I dag tok jeg med meg Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå og dro til Sjongslunden for å gå tur. Det var nydelig høstvær og deilig temperatur. 16 varmegrader og sol fra klar himmel er ikke hverdagskost i november.
I Sjongslunden er det slike treningsapparater, og mot lovnad om ikke å fotografere utfordret jeg Gamle Gubben Grå til å forsøke noen av apparatene. Gamle Gubben Grå tok utfordringen og forsøkte seg på et område apparat. I bevernylonjakke, arbeidsbukse og kamuflasjecaps var han liksom ikke helt kledd for atletiske øvelser, i tillegg går det en del folk forbi, så jeg synes han er tøff som lar seg utfordre. Han imponerte i det minste når han gikk sånn armgang i “stige” høyt oppe i lista. Lot seg ikke gang affisere av at det kom en gjeng relativt unge mennesker bort til apparatene mens han holdt på.
Jeg måtte passe på Charlie Chihuahua og kunne heldigvis ikke prøve noen apparater. Demonstrerte bare så vidt en for Gubben. Har jo som kjent vært på treningsleir. (Siden det ikke er et år siden jeg var ferdig der, mener jeg at jeg kan leve på det fremdeles.)
I løpet av turen unnet vi oss og en kaffepause. Å sitte ute å drikke kaffe-latte i midten av november. Å jeg trenger slike dager!
Skrittelleren sier over 5 km i dag og. Fortsetter det slik kan jeg jo risikere å bli sprek.
I dag er tåka borte! Det lover bra. Alt blir bedre hvis sola skinner. Temperaturen er jo nesten sommerlig. I det minste ikke novemberkulde. Man trenger ikke finne frem vinterklærne riktig ennå.
Til tross for at vinter snø og kulde lar vente på seg begynner tankene på jul å snike seg inn i bevisstheten oftere og oftere. Ikke det at det blir noe julepynting her før første helga i advent. Men i november er det lov til å begynne å bake. En eske med hejmmebakte pepperkakegrisini ligger alt i fryseren. De er det lov å ta av og kose seg med sammen med varm gløgg. Drikking av varm gløgg er også lov fra første november. Flaske med gløggkonsentrat eller hva det nå heter står på brettet på kjøkkenbenken sammen med te og kaffeting.
Kurven under anretningsbordet fylles langsomt og umerkelig opp med julegaver.
Ja og så har jeg begynt så smått å arbeide med juleinnlegg til bloggen. Gamle Gubben Grå og kjerringas julestri. Litt koselig førjulshygge jeg håper kan få dere til å humre litt. Tenker at de dukker opp fra 1. desember. En slags adventskalender.
Jeg burde jo ha delt bilde av middagen i går, eller helst smaken! Det var virkelig godt! Men den forsvant relativt fort. Jeg kom ikke hjem før nærmere klokka 20. Hadde vært på et møte på rådhuset. På vei hjem var jeg innom Coop og traff på ungdomsvenninna. Hun jeg hang sammen med i gymnastida og opp til vi ble voksne. Hun som var med på alle ville turer på byen og ferieturer til Hallingmarken. Ja og som fikk meg og ei venninne til til å legge den ene uka vi hadde med sommerferie i 88 til Skjold i indre Troms. V
Vi er fremdeles utrolig gode venner, men det er så alt for sjelden vi tar oss tid til å treffes. Det er stund siden vi måtte snakke sammen i telefonen i flere timer hver kveld og ragget rundt i hennes oransje Lada i helgene. Nå kjørte hun en lekker høyre-blå BMW, og hadde ikke en eneste button med rosa til Arbeiderpartiet.
Nå traff vi tilfeldig på hverandre. Begge hadde tid og det lå en kafe i nabobygget. Så da ble det en kaffekopp og en god prat før jeg dro hjem. Da går det litt tid. Burde selvsagt tatt bilde av kaffekoppen og, men jeg har jo arkivbilder av kaffekopper.
Men middagen i går ja. Entrecote og potetsalat med salsa verde. Altså en “grønn potetsalat” med masse basilikum olje, eddik, sennep og sukkererter. Utrolig godt! Og ja, vi unnet oss restene av ei rødvinsflaske som sto igjen fra helga. Skikkelig koselig avslutning på dagen.
