Man skal ta tilbakemeldinger fra sine lesere på alvor. Og jeg er så heldig at jeg nesten bare får hyggelige tilbakemeldinger fra leserne mine. I hvertfall nå som det er Isabell Raad som stort sett ligger på toppen av bloggtopplista.
I går hadde jeg et innlegg basert nettopp på Isabells innlegg Q & A om hunden(e) mine. I kommentarfeltet til det innlegget fikk jeg en kommentar fra en ny følger som har dukket opp denne uka. Mulig hun ikke helt har fått med seg konseptet ved at jeg tar utgangspunkt i den bloggeren som til en hver tid ligger øverst på bloggtopplista og ironiserer litt over den. Derfor altså dette Q&A basert på Isabell Raad sitt innlegg. For denne leseren sier hun har sett et Q&A innlegg på en annen blogg, og der hadde denne bloggeren fått spørsmål om når vedkommende onanerte sist. Min nye leser syntes det hadde vært hysterisk morsomt om jeg og svarte på det spørsmålet.
For det første.
Hun sa ikke hvilken blogger hun leste dette innlegget hos, så jeg kan ikke sjekke om hun snakket sant. Jeg pleier alltid å sjekke fakta.
For det andre.
Hvor ofte, eller når et menneske onanerer eller har sex er blant de ting jeg mener er privat, og noe jeg overhode ikke ønsker å dele på blogg.
For det tredje
Jeg kan ikke forstå hvilken interesse folk kan ha av å vite hvor ofte ei kjerring på femti pluss onanerer.
Og helt til slutt.
Når man har Gamle Gubben Grå er kanskje ikke behovet for onanering så stort….
Fininger! Hvordan har dere det?
Som dere sikkert forstår av introen så er Isabell Raad fremdeles på førsteplass. Jeg er helt nede på en 33. plass. Dette begynner å ligne “The good old Days” .
Isabell hadde en super innholdsrik dag i går. Det hadde i grunn jeg og. Har tenkt å lage et eget innlegg om det. Men du kan se noe av det jeg drev med i dette innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa gjør ting de ikke kan.
Isabell startet dagen med hvalpekurs. Her var Charlie Chihuahua den siste til å starte dagen, og da var det med stø kurs mot matfat og etterpå utgangsdør. Gamle Gubben Grå syntes at jeg skjemmet bort hunden bittelitt når jeg serverte brødskalk påsmurt hundepate på papptallerken. Ja, til Charlie altså. Gamle Gubben Grå måtte pent lage frokosten sin (og min) selv. Jeg ble altså så stolt over han at jeg holdt på å sprekke! Han lærer så fort! Gamle Gubben Grå altså. Ikke Charlie Chihuahua..
Resten av dagen hadde Isabell pressedag for serien hennes som starter på TV2 Livsstil og TV2 Sumo i dag. Jeg skal ikke spoile innlegget som kommer senere med å røpe hva jeg gjorde i går, men jeg skal garantere dere at det ikke var presse til stede.
Men så har ikke jeg premiere på min egen serie hverken i dag eller i morgen.
En serie om denne kjerringa her, har du hørt noe mer surrealistisk? Nei, det skulle sett seg ut.
Men jeg er og utrolig spent og litt nervøs på morgendagen.
Jeg er litt sliten etter gårsdagen. Det ble sene kvelden før vi kom oss hjem fra hytta. Men jeg har jo fremdeles ferie, og kan ta en lang frokost og starte dagen litt rolig. Dusjen har jeg alt unnagjort. Noen ansiktsmaske blir det neppe, men kanskje litt fotspa?
Håper dere har hatt en fin onsdag, babes! Stor klem <3
Hva jeg skal i morgen? Hvis du følger med på bloggen får du svar.
