Nå ligger jeg på sofaen for en liten strekk. Jeg er ferdig med dagens dont med husarbeid og venter bare på at Gamle Gubben Grå skal bli ferdig så vi kan dra til byen og handle og drikke kaffe-latte. Ukas høydepunkt!
Vi skal ikke handle så mye, men vi må en tur i lekebutikken etter en bursdagsgave. Alltid gøy med besøk i lekebutikk!
Der sto jammen Charlie Chihuahua opp og. Han er ikke så glad i dette været og drøyer det med å stå opp så lenge som mulig. Vel, da er det vel bare for meg å finne frem piggstøvlene og begi meg ut på tur – men så, så blir det kaffe-latte.
Sitter her i en stue som fremdeles er julepyntet. 13. dagen var i går, 20. dagen er neste fredag. Jula forsvinner nok fra Drømmehuset i løpet av uka tenker jeg.
Noen ganger gir blogginnlegg leserne en helt annen opplevelse enn det jeg tenkte da jeg satt og skrev. Slik ble det med innlegget Noen kjerringtanker…. som jeg skrev i går. De fire første kommentarene heier på meg og det livet jeg prøver å skape meg etter at det travle, hektiske livet jeg elsket forsvant for et år siden. Heiarop gjør godt. Det er det blogginnlegget var ment å handle om. Om hvordan man ved å fokusere på det positive kan bygge seg selv opp. Eller det var i det minste det jeg håpet leserne skulle sitte igjen med etter å ha lest innlegget.
Bakgrunnen for innlegget var, som de to neste kommentarene er inne på, innlegg fra en annen blogger – eller egentlig flere innlegg fra flere bloggere. Det er mange som snakker seg selv ned ved å fokusere på alt som er trist, leit og vanskelig i livet. Bruker bloggen som terapi. Jeg har gjort det selv ved et par anledninger når jeg har følt livet litt vel vanskelig. Det er deilig å motta så mye omtanke og varme som man gjør i kommentarfeltet på slike innlegg. Og noen ganger trenger vi menneskene all den omtanken vi kan få. Det er flott med heiarop, hjerter og gode tanker i kommentarfeltet.
Samtidig har jeg erfart at når jeg sitter der og skriver det ene innlegget etter det andre om hvor urettferdig livet er, hvor sliten jeg er eller på andre måter negative skildringer av mitt eget begredelige liv så er det ikke bare positivt. Det kan fungere som terapi, men i mitt tilfelle har det og fått meg til å ha litt for mye fokus på alt som er trist og vanskelig. Her sitter jeg en ny svart vinterdag og tenker på at jeg er utslitt, jobben er borte og livet er trist. Det var ikke så lett å finne lyspunktene når jeg startet hver dag slik. Jeg satte liksom dagsorden med å skrive dagen tung og svart. Etter hvert ble det klart for meg (med litt hjelp) at jeg var på god vei til å skrive meg rett inn i en depresjon.
Så min hensikt var å få folk til å tenke over at ensidig fokus på alt som er trist. leit og vanskelig kan få negative følger for en selv og sin egen psyke. Innlegget var ment som et godt råd, og samtidig som en liten boost til meg selv. Jeg liker ikke snø, is og vinter. De siste dagene har ikke vært gode. Det er lett for meg og å da begynne å tenke på alt som er trist og leit. Livet går jo ikke på skinner for denne kjerringa heller. Jeg prøver å bruke bloggen til å snakke meg selv opp i stedet for ned.
Så ser jeg at innlegget mitt av noen oppfattes som om jeg mobber noen som kanskje har nok å stri med. Jeg blir overrasket, leser innlegget en gang til – og skjønner at de kan få den oppfatningen – selv om det ikke var hensikten min med innlegget. Jeg ser at setningen Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, kan oppfattes som et spark til noen som nettopp har postet et bilde av en hånd med nettopp en veneflon. Og ja, det var det. Men ikke den veneflonen som de tror. Jeg henviser til noen som i går postet et arkivbilde av en veneflon, et bilde som var flere år gammelt. Ikke et bilde som var tatt denne uken ved en sykehusinnleggelse.
