Hva gjør alle folka…….

Et nytt begrep har sneket seg inn i vokabularet mitt. ARP eller Aktivitetsstyrt Ressursplanlegging. Og jeg tror at alle dere andre som arbeider i helsesektoren kan lære dere begrepet med en gang. For akkurat som NPM New Public Management var det store i forrige tiår, kommer ARP til å bli 20-tallets store mantra.

Egentlig er det logisk. I en bransje hvor det kommer til å være mangel på ressurser i fremtiden er det riktig og viktig å bruke de ressursene man har mest mulig hensiktsmessig. Hvis ikke hver tredje ungdom eller noe der omkring kommer til å arbeide innen helse og omsorg i fremtiden, vil vi få mangel på varme hender når eldrebølgen snart skyller over landet som en tsunami. Og siden vi trenger en og annen lærer, brannmann, snekker og ansatte i varehandelen også kan det jo hende vi får litt mangel på ansatte i helsevesenet.  Så da gjelder det selvsagt å planlegge godt slik at man tilpasser ressursbruken etter når aktiviteten er størst.

De som leder helsevesenet har nemlig funnet ut noe nytt. De har funnet ut at det blir gjort flere feil, skjer flere uhell og dør flere pasienter på norske sykehus når det er få på jobb enn når bemanningen er i samsvar med de arbeidopggaver som skal utføres.

For de av dere som ikke arbeidet på sykehus og som blir sjokkert over å høre at pasienter faktiske dør på sykehus, må jeg forklare at det er ganske vanlig. Pasienter kan være så skadet, være så syke at livet ikke går an å redde til tross for at helsepersonell gjør alt de kan for å redde personens liv. Selv om andelen er synkende skjer fremdeles 30% av alle dødsfall i Norge på sykehus. I 1998 var andelen rundt 40%. Så det at folk dør på sykehus er i og for seg ikke urovekkende.

Som sagt. De fleste dødsfall på sykehus skjer til tross for god og forsvarlig behandling.  Men  noen ganger dør pasienter  fordi de ikke har fått så god behandling som de burde. Noen ganger skjer det ting som ikke burde skje.  Liv kunne vært reddet. Noen av disse dødsfallene skjer på tider av døgnet eller uka hvor vi er færre på jobb. For selv om vi er færre på jobb på kvelder, netter og i helger er ofte pasienten like syk klokka 21.45 en torsdag kveld som hun var på onsdag klokka 13.  Det er disse dødsfallene helselederne ønsker å forhindre. En 0 visjon, som det så pent heter.  Dette handler om pasientsikkerhet og kvalitet, to andre ord vi selvsagt alle er enige om at er viktige.

ARP, aktivitetsstyrt ressursplanlegging, dreier seg altså om å benytte de ressursene, de folka, man har mest mulig hensiktsmessig slik at man får mest og best mulig pasientbehandling for pengene.
Jeg ser ut over møterommet. Teller 20 hoder. Ingen av oss driver med direkte pasientbehandling i dag. Kun 7 av oss ikler oss i blant den hvite pysjen og yter helsehjelp direkte til pasientene. Så her sitter 20 timesverk godt kvalifiserte helsepersonell og snakker om hvordan man bruker de menneskelige ressursene for å gi best mulig pasientsikkerhet.

Vi får høre at vi må øke antall mennesker som skal drive med analysearbeid for å finne ut når trykket er størst slik at vi forstår når det er viktig med økt bemanning av de forskjellige yrkesgruppene. Og enda viktigere, når trykket et såpass lavt at de ansatte har tid til å gå på do eller bevilge seg en kaffekopp slik at vi vet når vi kan kutte i bemanningen og overføre helsepersonell til de tider av døgnet, uka, året hvor trykket er størst.

Vi må og ha en del ansatte som skal arbeide som bemanningsplanleggere. Folk som skal lage arbeidsplaner som matcher de resultatene analysemenneskene har analysert seg frem til.
Men siden prosjektet, tanken, ideen går ut på å bruke de folka, de ressursene vi allerede har på en mest mulig hensiktsmessig måte, poenget er jo at vi ikke skal ansette flere folk. Hvem skal da være disse analysemenneskene og planleggerne?  Hva driver de med i dag?  Driver de med direkte pasientbehandling? Og er det da riktig bruk av disse knappe ressursene å bruke dem til analyser og planlegging?
Og hvis de ikke driver med pasientrettet arbeid, hva driver de med da? Og hvem skal gjøre arbeidsoppgavene deres når de begynner å analysere og planlegge?
Hvis forutsetningen er at man ikke skal ansette flere, øke de totale personalressursene, vil en slik endring av arbeidsoppgaver til slutt tappe ressurser fra den direkte pasientbehandlingen. Mulig det vil gå gjennom flere ledd før vi kommer dit, men til syvende og sist vil de ressursene tas fra pasientbehandlingen – eller så må man ansette flere mennesker.