Vi har en stund hatt en utfordring på hyttetomta. To bjørker har knekt og henger sånn halvveis oppå telefonledningen til “hotellet”. I dag hadde Gamle Gubben Grå tenkt å få ordna opp i det, med litt bistand fra meg,
I disse mobiltiider er ikke jeg så bekymret over telefonledningen til et for lengst nedlagt hotell, men det er klart trærne kan ikke henge slik og slenge. Jeg var og enig i tanken om at det sikkert var best å felle de uten å rive ned telefonledningen. Samme om den var i bruk eller ikke, ville det bli langt mindre plunder og heft om telefonledningen hang som før når trærne var felt.
Jeg skal ikke påberope meg å være noen fullbefaren tømmerhugger, men Høvdingen er veldig god på det området og jeg har da vært med en del i tømmerskauen under oppveksten. Mine evner som besserwisser er også relativt godt utviklet. Jeg mente bestemt at vi burde begynne med å kutte det treet som ligger helt horisontalt. Det ville garantert gjøre oppgaven enklere.
Merkelig nok lystra Gamle Gubben Grå, og kort tid etter var første tre kuttet og kunne bli kvista og gjort opp til ved. OK, så var det ikke “vi” men Gamle Gubben Grå som kutta. Jeg har aldri brukt noen motorsag, og jeg tror det er best det forblir slik.
Så mente Gamle Gubben Grå at det burde kuttes vekk noen kvister på de toppene som hang ned som en V over ledningen. Men de var vanskelige å komme til. Han satte en stige opp mot et bjørketre og ba meg støtte stigen mens han krabbet opp i toppen for så å lene seg så langt ut fra stigen han torde og så bruke den store greinsaksa til å kutte vekk flest mulig av greinene.
Han kuttet vekk noen greiner, eller nærmest bare noen småkvister. Dette hjalp ikke stort. Det hadde jeg nede på bakken og for lengst funnet ut. Det var når Gamle Gubben Grå tok en tenkepause at det fatale skjedde. Han kom til å se ned. Og hva så han? Ei trofast kjerring som stødig støttet stigen hvor sin kjære risikerte liv og lemmer slik han hadde forventet? Nei. Denne kjerringa sto riktignok ved bunnen av stigen. Men hun var ikke opptatt av å støtte stige, men derimot av å fotografere og filme gubben.
Jeg prøvde å forklare at det var greit å ha bildedokumentasjon når jeg skulle forklare ambulansemedarbeiderne hva som hadde skjedd hvis jeg tilfeldigvis skulle få bruk for de. Eller hvis Gamle Gubben Grå skulle få bru for de, rettere sagt.
Min ektefølte omtanke for enklest mulig å sikre han den førstehjelpen han eventuelt trengte ble ikke tatt i mot med takknemlighet. Utakk er verdens lønn, eller noe slikt.
Så flyttet Gamle Gubben Grå stigen over i et annet tre, og angrep greinene derfra. Jeg ble ikke mer imponert av det trekket. Jeg kunne like godt fortsette med fotograferinga.
Men så fikk jeg en ide, og heldigvis fikk jeg med Gamle Gubben Grå på den.
Han festet et tau i tretoppen som hang ned, og kastet tauet over telefonledningen. Vi har jo begge en fortid i speideren, og Gamle Gubben Grå behersker fremdeles livlinekasting. (Jeg vant alltid “høyde-mesterskapet” i livline. Den tunge sandsekken gikk rett opp og kom raskt ned igjen med kurs omtrent for hodet mitt.).
Så dro vi, eller mest Gamle Gubben Grå, tretoppen så langt mot den andre siden av telefonledningen som vi klarte. Vi tjoret så tauet fast rundt en trestamme slik at jeg klarte å holde tauet stramt. Og tjoret et annet tau med en slags vinsje-greie som Gamle Gubben Grå plutselig kom på at han hadde rundt stammen på treet.
Så kunne Gamle Gubben Grå bare lage felle-skår i den retningen vi ønsket at treet skulle falle. Med vinsjen og trekking i tau gikk det slik vi planla, og treet falt nesten ikke oppå Gamle Gubben Grå i det hele tatt! (Han sa det gikk bra, og har ikke klaget etterpå.)
Treet falt i bakken slik det skulle, og telefonledningen hang der like fin. Utfordring løst! Vi er et godt tospann når vi jobber i lag.
Litt senere hadde Gamle Gubben Grå kvistet og ordnet disse trærne og noen andre trær som så kan kuttes opp og bli til ved til neste vinter.
Jeg er fremdeles på en 29. plass. Sukk. Øverst på bloggtopplista ligger fremdeles Isabell Raad. Og da mener jeg HELT øverst. Jeg slapp å lukke det ene øyet og late som.
Isabell har som jeg skrev om i innlegget Jeg er blitt hundeeier!blitt hundeeier, og i dag svarer hun på spørsmål rundt hunden sin og hundeholdet. De som har lest bloggen min tidligere vet at ved slike Q&A så bruker jeg bare spørsmålene til toppbloggeren og fyller ut med mine svar. Jeg mener, det folk lurer på om Isabell og hunden hennes er vel omtrent det samme som folk lurer på om meg og hunden vår?
Hvordan skal du reise så mye som du gjør, når du har skaffet deg hund?
Jeg syns ikke jeg reiser så mye. Og når vi drar på hytta, eller vandrer Kongeveien borte i Lærdalstraktene er jo selvsagt Charlie Chihuahua med. Når jeg var i Bergen på Rødt samling var jo Gamle Gubben Grå hjemme, og Charlie er like mye hans hund. De to hotell-ferien vi har vært på i sommer, så var Charlie hjemme sammen med Yngste Sønn den ene gangen, og hos Datteren den andre gangen.
Isabell har og tenkt å reise mindre. Men er klar på at hundeeiere drar på ferie de og. Da kan jo bare søsteren eller moren flytte inn i leiligheten hennes de dagene hun er borte. Hvor vanskelig kan det være lissom…
Er valpekjøpet et spontant kjøp?
For det første vil jeg påpeke at vi aldri har kjøpt hvalp. Alle våre hunder har vært omplasseringshunder og voksne når de har kommet til oss.
Da vi ble hundeeiere første gang var det ingen spontan greie. Jeg (Gamle Gubben Grå retter fra vi ved gjennomlesing) tenkte og vurderte det ganske lenge. Vi kom begge fra familier med hund, så vi visste hva vi gikk til. Vi visste og at det var vi som skaffet oss hund, ikke familiene våre. Vi planla ikke hundehold med de som “barnevakt. Svigers tror jeg har passet hunder for oss en eller to ganger. Foreldrene mine har aldri passet hunder, bortsett fra at Mamma og en søster låste seg inn hjemme hos oss og gikk kveldsturen med hunden vår på bryllupsnatten vår.
Vår første hund var en ti år gammel Springer Spaniel. Da bandt vi oss ikke for så mange år, og kunne teste ut om vi trivdes som hundeeiere. Også det var et bevisst valg.
Hvalpekjøpet til Isabell er heller ikke spontant. Hun har ønsket seg hund i fire år, men det har ikke passet med hund i det hektiske livet fylt med reiser og utagerende festing som hun har levd. Så kom koronna og det har gjort henne godt. Nå er det slutt på reiser og festing ute på byen hele natta. Hun er mye mer hjemme, og då blir det til tider ensomt i leiligheten. Så da passet det med en hund.
Er jeg stygg når jeg kaller dette en koronna-hund?
Er dette din første hund?
Nei, Charlie Chihuahua som er den hunden vi har nå er vår 6. hund. Før han har vi hatt Jacko, Springer Spaniel var hos oss fra han var 10 til vi måtte avlive han som 14 år gammel hund, mett av dager.
Så hadde vi Bingo, en vilter Buhund og vårt minst gjennomtenkte hundevalg. Han var hos oss et par år før vi måtte omplassere han videre. Tror jeg skal skrive et eget innlegg om Bingo.
Etter han dukket Tobby opp. Gamle Gubben Grå hentet han helt uten å ha diskutert saken med meg. Tror det og bør bli et eget innlegg. En Labrador retriever. Han var vel 4 da han kom til oss, og 17 da han døde. Bedre hund kan ingen noensinne ha gått.
Då Tobby begynte å dra på årene begynte jeg å lete i det stille etter ny hund. Og slik kom Toby, en Australsk Shepppard til oss. Det var en hund vi kjente fra før, som plutselig dukket opp som “gis bort” på finn. Dagen etter hadde vi 2 hunder med omtrent likt navn. Toby var hos oss fra 2008 til han døde nå i sommer 16 år gammel. Hun ser som er his oss så lenge, 12 år, setter mange varige spør og gir oss masse gode minner. Toby var leken og snill.
I 2016 fikk vi oss den herligste hunden noen kan tenke seg, og med masse personlighet. En pappilon med navnet Turbo. Og Turbo levde virkelig opp til navnet sitt! Der var det full fart hele tiden! Jeg tror det er den hunden som overrasket oss mest med energinivå og som turhund. Turbo var desverre hos oss bare ett år. Han ble bitt i hjel av en Alaska Malamut en ettermiddag han gikk sin vanlige runde. Turbo var i bånd, det var ikke trekkhunden…
Så fikk vi Charlie Chihuahua i 2018. Av alle ting, en chihuahua, veske-bikkje. Men selv om jeg aldri har løftet eller bært så mye på noen av de andre hundene som på Charlie, har jeg aldri stappet han opp i noen veske. Og er vi på tur på fjellet, som for eksempel i går, må han fint gå selv. Det klarer han utmerket og trives der han spretter mellom lyng og myrhull. Størrelsen er ikke til hinder for å bli behandlet som hund.
De fem årene Isabell bodde i fosterhjem hadde fosterfamilien hund, så hun er vant med hund. Men dette er hennes første hund som hun har eneansvaret for.
Hva synes du om at du får kritikk fordi at dere influencere har en tendens til å ikke kunne ta vare på hunden sin?
Vet du, slikt hever jeg meg over. Jeg tror vi har bevist gjennom år at vi klarer å ta oss av hundene våre. De oppnår høy alder, noe som vel er at tegn på at de lever gode liv?
Isabell synes slik kritikk er urettferdig. Fordi om en annen influenser har plassert hundene sine his familien når de har gått lei av dem betyr ikke det at hun kommer til å gjøre det samme.
Jeg skjønner godt det, men samtidig tenker jeg ..Den som lever får se… Stygt, men sant.
Er hunden din, eller din og familien sin?
Hundene er mine og Gamle Gubben Grå sine. Men det betyr ikke at ikke ungene er glade i dem og knyttet til de..
Hunden til Isabell er hennes og litt familien sin, hvis jeg skal tolke svaret hennes rett. Neida, bare hennes men…
Hva er mest stress ved det å ha skaffet seg en valp?
Nå har vi aldri hatt hvalp. Men det er alltid litt stress når en ny hund flytter inn. Hunden må lære oss å kjenne, og vi må lære den å kjenne. Med tid og tålmodighet har det stort sett gått greit. Omplasseringshunder trenger mye trygghet og nærhet.
Isabell har alle avveiningene som å bli stueren (trodde stort sett hunder var stuerene når de kom fra oppdretter.) Bli trygg på å sove alene. (Der har Charlie et forbedringspotensial). Avvende med biting og bjeffing. Sånne vanlige hvalpeting.
Hvilken rase er den?
Charlie Chihuahua hunden vi har nå er en chihuahua. Hunden på bildet over, Toby, var en Australsk Shepherd. Ellers har vi hatt Engelsk Springer Spaniel, Buhund, Labrador retriever og Pappilon.
Isabell Raad har skaffet seg en 12 uker gammel pommerian.
Det har duskregna i hele dag, og da vi kom hjem fra tur var ikke Gamle Gubben Grå sein om å tenne opp i peisen på hytta. Jeg syntes i grunn det var varmt nok. Vrengte av meg klærne og satt i bare ei kortermet blondetrøye.
Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua velta seg overende på krakken, og snart hørtes dype snork fra begge. Jeg koste meg med strikketøyet.
Når gubben våknet til liv, lagde jeg middag. Mexikansk gryte. Det var grei mat.
Etter maten tok vi en liten rusletur. Det duskregna fremdeles. Vi hadde sett at de satte opp et “Til Salgs” slikt i veien som tar av rett ved hytta vår, og etter et søk på finn trodde jeg jeg hadde funnet ut hvilken hytte det var. Så vi gikk en tur for å se om jeg hadde rett. Det hadde jeg.
Etter turen vår det min tur til å flate ut på krakken sammen med Charlie Chihuahua. Gamle Gubben Grå satte seg ned med ei bok. Ute regnet det bare mer og mer.
Nå er klokka så vidt passert 20. Mørket siger på i stua til tross for tente stearinlys. Når ungene var små ville vi nå ha funnet frem spillesken og spilt Barikade til rundt midnatt. Jeg gidder ikke foreslo Barikade for Gubben. Det er ikke så gøy når vi bare er to. I tillegg er han en elendig taper. Blir faktisk sur. Potetgullbollen er snart slutt. Jeg regner med at vi er i seng før midnatt. Men før det må jeg nok en gang ut i regnet og ned til utedoen langt nede i lia.
Gjett hvem som kommer til å kjenne det i rygg, hofter og det maltrakterte beinet i kveld. I dag har Charlie Chihuahua, Gamle Gubben Grå og jeg gått i terrenget langt fra stier og opptråkkede turveier. Bena har sunket ned i myk mose, og vi har måttet holde øynene åpne for så vel myrhull som røtter og greiner man kan snuble i. Skikkelig trim!
Men, du hvor flott det er i fjellet nå! Høstfargene er nesten på sitt fineste.. Det er flotte fotomotiv så langt øyet kan se.
Softshell-jakka mi er kjempevarm. Når man i tillegg er litt plaget av hetetokter, så ble det litt hett, ja. Kunne vri opp trøya mi når jeg kom hjem til hytta. I morgen kommer jeg vel knapt ut av senga på grunn av stølhet, men det var en fin tur.
Endelig er jeg blitt hundeeier. Eller det er jo ikke jeg, der nede på en 29. plass som har blitt hundeeier. Jeg har jo vært hundeeier mer eller mindre konstant siden 1994. Nei, det er Isabell Raad HELT der oppe på bloggtopplista som har blitt hundeeier.
Og i dag er Isabell HELT øverst på lista. Jeg behøver ikke lukke et halvt øye og late som.
Isabell har ønsket seg hund i fire år, men har ikke skaffet seg det tidligere fordi hun i grunn ikke har levd et liv hvor det passer med hund. Nei, har man hund er det jo greit at man er innom leiligheten jevnlig. For en hund krever en del.
Vi har som sagt hatt hund siden 1994. I 26 år, så jeg tror jeg vil kalle meg en erfaren hundeeier. Og jeg vet at du blir ganske bundet av å ha hund. Du kan ikke bare ta en spontan ukestur til Dubai, eller planlegge å være i Statene en måneds tid uten å ha en god plan for hvem som skal passe hunden.
Det siste året har Isabell virkelig, virkelig, virkelig lengtet ekstra mye etter en firbent bestevenn. Så mye at hun ble ivrig etter å tilpasse livet sitt til det å ha hund. Reise mindre, være mer hjemme… Ja slik vi alle har måtte være dette året. Så her har vi altså nok en koronna-hund…
Prosessen startet allerede i mars (omtrent da hun var i karantene etter en tur til Asia tenker jeg.) Hun tok kontakt med en oppdretter, og har ventet på hvalen til nå.