Da jeg knakk ankelen delte jeg flere bilder av ben i gips. Ja, selv bilde av ankelen i forvridd stilling ute i søla der jeg lå og ventet på ambulanse har jeg delt. Bildet ble ikke tatt fordi jeg lå der på bakken i gjørma og tenkte på hvordan jeg best mulig skulle vinkle denne storyen på blogg. Det ble tatt fordi jeg ønsket å studere skaden selv uten å bevege så mye på meg, og litt for å få tiden til å gå. Men når jeg skulle skrive om skaden og fortelle leserne mine hva som hadde skjedd føltes det naturlig å bruke bildet. Det var jo en god illustrasjon til det jeg skrev om.
Jeg har arbeidet i helsesektoren i over tretti år. Jeg har sett pasienter eller pårørende ta frem mobilkamera i flere situasjoner hvor jeg føler at det er merkelig eller upassende. Det er en grunn til at det ved de fleste sykehus er store oppslag om regler for fotografering. Nei, man har ikke noe i mot at pasienter tar bilder av seg selv, men man ønsker ikke at det skal tas bilder av medpasienter eller ansatte. Jeg reagerer ikke på at noen tar bilder av en arm med veneflon, ikke at de deler det som en illustrasjon til et innlegg som forteller at de er eller nylig har vært på sykehus heller.
I kommentarene til innlegget jeg postet i går ser jeg at man hevder at det er to andre bloggere som har omtrent likelydende blogginnlegg. At vi liksom er tre som i felleskap har kastet oss over vårt offer. De andre får svare for seg selv, men jeg er ikke en del av en sammensvergelse.
Til slutt vil jeg komme med en uforbeholden unnskyldning hvis noen følte seg mobbet eller såret av innlegget mitt i går. Det var overhode ikke hensikten med innlegget. Er det noe jeg ikke har til hensikt å bruke tid og krefter til i 2023 så er det utmattende bloggkriger.
Noen ganger sitter jeg her ved tastaturet og synes utrolig synd på meg selv. Livet jeg elsket er borte og jeg har vondter både her og der. Dårligere råd har jeg og fått etter at inntektene ble redusert med over 30%. Ja det er nok av tunge tanker å dvele ved når jeg er i det humøret.
Jeg har funnet ut at jo mer jeg dveler ved alle disse begredelige tingene jo mer begredelig får jeg det, og jo dårligere føler jeg meg. Ankelen og kneet verker aldri så mye som når jeg tar meg tid til å virkelig kjenne etter. Irritasjonen… nei irritasjon er et for mildt begrep… sinne som fyller meg når jeg tenker på at det ikke var mulig for en inkompetent HR medarbeider å finne annet relevant arbeid til meg i en bedrift med et sted rundt 6.000 stillinger kan virkelig ødelegge dagen hvis jeg lar den få slippe til. Men vet dere hva?
Samme hvor mye fokus jeg gir smertene i ankelen så vil de ikke forsvinne. Samme hvor mye jeg irriterer meg over inkompetansen til HR medarbeideren får jeg ikke noen ny stilling. Ikke tror jeg inkompetansen forsvinner heller. Det eneste jeg oppnår er at jeg føler meg miserabel. Føler meg gammel og ubrukelig, og det blir jeg ikke akkurat lystelig av.
Det eneste positive ved å brette ut sjela si og fokusere på alt som er trist og leit er at det gir klikk på blogg. Folk elsker å lese om elendighet. Om sykdom, død og alt som er trist og leit. Piken med svovelstikkene, er jo en historie folk leser hver jul og blir like rørt hver gang.
Jeg har ingen intensjon om å bli kjerringa med svovelstikkene. Høres i grunn ikke like tåredryppende ut som piken med svovelstikkene… Litt mer hekseaktig og skummel….. Vel, det var en digresjon. Poenget er at jeg ikke trives i rollen som en det er synd på. Jeg har ikke lyst til å være et sånt stakkars-meg-menneske. Jeg var jo en gang kjerringa som fikser alt. Skal jeg tilbake dit, og det er jo det jeg ønsker, så kan jeg ikke grave meg ned i egen selvmedlidenhet på blogg. Da får det heller være at jeg ikke når de helt store antallet med sidevisninger.
Jeg tror at hvis jeg virkelig gikk inn for det så kunne jeg nådd langt opp på bloggtoppen, kanskje trone helt øverst. Hvis jeg pøste på med innlegg om alt fra døde barn til ødelagte kroppsdeler godt krydret av bilder fra mitt rikholdige arkiv med bilder fra sykehuskoridorer og kirkegårder så kunne dette bli svært så trivelig… Jeg mener selvsagt svært så trist. Det eneste jeg mangler i arkivet er det berømte “veneflon-bildet”, men gi meg en hånbak og et veneflon så kan jeg lett fikse det. Det er ikke få venefloner jeg har satt i løpet av mitt liv. Ja, jeg har hatt noen i armen selv og, og det er jo de jeg burde hatt bilde av. Men de gangene jeg har hatt behov for veneflon i armen har liksom ikke fotografering vært det jeg har vært mest opptatt av.
Hvis jeg skulle sitte her med tekopp og tastatur og dag etter dag taste ned innlegg etter innlegg med død og fordervelse, sykdom og elendighet ville det ikke gjøre at jeg langsomt begynte å se på meg selv som en det var synd på, en stakkar, en taper? Og hvis jeg da på daglig basis fokuserte på alle de slag livet har gitt meg, alle de tap jeg har lidd, ville det ikke gå ut over min egen selvtillit – eller i det minste hvordan jeg definerte meg selv? Jeg ville i mitt eget hode bli hun som måtte kaste inn håndkle å gi seg i en alder av 55 – rullator og kamferdrops neste. Hun det er litt synd på. Stakkars-meg-kjerringa.
Jeg har overhode ikke noe behov for å være Stakkars-meg-kjerringa. Da vil jeg heller være Kjerringa med svovelstikkene. Det høres mer kult ut. Et brennende menneske som sloss for de tingene hun tror på Jeg vil heller ha kommentarfelt fylt av flammende debatt enn av hjerter og klemmer.
Jeg var… Nei, jeg ER kjerringa som fikser alt. Skal jeg entre møterom og talerstoler med den selvsikkerhet og den troen på meg selv som skal til for å sloss for de tingene jeg tror på kan jeg ikke sitte på blogg og snakke meg selv ned. Jeg brukte 2022 til å slikke mine sår og litt nyorientering, finne ut hvem er jeg nå når både radiografrollen og tillitsvalgtsrollen forsvant. I 2023 skal jeg vise alle som var i tvil en ting. Jeg er tilbake! Ja i nye roller, men jeg er fremdeles kjerringa som fikser alt.
Man spiser med øynene slår Mors middag fast i sitt innlegg i går og fortsetter så å lage mat som har fine farger gjør i allefall noe med meg. I går hadde vi fiskeboller i hvit fløtesaus med små, bleke poteter ved siden av. Finnes det noe kjedeligere mat, både visuelt og på smak? Joda, vi hadde en salat ved siden av, men dog så kjedelig mat. En del av husstanden har hatt besøk av noraviruset de siste dagene, så vi går for litt skånekost her i huset. Hvite fiskeboller, hvit saus, og enorme mengder av hvit snø. En fargeløs dag i går med andre ord. Godt den ble avsluttet med et møte i Rødt.
Kretahalvorsen brukte den snørike dagen i går til å sitte å mimre over bilder fra solfylte dager på Kreta. Jeg har ikke vært i sydligere strøk siden vi var på den franske rivieraen i 2017. Det er over fem år siden. I fjor dro Gamle Gubben Grå og jeg for å finne våren en dag tidlig i mars. Mulig jeg måtte dratt lenger enn til Larvik for å finne noe som minnet om vår hvis jeg skulle dra av sted i dag. Ser på bildene fra Vibbedilles innlegg fra en tur hun var på i går at på Tasta var det relativt bart, selv om det kanskje ikke ser direkte vårlig ut. Vel, jeg tror ikke jeg skal spørre Gamle Gubben Grå om han vil kjøre meg til Stavanger for at jeg skal kunne gå tur. Det er en 7 og en halv times kjøretur langs kysten av sørlandet, og fjellovergangene tror jeg er stengt.
Sikkert dumt å sitte her på Hønefoss i januar og klage over snø, jeg vet. Men jeg er ikke noe vintermenneske. Farevarsler om vanskelige kjøreforhold og oppfordring til å la bilen stå hvis en ikke absolutt må ut gjør at jeg holder meg hjemme.
Nordlendingene kan gjøre narr av oss søringer som lager drama bare det kommer noen centimeter nysnø, men de siste dagene har det kommet litt mer enn noen centimeter. Det blir vanskeligere kjøreforhold. Det gjør det i nord og når snøen laver ned. Forskjellen på nord og sør går mer i det at i nord er man mer vant til å kjøre på vinterføre, og kjører deretter. Her i sentrale østlandet kjører folk akkurat slik de gjør på sommerføre samme hvor mye snø eller is det må ligge i veibanen. De står og spinner i lyskryss og selv i de minste bakkene, eller bremser alt for seint slik at de sklir gjennom krysset på rødt lys, eller ikke klarer svingen og havner i grøfta eller over i motgående kjørefelt. Slik blir det kaos av. Det er det kaoset jeg ikke liker å ferdes ute i. Nei da er det bedre å sitte inne med en god kopp te og litt knotting på tastatur.
Sukk jeg skulle jo nå toppen – ikke bunn. Så hvorfor er jeg nede på en 15. plass i dag? Jeg raser jo bare nedover lista. Hadde jeg ikke hatt min selvtillit og tro på det jeg driver med hadde jeg følt meg ubrukelig. Hadde jeg vært mer desperat hadde jeg forsøkt mer og mer krampaktige måter å lokke lesere inn på bloggen min på, eller bare gitt opp. Tatt med meg en god bok, krøpet under pelspleddet og blitt der. Men jeg er ikke den som gir meg, så jeg klikker meg inn på toppbloggerne over meg på lista. Er det noen av de som kan gi inspirasjon?
Strikking er noe som gir lesere på blogg. Når Strikkekjerring skriver at man ikke lenger får kjøpt mønster og garnpakker til de populære OL og VM genserne blir jeg nysgjerrig på hvorfor ikke. Ikke det at jeg har tenkt å strikke en slik genser, men jeg vet mange som alltid strikket disse genserne. Dette må jeg forsøke å finne ut av.
Dale fabrikker har laget offisielle gensere til det norske skilandslaget til hvert eneste vinter-OL og ski-VM helt siden 1956 og til nå. Men siden 2019 har det ikke kommet strikkemønster og garnpakker slik at du selv kan strikke deg genseren. Du må kjøpe den ferdig fra Dale. I det minste er det det Strikkekjerring påstår. Jeg forstår ikke hvorfor Dale fabrikker har tatt et slikt grep. En ting er at de muligens selger flere ferdige gensere på den måten, men jeg tror mange av de som strikket VM gensere til hele familien ikke kommer til å kjøpe ferdige ullgensere, de kommer heller til å strikke en annen genser. De ivrigste strikkerne kjøper ikke ferdige gensere. De strikker de. Så hvorfor slutte med en suksess?
Jeg leser meg opp på historien til Dale fabrikker og ser at i 1991 blir Dale of Norway og Dale Garn delt opp i to selvstendige firmaer. Dale of Norway er vel de som selger ferdige plagg mens Dale Garn selger garn. Så hvorfor sluttet Dale Garn å produsere strikkemønster for salg i 2019?
Dale Garn og Dale of Norway er to forskjellige selskaper, med forskjellige eiere. I 2009 ble selskapene skilt fra hverandre, og i 2014 ble Dale Garn solgt ut til House of Yarn. Dale Garn har ikke lenger produksjon eller ansatte på Dale utenfor Bergen. House of Yarn er i følge nettsiden ledende på garn til hobbystrikkere. Men de har ingen samarbeidsavtale med Norges Skiforbund. De har sikkert ikke lov til å selge mønster og oppskrift på de populære VM og OL genserne. Kanskje det kunne være en ide og få et slikt samarbeid på plass før VM på ski i 2024 og OL i 2026?
Gudmund Hernes twitrer i dag at Høyrefolk er ikke i mot skatt, de vil bare at noen andre skal betale den. Det var nok en kommentar til at nok en riking (eller var det to?) har pakket flyttelasset og flyktet til Sveits.
I gamle dager, da jeg var ung hadde vi paroler som Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for ditt land. og Gjør din plikt, krev din rett. Nå virker det som om det som gjelder er What’s in it for Me? En samfunnsutvikling jeg ikke akkurat applauderer.
I gamle dager, da jeg var ung hadde vi begrep som solidaritet, samhold, dugnad og det å yte etter evne og få etter behov. Gammeldagse uttrykk, jeg vet. Men kanskje det er på tide å blåse støv av dem?
Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen, har en kommentarartikkel i Dagsavisen i dag der kommer han med følgende uttalelse:
Venstresiden og dens halvt sunkne slagskip Arbeiderpartiet kan derfor snakke om fellesskap og rettferdighet, omfordeling, arbeid til alle og felles velferd til krampa tar dem, men lommebokas ve og vel avgjør om vi lytter.
Han hevder at vi på mange måte alle har blitt kapitalister. At hensynet til vår egen lommebok og vår egen bankkonto teller sterkere enn hensynet til våre medmennesker. Jeg håper han tar feil, men tror han har mye rett i det han sier. De som flykter til Sveits ville jo ikke sulte om de ble i Norge, de ville bare ha litt mindre å rutte med. De som flykter til Sveits ville jo ikke måtte stille seg i køene for matutdeling ved fattighuset, men kunne være med å bidra til at en eller tre andre også slapp det.
Hadde det bare vært de ti til tjue som har flyktet til Sveits som hadde større kjærlighet for lommeboka si enn for menneskene rundt seg hadde det ikke vært så trist. Det triste er at den tankegangen brer mer og mer om seg. Jo mer vi har, jo mer opptatt av å ha og beholde blir man. Regnestykkerasjonaliteten overstyrer følelser.
Høyresiden har alltid trodd på denne ideen om at bare de rike får beholde pengene sine, vil det skape vekst og velstand for alle. Det har vist seg å være feil. Forskjellene har økt i alle vestlige land, antallet grotesk rike har eksplodert. . De ti prosent rikeste eier like mye, og verdens 50 prosent fattigste like lite.
Å ønske en skattepolitikk som fører til en annen omfordeling er ikke næringsfiendtlig. Å ønske at de som har mest også bidrar mest er ikke et ønske om å “ta de rike”. Det er en skattepolitikk som gjør at vi kan beholde den velferdsstaten vi alle er så stolte av.
Jeg skal ikke påstå at jeg betaler min skatt med jublende glede, men jeg betaler min skatt inn til felleskapet fordi det er det alle ansvarlige mennesker gjør. Jeg forstår at de skattepengene betaler jeg for at fellesskapet skal fungere. For at vi skal ha veier å kjøre på, for at barn skal få gå på skole uavhengig av inntekten til foreldrene og at det alltid står en seng klar på sykehuset hvis jeg skulle bli akutt syk og trenge den.
Merkelig nok har jeg aldri møtt et menneske som mener at ideen om velferdsstat er feil, de vil bare la være med å betale sin del. Hvordan de mener velferdsstaten da skal finansieres har de aldri hatt et godt svar på. De klager over ventetider ved sykehus, de klager over dårlige veier, de klager over for lite ressurser innen eldreomsorgen – og de klager over å måtte være med på å betale for tjenestene.
Hvis alle spurte hva kan jeg gjøre for landet, hva er mine plikter som borger og tok mer hensyn til menneskene rundt seg enn til sin egen lommebok tror jeg vi ville få et bedre land. Hvis vi tok frem dugnadsånden og løftet i flokk, ville vi få et bedre samfunn for alle.
Allan er rystet og sjokkert, djupt såra og vonbroten, besviken, og rett og slett kok forbanna. Han har oppdaget at han ikke står på lista over semifinalister til Vixen Awards 2022 som ble kunngjort 15. desember. Noen er litt tregere i oppfattelsen enn andre. Jeg føler på noen av de samme følelsene. Ikke på grunn av at jeg ikke er nominert til Vixen, de sårene har jeg slikket for lengst, men fordi bloggen min befinner seg helt nede på en 14. plass i dag. Jeg hadde tenkt meg oppover lista i år, ikke nedover.
Skal jeg komme meg oppover lista må jeg skrive innlegg som engasjerer. Innlegget Kjerringas nyttårstale er jeg rimelig fornøyd med. Det ga engasjement i kommentarfeltet. Folk skrev lange og engasjerte kommentarer. Kengurumedaljonger, rakfisk og hirse gir liksom ikke det samme engasjementet.
Svært få av bloggerne på blogg.no er blant semifinalistene i Vixen. Det forteller meg at vi ikke er de helt store influenserne. På mange måter er vi en hyggelig vennegjeng som skriver for hverandre, deler små og store snutter av hverdagene våre. Det er koselig, og det er mange bloggere jeg synes jeg kjenner godt og er blitt oppriktig glad i og bryr meg om. I en del tilfeller synes jeg det er langt mer inspirerende å følge livene deres enn da jeg fulgte med på alt hva Sophie Elise og Isabell Raad foretok seg. Ja, jeg liker hverdagsblogger til vanlige mennesker, så dette er ikke ment som kritikk av noen. Jeg mener, i hele desember skrev jeg vel knapt om annet enn juleforberedelser i Drømmehuset.
Målet mitt for bloggen i 2023 er å finne tilbake til den litt skarpe pennen. Dele mer av denne kjerringas tanker om samfunnet rundt oss. Og da mener jeg rundt oss, tanker om ting som kan ha interesse for andre enn oss som har blogg på blogg.no.
Som Follobanen. Follobanen er en dobbeltsporet jernbanestrekning mellom Oslo sentralstasjon og Ski stasjon. Anleggsarbeidet begynte i 2010, og banen ble tatt i bruk for passasjertrafikk 11. desember 2022. Med Follobanen er reisetiden for tog mellom Ski stasjon – Oslo sentralstasjon halvert fra 22 til 11 minutter. Eller…. Det var jo ideen. Men det gikk ikke mange timene før toget sto, og siden 20. desember har banen vært stengt. Og stengt kommer den til å være i store deler av januar. (minst) Bane Nor har lovet å åpne den i løpet av januar, så jeg tipper den åpner igjen den 31.
Det kostet 38 milliarder å bygge Follobanen, langt mer enn det var budsjettert med, (slik det alltid er ved slike prosjekt.) Det som er verre er at det ikke bare var byggekostnadene som var feilberegnet. Det var også strømsystemet, og det er litt verre. Når varmegang og røykutvikling blir resultatet går det både ut over passasjersikkerheten og sikkert også togene. Etter hva jeg har forstått var det noen som på et eller annet tidspunkt gikk for billigste alternativ, antakelig for å få ned kostnadene på et prosjekt som alt hadde gått på store budsjettoverskridelser. Vel, det var kanskje ikke der dere burde spart på pengene, dere kunne kanskje heller spart inn litt på konsulentkostnadene? Ja, for det foreligger faktisk en konsulentrapport som sier at dette strømsystemet er underdimensjonert. Norconsult utarbeidet en slik rapport. Den sier ledelsen av prosjektet at de ikke kjenner til eller har lest. Så hva er vitsen med å svi av felleskapets midler på en konsulentrapport ingen har planer om å lese?
Jeg synes tegningen jeg fant gratis og uten opphavsrett på nett ikke ligner så veldig på en kenguru, men det er altså det det skal forestille. Og poenget i dette innlegget er at det jeg skriver om er nettopp kenguru og ikke noe annet dyr.
I dag morges klikket jeg meg som vanlig gjennom toppbloggerne som ligger over meg på lista. Dvelte litt ved Geriatriks som ga inspirasjon til dette innlegget, og fortsatte oppover lista. Kanskje flere kunne ha skrevet noe som inspirerte eller provoserte meg, eller i det minste fikk tankevirksomheten i gang. Vel, jeg trengte ikke lete lenge. Matfrabunnen var den neste som fikk meg til å stoppe opp og tenke at dette har jeg lyst til å finne ut mer om – og samtidig komme med noen betraktninger rundt temaet.
Ja ikke temaet mat da. Ikke sånn på generell basis. Men bloggerens forslag til søndagsmiddagen. Kengurumedaljong. Først tenkte jeg at det var et morsomt navn på en rett. Litt sånn som Benløse fugler og Forloren hare. Ingen av de to rettene inneholder jo fugl eller hare.
Benløse fugler en klassisk norsk kjøttrett. Du vet sånn fra søndagsmiddagene hos bestemor eller salige Henriette Schønberg Erken. “Fattigmannsfugl” med masse kryddersmak og innmat av finhakket flesk og løk. Forloren hare en kjøttpudding av svine- og storfekjøtt. Gjerne med grønnsaker inne i kjøttpuddingen.
Men når jeg klikket meg inn på oppskriften fant jeg ut at her var det faktisk snakk om kengurumedaljonger. Altså en slags biff av kengurukjøtt.
Australia map silhouette clipart, geography illustration in black vector. Free public domain CC0 image.
Det første som slo meg var at dette ikke akkurat var kortreist mat. Så vidt jeg vet kommer kenguruene fra Australia, og det er nesten så langt fra Norge som det er mulig å komme.
Så begynte jeg å tenke litt. Vi har jo strutseoppdrett her i landet, og alpakkaer man kan leie rundt på mot penger. De alpakkaene blir muligens til mat når de er ferdig med å vandre (uten at man kommuniserer det så høyt til de som betaler i dyre dommer for å finne sjelefred med å leie rundt på de) Har vi også kenguru-oppdrett her i landet? Jeg kan ikke huske å ha sett eller hørt om det, men man vet jo aldri.
Jeg søker litt, men finner ikke noen som driver med direkte oppdrett. En sånn alpakkagård importerte for noen år siden tre dvergkenguruer, muligens for å utvide tilbudet med kenguruvandring. Den ene dvergkenguruen ble tatt av hønsehauk etter kort tid. Den andre døde og, og den tredje stakk til skogs. To år senere fant de ut at den fremdeles levde i beste velgående der i skogen, og de ville prøve å få den tilbake til gården. Om de lyktes vet jeg ikke. Jeg finner og ut at en kenguru har stukket av fra en dyrepark ved Stavanger i 2020, og levde i det minste et par måneder i skogen utenfor dyreparken. Den ble observert av mange, og ble et problem for en barnehage i området da den lekte og dreit i barnehagen etter at barna hadde dratt hjem. Noe kengurukjøttproduksjon i Norge finner jeg ikke. Men jeg finner ut at over 99% av kommersiell kenguruproduksjon kommer fra de tørre beitemarkene i Australia. Så da regner jeg med at kengurumedaljongene til Matfrabunnen ikke akkurat går under betegnelsen lokalmat.
Jeg er ikke fremmed for å spise eksotisk mat jeg, men siden jeg hørte på nyhetene i går at Nortura har over 4,8 millioner kilo storfekjøtt på lager ser jeg ikke helt poenget av å promotere kjøtt som kommer fra den andre siden av jordkloden. Man kunne jo servere omtrent den samme retten med storfekjøtt.
Neste tanke som slår meg er hvorvidt det er etisk riktig å spise kengurukjøtt, eller om den er utrydningstruet på noe vis. Vel, jeg kan betrygge de som er engstelige for søndagsmiddagen, kenguruer er ikke utrydningstruet. Man regner med at kengurupopulasjonen er på rundt 25 millioner dyr, og populasjonen er stadig voksende.
Kanskje er jeg en umoderne gammel kjerring som overhode ikke tenker på miljøet siden jeg mener at norsk oksekjøtt fint kan brukes i stedet for kengurukjøtt fra andre siden av jordkloden. For jeg finner en VG artikkel fra 2008 som kommer med følgende miljøbevisste overskrift Redd verden – spis en kenguru! I den artikkelen kan jeg lese at kenguruer ikke promper. Kenguruer produserer nær sagt ikke noe metangass fordi de har en annen type mikroorganismer i magen enn kuer og sauer. Forskeren som artikkelen skriver om mener at hvis man i Australia bytter ut all sauekjøtt og storfekjøtt med kengurukjøtt vil man kunne senke landets klimagassutslipp med rundt 3 prosent.
Jeg har aldri vært så veldig miljøbevisst. Jeg tror jeg vil fortsette å spise hamburgerne mine laget av oksekjøtt og ikke kenguru også i fremtiden, selv om jeg da ikke bidrar til å redusere drivhuseffekten.
Husker dere Æsops fabel om gjetergutten som ropte ulv, ulv uten at det var fare på ferde? Landsbybefolkningen strømmet til gang på gang for å jage eller drepe ulven, men hver gang ble de møtt av gutten som lo av de som kom løpende. Det var falsk alarm. Når ulven en dag kom, og gjetergutten ropte ulv, ulv, var det ingen som gad reagere. Han hadde ropt så mange ganger for å tulle med dem. Ulven spiste sauene.
Historien stammer fra antikken, men siden den først kun fantes på gresk, og ikke ble oversatt til latin før på 1400-tallet, fikk den ikke vid utbredelse før den dukket opp i Heinrich Steinhöwels samling med fabler og så spredde seg gjennom resten av Europa. Om man tenker antikken eller 1400-tallet så har historien fremdeles noe å lære oss også i 2022.
Som Geriatriks tar opp i sitt innlegg er det litt mye farevarsler for tiden. Mens jeg sitter og skriver dette hører jeg nettopp at meteorologene sender ut farevarsel for Buskerud, her jeg bor. Det skal komme 20 cm nysnø i morgen. 20 cm nysnø i Buskerud i Januar er ikke uvanlig, det er ikke ekstremt. Det er vel det man kan forvente en vinterdag.
Når jeg klikker meg inn på yr.no i dag har Hønefoss gult farevarsel for snø, dette ril tross for at yr.no selv ikke tror det kommer snø før klokka 03 natt til i morgen. Når nesten hver eneste dag får en gul faretrekant kan man fort slutte å ta farevarslene på alvor. Yr.no roper jo ulv, ulv hele tiden. Så den dagen føreforholdene virkelig er ekstreme, og man burde ta hjemmekontor og la bilen stå, er det ingen som reagerer. Hadde det ikke vært bedre å spare farevarslene til de få dagene det virkelig er fare på ferde?
Snø i januar er som det skal være. Det blir liksom som å skrike, FARE, FARE, DET ER VINTER I NORGE I JANUAR!!
En ting er at man kan risikere at folk ikke lenger tar farevarslene om glatt føre eller snø på alvor slik at det likevel blir kaos de dagene føreforholdene er ekstreme. En annen ting er at mange føler at vinteren er ekstra tung fordi hver eneste dag blir fremstilt som en ekstrem utfordring for de som har tenkt seg utenfor døra.
En tredje faktor er at folk helt glemmer kunsten om å ta sine egne risikovurderinger. Det er regn og rundt 0 grader. Da er det erfaring og ikke et digitalt varsel som burde fortelle deg at veibanen foran bilen din kan være glatt, og at du bør kjøre deretter.
Samme når jeg skal ut døra her hjemme. For tiden er det glatt her, holke. Så når jeg skal ut døra må jeg vurdere hva jeg skal ha på beina. Skal jeg gå tur med Charlie Chihuahua er valget lett. Det blir selvsagt piggsko. Skal jeg ned til sentrum og drikke kaffe-latte vil jeg ikke ha piggsko, men går da forsiktig til jeg når bilen. Skal jeg ut med søpla må jeg vurdere om jeg tar sjansen på å bare kippe på meg crocs og håpe det går bra, joggesko med grov såle eller om jeg skal ta meg tid til å snøre på meg piggskoa. Det popper ikke opp et digitalt farevarsel på utgangsdøra som forteller meg at jeg kommer til å gå på ryggkulen i det jeg runder hushjørnet hvis jeg løper ut i crocs.
Rakfisk er nesten “nasjonalretten” her på Ringerike. Det er relativt mange som må igjennom både ett, to og tre rakfisklag i november og desember her omkring. Verken Gamle Gubben Grå eller jeg er blant de mest ihuga fanatikerne, men vi spiser gjerne rakfisk en gang rundt jul.
Så i dag ble det rakfisk til middag, og du så godt det var! Godt, og i grunn ganske lettvint. Jeg tror fort det kan bli en rakfiskmiddag til i januar.
