel på selvinnsikt.” Det ville jo og falle tilbake på han som har foreslått meg.
I dag er jeg ikke boblende full av energi. I dag er jeg ikke høy på meg selv. I dag er jeg bare ei sliten gammel kjerring som lurer på hva jeg har sagt ja til.
Isabell Raad er fremdeles øverst på bloggtopplista. Men hun har ikke kommet med noe nytt siden hun delte hvilke høstklær hun mener vi burde kjøpe. Er jo opptatt med 71 grader nord, og har nok tanker på annet enn blogging.
Jeg er på 17. plass, og er selvsagt superfornøyd med det.
Men iden Isabell Raad ikke fornyer seg tar jeg for meg bloggen som ligger på plass nummer 100 .
Det er en blogg jeg ikke tror jeg har vært inne på før, Den heter Matvalører og som navnet sier handler den om mat og matoppskrifter. Når jeg leser i om-delen på bloggen forstår jeg at den skrives av ei med ekte kjærlighet for mat og det å lage mat fra bunnen av. Her kan man nok finne oppskrifter på mye godt.
Det siste innlegget handler om svartsurbær-gele eller Aronia-gele. Jeg får nesten lyst til å gå bort å “rane” hekken til naboen.
Det jeg liker når jeg ser gjennom oppskrifta er at hun forteller hvordan man gjør ting som “gele-prøven” ikke bare går ut fr at alle vet slikt. Fint og at hun gir tips om hvordan man skal få geleen stiv hvis den mot formodning ikke skulle bli det. For det har jeg opplevd. Gele som aldri stivner. Og å er jeg ikke husmor nok til å vite hva jeg gjør da..
Anbefaler alle å ta en tur inn på Matvalører.
BON APETITT:
