Det kom en mail tidligere i dag som fikk meg til å spørre meg selv: Hva er det du driver med? Hvem tror du at du er? Er det riktig og gang på gang presse seg utenfor komfortsona? Er det ikke noe syltetøy du kan koke, noen gulv du kan vaske eller bare dumpe ned i en stol med ei bok. Kan du ikke snart begynne å oppføre deg som hvilken som helst annen middelaldrende kjerring?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I mailen ble jeg spurt om jeg kunne la meg intervjues på mandag ettermiddag. Intervjuet skal foregå på Skype. Hvor jeg sittet på ett sted og de som skal intervjue meg sitter samlet på et annet sted.

Kjerringer på 50 pluss gjør seg dårlig på storskjerm etter en lang arbeidsdag. I det minste gjør jeg meg dårlig da. Segneferdig av trøtthet kommer jeg sikkert og til å være. Natt til mandag tilbringer jeg på nattoget fra Bergen. Likevel svarte jeg, “Det går vel greit!”

Det var etter å ha sendt avgårde det svaret jeg begynte å fundere på hva jeg egentlig driver med. For å bli intervjuet sånn hvor jeg sittet et sted og de andre sitter samlet et annet sted og studerer meg på storskjerm er virkelig langt utenfor min komfortsone. Manglende søvn og sliten etter en lang arbeidsdag gjør det ikke mer fristende.  Hvorfor utsetter jeg meg for sånt?

Hvem som skal intervjue meg og hvorfor lurer du kanskje på. Ja det er jo og en grunn til hvorfor jeg spør meg selv hva jeg egentlig holder på med. Noen ganger vet ikke denne kjerringa sitt eget beste.

Det hele begynte i juni en gang. En dag jeg følte meg bra og hadde masse energi.  Du vet en slik dag hvor adrenalinet bruser i blodet og du i egne øyne tror du kan klare hva det skal være. Jeg var i kommunestyret og der stortrives jeg. Ja, jeg faktisk bobler av energi når jeg får drive med politikk.  En slik dag ringte han som sendte mail i dag. Han er kanskje det nærmeste jeg kommer en politisk mentor. En person jeg ser opp til, og som har lært meg det meste jeg kan om politikk. Han ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å stå på lista til stortingsvalget til neste år.

Ja hva tror du ei noe overrasket kjerring breddfull  av adrenalin og litt høy på seg selv svarte?  Ei kjerring som for ti minutter siden hadde fått en fyr fra Venstre til å forandre mening om en sak. Stå på lista til stortingsvalget? “Klart jeg kan!”

Og når neste spørsmål kom litt nølende. “Vil du stå langt oppe eller langt ned på lista?” Ja da svarte selvsagt denne kjerringa som ikke alltid vet sitt eget beste  “Jeg har aldri sett på meg selv som listefyll”  Ja det svarte kjerringa som bare få måneder tidligere var så langt nede at hun mente at uføretrygden lurte rett rundt hjørnet.

Så spurte han som er mitt politiske forbilde og som nok heller aldri ville spørre meg om noe han ikke trodde jeg ville klare: ” Er du villig til å være blant en av de 5 til 7 øverste plassene og kanskje måtte møte som vara på Stortinget?”

Ja du gjetter sikkert hva kjerringa som fikser alt svarte på det. Helt riktig.  Ikke noe var noe problem for kjerringa en slik dag.

Så de som skal intervjue meg på mandag er nominasjonskomiteen i partiet som etter å ha intervjuet de de kan tenke seg på de 7 øverste plassene skal bestemme rekkefølgen.

Jeg er ikke så opptatt av hvilken plass på lista jeg får. Å få 7. plassen ville også være utrolig gøy.  Bare det å være med blandt de 7 er jo i grunnen litt sånn “klyp meg i armen”.

Likevel vil jeg jo gjøre et godt inntrykk. Jeg vil jo ikke at de i nominasjonskomiteen etter intervjuet hoderystende skal tenke “Hva var det for ei skrullete kjerring? Herregud hvorfor han noe slikt takket ja til å stå på ei stortingsvalgliste? Snakk om mangel på selvinnsikt.” Det ville jo og falle tilbake på han som har foreslått meg.

I dag er jeg ikke boblende full av energi. I dag er jeg ikke høy på meg selv. I dag er jeg bare ei sliten gammel kjerring som lurer på hva jeg har sagt ja til.