Småbarnsforeldre har gjenninntatt førsteplassen. Hun deler en fødselsh-historie, det gir engasjement og kommentarfeltet fylles med lignende fødselshistorier. (Eller fødselshistorier som ikke ligner.  Si ordet “fødsel” der mer enn to mødre er samlet og fødselshistorier kommer rennende fra samtlige. Et utømmelig tema. Jeg skrev for det meste om politikk i går. Slik blir det selvsagt ikke klikk av, og jeg er helt nede på en 25. plass i dag.  Så i dag vil jeg også skrive om fødsler – og politikk, og se om det gir klikk.

Det Småbarnsforeldre tar opp i bloggen sin er det at fedre i koronna-tiden ikke får kommentert inn på fødeavdelingen før den fødende er i aktiv fødsel. Altså har 4 cm. åpning, og så stiller spørsmål om hva som er så viktig med akkurat det målet, de fire centimetrene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det et en viktig problemstilling Småbarnsforeldre tar opp. For det tøft for mor å måtte gå inn på fødeavdelingen alene. Ligge der alene når hun kanskje er i den situasjonen hvor hun kunne trengt partneren sin mer enn noen gang. Det må være tøft for fedrene å bli igjen utenfor og trippende vente på at mor går i aktiv fødsel og han endelig kan få komme inn og være der, være til støtte og hjelp. Være der når de blir foreldre. Jeg har født fem barn. Jeg er helt ærlig usikker på om jeg hadde klart å føde uten Gamle Gubben Grå ved min side. Jeg har til og med opplevd at en fødsels stoppet opp til han var ved min side.

Jeg skjønner og at det er uheldig på så mange måter at far ikke er tilstede i tiden på barsel. At dette kan gi grunnlag for fødselsdepresjon og senere tilknytning mellom far og barn. Det er et betimelig spørsmål å ta opp hvilke konsekvenser dette kan få på kort og lang sikt.

Men la oss ta turen tilbake til syvende april, til dagen Småbarnsforeldre fødte sitt syvende barn. Jeg var nemlig i nærheten og jeg husker dagen godt.

7. April var tirsdagen i påskeuka. Mens Småbarnsforeldre var opptatt med å føde oppe i tredje etasje, holdt jeg til på røntgenavdelingen i første etasje på det samme sykehuset.

Dagen før, mandagen i påskeuka, hadde vi gått over i en ny turnus ved avdelingen. Vi hadde gått over i en såkalt teams-turnus. Det ansatte var delt inn i forskjellige team, og de som var i de forskjellige teamene skulle ikke ha kontakt med hverandre. Man kunne for eksempel ikke bytte vakt med noen i et annet team. Tanken bak en slik organisering er at hvis en ansatt ble smittet, kunne man ta ut et team i karantene, men de andre teamene kunne fortsette som før. Uten en slik organisering kunne man risikere at store deler av avdelingen måtte gå ut i karantene eller enda værre ha blitt smittet ved en positiv smittet. Avdelingen kunne fort ha brutt sammen.

Jeg er tillitsvalgt for de folka som for vår del måtte organisere arbeidsdagen sin på en ny måte med få dagers varsel. 1. April ringte vi rundt og ga beskjed om at vi fra den 6. April gikk over til 12 timers vakter, og at de bare måtte forholde seg til en liten gruppe kollegaer. Både å endre turnus på så kort varsel og å gå med på 12 timers vakter er ting som får tillitsvalgtsrefleksen min til å steile. Men i dette tilfelle var det en helt riktig avgjørelse og fornuftig.

Det var mye praktisk som måtte ordnes. Vi måtte ha to vaktrommet, så teamet i den ene korridoren ikke kom i kontakt med teamet i den andre korridoren. Vi måtte gå gjennom rutiner og endre noen. Finne praktiske løsninger. Det var utrolig mange ting som måtte tenkes gjennom, finne løsninger på og ikke minst utrolig mange spørsmål som måtte besvares.

Jeg er tillitsvalgt. Og i den rollen mest opptatt av de ansattes lønns og arbeidsforhold. Sikre de kompensasjon for ulempene ved å endre arbeidstid på kort varsel. Det gir en utfordring i mange familier. Sikre de som trodde de skulle arbeide en mengde vakter med gode helligdagstillegg, og som hadde budsjettert med de pengene den økonomiske tryggheten de trengte.  Men selv om fokuset mitt som tillitsvalgt er hos de ansattes, ser jeg den usikkerhet pasientene føler ved ikke å kunne ha sine kjære rundt seg når de går gjennom en sykdomsperiode. Noen ganger føler jeg det hjerteskjærende.

Så hvorfor tok vi disse grepene? Hvorfor gjorde vi hverdagene ved våre sykehus så utfordrende for pasienter, for brukere, for pårørende og for oss ansatte?

Jo, fordi alternativet fremsto som så mye værre. Hadde vi fått smittetall eller sykdomsandel i befolkningen på det samme nivået som andre europeiske land som Spania eller Italia hadde vi stått i langt tøffere utfordringer.  Utfordringer ingen menneske burde oppleve å stå i.

Tenk om vi hadde hatt sykehus fulle av covid 19 pasienter og så hadde vi gått tomme for smittevernutstyr…. Vi var ikke SÅ langt unna det scenarioet…

Tenk om alle respiratorene var i bruk, og så kom det inn flere pasienter som trengte respiratorbehandling. Tenk å stå i den stillingen at man må velge hvem som skal få behandling som kan gi liv, og hvem som bare skal få lindrende behandling en kort periode før livet tar slutt.

I Høyes retningslinjer, de som er laget for å la den enkelte helsearbeider, avdelingsleder, sykehusdirektør slippe å stå med ansvaret for å ta de beslutningene. Der det står om aktiv fødsel og 4 cm. Det sto det og at ved for få respiratorer skulle de som var over 60 år gamle prioriteres vekk.

60 år! Man er ikke gammel i Norge i dag når man er 60 år.

For å unngå at vi kom dit. For å unngå at vi i det norske helsevesenet kom dit at vi ikke klarte å gi livreddende behandling  til en stor del mennesker som kunne vært reddet. For ikke å komme dit at det norske helsevesenet knelte måtte vi ta noen grep som også ga konsekvenser vi overhode ikke likte. Som 4 cm. Som å ikke få lov å besøke Mormor på sykehjemmet, eller på dødsleiet.

Hjerteråe tiltak. Hjerteråe tiltak for at vi ikke måtte stå i helt umenneskelige dilemmaer. Hjerteråe tiltak for at ikke helsevesenet skulle knele og bli overlatt til et helsevesen hvor de med makt, kontakter, penger eller formuleringsevne får fortrinn frem for de som ikke er så ressurssterke.  Eller enda værre er helsevesen som bare kollapset.

Kanskje varc4 cm og aktiv fødsel feil mål. I etterkant må det evalueres. Men tiden for å ta den evalueringen er ikke nå. For faren er ikke over.

Faren for at helsevesenet fremdeles kan knele er ikke borte. Covid 19 er der fremdeles. Det kan komme nye store utbrudd.  Så vi må fortsette å sprite hendene, holde en meters avstand og hoste i albuen, samme hvor lei vi er “denne koronnaen”. Samme hvor gjerne vi ønsker oss tilbake til samfunnet slik det en gang var.