Hvor tar folk energien fra undres jeg. Her leser jeg om et menneske som har flyttet inn i ny leilighet, vært på babyshower og på byen pluss hengt masse sammen med familien denne helga. Jeg tror jeg hadde hatt mer enn nok bare med å flytte i løpet av en helg. Og da hadde jeg nok fremdeles hatt nok av pappesker og annet å pakke ut til at deler av denne uka også hadde gått før jeg følte at jeg var på plass i ny bolig. Har jeg for mange ting eller er det bare det at jeg ikke har en ung kropp full av energi lenger? Begynner jeg rett og slett å bli gammel?

Gammel kvinne som labber rundt med liten hund. Utenfor det pulserende, aktive livet jeg elsket. Parkert på et sidespor.
Labber rundt i de klærne som føles komfortable og greie. Slitt joggebukse og softshell jakke jeg har hatt i flere år. Labber rundt uten tanke for at turantrekket skal matche eller hvordan jeg ser ut. Jeg er på tur i skauen med hund. Mest sannsynlig møter jeg ikke et menneske. Og hvis jeg skulle møte på noen, hvem ser to ganger på ei kjerring som meg?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Gårsdagens høydepunkt var middagen. Stor gryte med lapskaus. Kan det bli mer traust og kjerring enn det, liksom? Stå og lage en stor porsjon med lapskaus så jeg kan fryse ned og ha til flere middager. Husmorpoeng. Kjerringpoeng.

I går orket jeg rett og slett ikke mer av verkende kropp, åpnet esken med smertestillende, puttet i meg et par tabletter og krøp til køys klokka 21.30. Skrudde på varmelakenet og sloknet lenge før klokka var 22. Gammel, giktisk kjerring som kryper til køys så raskt nyhetene er ferdig på TV, der har du meg.

Dagens høydepunkt er middagen! I seng full av tabletter lenge før klokka 22!  Skulle tro det var livet på et av kommunens sykehjem jeg skisserer. Ja hvis man ser bort fra det med hund og tur. Dyr og frisk luft er liksom ikke en del av hverdagen til kommunens sykehjemsbeboere. Er det dit jeg er på vei? Er fast plass på sykehjem neste høydepunkt på livsveien?
Da har jeg dårlig tid, for det er mye jeg skal ha ordnet før den tid.
Ikke minst et par nye sykehjem.

Det med nye sykehjem plager meg virkelig. Vi må ha rundt 90 nye plasser innen 2027 og enda flere innen 2034.  Da har vi samme dekningsgrad som i dag. Dvs. at vi har plass til 9% av de over 80 på sykehjem. Det er en lav dekningsgrad i forhold til sammenlignbare kommuner. Jeg skulle ønske at vi hadde mulighet til en høyere dekningsgrad, at mennesker ikke måtte være så dårlige som de er i dag for å få sykehjemsplass. Mange bor alt for lenge hjemme.

Kommunen vår har over 3.000.000.000, altså tre milliarder i gjeld. Lånegjelda til kommunen overstiger driftsbudsjettet med over 11%. Å bygge et sykehjem har en kostnadsramme på rundt 750.000.000.  Egentlig bør man ha en lånegjeld som er lavere enn driftsbudsjettet. All sunn fornuft tilsier at vi ikke har råd til å bygge de sykehjemmene på mange år ennå.

Samtidig har vi egentlig ikke mulighet til å la være. Vi er pålagt å ha et trygt og godt tilbud til den stadig økende eldre innbyggere. Selv om man legger opp til at mennesker skal bo lengst mulig hjemme og folk holder seg spreke lenger, lever folk lenger også. Noen vil trenge sykehjemsplasser.
Dette er prioriteringer vi politikere sitter og må ta. Det er himla vanskelig.

I dag er det møte i Hovedutvalget for Helse, omsorg og velferd. Vi skal vedta vår innstilling angående Hønefoss sykehjem. Det første av de to sykehjemmene. Om vi bygger helt nytt, eller tar full restaurering av det gamle koster det tilnærmet like mye. (Forstå det den som kan)

For meg er det viktig å få bestemt at vi skal ha det nye sykehjemmet på den tomta vi har hatt sykehjem fra 1921 til 2021. At vi ikke skal bruke masse tid og penger på konsulenter og utredninger for å vurdere andre tomtealternativ. Vi har tomt. Den ligger sentralt til slik vi ønsker. La oss bruke den!  Tid er penger, og er det noe vi ikke har flust av så er det penger. Man må og huske at konsulentbistand som ofte er nødvendig i slike saker også er en vesentlig kostnad.
Mulig ikke så lurt å gi meg stikkordet konsulentbruk i møtet i dag, for der har jeg også mye jeg skulle ha sagt.

Jeg har en teori på at konsulenter stort sett konkluderer slik oppdragsgiver ønsker at de skal konkludere, Altså når konsulenter skal regne ut hva som lønner seg av å bygge nytt eller restaurere det gamle vil konklusjonen til konsulentene være i tråd med det administrasjonen og Rådmann ønsker. Så når Rådmann ønsker å rive og bygge nytt, ja da konkluderer konsulentene med at det er det som er mest lønnsomt.
Oppdraget blir mer å underbygge oppdragsgivers holdning enn å finne ut hva som virkelig lønner seg.
En ting som underbygger min teori i dette tilfelle er valg av arkitektbyra til å foreta disse utregningene. Hvorfor har vi valgt et som så langt jeg har klart å bringe på det rene ikke har bygget et eneste sykehjem eller omsorgsbolig før? Ja, de har rammeavtaler, men de har aldri levert et ferdig prosjekt.

Å bygge et sykehus med alle dets funksjoner er nok hakket mer komplisert enn å bygge et omsorgssenter eller et sykehjem.
Men noen sammenlikninger er lov å ta.
Prosjektering av alle sykehusbygg og oppgraderinger over en viss størrelse i Norge er samlet i ett foretak. Dette for å ha kompetansen og nyte godt av erfaringer man gjør ved andre prosjekt.  Det er mulig ett og annet jeg kunne ha sagt om Sykehusbygg og, men ideen er ganske god.
Jeg mener ikke at man skal samle alle landets sykehjemsbygg i et eget foretak, men likevel mener jeg at sykehjemsbygg burde være prosjektert av noen med erfaring fra å prosjektere slike bygg.
Jeg kunne muligens ha tenkt litt annerledes hvis de hadde valgt et lokalt arkitektfirma, det er viktig for meg å støtte opp om det lokale næringsliv, men siden de har valgt et firma fra hovedstaden. Hvorfor ikke velge et som har gjort lignende arbeid tidligere?

Nei, nå må jeg slutte dette innlegget. Jeg snakker meg jo helt bort. Hvem bryr seg vel om å lese hva ei gammel kjerring måtte mene om eldreomsorg og kommunale investeringer?