Vi har hatt forskjellige typer hunder. Men felles for de alle er at de har vært omplasseringshunder. Det finnes så mange hunder som trenger nye hjem. Og det kommer ikke til å bli færre når verden åpner igjen. For det var mange som har skaffet seg koronna-hund.
Fordelene med å gå for en omplasseringshund er at du får en ferdig oppdratt hund. Ulempene er jo at de noen ganger kommer med en del uvaner, eller unoter. Det har vi erfart. Hunder er flottecdyr, og hver av dem har sin helt klare personlighet.
Isabell er i konstant lykkerus etter at hvalpen kom i hus. Han er verdens fineste, smarteste og skjønneste liten valp. 😩💕 Han er så god!!! Ja, det mener vi vel alle om hundene våre.
I dag dro vi til fjells. Har man ferie, så har man ferie! Og det er vel få steder jeg slapper bedre av enn her på hytta.
Gamle Gubben Grå hadde med seg no fyllmasse, og litt annet av slike gubbe-ting han liker å holde på med. Så etter at vi hadde pakket inn i hytta og tatt en kaffekopp satte Gubben i gang med sitt. Jeg satt i solveggen og strikket litt, men strikke kan jeg jo i grunn gjøre når det blir mørkt. Nå var det en nydelig høstdag, så jeg tok med meg Charlie Chihuahua og gikk på tur.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha gått hverken til Bjødalsfjell, Øy-tjern eller Nordre Fjellstølen, men et stykke på vei mot Nordre ble det. Dette skiltet står forresten to kilometer fra hytta vår, så bare å gå tur/retur skiltet blir noen kilometer. Og vi gikk lenger enn til skiltet. Litt over fem kilometer sier skrittelleren.
Det var som sagt en nydelig høstdag, og aftensola ga et flott fotolys. Jeg virkelig koste meg på tur. Hytta ligger i et flott område, selv om det tetter seg til med både flere og større hytter.
Hotellet, som for lengst er nedlagt lenger seg nesten som et Soria-Moria slott mot skyene.
Kafeen så ut som den var blitt privat hytte. Godt gjerdet inn med diger port. Selv tjernet hvor hyttevellet arrangerte påskeskirenn de første årene jeg var med opp hit var gjerdet inn. Privat brygge med liten båt i tilknytning til hytta som en gang var kaffe’.
Butikken som var oppe i påsken og i skoleferier er også historie. Men hyttebygging er det, så det er fremdeles masse liv og røre her på Søndre Fjellstølen.
Setrene er her fremdeles. Hvor mye de er i bruk som setre er jeg mer usikker på. Men det er ikke mange år siden det var bølinger med melkekyr på minst en av setrene.
Vi fikk oss en halvannen times tur, Charlie Chihuahua og jeg. Nå venter snart middag. Jeg tror Gamle Gubben Grå hår begynt å svinge seg inne på hyttekjøkkenet. Jeg nyter Solas siste stråler ute på plattingen.
Vi var på vei til hytta og hadde stoppet på Coop Extra på Nes i Ådal. Det er rundt fem mil hjemmefra, men fremdeles Ringerike kommune. Gamle Gubben Grå og jeg hadde plukket med oss det vi trengte for et par dager på fjellet. Vi sto i kassa og fikk slått inn varene.
Neste kunde kommer og begynner å legge sine varer på båndet, og hilser blidt “Hei.” Jeg snur meg, hilser blidt tilbake.
Ofte hilser man på “fremmede” her ute på landet. Det hender også ganske ofte at folk hilser på meg fordi det er noe “kjent”. Som lokalpolitiker figurerer jeg en del i lokalavisa. Og det hender også at pasienter jeg har tatt bilde av på røntgen hilser. Det synes vel Det er noe kjent, og hilser litt på refleks.
