kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Siden Martine Halvs fremdeles er på topp. Det siste innlegget hennes da jeg logga meg inn litt over klokka 6 i dag morges var repost av det innlegget hennes om barn, ungdom og dyre merkeklær som hun skrev på fredag. Det innlegget kommenterte jeg på lørdag.

Så i dag gjør jeg noe jeg har tenkt på en stund. Jeg tar for meg bloggeren som ligger på plass nummer 100, og denne bloggerens siste innlegg.  I dag er det Aud Marit.

Hennes siste innlegg da jeg startet å skrive dette innlegget i dag morges var et innlegg jeg skulle ønske mange av dere som styrer og steller i norsk helsevesen leser. Innlegget finner dere her. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Aud Marit “kjenner” jeg jo fra før. Det er en blogg jeg er innom i ny og ne. Aud Marit er en enslig dame som bor sammen med hunden sin i Kongsberg. Livet har ikke alltid vært like snilt med Aud Marit, og jeg tror hun til tider er litt ensom.  Men det er ikke en  syte-klage blogg. Da hadde jeg ikke besøkt den så ofte.  Det er en hverdagsblogg fra et ganske vanlig liv.

I innlegget i går spør hun retorisk: ER DET VIRKELIG SLIK AT DET ER ET FORUM SOM SKAL SETTE PRISLAPP PÅ ET MENNESKES LIV? og jeg klikker meg spent inn for å lese. Og i hele dag har spørsmålet hennes ligget i bakhodet mitt mens jeg har drevet med pasientbehandling i den hvite pysjen.

Det Aud Marit ønsker å sette fokus på med innlegget sitt er at i Norge er det Beslutningsforum som bestemmer hvilke pasienter som skal få prøve nye medisiner eller nye behandlingsmåte som ennå ikke er godkjente her i landet.

Når jeg er ferdig med arbeidsdagen setter jeg meg ned for å lese meg opp på temaet. Aud Marit er en bruker av norsk helsevesen som stiller et betimelig spørsmål. Så nå skal jeg se om jeg finner svar..

Jeg finner ut at i Beslutningsforum sitter de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene. En representant fra brukerutvalgene deltar som observatør. (Har altså ingen myndighet ut over å observere møtet og eventuelle diskusjoner.) Bisittere på møtet er også en informasjonskonsulent, en medisinsk rådgiver, representanter fra Statens Legemiddelverk, fagdirektørene i de regionale helseforetakene og lederen i Helsedirektoratet (sikkert direktør han og).  Men slik jeg leser møtereferat så er det de fire Administrerende direktørene som har beslutningsmyndighet.

På Aud Marits spørsmål om hvem som kan sette en prislapp på hva et menneskes liv er verdt er altså svaret de 4 administrerende direktørene i de fire regionale helseforetakene.
Når man overlater beslutningene om hvilke medikamenter eller behandlingsmåte som skal godkjennes til disse Administrerende Direktørene er det klart pris er en viktig faktor. Disse direktørenes samfunnsansvar er jo å drifte sine regionale helseforetak innen for den økonomiske rammen de har fått tildelt. Når en metode, eller et medikament er veldig dyrt, griper det rett inn i deres økonomi. Blir ikke det å overlate beslutningene om hvilke medikamenter og metoder som skal tas i bruk litt som å sette bukken til å passe havresekken? De nyter jo godt av å si nei til det som er dyrt. Og når jeg leser referat fra møtene i beslutningsforum så er pris svært ofte en faktor for om et medikament eller en behandlingsmåte skal tas i bruk eller ikke. Noen ganger bare pris, andre ganger at virkningen ikke tilsier at prisen er så mye høyere enn liknende medikamenter eller metoder, og noen få ganger at medikamentet eller metoden ikke har like god eller bedre virkning enn medikamenter eller metoder som allerede er godkjent.

Samtidig forstår jeg at man må ha kontroll på hvilke legemidler til hvilken pris man tillater brukt i Norge. Når nye effektive legemidler kommer på markedet har de ofte en unaturlig høy pris.  En pris som ikke har sin bakgrunn i hvor dyrt det er å produsere eller utvikle legemidlet.  Legemiddelfirmaer som har gjort et medisinsk gjennombrudd, lite eller stort, og som for en periode er enerådende på markedet setter prisen på legemiddelet svært høyt for å håve inn mest mulig fortjeneste frem til konkurrentene har klart å komme frem til et liknende medikament   Maksimal fortjeneste.  Selvsagt må noen kunne sette foten ned, så legemiddelprodusentene ikke priser legemidlene sine opp i himmelen og tjener gode penger. Penger du og jeg må betale over skatteseddelen.
Veldig ofte sier Beslutningsforum at de kan ta legemiddelet opp til ny vurdering hvis prisen reduseres.

Så mens legemiddelprodusentene og Beslutningsforum krangler eller forhandler ompris, venter pasientene.  I noen tilfeller blir ventetiden for lang.  I slike tilfelle må det føles smålig av det offentlige og forhandle om pris på et legemiddel som kan forlenge livet, eller gi økt livskvalitet til deg selv eller noen du har kjær.
Jeg er usikker på hva som gjør meg mest forbanna, beslutningsforum som sier nei, eller legemiddelprodusentene som tar seg alt for godt betalt.  Eller, nei. Det som gjør meg mest forbanna er legemiddelprodusentenes trang til maksimal profitt. Det å ha funnet et middel som kan forbedre livskvaliteten til mennesker og eller redde liv, og så priser de det så høyt at kun de rikeste har råd til det.  Ja, det er direkte uetisk!

For noen vil alltid få tak i den dyre medisinen. Noen velger å reise til et land hvor man benytter denne behandlingsmetoden, gjerne på en privat klinikk.  De betaler det av egen lomme og enkelte tar opp store lån for å få den beste behandlingen de mener er mulig, selv om den er for dyr for det offentlige norske helsevesen.  Men det er ikke alle som har råd til å få behandling på private utenlandske klinikker.

Aud Marit tar opp en problemstilling til i sitt innlegg som jeg synes er verdt å reflektere over.
Hun sier hun vet at det er medisiner for den sykdommen hun har, men den er for dyr for at legene vil gi den til henne.

For selv om vi i Norge er enige om at all skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester uavhengig av økonomi, kjønn, alder eller sosial status er det ikke alltid slik. Forskning så sent som i 2018 viser at alvorlig syke pasienters utdanningsnivå har noe å si for hvor ofte de fikk time hos spesialisthelsetjenesten de siste 18 månedene de levde. De med universitetsutdanning eller høgskole fikk i snitt 20 konsultasjoner, mens de med bare grunnskole fikk i snitt 12 konsultasjoner. Forskerens hypotese er jo tettere oppfølging, jo bedre behandling. Hyppigere konsultasjoner og hyppigere innleggelser vil og bety at mer ressurser blir brukt på den med høyest utdanning kontra den med lavere utdanning.
Hvorfor det er slik er forskeren usikker på. Men han tror det kan ha noe med kommunikasjon å gjøre. Pasienter med liknende akademisk utdanning som legen kan ha et fortrinn i samtaler med leger, Både lege og pasient forstår hverandre bedre. Og pasienter med høyere utdanning kan kanskje lettere stille spørsmål, fremme sine synspunkter, enn en med lavere utdanning. Legen vet sikkert Man stiller ikke spørsmål. Eller man har ikke nok kunnskap til å stille de rette spørsmålene.
Fagdirektørene ved de enkelte sykehusene (Helseforetakene) kan innvilge at enkeltpasienter får legemidler som ennå ikke er godkjent av Beslutningsforum.  Er det ikke da, med bakgrunn i ovenforstående forskning trolig at resurssterke høyt utdannede mennesker lettere får slik behandling enn de som kanskje ikke har det rette nettverket?

Aud Marit sier at i stedet for medisinen hun tror kunne ha hjulpet mot hennes sykdom får hun Paracet på blå resept. mot kroniske smerter.  Det er alt de som tar beslutninger mener livet hennes er verdt.
Innlegget er et tankekors for meg, jeg håper det gir flere noe å tenke på.

For mange, mange år siden da jeg var student tilbragte jeg noen dager hjemme i barndomshjemmet. Det var vel en fridag eller ferie. Og siden jeg hadde fri og de andre i heimen var på jobb eller skole fikk jeg ansvaret for å ha middagen klar til de kom hjem. Menyen var pannekaker.  Burde være en overkommelig oppgave selv for meg. Jeg hadde jo vært med Mamma og stekt pannekaker siden jeg måtte stå på en stol for å rekke opp til steikepanna.

De andre kom hjem og pannekakefatet ble satt på bordet. Høvdingen forsynte seg, spiste et par munnfuller og spurte “Har du noen gang laget pannekaker til Samvirkelagsbestyreren?” Samvirkelagsbestyreren var min daværende kjærest. “Nei…” svarte jeg nølende “Ikke gjør det heller” var Høvdingens kommentar før han fortsatte måltidet i taushet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så kanskje burde jeg ha skjønt at “Bananpannekaker med yoghurt og havregryn” ikke helt var mitt prosjekt.?

Det ble pannekaker. Litt små og tykke og ikke helt som på bilde i oppskrifta. Men de så da (nesten) ut som pannekaker. Og Gamle Gubben Grå spiste flere stykker. Tok på blåbærsyltetøy og spiste høflig uten kommentarer. Hundene og, ja ikke blåbærsyltetøy da.

Yngste Sønn og jeg smakte så vidt.  Sønn fortalte meg at det var skrevet en sang om å spise bananpannekaker. Han sang den for meg og. En romantisk sang om noen som var så forelsket at de ikke behøvde å gå noe sted, bare være hjemme og spise bananpannekaker.

For å være ærlig. Banan har ikke noe oppe i pannekakerøra å gjøre. Det blir bare kvalmt.

Martine Halvs ligger fremdeles på bloggtoppen. Det kommer nok ikke av hennes siste blogginnlegg som er et reklameinnlegg for Ellos.  Hun viser frem masse fine klær som passer nå som det går mot vår.

Jeg krabber meg sakte oppover bloggtopplista. Fra 42 til 40 i dag.  Over 1200 sidevisninger.  Skyldes muligens at jeg sa noe om ressursbruk i helsevesenet i går. Delte den på fb, og siden jeg har mange venner som arbeider i helsevesenet og mange venner som er opptatt av helsepolitikk spres innlegget.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Noen vil muligens kalle det en click-bite.  Jeg vet jo at jeg får lesere når jeg gjør slike ting.  Og selv om hensikten helt klart er å bli lest, nå frem med budskapet, er det budskapet som er viktigere enn antall sidevisninger. Jeg skriver ikke slike innlegg for å komme på bloggtoppen. Jeg skriver de fordi jeg har noe å formidle.

For det blir ikke finere enn når innlegg skrives på bakgrunn av et glødende engasjement

Et nytt begrep har sneket seg inn i vokabularet mitt. ARP eller Aktivitetsstyrt Ressursplanlegging. Og jeg tror at alle dere andre som arbeider i helsesektoren kan lære dere begrepet med en gang. For akkurat som NPM New Public Management var det store i forrige tiår, kommer ARP til å bli 20-tallets store mantra.

Egentlig er det logisk. I en bransje hvor det kommer til å være mangel på ressurser i fremtiden er det riktig og viktig å bruke de ressursene man har mest mulig hensiktsmessig. Hvis ikke hver tredje ungdom eller noe der omkring kommer til å arbeide innen helse og omsorg i fremtiden, vil vi få mangel på varme hender når eldrebølgen snart skyller over landet som en tsunami. Og siden vi trenger en og annen lærer, brannmann, snekker og ansatte i varehandelen også kan det jo hende vi får litt mangel på ansatte i helsevesenet.  Så da gjelder det selvsagt å planlegge godt slik at man tilpasser ressursbruken etter når aktiviteten er størst.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

De som leder helsevesenet har nemlig funnet ut noe nytt. De har funnet ut at det blir gjort flere feil, skjer flere uhell og dør flere pasienter på norske sykehus når det er få på jobb enn når bemanningen er i samsvar med de arbeidopggaver som skal utføres.

For de av dere som ikke arbeidet på sykehus og som blir sjokkert over å høre at pasienter faktiske dør på sykehus, må jeg forklare at det er ganske vanlig. Pasienter kan være så skadet, være så syke at livet ikke går an å redde til tross for at helsepersonell gjør alt de kan for å redde personens liv. Selv om andelen er synkende skjer fremdeles 30% av alle dødsfall i Norge på sykehus. I 1998 var andelen rundt 40%. Så det at folk dør på sykehus er i og for seg ikke urovekkende.

Som sagt. De fleste dødsfall på sykehus skjer til tross for god og forsvarlig behandling.  Men  noen ganger dør pasienter  fordi de ikke har fått så god behandling som de burde. Noen ganger skjer det ting som ikke burde skje.  Liv kunne vært reddet. Noen av disse dødsfallene skjer på tider av døgnet eller uka hvor vi er færre på jobb. For selv om vi er færre på jobb på kvelder, netter og i helger er ofte pasienten like syk klokka 21.45 en torsdag kveld som hun var på onsdag klokka 13.  Det er disse dødsfallene helselederne ønsker å forhindre. En 0 visjon, som det så pent heter.  Dette handler om pasientsikkerhet og kvalitet, to andre ord vi selvsagt alle er enige om at er viktige.

ARP, aktivitetsstyrt ressursplanlegging, dreier seg altså om å benytte de ressursene, de folka, man har mest mulig hensiktsmessig slik at man får mest og best mulig pasientbehandling for pengene.
Jeg ser ut over møterommet. Teller 20 hoder. Ingen av oss driver med direkte pasientbehandling i dag. Kun 7 av oss ikler oss i blant den hvite pysjen og yter helsehjelp direkte til pasientene. Så her sitter 20 timesverk godt kvalifiserte helsepersonell og snakker om hvordan man bruker de menneskelige ressursene for å gi best mulig pasientsikkerhet.

Vi får høre at vi må øke antall mennesker som skal drive med analysearbeid for å finne ut når trykket er størst slik at vi forstår når det er viktig med økt bemanning av de forskjellige yrkesgruppene. Og enda viktigere, når trykket et såpass lavt at de ansatte har tid til å gå på do eller bevilge seg en kaffekopp slik at vi vet når vi kan kutte i bemanningen og overføre helsepersonell til de tider av døgnet, uka, året hvor trykket er størst.

Vi må og ha en del ansatte som skal arbeide som bemanningsplanleggere. Folk som skal lage arbeidsplaner som matcher de resultatene analysemenneskene har analysert seg frem til.
Men siden prosjektet, tanken, ideen går ut på å bruke de folka, de ressursene vi allerede har på en mest mulig hensiktsmessig måte, poenget er jo at vi ikke skal ansette flere folk. Hvem skal da være disse analysemenneskene og planleggerne?  Hva driver de med i dag?  Driver de med direkte pasientbehandling? Og er det da riktig bruk av disse knappe ressursene å bruke dem til analyser og planlegging?
Og hvis de ikke driver med pasientrettet arbeid, hva driver de med da? Og hvem skal gjøre arbeidsoppgavene deres når de begynner å analysere og planlegge?
Hvis forutsetningen er at man ikke skal ansette flere, øke de totale personalressursene, vil en slik endring av arbeidsoppgaver til slutt tappe ressurser fra den direkte pasientbehandlingen. Mulig det vil gå gjennom flere ledd før vi kommer dit, men til syvende og sist vil de ressursene tas fra pasientbehandlingen – eller så må man ansette flere mennesker.

Jeg prøver å si noe. Men blir møtt av det vanlige svadaet om at neida det kuttes ikke på stillinger nær pasienten, og hvis det kuttes der er det fordi vi skal arbeide “klokere”. Som vanlig er det de der oppe i tåkeheimen som skal definere hvilken arbeidsmåte som er klokere.  Når han nye fyren, han som er så ny at han ennå ikke er ferdig med hilserunden, forklarer at man for eksempel kan spare inn flere dagsverk i uka innen for mitt yrke med å få to dataprogram til å smelte bedre sammen resignerer jeg. De dataprogrammer er nesten perfekt harmonisert i dag. Med mindre personen som skal utføre den arbeidsoppgaven han  skisserer er 100 ganger dårligere enn meg på data, og ikke er motivert for læring, er den reelle innsparingene i tid på kun noen få minutter i uka. Men hva vet vel jeg? Jeg har tross alt bare arbeidet innen faget i 30 år….

Jeg er så frustrert at jeg har lyst til å skrike. Men velger til slutt å holde kjeft. Vi har flere saker på agendaen. Mannen som snakket om analyser og bemanningsplanleggere har blitt erstattet av en smilende og entusiastisk kvinne der fremme ved lerretet.

Dama har jeg sett mange ganger før. Hun er sånn super-smilende påtatt positiv. Passer liksom litt dårlig til min sinnstemmning i dag. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd hun var førskolelærer. Hun snakker enkelt, entusiastisk og smilende slik jeg innbiller meg at man bør snakke til små barn eller veldig uinteligente voksne. Alle i rommet er over 30. Vi har stillinger og verv som burde tilsi at vi har noen år med skolegang og studier bak oss. Så hvorfor denne førskole-pedagogiske fremføringen? Jeg vet. Jeg overreagerer. Det er liksom bare ikke dagen min i dag, Ok?

Den smilende dama snakker om foretakets visjoner eller mål eller noe lignende. Jeg følger ikke så godt med. Fine ord på glansa papir. Et dokument på 6 sider som vil bli arkivert og glemt i mang en skrivebordsskuff.
Når hverdagen er der og lederne helt der ute må få fylt opp vaktene eller pasientene hoper seg opp i sykehuskorridorer, på sluttlister eller i akuttmottak er det liksom ikke tid til å tenke på visjoner og høyt-ravende formuleringer. Da må man stå på, gi pasientene så trygg og god behandling som mulig med de ressursene en har tilgjengelig- og helst enda litt mer. Jeg har jobba i bransjen i 30 år. Arbeidet kvelder, netter og helger. Høytider så vel som gråe hverdager. Jeg vet at helsepersonell strekker seg langt for å yte maks til beste for pasientene. De ofrer alt fra nødvendige toalettbesøk til egen matpause når det trengs. De arbeider så raskt de klarer, uten at pasientene skal føle at de er til bry. Forsøker å bruke nok tid til at man får med seg alle symptomer, også de som ikke blir formidlet med ord.
Vi forsøker så langt vi makter å gi likeverdige helsetjenester til alle de som trenger det, selv om kanskje ikke alle de som arbeider ved sykehuset vet at det står på et papir, i en skuff inne på et låst sjefskontor.

Den smilende dama snaker videre. Det går på inn-pust og ut-pust. Noen har fortalt at hun kun får 17 minutter, vi ligger bak skjemaet.  Han med analysekompetansen tillot litt for mange spørsmål fra oss som skal forklare for alle de som yter helsetjenester der ute på sykehusene hvorfor de må arbeide flere helger, flere kvelder og flere netter.  Kort sagt hvorfor de stadig oftere må arbeide når “alle andre” har fri.  Det var flere enn meg som hadde litt vondt for å svelge argumentasjonen.
Nå peker hun oppglødd på enda et power-point bilde.  “Dere husker sikkert disse boksene fra presentasjonen i fjor.” Jeg kjenner hodepinen kommer snikende, men jeg forsøker å konsentrere meg. “I fjor var noen av disse boksene (firkantene) grønne. Det var mål vi hadde satt at vi skulle gjennomføre i fjor.  Noen andre bokser (firkanter) var blåe. Det var de målene vi hadde satt oss som var litt mer langsiktige”  Dama skifter lysbilde på Power-Point fremføringen sin og fortsetter oppglødd “Men se her. Se! I år har vi gjennom en prosess kommet frem til at i år skal alle firkantene være grønne. ”
Og akkurat DER sluttet jeg å følge med.

For hvis noen i foretaket, i sykehuset, har hatt en prosess som har ført fram til at blåe firkanter skal forbli grønne i år, ja da er det for meg et bevis på at vi har brukt ressurser på å sitte og diskutere firkanter på et papirark som kommer til å støve ned i skrivebordsskuffene rundt om kring på lederkontorene. Og da, da har vi brukt ressursene våre totalt feil!
Hvor ble det av han som snakket om å jobbe klokere? Hvorfor snakker han ikke om det til den smilende dama som bruker arbeidsdagen sin til å delta i prosesser for å bestemme farger på firkanter?
Hvor ble det av analysemannen?  Kanskje er det ikke arbeidsdøgnet, arbeidsuka eller året til oss som driver direkte pasientbehandling han bør analysere.  Kanskje vi der kunne finne noen som har litt for mye tid  i forhold til fornuftige arbeidsoppgaver.

For den yrkesgruppen det øker mest av i norsk helsevesen er de en for lengst pensjonert kollega kalte “Ringperm-mafiaen” Folk som strenet bortover sykehusgangene med en åpen hvit legefrakk slengt over sivilt tøy med målrettede skritt og en ringperm under armen.
Nå har de hengt fra seg den hvite frakken, ringpermen er byttet up med en lab-top eller et nettbrett og de synes sjeldnere og sjeldnere i sykehuskorridorene.  De har fått egne administrasjonsbygninger  langt fra ambulanser med sirener, traumealarmer og  pasienter som subber rundt i sykehusskjorter og er til hinder når ringpermmafiaen strener mellom alle sine viktig møter.
Det er i dag fult mulig å arbeide i norsk helsevesen hele sitt yrkesaktive liv uten noen gang å se en pasient. Uten  noen gang å ta på seg den hvite pysjen.