Vi sitter og teller på knappene. Skal vi ta en roadtrip over fjellet i helga? Vi hadde jo tenkt oss til Bergen. Være med i fakkeltoget til Vivian. Det har vært så mye de siste ukene at jeg liksom ikke har tenkt på denne turen. Har jo vært på hotell de to siste helgene. Har liksom hatt nok med de to turene. Fakkeltog og Bergen var jo ikke før “langt ute i november”. Plutselig var det langt ute i november og helgen var rett rundt hjørnet.
Vi nevnte det for Yngste Sønn her om dagen. At da måtte han passe Charlie Chihuahua. Men han skulle til Volda denne helga.
Tok så og spurte Datteren om hun kunne passe Charlie, men hun skulle til Beograd.
Eldste Sønn kan ikke ha hund i leiligheten sin. Det vil fort bli bråk med naboer og han orker ikke det. Han har sagt at han kan flytte hjem til oss i helga for å passe hunden, så vi fant jo hundepass til slutt. Så da er spørsmålet blir det Bergen? Jeg har veldig lyst.
Fototur over Filefjell høres ikke så verst ut. Selv om jeg ikke skal bombardere blogginnleggene mine med bilder av den grunn. Telte bilder på et blogginnlegg jeg leste i går. Eller leste. Det var vel nesten flere bilder enn ord. Det var 39 bilder. Det var litt i meste laget spør du meg, men folk er forskjellig.
Andre bloggere ja. Jeg bør vel passe meg vel for å kommentere dem. Eller kanskje er det akkurat det jeg burde. Jeg mener da hadde jeg kanskje steget litt på bloggtopplista. Dagens 17. plass er jeg overhode ikke fornøyd med.
Jeg ser at en av de andre bloggerne mener at statistikken er konstant feil på hennes blogg. At ikke alle klikk blir registrert. Hun har klaget over det over tid. Det jeg lurer på er hvordan hun kan være så sikker på det. For hvis det er slik for henne så kan det jo være slik for flere av oss. Meg for eksempel. Kanskje jeg egentlig troner på bloggtoppen med over 30.000 sidevisninger. At det er statistikken og ikke min evne til å engasjere leserne det er noe galt med.
Nei, nå tror jeg at jeg må slutte å sitte her og blogge. Ellers er jeg redd Gamle Gubben Grå slår hardt i bordet. Han er godt i gang med husarbeidet. Kunngjorde at han snart hadde støvsugd hele første etasje, (eller startet robotstøvsugeren i det minste).
Vi kan jo ikke lage noen gnisninger oss i mellom nå, planen er jo fremdeles å ta en aldri så liten kjærestetur vestover denne helgen.
Jeg vet utmerket godt at man ikke skal feire jul inne i skuffer og skap, men likevel er det greit å ta en aldri så liten opprydding innimellom. I dag hadde jeg planer om å ta en liten opprydding i skuffen i annretningsbordet. Egentlig er det det gamle toalettbordet til Gamle Gubben Grå sin oldefar. Du vet sånt med vaskefar mugge og barbersaker går jeg ut fra. I det minste fortalte Gamle tante Astrid at denne oldefaren pleide å sitte ved dette bordet når han barberte seg.
Vel nok om det. Det var skuffen jeg skulle rydde. En skuff sentralt plassert i stua hvor det er fort gjort å gjemme vekk ting man ikke helt vet hvor man skal ha. Eller enda kjekkere, bare stikke noe som ligger og slenger ned i skuffen når det ringer litt uventet på døra.
Dessverre var Gamle Gubben Grå hjemme da jeg startet ryddingen. Og tankeløs som jeg noen ganger er, nevnte jeg for han at jeg hadde tenkt å rydde i skuffen. Som jeg har nevnt noen ganger tidligere har Gamle Gubben Grå stor angst for å kaste ting og om mulig enda større angst for at jeg skal kaste noe. Resultatet var selvsagt at han sto tett ved min side under hele ryddeprosessen.
Her er noe av det jeg fant i skuffen og som i følge Gamle Gubben Grå overhode ikke kan kastes.