Men det var liksom noe kjent med dama. Jeg visste at jeg liksom på en eller annen måte kjente henne. Og hun kjente tydeligvis meg. For hun spurte raskt “Kjenner du meg ikke igjen?”
Heldigvis slo hjernecellene inn riktig akkurat da, og jeg kunne svare at “Selvsagt kjenner jeg deg. Du heter Turid og var læreren min for 30 år siden.”
“Ja, hvis det ikke er 40” svarte Turid. Men nei, jeg holdt på at det var 30. “Det var 30 år i juni siden jeg gikk ut av radiografhøgskolen” sa jeg.
Vi fikk oss en liten prat. Dama i kassa lo av 30 år gamle lærere og elever som fant hverandre i kassa hennes. Nå er det ikke 30 år siden jeg så denne læreren sist. Vi har truffet på hverandre ved en del anledninger de siste 30 åra. Jeg tipper det er et par år siden sist. Men det hørtes litt mer gøy ut å tiltale henne som en lærer fra 30 år tilbake i tid.
Å labbe rundt på Pilegrimsleden eller poste bilder av kjerring i kosedress gir ikke klikk, så nå raste jeg ned til 25.plass igjen. Isabell Raad er fremdeles på toppen. Men der har det ikke kommet noe nytt siden hun viste oss hva hun hadde kjøpt på Nelly.
Så da tar jeg for meg plass nummer 100. Der ligger bloggen Lisho med et innlegg fra juni hvor hun skriver om planter hun ønsker seg. En ukjent blogger for meg.
Hun skriver at hun har en laaaang ønskeliste på mobilen med planter hun ønsker seg. Men at blogginnlegget bare skal inneholde noen av de, og heller skrive om hvorfor hun ønsker seg disse plantene.
Jeg tror aldri jeg har hatt ønskeliste på planter, i så fall bare ute planter. Men jeg har jo skrevet før om mine manglende grønne fingre.
Den første planten hun skriver om er Mimosa Pudica. en liten grønn plante. På bildet hun poster ser jeg liksom ikke det helt spesielle med den. Men hun forteller at den reagerer på berøring, og vil folde bladet innover der du har tatt på planten. Sånt synes hun er kult. Jeg er enig. Sånt er kult.
Neste plant er Maranta “Lemon Lime”. Det er en grønn plante i forskjellige grønn nyanser. Den er nok litt vanskelig å finne, for hun har kun sett den i rosa, men hun ønsker seg en grønn en.
Jeg er i grunn ikke så veldig glad i grønne planter. Liker mer blomster. Men slikt går litt i perioder for meg. Denne Englevingen, for eksempel var en plante jeg bare måtte ha.
Så skriver hun om Begonia Pavonina. Hun starter med å understreke at hun ikke er noen Begonia-fan Men akkurat den varianten har blader som i en viss vinkel i et visst lys kan de elektrisk blå ut. Og slikt synes hun er kult… vel der kan jeg nok styre meg. For tenk om jeg ikke får til det lyset og den vinkelen inne hos meg. Hvor irriterende ville ikke det være?
Diffenbacia GreenMagic er neste plante ut. Like ukjent for meg som det hele denne bloggeren er. Så her lærer jeg en masse, Den har i følge Lisho en fantastisk dyp grønnfarge som forsterkes enda mer av de hvite forgreiningene i bladverket. OG den er buskete!
Jeg ser bare ei grønn plante med litt store blader. Grei nok, hvis en liker jungel.
Neste plante ut er Philodendron pastazanum. Hun mener bladene ser ut som om de er laget av silke, og sier tenk deg madrass og dyne laget av dette stoffet…
Jeg skjønner vi er forskjellige. For jeg føler ingen trang til å pakke meg inn i grønne blader.
Bloggverden er relativt mangfoldig, og jeg tviler på at dette innlegget vil få meg oppover på lista. Må nok være litt mer kreativ i dag. Det går greit, jeg har jo fremdeles FERIE!!!