Jeg regner litt røfft i hodet og konkluderer med at hvis man tar alle ansatte i ett av de regionale helseforetakene så vil andelen som overhode ikke driver med padientrettet arbeid være et sted sted mellom 10 og 15%. Da tenker jeg på stillinger innen HR, OU, HMS, Økonomi, kvalitet, lederstillinger gjennom alle glavalagene med ledelse, rådgivere, sykehuspartner kommunikasjonsavdelingene, anslyseavdelingene, osv. osv. osv

Jeg regner ikke med alle de som med praktisk arbeid gjør pasientbehandling mulig som renholdere, kjøkkenansatte, postsekretærer, portørene. De er i høyeste grad en del av pasientbehandlingen.

Helse Sør-Øst har 70.000 ansatte. Hvis mine beregninger skulle stemne sånn noenlunde er det et sted mellom 7 og 10 tusen ansatte i det regionale Helseforetaket som ikke driver med direkte padientrettet arbeid.

Det gjelder å bruke de personalressursene vi har best mulig for å skape likeverdige helsetjenester gjennom hele døgnet, hele uka og hele året. Er det sikkert at det bare er arbeidshverdagen til oss på gulvet, oss nederst i pyramiden som trengs å analyseres?

Martine Halvs er fremdeles på topp.  Blogginnlegget hun skrev på fredag om at vi voksne må skjerpe oss. Barn og ungdom trenger ikke moteting til flere tusenlapper, og det er noe riv ruskende galt hvis man blir utestengt fra fellesskapet hvis beltet er fra H&M.  Innlegget deles masse på sosiale medier for tiden, og nok en gang har Martine klart å sette tema.  Den jenta er utrolig klok og reflektert.
Men når det samme innlegget blir liggende på topp flere dager på strekk kan jo ikke jeg sitte her og kommentere det dag etter dag.  Så da tar jeg en analyse av hva som rører seg på topplista.  Hva skriver alle de mellom Martine på 1. plass og jeg på 42. plass om?
Anna Rasmussen (16) snakker om å kanskje ikke kjøpe det dyreste man kan selv om man har råd til det. Om å tilpasse utgifter og inntekter.   Usikker på om hun er inspirert av Martine.

Kokejævel har en ordentlig click-bite på andre plass.  Overskriften “Herregud, hva har jeg gjort? ” Hva han har gjort? Jo, i et litt sløvt øyeblikk kalt Kjærest med navnet til X-en. Vel, jeg har opp gjennom årene kalt Gamle Gubben Grå langt verre ting enn det. … Og Svigermor presenterte meg for sin mor (blir det “Sviger-mormor”?) med fornavnet til Gamle Gubben Grå den gang for mange år siden.  Sikkert mest pinlig for Svigermor

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Pappahjerter på tredje plass skriver om innstilling av majonestubetuter, og jeg lærte noe nytt.  Neida Pappahjerter, det er ikke bare du som ikke har  lært deg det nyeste innen majonestuber. (I morgen skal jeg på Kiwi å kjøpe majones.) Gjelder det samme for Kaviarmikstuba fra samme produsent? Jeg løper til kjøleskapet, studerer kaviartuba, men blir like klok.

På fjerde plass ligger Isabell Raad. Hun har endelig fått bestilt seg en reise.  Som dere alle husker ble hun deprimert og livet svart siden hun ikke hadde vært på noen reise siden i august. Men nå, nå skinner sola på Isabell Raad. Innlegget er fra fredag, og allerede i dag sitter hun på vei til Dubai.  Slik som hun skryter av hotellet i et innlegg som ikke er merket med reklame, regner jeg med at hun er i forhandlinger med hotellet og at vi alle kan glede oss over et reklame-innlegg for dette hotellet i løpet av uka.
Andrea Badendyck på 32. plass er og på reise og skriver om Sri Lanka.  Niesa mi som starter en reise verden rundt i morgen skal og innom Sri Lanka om et par måneder…

Stina på femte plass gir oss 6 tips til å få bedre tid i hverdagen. Nøkkelordet er planlegging. Jeg lærte ikke noe nytt, men tipsene var nok heller ikke ment på ei kjerring med mye engasjement, jobb, gamle foreldre, hus og hjem som må holdes i orden og som i tillegg er sliten støtt.

Pilotfrue på 6. plass har spørsmålsrunde på bloggen sin. Hun arbeider ikke.  Har barnehageplass, au-pair, vaskehjelp og sender bort meste parten av tøyet som skal vaskes.  En litt annen hverdag enn jeg hadde i småbarnsforeldre tiden….
Sophienilsen på 8. plass Ingrid Aguiluz (12)Anna Rasmussen (16) og Isabell Eriksen (20) har også spørsmålsrunde

Speiltvillingene på  7. plass viser oss Drømmehuset, som fremdeles er på tegnebrettet,. Jeg er heldig. Jeg bor i mitt Drømmehus.
Annais (25) trenger hjelp til om teppet hun har kjøpt passer i leiligheten hennes..
Strikkepiken (36) selger huset sitt og reklamerer selvsagt på egen blogg. Skulle bare mangle.

Andrea Sveinsdotter på 9. plass deler en vlogg om frisyrer du kan fikse selv..  Selvsagt er det et reklameinnlegg.
Reklameinnlegg har også Mette Ask på 10. plass og Marthe Borge (17) som viser oss hva de har klikket opp i handlekurven på Ellos.

Konatil (11) skriver humoristisk om et radiointervju på direkten hjemme hos dem midt i kutting av agurken til fredagstacoen. Jeg har aldri hatt noe direkte radiointervju med reporter svinsende rundt i heimen. Likevel var det noe gjenkjennende absurd over historien hun forteller.

Villa Paprika (13) skriver om en nokså vanlig småbarnshverdag for en småbarnsfamilie. Det gjør også Mamma på hjul (22). Selv om livene til Villa Paprika og Mamma på hjul er litt ulike, er de ganske like også.

Jeg må arbeide litt med fordommene mine når jeg kommer til 14. plassen.  Sporterfrue.  Jeg har stort sett styrt unna denne bloggen. Blond babe som lever på mannens berømmelse er tanken navnet på bloggen har fått meg til å stemple bloggeren som. Så viser det seg at det er en aktiv lokalpolitiker og småbarnsmor. Noe jeg alltid finner imponerende.  Må nok lese mer på denne bloggen – og arbeide med fordommene mine.

Mat fra bunnen av (15) deler forslag til ukes meny.
Spis og Spar (24) deler oppskrift på marengskake.
Maren Erdvik (26) deler bilder av søndagsfrokosten.
Julia Nyland (27) deler oppskrift på lasagne.
Lailas mat (28) deler oppskrift på spagetti-omelett.
Lavkarbo med Hanne(29)deler oppskrift på pesto.

Miniistid(18) skriver om strømproblemer i Europa.

Mamma som 16 (19) skriver om fjerning av silikon i puppene.

Vibbedille (21) deler en veldig fin strikkegenser.