8 pakker Räucherkerzchen. Hvis du ikke vet hva dette er så er det små dotter av ett eller annet som du kan legge inne i Räuchermännchen slik at det ser ut som de røyker. Hvis du ikke ble noe klokere av den forklaringen er disse røykende menneskene er tradisjonell tysk julepynt. Små trefigurer som altså tørker og sprer god(?) julelukt. Svigermor er tysk. Vi har selvsagt et slikt røykende tre-menneske blant julepynten, og Svigermor passer på at vi ikke går tom for Räucherkerzchen. Det er ikke hvert år vi husker på å la trefiguren få seg en røyk og han får maks en røyk i sesongen. I hver pakke er det 15 sånne til å tenne på. Det vil si at vi har nok til 120 omganger med røyk – eller at vi er sikret frem til årlig røyking frem til år 2142. Om du tror vi kunne minimere samlingen? Svaret var helt klart NEI!.
Hvis det er noen av mine lesere som mangler Räucherkerzchen, vær så snill og gi meg beskjed så skal jeg sende en pakke.
Videre var det blant annet 7 peistennere, 5 sneller blomstertråd, 18 fyrstikkesker, 8 kortstokker 3 hele pakket myggspiral og et norskt flagg.
Det meste av det ble under nøye oppsyn fra Gamle Gubben Grå lagt tilbake i skuffen. (Jeg lurte vekk 4 kortstokker jeg har tenkt å gi til aktivitetssenteret på flyktningmottaket.)
Bare dette lille ryddesjauet av en stakkars skuff var nok til å få opp temperaturen i Drømmehuset. Ja, det kom både røyk og edder og galle ut av kjerringa når Gamle Gubben Grå forsøkte å lure unna alt fra brukte pusseskinn til briller og annet skrot.
Høsttåka ligger tett over Drømmehuset denne morgenen og. Jeg begynner å bli lei. Det stå på nettsiden til lokalavisa at det skulle være slutt på regn og tåke noen dager nå. Typisk lokalavisa og ikke levere det de lover. Det er så jeg har lyst til å sende sms til de der små notisene bak på papirutgaven av avisen hvor folk sender inn klager på alt fra samferdselsministeren til syklister.
Egentlig liker jeg tåke, sånn når jeg er ute på fotojakt, men ikke når den smyger seg inn i alle ledd og titanforsterka kroppsdeler. Jeg har vondt, blir stiv og tung i bevegelsene. Og så blir jeg sur. Ikke sint og engasjert, men sur. Det er ikke noe godt verken for meg eller omgivelsene når jeg blir sur og gretten.
Jeg tuller meg inn i ull og digre pledd mens jeg drikker te av store kopper. Har mest lyst til å forbli under dyna med varmelakenet på maks.
Å du hvor jeg elsker det varmelakenet! Tror det og disse pelskledde vamsene er noe av de kjekkeste gavene jeg noen gang har fått. Snart må jeg krabbe ut av de varme koseklærne å kle meg mer formelt. Skal på rådhuset en tur på et møte. Jeg kommer til å ha på meg den tykke strikkejakka. Man sparer på strømmen på rådhuset og har senket innetemepraturen. Helt greit, så lenge en husker det og kler seg deretter.
Det kan vel tenkes at jeg holder varmen nede på rådhuset når jeg tenker meg om. Det er AMU-møte. Arbeidsmiljøutvalget. Endelig skal jeg konsentrere meg om arbeidslivspolitikk igjen. Dette er jo ting jeg virkelig kan. Sammenheng mellom grunnbemanning og sykefravær. Langtidsfravær og korttidsfravær. Hvilke mekanismer som virker inn på de forskjellige fraværstypene, hvilke grep som kan tas – og hvilke grep som fungerer best på papiret. Det er så gøy når en på slike møter arbeider med områder en føler seg trygg på og har god kompetanse om. Som politiker er det jo mange spørsmålsstillinger som en må sette seg inn i. Ikke alt som en kan like godt, og heller ikke alt som er like engasjerende.
Kunnskap er viktig. I går sendte jeg mitt første såkalte “Grunngitte spørsmål” til ordføreren.
Et grunngitt spørsmål er et spørsmål kommunestyrerepresentantene stiller ordføreren, og så må ordføreren svare det ut i neste kommunestyremøte som en del av sakskartet. Det jeg spurte om er Hvorfor vi har vagt et arkitektkontor uten erfaring på helsebygg til å prosjektere det nye sykehjemmet, Jeg er spent på svaret.
Hvis noen lurer på hva vi hadde til middag i går så var det eggepanne med sitronpoteter. Altså en omelett servert med stekte potetbåter som var stekt i ovnen sammen med løk og sitronskiver. Greit nok, men litt vel mye sitronsmak på potetene for min del.
I dag er jeg lovet entrecote med en grønn potetsalat. Det tror jeg blir godt. Tror vi skal bevilge oss et glass rødvin til den middagen selv om det bare er torsdag.
Her om dagen forsvant Lille Bille. Bilen min. Vi trenger ikke fire biler i en husstand på tre. Og siden Lille Bille har vært en mandagsbil med mye trøbbel var det den som måtte dra. Det var litt trist. Og siden det er noe problemer med den gamle veteranbilen til Gamle Gubben Grå deler vi nå bil. Det gjør noe med frihetsfølelsen min og ikke til en hver tid kunne sette meg i bilen og dra av sted. Men så lenge jeg ikke er i arbeid sparer vi jo litt på ikke å ha så mange biler. Vi har delt på bil en stund nå, og det går greit. Må bare litt mer planlegging til.
Så forresten en fin rød Volvo inne på finn.no i går som jeg fikk litt lyst på. Må bare spare litt til – eller finne meg en sponsor.
Spare ja. Alt er blitt så dyrt. Særlig bensin og diesel. Hører på radioen at politiet måtte rykke ut til en bensinstasjon i går. Det var to kvinner som hadde røket uklar om hvem sin tur det var til å tanke først. Det var billig drivstoff og folk ble desperate ved pumpene. Tenk om de ikke rakk å fylle før prisen steg igjen. Ny form for “bensin-krig”. Før hadde jeg bare ristet lattermild på hodet, nå får de en viss forståelse.
Jeg har vært ute og labbet med Charlie Chihuahua I dag og. For første gang på lenge har farten vært så høy at appen på telefon lar meg kalle det trening. Ikke verst! Da kan jeg krysser av for trening for første gang i november. 48 minutter trening sier appen, så det så!
Og ja jeg bør både andpusten, varm og til og med svett. Og det selv om jeg har på meg en av de trenings-trøyene som jeg kjøpte til treningsleiren. Kan muligens ha noe med at jeg hadde to lag med ull over den t-skjorta men det snakker vi ikke så høyt om.
Vi snakker hellet ikke så mye om at noe av andpustheten skyldtes stigningen på veien. Vi kaller det heller bakketrening. Bakketrening skal gi effekt har jeg hørt. Spesielt intervalltrening i bakker.
Så klappet meg selv på drn svette ryggen og sier godt utført treningdøkt! Det ble I det minste godt over 5 km på skrittelleren.
Eller når jeg tenker nærmere etter har jeg ikke behov for å låne 50 millioner. Jeg vil heller bare få 50 millioner. Mye bedre hvis jeg slipper å betale tilbake, for hvor skulle jeg finne de pengene?
Mitt behov for slike astronomiske summer er selvsagt ikke at jeg har tenkt å gå amok på Black Friday eller starte julehandelen. Nei det er kommunekassa jeg vil donere pengene til. Egoist skal i det minste ingen kalle meg.
Forrige torsdag sto en representant for fastlegene på kommunestyrets talerstol. Han var innkalt av administrasjonen for å legge frem arbeidet til en arbeidsgruppe bestående av leger og administrasjon. Legge frem det de var blitt enige om kunne bidra til å løse fastlegekrisa som også rammer vår kommune.
Løsningen de har blitt enige om og som fastlegen orienterte om på torsdag har en kostnadsramme på rundt 25 millioner kroner.
Informasjonen om avtalen ble gitt oss folkevalgte i forkant av at saken skal til politisk behandling nå. I hovedutvalget i går, formannskapet om to uker og i kommunestyret i starten av desember.
Altså ren informasjon på torsdag. Jeg antok det var for at vi politikere skulle forstå at dette var viktig å bruke disse 25 millionene på.
I går skulle saken til behandling i Hovedutvalget.
Til min overraskelse ser jeg at Rådmannens innstilling, altså Rådmannens forslag til vedtak er at vi skal ta saken til orientering, men ikke gå inn på avtalen. Altså ikke bevilge pengene.
Kostnadene er heller ikke innarbeidet i Rådmannens budsjettforslag. Hvis vi politikere vil gå inn for avtalen, ta de grepene administrasjonen og fastlegene er enige om at må til for å sikre en trygg og god fastlegeordning til innbyggerne da må vi finne ut hvor vi skal ta de 25 millionene fra.
Jeg klarer ikke å se hvor i budsjettet til Helse og omsorg vi kan kutte 25 millioner. Det er allerede et generelt kutt, såkalt ostehøvelkutt, på 25 millioner som skal tas på lønn. Altså årsverk.
Så jeg trenger i grunn 50 millioner ekstra til helse og omsorg når vi i Rødt skal lage vårt budsjettforslag.
For å ha et realistisk budsjett må vi da enten øke kommunens inntekter på en eller annen måte med 50 millioner, eller kutte tilsvarende andre steder i budsjettet.
Politikk er å prioritere. Den er grei.
Men jeg synes det gir litt rare signaler til fastlegene å komme frem til en avtale og legge den frem for politikerne uten at administrasjonen har en ide’ om hvor de har tenkt å ta pengene fra. Ja til og med innkalle de til kommunestyret for at de skulle legge frem saken. Hadde jeg vært fastlege hadde jeg følt meg litt lurt.
Hadde fastlegene bedt om å komme i kommunestyret og legge frem sin sak, eller hatt demonstrasjon utenfor salen for å få oss politikere til å forstå og bevilge penger administrasjonen ikke finner mulighet for hadde jeg hatt en forståelse for det.
Men her er det administrasjonen som bruker fastlegene til å legge press på oss politikerne til å bevilge penger de ikke aner hvor vi skal ta fra.
Det er noe her som ikke føles greit.
Hvor tar folk energien fra undres jeg. Her leser jeg om et menneske som har flyttet inn i ny leilighet, vært på babyshower og på byen pluss hengt masse sammen med familien denne helga. Jeg tror jeg hadde hatt mer enn nok bare med å flytte i løpet av en helg. Og da hadde jeg nok fremdeles hatt nok av pappesker og annet å pakke ut til at deler av denne uka også hadde gått før jeg følte at jeg var på plass i ny bolig. Har jeg for mange ting eller er det bare det at jeg ikke har en ung kropp full av energi lenger? Begynner jeg rett og slett å bli gammel?
Gammel kvinne som labber rundt med liten hund. Utenfor det pulserende, aktive livet jeg elsket. Parkert på et sidespor.
Labber rundt i de klærne som føles komfortable og greie. Slitt joggebukse og softshell jakke jeg har hatt i flere år. Labber rundt uten tanke for at turantrekket skal matche eller hvordan jeg ser ut. Jeg er på tur i skauen med hund. Mest sannsynlig møter jeg ikke et menneske. Og hvis jeg skulle møte på noen, hvem ser to ganger på ei kjerring som meg?
Gårsdagens høydepunkt var middagen. Stor gryte med lapskaus. Kan det bli mer traust og kjerring enn det, liksom? Stå og lage en stor porsjon med lapskaus så jeg kan fryse ned og ha til flere middager. Husmorpoeng. Kjerringpoeng.
I går orket jeg rett og slett ikke mer av verkende kropp, åpnet esken med smertestillende, puttet i meg et par tabletter og krøp til køys klokka 21.30. Skrudde på varmelakenet og sloknet lenge før klokka var 22. Gammel, giktisk kjerring som kryper til køys så raskt nyhetene er ferdig på TV, der har du meg.
Dagens høydepunkt er middagen! I seng full av tabletter lenge før klokka 22! Skulle tro det var livet på et av kommunens sykehjem jeg skisserer. Ja hvis man ser bort fra det med hund og tur. Dyr og frisk luft er liksom ikke en del av hverdagen til kommunens sykehjemsbeboere. Er det dit jeg er på vei? Er fast plass på sykehjem neste høydepunkt på livsveien?
Da har jeg dårlig tid, for det er mye jeg skal ha ordnet før den tid.
Ikke minst et par nye sykehjem.
Det med nye sykehjem plager meg virkelig. Vi må ha rundt 90 nye plasser innen 2027 og enda flere innen 2034. Da har vi samme dekningsgrad som i dag. Dvs. at vi har plass til 9% av de over 80 på sykehjem. Det er en lav dekningsgrad i forhold til sammenlignbare kommuner. Jeg skulle ønske at vi hadde mulighet til en høyere dekningsgrad, at mennesker ikke måtte være så dårlige som de er i dag for å få sykehjemsplass. Mange bor alt for lenge hjemme.
Kommunen vår har over 3.000.000.000, altså tre milliarder i gjeld. Lånegjelda til kommunen overstiger driftsbudsjettet med over 11%. Å bygge et sykehjem har en kostnadsramme på rundt 750.000.000. Egentlig bør man ha en lånegjeld som er lavere enn driftsbudsjettet. All sunn fornuft tilsier at vi ikke har råd til å bygge de sykehjemmene på mange år ennå.
Samtidig har vi egentlig ikke mulighet til å la være. Vi er pålagt å ha et trygt og godt tilbud til den stadig økende eldre innbyggere. Selv om man legger opp til at mennesker skal bo lengst mulig hjemme og folk holder seg spreke lenger, lever folk lenger også. Noen vil trenge sykehjemsplasser.
Dette er prioriteringer vi politikere sitter og må ta. Det er himla vanskelig.
I dag er det møte i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd. Vi skal vedta vår innstilling angående Hønefoss sykehjem. Det første av de to sykehjemmene. Om vi bygger helt nytt, eller tar full restaurering av det gamle koster det tilnærmet like mye. (Forstå det den som kan)
For meg er det viktig å få bestemt at vi skal ha det nye sykehjemmet på den tomta vi har hatt sykehjem fra 1921 til 2021. At vi ikke skal bruke masse tid og penger på konsulenter og utredninger for å vurdere andre tomtealternativ. Vi har tomt. Den ligger sentralt til slik vi ønsker. La oss bruke den! Tid er penger, og er det noe vi ikke har flust av så er det penger. Man må og huske at konsulentbistand som ofte er nødvendig i slike saker også er en vesentlig kostnad.
Mulig ikke så lurt å gi meg stikkordet konsulentbruk i møtet i dag, for der har jeg også mye jeg skulle ha sagt.
Jeg har en teori på at konsulenter stort sett konkluderer slik oppdragsgiver ønsker at de skal konkludere, Altså når konsulenter skal regne ut hva som lønner seg av å bygge nytt eller restaurere det gamle vil konklusjonen til konsulentene være i tråd med det administrasjonen og Rådmann ønsker. Så når Rådmann ønsker å rive og bygge nytt, ja da konkluderer konsulentene med at det er det som er mest lønnsomt.
Oppdraget blir mer å underbygge oppdragsgivers holdning enn å finne ut hva som virkelig lønner seg.
En ting som underbygger min teori i dette tilfelle er valg av arkitektbyra til å foreta disse utregningene. Hvorfor har vi valgt et som så langt jeg har klart å bringe på det rene ikke har bygget et eneste sykehjem eller omsorgsbolig før? Ja, de har rammeavtaler, men de har aldri levert et ferdig prosjekt.
Å bygge et sykehus med alle dets funksjoner er nok hakket mer komplisert enn å bygge et omsorgssenter eller et sykehjem.
Men noen sammenlikninger er lov å ta.
Prosjektering av alle sykehusbygg og oppgraderinger over en viss størrelse i Norge er samlet i ett foretak. Dette for å ha kompetansen og nyte godt av erfaringer man gjør ved andre prosjekt. Det er mulig ett og annet jeg kunne ha sagt om Sykehusbygg og, men ideen er ganske god.
Jeg mener ikke at man skal samle alle landets sykehjemsbygg i et eget foretak, men likevel mener jeg at sykehjemsbygg burde være prosjektert av noen med erfaring fra å prosjektere slike bygg.
Jeg kunne muligens ha tenkt litt annerledes hvis de hadde valgt et lokalt arkitektfirma, det er viktig for meg å støtte opp om det lokale næringsliv, men siden de har valgt et firma fra hovedstaden. Hvorfor ikke velge et som har gjort lignende arbeid tidligere?
Nei, nå må jeg slutte dette innlegget. Jeg snakker meg jo helt bort. Hvem bryr seg vel om å lese hva ei gammel kjerring måtte mene om eldreomsorg og kommunale investeringer?
I dag er det sånn plaskende regnvær. Du vet, vindusviskere på full fart, veibanen fulle av vanndammer med fare for vannplaning så vel som å sprute ned fotgjengere.
Har man hund hjelper det lite at været ikke innbyr til uteaktiviteter. Ut må man!
Det ble ikke den lengste turen. Det var Charlie Chihuahua og jeg skjønt enige om. Når brillene trenger vindusviskere og softshell-jakka er gjennomvåt innen du rekker tilbake til bilen har turen vært lang nok. Også for en liten kortbeint hund. Det skal ikke store vanndammen til før han får vasket mageskinnet.
Kaldt var det og i dag. Etter at november har vært utrolig mild så langt var det i dag isende kaldt. Sånn at jeg tok meg til å lure på om dette regnet kom som snø i høyden. Vet søster delte bilder av snø på sosiale medier i går. Bilder tatt på hytta deres i fjellet. Jeg trykket ikke liker!
Kjenner at jeg absolutt ikke er klar for snø og vinter. (Er jeg egentlig noen gang det?).
Nå er jeg klar for innekos resten av dagen. Kanskje litt baking?
Det er så utrolig godt å starte dagen i eget hjem. Starte med tekopp og tastatur og ikke måtte smal-talke med noen i en overfylt frokostsal. Jeg ser noen skriver om blåmandag, men det er ikke noe blått med denne mandagen for meg.
Med en gang jeg har skrevet det føler jeg på dårlig samvittighet.
Har jeg lov til å føle at livet er ok? Grunnen til at jeg ikke føler at det er en blåmandag er jo blant annet fordi jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke ha et blikk på klokka. At jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke være på jobb. Ikke være med å holde samfunnshjulet i gang. Ikke tjene penger på eget arbeid. Men tvert i mot få pengene mine fra Nav, betalt av de som gjør en innsats, arbeider og betaler skatt. Betaler inn til fellesskapet. Jeg høster jo bare av deres arbeid.
Joda, jeg betaler skatt jeg og. Med likevel. Jeg lever på stønad. Jeg er en utgiftspost for fellesskapet, En byrde. Har jeg da lov til å sitte her å mene at livet er ok, at det ikke er en blåmandag, men en helt vanlig grei dag?
Igjen kommer tankene. Tankene om at jeg ga opp for fort. Tankene på at jeg kunne ha bitt tennene sammen og gått på. At hvis jeg bare hadde vært litt tøffere, puttet på med mer smertestillende ja da kunne jeg fremdeles vært i jobb. Da kunne jeg fremdeles levd det livet jeg elsket.
Vi snakket om det på torsdag da jeg rakk en kjapp lunsj med verdens klokeste venninne før jeg hastet av gårde på kommunestyremøte. Jeg sa at jeg til tider har dårlig samvittighet fordi jeg klarer å drive med politikk. Jeg burde jo i stedet brukt den energien på å holde meg i arbeid. For hvis jeg hadde kuttet ut politikken og tillitsvalgtsvervet og brukt all energien jeg har på jobb, ja da hadde jeg kanskje klart å arbeide som radiograf. I det minste i noen prosent.
Venninna mi så lenge på meg. Så spurte hun om jeg trodde på det der selv? Hun sa “Du har vondt i dag.” Jeg så spørrende på henne. Ja det verker i ankelen og ryggen er ikke helt i godlage. Men det er jeg vant til. Det er hverdagen min. Det er november og rå luft. Det gjør ikke kroppen min noe bedre. Men jeg hadde ikke nevnt at jeg har vondt. Har ikke sittet og sutret over stakkars meg. Sannheten er at jeg er så vant til alle vondtene at jeg nesten ikke tenker over de. Ikke før de blir for intense.