Jeg prøver å si noe. Men blir møtt av det vanlige svadaet om at neida det kuttes ikke på stillinger nær pasienten, og hvis det kuttes der er det fordi vi skal arbeide “klokere”. Som vanlig er det de der oppe i tåkeheimen som skal definere hvilken arbeidsmåte som er klokere.  Når han nye fyren, han som er så ny at han ennå ikke er ferdig med hilserunden, forklarer at man for eksempel kan spare inn flere dagsverk i uka innen for mitt yrke med å få to dataprogram til å smelte bedre sammen resignerer jeg. De dataprogrammer er nesten perfekt harmonisert i dag. Med mindre personen som skal utføre den arbeidsoppgaven han  skisserer er 100 ganger dårligere enn meg på data, og ikke er motivert for læring, er den reelle innsparingene i tid på kun noen få minutter i uka. Men hva vet vel jeg? Jeg har tross alt bare arbeidet innen faget i 30 år….

Jeg er så frustrert at jeg har lyst til å skrike. Men velger til slutt å holde kjeft. Vi har flere saker på agendaen. Mannen som snakket om analyser og bemanningsplanleggere har blitt erstattet av en smilende og entusiastisk kvinne der fremme ved lerretet.

Dama har jeg sett mange ganger før. Hun er sånn super-smilende påtatt positiv. Passer liksom litt dårlig til min sinnstemmning i dag. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd hun var førskolelærer. Hun snakker enkelt, entusiastisk og smilende slik jeg innbiller meg at man bør snakke til små barn eller veldig uinteligente voksne. Alle i rommet er over 30. Vi har stillinger og verv som burde tilsi at vi har noen år med skolegang og studier bak oss. Så hvorfor denne førskole-pedagogiske fremføringen? Jeg vet. Jeg overreagerer. Det er liksom bare ikke dagen min i dag, Ok?

Den smilende dama snakker om foretakets visjoner eller mål eller noe lignende. Jeg følger ikke så godt med. Fine ord på glansa papir. Et dokument på 6 sider som vil bli arkivert og glemt i mang en skrivebordsskuff.
Når hverdagen er der og lederne helt der ute må få fylt opp vaktene eller pasientene hoper seg opp i sykehuskorridorer, på sluttlister eller i akuttmottak er det liksom ikke tid til å tenke på visjoner og høyt-ravende formuleringer. Da må man stå på, gi pasientene så trygg og god behandling som mulig med de ressursene en har tilgjengelig- og helst enda litt mer. Jeg har jobba i bransjen i 30 år. Arbeidet kvelder, netter og helger. Høytider så vel som gråe hverdager. Jeg vet at helsepersonell strekker seg langt for å yte maks til beste for pasientene. De ofrer alt fra nødvendige toalettbesøk til egen matpause når det trengs. De arbeider så raskt de klarer, uten at pasientene skal føle at de er til bry. Forsøker å bruke nok tid til at man får med seg alle symptomer, også de som ikke blir formidlet med ord.
Vi forsøker så langt vi makter å gi likeverdige helsetjenester til alle de som trenger det, selv om kanskje ikke alle de som arbeider ved sykehuset vet at det står på et papir, i en skuff inne på et låst sjefskontor.

Den smilende dama snaker videre. Det går på inn-pust og ut-pust. Noen har fortalt at hun kun får 17 minutter, vi ligger bak skjemaet.  Han med analysekompetansen tillot litt for mange spørsmål fra oss som skal forklare for alle de som yter helsetjenester der ute på sykehusene hvorfor de må arbeide flere helger, flere kvelder og flere netter.  Kort sagt hvorfor de stadig oftere må arbeide når “alle andre” har fri.  Det var flere enn meg som hadde litt vondt for å svelge argumentasjonen.
Nå peker hun oppglødd på enda et power-point bilde.  “Dere husker sikkert disse boksene fra presentasjonen i fjor.” Jeg kjenner hodepinen kommer snikende, men jeg forsøker å konsentrere meg. “I fjor var noen av disse boksene (firkantene) grønne. Det var mål vi hadde satt at vi skulle gjennomføre i fjor.  Noen andre bokser (firkanter) var blåe. Det var de målene vi hadde satt oss som var litt mer langsiktige”  Dama skifter lysbilde på Power-Point fremføringen sin og fortsetter oppglødd “Men se her. Se! I år har vi gjennom en prosess kommet frem til at i år skal alle firkantene være grønne. ”
Og akkurat DER sluttet jeg å følge med.

