For mange, mange år siden da jeg var student tilbragte jeg noen dager hjemme i barndomshjemmet. Det var vel en fridag eller ferie. Og siden jeg hadde fri og de andre i heimen var på jobb eller skole fikk jeg ansvaret for å ha middagen klar til de kom hjem. Menyen var pannekaker.  Burde være en overkommelig oppgave selv for meg. Jeg hadde jo vært med Mamma og stekt pannekaker siden jeg måtte stå på en stol for å rekke opp til steikepanna.

De andre kom hjem og pannekakefatet ble satt på bordet. Høvdingen forsynte seg, spiste et par munnfuller og spurte “Har du noen gang laget pannekaker til Samvirkelagsbestyreren?” Samvirkelagsbestyreren var min daværende kjærest. “Nei…” svarte jeg nølende “Ikke gjør det heller” var Høvdingens kommentar før han fortsatte måltidet i taushet.

Så kanskje burde jeg ha skjønt at “Bananpannekaker med yoghurt og havregryn” ikke helt var mitt prosjekt.?

Det ble pannekaker. Litt små og tykke og ikke helt som på bilde i oppskrifta. Men de så da (nesten) ut som pannekaker. Og Gamle Gubben Grå spiste flere stykker. Tok på blåbærsyltetøy og spiste høflig uten kommentarer. Hundene og, ja ikke blåbærsyltetøy da.

Yngste Sønn og jeg smakte så vidt.  Sønn fortalte meg at det var skrevet en sang om å spise bananpannekaker. Han sang den for meg og. En romantisk sang om noen som var så forelsket at de ikke behøvde å gå noe sted, bare være hjemme og spise bananpannekaker.

For å være ærlig. Banan har ikke noe oppe i pannekakerøra å gjøre. Det blir bare kvalmt.