Venninna mi fortsetter. Vi ser på deg når du har vondt, selv om du ikke sier noe. Det har vi gjort lenge. Du ga ikke opp for raskt. Du holdt ut for lenge. For selv om du kanskje klarer å bite i deg smertene og gå på slik jeg vet du ønsker, så påvirker de smertene deg mer enn du liker å innrømme.
Jeg tenkte over det hun sa – og kom på en setning fra rapporten fra oppholdet på treningsleiren, eller arbeidsrettet rehabilitering, som det jo heter. Der sto det at når jeg ble sliten av for mye smerter så ble jeg stille og meldte meg ut av smalltalk og det som skjedde rundt meg.
Det var noe jeg ble litt overrasket over i den rapporten. Jeg hadde ikke tenkt over det, men det var jo helt sant. Når kroppen begynner og verke og gjøre vondt så sjalter jeg vekk mest mulig annet for å bruke kreftene på det jeg må.
På arbeidstreninga på treningsleiren vil det si at jeg konsentrerte meg om saging og filing og mitt eget fuglehus i stedet for å delta i småsnakket på verkstedet.
Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Det stikker til i ryggen. Jeg skjærer en liten grimase. Mens vannet koker ser jeg ut på regnet som plasker ned utenfor vinduet. Skifter tyngden over på det gode benet for å få verkinga i den opererte ankelen til å gi seg litt. Tenker at jeg må få på meg sokkene. Jeg vandrer alltid litt barbeint på morgenen. Kroppen er så stiv på morgenen. Venter til den har myknet litt før sokkene kommer på.
Når jeg tenker etter påvirker nok alle vondtene meg mer enn jeg egentlig tenker over. Jeg er jo så vant til de.
Charlie Chihuahua tigger etter mat og oppmerksomhet, selv om han akkurat har satt til livs en brødskive med leverpostei.
Jeg kjefter på den masete hunden som bare vil ha litt kos. Jeg trenger noen minutter i ro og fred. Jeg er sliten.
Det slår meg at det kanskje er greit at det ikke er en kollega, en pasient eller en sjef jeg opplever som masete denne mandagsmorgenen. At jeg har mulighet til å starte dagen litt rolig.
Å være fulltids ansatt i egen helse er det noen som snakker om. Jeg behøver kanskje ikke arbeide full tid med egen helse, men en deltidsstilling er det helt klart. Ikke det at jeg må til mye behandling og legebesøk, men likevel må jeg bruke mer tid på meg selv. Være egoistisk.
Det er kanskje det jeg sliter mest med. Å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at jeg må sette av tid til restitusjon. At når jeg om litt går ut døra for å gå tur med Charlie Chihuahua så er det like mye for å lufte meg som å lufte hunden. At jeg trenger den friske luften og de skrittene for å holde kroppen i gang. Myke opp bevegelsene, få opp pulsen. At jeg trenger de turene.
Like mye som jeg trenger de turene trenger jeg mine stunder på sofaen med beina høyt og ryggen i avslappet tilstand.
Det var godt å komme hjem i kveld. Kjenne lukten av fyr på peisen. Det er ikke noe som gir lunere og bedre varme enn vedfyring. Krølla meg sammen under pelspleddet, skravlet litt med Gamle Gubben Grå før øyelokkene ble tunge og gled igjen.
Så ble det en liten blund på meg og Charlie Chihuahua der på sofaen. Han lykkelig over at mor var kommet hjem. Da må man ligge tett, tett å kjenne varmen. Rare mikro-hunden vår.
Gamle Gubben Grå dro for å kjøpe burgere mens jeg tok med meg Charlie Chihuahua ut på tur. Bare en liten runde her oppe. Novembermørket og tåka lå tett.
Etter burgerne vartet Gamle Gubben Grå opp med is med karamellsaus og kaffe til dessert.
Godt med hotellliv, men det er ikke så verst å komme hjem heller.