Sophie Elise (23) har jo sluttet å blogge for flere uker siden. Hvorfor klikker fremdeles folk seg inn på bloggen hennes som gale? 3166 klikk i går.
Martinelunde slår min plassering selv om hun ikke har blogget siden i november. Men da var hun lærling for en dag. Det kan hende lærling er et ord som gir treff og forklarer de 817 sidevisningene.
Finner heller ingen forklaring på hvorfor Siri Fossing som takket for seg på blogg i november 19 har 815 sidevisninger og er på en 40. plass

Meglerfru sitt innlegg på 30. plass får det til å gå noen kalde ilninger langs ryggraden min.  Dette innlegget har jeg lest før, for mange dager siden. Det er skrevet av et menneske som har det utroligvondt, g som helt klart trener riktig og profesjonell hjelp.  Innlegget er skrevet 20. januar.  Det har ikke blitt skrevet noe senere.  Jeg håper hun har fått hjelp og at alt er bra med henne.

Dog og Dask gjorde som meg i går og forklarte hvorfor de ikke blogget på fredag.  For dem førte det til en 31, plass mot min 24. plass. Livet er ikke alltid rettferdig.

Kristine Aure på 33. plass har laget ny spilleliste for januar.  Jeg lagde spilleliste for 2020 inspirert av Sophie Elise her rundt nyttår.  Har du ikke hørt den, gå inn på spottify og søk opp “Nytt år ny Kjerring”

Aurora Gude (34) er på tur med hundene i det flotte været.

Annieest (35) skriver om Tinder. Det skjønner ikke jeg, gamle kjerringa stort av.

Matholock (37) rydder i klesskapet og selger unna. Løp og kjøp!

Adalsjente (38) deler de mest leste innleggene sine i 2019

Norge og verdens nytt er på 41 plass og skriver om sloss-kamp på en fest et eller annet sted i kongeriket.

Etter denne kjappe analysen har jeg kommet til at mat selger.  Så i løpet av dagen skal jeg dele et innlegg om dagens måltid her i heimen.  Det blir forhåpentligvis med både bilder og greier. Det er jeg som skal leke kokk, og oppskriften forteller meg at jeg skal lage “Pannekaker med yoghurt og havregryn”
Minnes en gang jeg hadde laget pannekaker til familien en gang jeg var hjemme i foreldrehjemmet på en ferie i studietida. Høvdingen så opp fra tallerken etter et par munnfuller, så meg inn i øynene og spurte; “Har du noen gang laget pannekaker til Samvirkelagsbestyreren?” (Min daværende kjæreste)  Jeg svartelitt forundret “Nei…” “Ikke gjør det heller….” repliserte min far og spiste videre i taushet.

Jeg blogga ikke i går. Jeg forsøkte. Men i går var jeg grinete, sliten og tom.  Jeg klarte liksom ikke å jatte med i Kokkejævels innlegg om at det ikke er noen grunn til å la en dårlig barndom ødelegge livet.  Jeg er i prinsippet enig.  Jeg er og lei alle som gir barndommen skylden for alt fra parkeringsbøter til en snøfattig vinter. For det første har jeg skrevet om det en del ganger før, for det andre så tror jeg ikke de som sliter med et slikt tankemønster endrer tankegang selv om jeg – eller Kokkejævel mener de bør det.  Fordi, kanskje på grunn av akkurat den vanskelige barndommen, har de ikke det i seg at de klarer å legge det bak seg.
Og fordi jeg har rollen som klagemur for alt og alle, vil jeg fremdeles høre de samme menneskene sitte å messe om sin vanskelige barndom og dra frem de historiene jeg har hørt 1000 ganger før.  Om jentegjengen som holdt dem utenfor, om den gangen alle lo.  Og jeg kommer fremdeles til å skakke på hodet, nikke medfølende og ha papirlommetørkle klart så jeg kan rekke det over bordet på akkurat riktig tidspunkt. Der fortellingen går over i grøtete stemme, tårer og til slutt hulking.
Fordi jeg var sliten av nok av andre ting som irriterte meg i går, og ingen hadde plaget meg med sin triste barndom på en stund orket jeg liksom ikke vekke engasjementet for å få folk til å tak i eget liv akkurat i går.  Jeg prøvde før jobb, men det ble liksom ikke noe tak på det.  Jeg var for sliten.

Men Kokkejævel svikter ikke.  Arbeidsdagen hadde ikke begynt før han leverte gårsdagens første blogginnlegg.  Det var om gravsteder og døde babyer. Om sorg som går sin gang.
Jeg leste innlegget. Men jeg vurderte ikke en gang og begynne på noe innlegg om sorg eller de døde ungene mine. For selv om det er mange år siden Anders og Tiril døde. 17 og 26 år, er det alltid litt vondt å rive skorpa av de sårene og kjenne på de følelsene som var der da og de følelsene som fremdeles er der,  Jeg tenker ikke på Tiril og Anders daglig, ikke hver uke heller.  Men de er en el del av meg, og jeg skulle så gjerne fremdeles hatt de her rundt spisebordet.
I går var jeg sliten, så sliten at jeg nesten var redd. Jeg hadde ikke overskudd til å slippe løs tanker om sorgbearbeiding og gravsteder jeg ikke har besøkt på en stund.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Etter jobb oppdaget jeg at Kokkejævel hadde tatt på seg den rosa parykken og harselerer om regjeringsskifte, eller endringene i regjeringen. Innlegget er bare dumt og plumpt. Jeg finner ikke på noe gøy. Jeg er bare sliten. Politikk er gøy og engasjerer meg vanligvis, men jeg gidder så vidt å skrolle gjennom lista av statsråder. Konstaterer oppgitt at vi fremdeles har en kelner som Helse- og omsorgsminister, og gleder meg over at Hareide har blitt samferdselsminister.  Jeg liker Hareide.
Men irritasjonen over at vi heller ikke nå ble kvitt kelneren overskygger helt gleden over en blid samferdselsminister fra Krf.  Helsevesenet fortsetter sin ferd mot det totale kaos.  Galskapen kommer ikke til å ta slutt.  Bent Høye og hans mange dårlige ideer er en medvirkende årsak til at arbeidsdagen min er så utfordrende og til at jeg er så sliten. Jeg ønsker hele regjeringa skiftet ut med noen fornuftige mennesker med en fornuftig politikk, Og aller mest ønsker jeg og skifte ut  han derre kelneren.  Jeg holdt på å smadre trynet til en kollega som brukte pasientsikkerhet som en dårlig unnskyldning  på sin ukollegiale vane med og ikke å skrive overtid når hun må arbeide på fritiden. Heldigvis kunne jeg ta helga før kollegaen kom til skade.
Jeg var for hardtslående argumentasjon ikke blogginnlegg!

Jeg fikk roa helt ned i går kveld.  Storesøster tok besøket til Høvdingen, Gamle Gubben Grå disket opp med deilig middag selv om det var min tur til å lage middag, behøvde ikke be han om det engang! Når kvelden så ble avsluttet med at en av de klokeste menneskene jeg kjenner ringte helt av seg selv, og jeg kunne tømme ut min frustrasjon over alt og alle til noen som evner å lytte og komme med de rette kommentarene (min klagemur) så ble kvelden  akkurat slik jeg trengte den.  Nå har jeg fått en god natts søvn, og ser på verden med et litt mer positivt blikk.

Og på bloggen er også alt mye bedre i dag.
Jeg har steget fra en 46. plass til en 44. plass selv om jeg ikke har blogget.  Kokkejævel har rast nedover til en 2. plass, og blitt avløst av en av de klokeste unge bloggerne jeg vet om, Martine Halvs.
Martine skriver om det kjøpepresset på svindyre moteting det er langt ned i barneskolealder og ber oss foreldre skjerpe oss.  Unger på 11 som vokser 4 skonummer i sesongen trenger ikke sko til flere tusen kroner, buksa holder seg på plass selv om beltet er kjøpt på H&M eller Finn og håndvesker til ei halv månedslønn har man ikke behov for.  Ferdig snakka!
Jeg er så hjertens enig.

Bildene jeg trodde aldri kom på bloggen kommer aldri til å dukke opp på bloggen heller.
Så greit er det med den saken.  I motsetning til Kokkejævel hevder jeg ikke at en bildeserie aldri burde vært på blogg for så to sekunder senere trykke “publiser” på de samme bildene. Men så er ikke jeg “Kongen av clickbite ” som en av leserne mine kallte Kokkejævel i kommentarfeltet mitt her om dsgen. Jeg synes uttrykket var så godt at jeg har gledet meg til å sitere det, og i dag passet det!

Det er sikkert fordi jeg ikke behersker kunsten å skape overskrifter jeg fortsetter å rase nedover på bloggtopplista mens Kokkejævel fremdeles er på topp.  I dag er jeg nede på en 48. plass, og jeg skjønner at jeg må ta grep for ikke å havne under 50. plassen i morgen. Vi får se hva jeg klarer å ginne på når jeg har kjørt Yngste Sønn på jobb, vært hos Fastlegen, i Drammen, hos Høvdingen, sendt inn innspill i forkant av et Styringsgruppemøte, luftet hunder og laget middag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg kommer garantert ikke til å dra på helsestudio, posere på diverse treningsapparater og få Gamle Gubben Grå til å ta bilde av meg bare for å få klikk. I likhet med Kokkejævel er jeg ikke på helsestudioer. I motsetning til Kokkejævel bryter jeg ikke beslutninger jeg har tatt bare for å få klikk. Har jeg bestemt meg for noe, tatt et prinsipielt standpunkt, endrer jeg ikke mening. Det handler om å være tro mot sine verdier, ha ryggrad og stå opp for det man mener er riktig.  Jeg tok en prinsipiel beslutning om at helsestudio det var ikke noe for meg en gang på 80 tallet. Jeg har til nå ikke møtt på argumenter som har fått meg til å endre den beslutningen.  Og selv om jeg helt klart ser at en slik bildeserie som det Kokkejævel har publisert garantert ville gi klikk, er ikke det godt nok argument for å skifte livsstil.

Vil du se ei topptrener kjerring, let et annet sted enn på denne bloggen. Vil du derimot følge ei prinsippfast kjerring som ikke deler bilder hun ikke mener bør publiseres, som deler pirrende barndomsminner om sitt første kyss og som har Norges søteste do .. ja da er det bare  å fortsette å lese denne bloggen.

Vi snakkes, en fullspekket dag venter.

Til tross for en forelesing for Kokkejævel og andre om politisk makt kontra blogging og et bildedryss fra Norges søteste do, raste jeg nedover på bloggtopplista i går. Forstå det den som kan. Raste fra 39.til 46. plass sånn over natta.

Kokkejævel raser ikke nedover lista.  Er fremdeles på første plass. I dag kommer han med intime betroelser. Forteller om sitt aller første kyss. Selvsagt kan også jeg komme med intime betroelser. Det var vel ingen av dere som trodde denne kjerringa var 53 år og ukyssa?
Slapp og helt av.  Selv om innlegget blir illustrert av et kysse-bilde av meg og Gamle Gubben Grå, så er ikke dette bildet av mitt første kyss.  Men du skjønner, det var ikke så vanlig å dokumentere hver minste hendelse med selfier den gang tilbake i 1978.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg trengte heller ikke dra til Lofoten for å få mitt første kyss, slik Kokkejævel måtte. Jeg tok turen gjennom skauen til “Indianeren i Blokkabakken”. Eller muligens jeg tok veien, raste på sykkel ned bakken fra hjemmet vårt, over den lille sletta ved melkerampa, forbi bommen med kjetting og innkjøring forbudt skilt, på skrå over hovedveien rett ved tunellåpningen og opp Blokkabakken til huset hvor “Indianeren i Blokkabakken” holdt til. Jeg husker ikke så nøye hvordan jeg kom dit. Jeg var 12. Det er over 40 år siden, Ok?

Jeg skulle ønske sånn i bloggsammenheng at jeg nå kunne beskrive denne “indianeren” som en tøff, mørk fyr. Litt eksotisk, og helst et par år eldre enn meg. Men sannheten et at han var et drøyt år yngre enn meg. Liten, tykk og med skikkelig tykke brilleglass. Hvor han fikk tilnavnet Indianeren fra, vet jeg ikke. Muligens det hadde en bakgrunn i noe vi lekte en gang.

Men romantisk var det. Med dikt og greier. Akkurat som hos Kokkejævel. Eller nå leste vel ikke Kokkejævel dikt med hun han kysset på… Og diktskrivinga til Indianeren og meg lå nok et par tre år før i tid enn kyssinga. Dere skjønner, Indianeren hadde skrevet i minneboka mi noen år før dette vakre diktet:

EN BANAN I MUNN,

GJØR DEG SMAL OG SUNN.

Diktet var vakkert illustrert med en tegning av en indianer ved den før nevnte bommen. (Mulig det var opphavet til at noen i min familie begynte å kalle denne gutten “Indianeren i Blokkabakken”)

Jeg var ikke ei diger dundre på den tiden men derimot så lang, tynn og hengslete at jeg gikk under kallenavnet “Skrangle”. De andre barna mente jeg var et vandrende skjelett, og at man hørte skrangle lyder fra alle knoklene når jeg kom gående. Men ordet eide jeg også den gang. Ordet og evnen til å uttrykke meg tydelig og slagferdig. Så jeg skrev som kommentar til hans dikt i minneboken lenge før kommentarfelt var oppfunnet:

JEG ER SLANK OG SUNN.

DU ER TJUKK OG RUND.

DU KUNNE TRENGT EN BANAN I MUNN.

Ja jeg vet, barn kan være nådeløst ærlige noen ganger.

Men tilbake til det første kysset. Vi hadde ikke gjemt oss i noen gamle bunkere fra krigen. Vi hadde ikke med oss hele eller halve søsken slik som Kokkejævel. Det var ingen skumle spøkelseshistorier. Det var bare oss to. Han og jeg. Vi hadde låst oss inne på gutterommet hans hvor vi satt og grillet potetgull på lyspæra til en bordlampe, mens vi planla vår felles fremtid. Snakket om hvor vi skulle bo sammen som voksne og slike alvorlige ting. Vi var nettopp blitt enige om å være kjærester.

Og der, i skinnet fra ei enslig lyspære og omhyllet av lukten av brent potetgull møttes våre lepper i et kyss sånn noen minutter før klokka viste 19 og jeg måtte begi meg på hjemvei. Mammaen hans hadde alt banket på døra og fortalt at besøket gikk mot sin slutt. Vi hadde innetider, og lapper ble levert til foreldre om når vi skulle sendes på hjemvei på den tiden.

Indianeren i Blokkabakken var en fin fyr. Men det ble ikke oss stort lenger enn en ukes tid på barneskolen.  Kokkejævel sier at han i et senere innlegg skal fortelle om første gang det ble skikkelig alvor. Jeg lover ingenting om hva som venter i fortsettelsen – bare sier så mye at den vil du ikke gå glipp av. Så klikk deg inn så ofte som mulig, eller følg Kjerringtanker  på Facebook for ikke å gå glipp av noe.

De som har fulgt meg på denne bloggen lenge vet at jeg har drevet og pusset opp gjestetoalettet LENGE!!! Ja, så lenge er det at jeg er usikker på hvor mange år det er siden jeg startet med dette prosjektet, men jeg tror det var sommeren 2014.  Ja, jeg vet. Jeg burde ha ringt Sinnasnekkeren for lengst.  Men i dag, i dag er endelig gjestetoalettet ferdig, og jeg er verdens lykkeligste kjerring.

Forklaringen på hvorfor det har tatt fem og et halvt år å bli ferdig med å pusse opp et gjestetoalett på 1X1,5 meter er litt vanskelig.  Muligens er det mer en bortforklaring enn en forklaring.  Men i det minste er det en god historie, og kanskje er det flere som kjenner seg igjen i historien… Jeg tror ikke jeg er enestående..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Når jeg ser nøye på dette bildet ser jeg at jeg ikke er helt ferdig med oppussingen.  Jeg ser tydelig at den innerste kanten på vinduet, den nærmest glasset ikke er rosa som resten, men blå slik den også var i 2014.  Men det skal jeg ta meg av en av de nærmeste dagene. Jeg håper jeg fremdeles har litt rosa maling igjen nede i kjellerboden. Utfordringen blir selvsagt å finne den.  Den har jo stått der i en fem års tid.

Men altså la oss gå tilbake i tid og ta hele historien om oppussingen av dette lille gjestetoalettet fra begynnelsen av.

Da vi kjøpte Drømmehuset i 2007 var dette lille rommet som en gang hadde vært toalett omgjort til kott for støvsuger, ytterjakker og annet rot.  Toalett og vask var demontert, og sto lagret nede i kjelleren.  Tapeten var stygg, og bar i tillegg preg av å ha vært kott-vegg en del år med både rifter og flekker.  Vi bestemte oss raskt for å la rommet etter litt oppussing gjenoppstå som  gjestetoalett.  Og i mitt kreative hode begynte straks prosessen med å skape det perfekte gjestetoalett.

Men så fant vi omfattende råteskader på badet den 5. dagen etter at vi hadde overtatt huset. Og det viste seg raskt at hele badet måtte totalrenoveres. Det lille gjestetoalettet kom til å være husets eneste baderom mens oppussingen av badet sto på.  Og siden vi satt med to hus og to huslån pluss ett bad som måtte pusses opp for et sted mellom 50 og100 tusen (Det ble 94.000..) og egentlig burde pusse opp kjøkkenet og en god del flere ting i huset valgte vi å få gjestetoalettet pusset opp så raskt og billig som mulig. Og så kunne vi gjøre det bedre senere.

Vi kjøpte ensfarget blå tapet på salg, den billigste i butikken, malte listene i en matchende blåfarge og la noen billige vinylfliser på gulvet.  Det ble ok, men langt fra den wow-effekten jeg ønsket meg. Og jeg er sikker på om jeg spør noen som gjestet huset mens toalettrommet var blått hvordan rommet så ut, husker de det ikke,  Det var blått, kjedelig og så langt fra min personlighet som mulig.

Etter noen år, når huset i skogen var solgt, badet betalt og vi hadde fått nedbetalt en god del på huslånet begynte jeg igjen å leke med å skape det gjestetoalettet jeg hadde drømt om.  Et ultrafeminint gjestetoalett, eller som Gamle Gubben Grå kaller det, et rosa helvete.

Jeg kjøpte tapetet en dag etter å ha fått feriepenger og styrehonorar, det må ha vært i juni 2014.  Tapetet var dyr som fy. Ja tapet til det lille rommet på drøye kvadratmeteren kom på flere tusen kroner.  Litt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på.  Jeg trodde jo ikke tapet til et så lite rom kunne koste SÅ mye…

Vel hjemme satte jeg i gang med å rive gammel tapet av veggene.  Jeg er i grunn ganske god til å rive tapet av veggene.  Man får ut mye frustrasjon med litt vandalisering.

Men noe av det satt litt vel hardt, og jeg måtte ha litt hjelp av Gamle Gubben Grå. Blant annet til å demontere lister og ledninger. Jeg vet ikke hvordan det er med andre menn, men når jeg skal motivere Gamle Gubben Grå til å gjøre ting han ikke finner lystbetont, ja da må jeg smøre meg med tålmodighet. Og Gamle Gubben Grå hadde ingen trang til å gjøre toalettet i hans yndlingsfarge, røykblått om til noe som for han fremsto som et rosa helvete.

For å få revet vekk de billige, og etterhvert stygge, vinylflisene måtte toalett og baderomsinnredning demonteres. Og for å koble vekk do og vask trengs fagfolk til. Jeg er ikke venn med rørleggeren som pusset opp badet vårt. Hvis jeg ikke husker helt feil ble jeg kåret til “Verdens sinteste kjerring” av denne rørleggeren. Den hedersbetegnelsen fikk jeg etter at jeg ringte og på en tydelig men til meg å være, relativt høflig måte påpekte at de hadde revet ut badet mitt helt til og med isolasjon i slutten av august. At vi nå om få dager skrev november uten at det hadde vært noen som helst fremgang på det ovenfor nevnte baderom de to siste månedene. Og videre at jeg lurte på når i @%$## de hadde tenkt å gjøre badet vårt ferdig. At badet ikke ble ferdig før det var få timer igjen av november, forklarer muligens hvorfor min tålmodighet med rørleggerfirmaet hadde ført til flere samtaler med ovenfor nevnte rørlegger hvor jeg ikke var så høflig som beskrevet over. Jeg mente derfor at det kanskje var mer hensiktsmessig at Gamle Gubben Grå tok ansvaret for all konversasjon med rørleggerfirmaet, selv om vi valgte ett av de andre rørleggerfirmaene i kommunen.  Gamle Gubben Grå er langt mer rolig og diplomatisk enn meg. I tillegg har han en engels tålmodighet med håndverkere. Men når Gamle Gubben Grå skal gjøre ting, ja TTT, ting tar tid!

For å gjøre en lang historie kort tok det både vinter og vår opp til flere ganger før alt var demontert og gulvflisene kunne demonteres

I mellomtiden hadde jeg brukt tiden til å male listene i en nydelig rosa farge. Slikt er kjekt å gjøre før man klistrer alt for dyr tapet opp på veggen. Rosafargen er forresten den samme som jeg malte studenthybelen min på Ullevål sykehus i i 1988. Ryktene skal ha det til at den mannlige studenten som overtok hybelen etter meg fikk et aldri så lite sjokk første gang han åpnet døra til sitt nye hjem.

Vel. Tiden var kommet til å endelig starte med å klistre den nydelige rosa tapetet fast på veggen. Det var da jeg kom til å tenke på at jeg er skikkelig dårlig på tapetsering.  At første gangen vi prøvde oss på det i rekkehuset høsten 93 holdt det på å ende med skilsmisse. Vi reddet ekteskapet ved å aldri tapetsere samtidig. Enten sto jeg oppe på barnerommet og tapetserte, helst når Gamle Gubben Grå var på jobb, eller så tapetserte Gamle Gubben Grå mens jeg holdt meg nede i 1. etasje.  Vårt siste tapetseringsprosjekt, spisestua, hadde gått rimelig greit etter at Gamle Gubben Grå kom og overtok.  Jeg hadde startet med friskt mot en helg han og guttene var på hytta.  Men når de kom hjem en dag før tiden sto jeg på toppen av gardintrappa med tapetklister i håret og en krøllete tapetremse limt fast til den venstre foten.  Gubben overtok tapetseringa mens jeg kuttet tapetlengdene i riktig lengde og slik at mønsterraportene stemmer. Det er jeg ganske god til etter at jeg i flere år i ungdommen var stoffselger og sto og klippet gardinlengder med mønster.

Jeg gjorde noen forsøk med å få de lange tapetlengdene pent opp på veggen, men det gikk til hel… og flere meter alt for dyr tapet fant veien til søppeldunken. Fra Gamle Gubben Grå var det lite hjelp å få. Han påsto han ble sveiseblind bare han så på tapetet.  Hele prosjektet sto i stampe ei stund helt til Datteren forbarmet seg over sin gamle mor og fikk tapetet opp på veggen. En mer nøyaktig person enn Datteren skal du lete lenge etter, så resultatet ble utmerket.

Så skulle det legges nytt laminatgulv. Gamle Gubben Grå ble sveiseblind bare ved tanken på å oppholde seg inne på dette lille rommet med de rosa veggene. Jeg er ingen racer med sag og slikt. Men heldigvis forbarmet Yngste Sønn seg over din gamle mor. Ville vel ikke være dårligere enn Datteren. Gulvet ble lagt i løpet av en snau time.

Nå gjensto bare å få tak i rørleggeren til å montere vask og do igjen. Og lenge så jeg det som en selvfølge at det var Gamle Gubben Grå som tok seg av å ringe rørleggeren. Og der har vel prosjektet vært ett års tid. Og, ja. Jeg har nevnt det for Gamle Gubben Grå både en og to hundre ganger. Men TTT. Gamle Gubben Grå er liksom ikke den kjappeste til å ta slike telefoner.

Så i forrige uke tok jeg saken i egne hender. Ringte en rørlegger og vola: Fem års ventetid er over. Endelig har jeg norges søteste do.  Jeg er verdens lykkeligste kjerring.

Nå er han litt vel høy på seg selv igjen han derre Kokkesnobben oppe i Alta. Ja, han er fremdeles på bloggtoppen men jeg haler innpå. I dag har jeg bare 34.673 sidevisninger færre enn han der jeg ligger på en hederlig 39. plass. Så mens han har ligget på samme plassering i ukesvis, har jeg rykket 4 plasser opp bare siden i går. Fortsetter jeg i denne farten så er det jeg som er på toppen av lista om 10 dager, altså 31. januar. Er ikke det den dagen han har tenkt å rusle opp den røde løperen og gjøre rent bord på Vixen?

Men altså tilbake til Kokkejævel og hans innbilte påvirkningsmakt. For i sitt innlegg i går ettermiddag hevder han at i “følge kilder nær regjeringen” er det han å blogginnlegg hans her om dagen som var utslagsgivende for at Frp trakk seg ut av regjeringa. Snakk om et litt oppblåst ego, selv til Kokkesnobben å være.

For vet dere hva? Jeg tviler på at Siv Jensen eller andre regjeringsmedlemmer leser bloggen til Kokkejævel, eller bloggen min for den saks skyld.  Og skulle de slumpe til å sveive innom en og annen blogg, tror jeg ikke det de leser der et avgjørende for om de blir i regjering eller ikke.

Ser dere bildet øverst på innlegget?  På lerretet er et kjent motiv. Eidsvoldsmenne fra 1814.  Da snakker du politisk påvirkningsmakt da! Men jeg våger å påstå at jeg, halvgamle, helfeite kjerringa har mer politisk påvirkningsmakt enn det en litt selvhøytidelig kokk oppe i Alta har. For se litt mer på bildet. Dette er hentet fra valgkampen forrige høst. Stedet er Eidsvollsenteret rett ved den historiske Eidsvollsbygningen.  Og der var jeg. Ikke for å sitte på en av stolene i salen, men for å sitte der oppe i panelet for å debattere sosialpolitikk i storfylket Viken. På Eidsvoll, en drøy times kjøring fra Hønefoss hvor jeg hører hjemme.

Jeg ønsker å være med på å styre samfunnsutviklingen i den retningen jeg mener er riktig. Jeg ønsker å ha påvirkningsmuligheter på de politiske beslutninger som blir tatt, først og fremst lokalt, men også mer sentralt. Det gjør jeg ikke ved å skrive blogg eller leke såkalt “Influenser”.  Det gjør jeg ved å arbeide politisk, stille til valg, være en tydelig stemme. På den måten har jeg fått tillitt til å sitte i kommunestyret de neste fire årene, til å sitte i Hovedutvalget for Helse, Omsorg og Velferd i fire år til, slik jeg har gjort de 8 siste. Og til å være vara til fylkestinget i Viken.

Jeg deltok på Rødt sitt landsmøte i 2019, og i 2017 og har derfor vært med å vedta, og derav påvirkning på, hvordan Rødt sitt arbeidsprogram så vel som prinsipprogram er.  Så ja, selv om jeg er en liten og muligens ubetydelig stemme i et parti så vidt over sperregrensa, så mener jeg at jeg har større påvirkningsmulighet på samfunnsutviklingen enn det en influenser har. Uavhengig av hvor mange Vixen-nominasjoner denne influrnseren har.

At enkelte tror at et blogginnlegg kan velte en regjering, slik Kokkejævel hevder i innlegget sitt, eller at en enslig Influenser kan sette en ny standard for norsk politikk slik Sophie Elise påstår at hun skal i sitt nest siste blogginnlegg.  Ja, da tror jeg de har litt vel store tanker om egen makt.

Så Kokkejævel. Jeg tror du kan spare Erna for dine råd om så vell gratis tannlege som blokkfløytespill. Du skjønner å gi goder til de som ikke har noe er ikke Høyrepolitikk. Og det å utstyre hver skoleelev med blokkfløyte er en kostnad så stor at den vil føre til massive skolenedleggelser i samtlige kommuner så sultefora som kommunene er under denne regjeringa. Men stemmer mange nok på Rødt ved neste stortingsvalg, skal dere se det blir fra tid tannlegebehandling. Det har vi i programmet vårt. Det der med blokkfløyte derimot, er ikke en kampsak for Rødt. Og jeg tror ikke jeg skal kjempe for at det skal bli det heller. Korps i skole, hvor alle på et visst trinn får undervisning i å spille et instrument er mer i min stil, og det har jeg vært med å stemt for at skal innføres i vår kommune.

Når det kommer til storpolitikk, fred i verden, USA og Iran og slikt, melder jeg pass. Her har jeg ingen tro på at jeg har noen som helst innvirkning. Det har garantert ikke Kokkejævel heller. Tror ikke de gutta der forstår norsk, og jeg har så langt ikke sett noen innlegg fra kokken hverken på arabisk eller amerikansk.

Nei, Kokkejævel. Hold deg til blogginga du, så skal jeg ta meg av politikken!

(Ps. Til de som tror jeg tok Kokkejævel bokstavelig, vel så dum er selv ikke jeg….)