For hvis noen i foretaket, i sykehuset, har hatt en prosess som har ført fram til at blåe firkanter skal forbli grønne i år, ja da er det for meg et bevis på at vi har brukt ressurser på å sitte og diskutere firkanter på et papirark som kommer til å støve ned i skrivebordsskuffene rundt om kring på lederkontorene. Og da, da har vi brukt ressursene våre totalt feil!
Hvor ble det av han som snakket om å jobbe klokere? Hvorfor snakker han ikke om det til den smilende dama som bruker arbeidsdagen sin til å delta i prosesser for å bestemme farger på firkanter?
Hvor ble det av analysemannen?  Kanskje er det ikke arbeidsdøgnet, arbeidsuka eller året til oss som driver direkte pasientbehandling han bør analysere.  Kanskje vi der kunne finne noen som har litt for mye tid  i forhold til fornuftige arbeidsoppgaver.

For den yrkesgruppen det øker mest av i norsk helsevesen er de en for lengst pensjonert kollega kalte “Ringperm-mafiaen” Folk som strenet bortover sykehusgangene med en åpen hvit legefrakk slengt over sivilt tøy med målrettede skritt og en ringperm under armen.
Nå har de hengt fra seg den hvite frakken, ringpermen er byttet up med en lab-top eller et nettbrett og de synes sjeldnere og sjeldnere i sykehuskorridorene.  De har fått egne administrasjonsbygninger  langt fra ambulanser med sirener, traumealarmer og  pasienter som subber rundt i sykehusskjorter og er til hinder når ringpermmafiaen strener mellom alle sine viktig møter.
Det er i dag fult mulig å arbeide i norsk helsevesen hele sitt yrkesaktive liv uten noen gang å se en pasient. Uten  noen gang å ta på seg den hvite pysjen.

Jeg regner litt røfft i hodet og konkluderer med at hvis man tar alle ansatte i ett av de regionale helseforetakene så vil andelen som overhode ikke driver med padientrettet arbeid være et sted sted mellom 10 og 15%. Da tenker jeg på stillinger innen HR, OU, HMS, Økonomi, kvalitet, lederstillinger gjennom alle glavalagene med ledelse, rådgivere, sykehuspartner kommunikasjonsavdelingene, anslyseavdelingene, osv. osv. osv

Jeg regner ikke med alle de som med praktisk arbeid gjør pasientbehandling mulig som renholdere, kjøkkenansatte, postsekretærer, portørene. De er i høyeste grad en del av pasientbehandlingen.

Helse Sør-Øst har 70.000 ansatte. Hvis mine beregninger skulle stemne sånn noenlunde er det et sted mellom 7 og 10 tusen ansatte i det regionale Helseforetaket som ikke driver med direkte padientrettet arbeid.

Det gjelder å bruke de personalressursene vi har best mulig for å skape likeverdige helsetjenester gjennom hele døgnet, hele uka og hele året. Er det sikkert at det bare er arbeidshverdagen til oss på gulvet, oss nederst i pyramiden som trengs å analyseres?

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. For meg som stadig er innom sykehus for tiden, så ser jeg jo mye. En lege og en pleier syke samtidig, og resten måtte øke arbeidstempoet og småløpe i korridorene, ikke gå. For der kan de ikke be pasientene komme tilbake en uke senere…behandlingen må utføres etter oppsatt plan. Det er ikke mye som skal til før belastningen øker kraftig på de som ( fremdeles) er friske. Og ja, de var uten tvil småstresset. Det kan umulig være sunt å få slikt arbeidstempo stadig vekk pga antall ansatte ” på gulvet” som du skriver, er skåret ned til et minimum, så fravær av kun et par stykker merkes så godt.

    2. Det er ikke sunt med slike dager du forteller om. Det kan fort føre til sykefravær, for man orker ikke så mange slike dager på rad. Terskelen for å bli hjemme når man ikke er helt i form blir også lavere. En ond spiral.

    3. Du har så rett. Tenk hvor effektivt det hadde blitt hvis de 7-10.000 hadde hatt noen timer med pasientkontakt i løpet av arbeidsdagen. Istedenfor å gruble over hvilken farge boksen skal ha. Jeg mener at det absolutt skulle vært analysert de på toppen sin arbeidshverdag. Det sitter folk på toppen og bestemmer hvordan ansatte med pasientkontakt kan jobbe mer effektivt, uten at de selv, noen gang, har prøvd å utføre dette arbeidet. Mange aner ikke hva det er snakk om engang. Lurer på hvor mange på toppen, like blid og uten å klage, som utsetter å gå på wc, ikke har hatt tid til å drikke, spise eller sitte t i løpet av dagen, mange ganger hver arbeidsdag i lang tid. Det blir i mine øyne for enkelt å sitte på toppen å bestemme uten å vite hvordan arbeidet i praksis utføres. Skulle vært obligatoriske jobbuker gjennom året, ute i felten, for de som bestemmer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg