Det er så utrolig godt å starte dagen i eget hjem. Starte med tekopp og tastatur og ikke måtte smal-talke med noen i en overfylt frokostsal.  Jeg ser noen skriver om blåmandag, men det er ikke noe blått med denne mandagen for meg.

Med en gang jeg har skrevet det føler jeg på dårlig samvittighet.
Har jeg lov til å føle at livet er ok? Grunnen til at jeg ikke føler at det er en blåmandag er jo blant annet fordi jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke ha et blikk på klokka. At jeg kan sitte her med tekopp og tastatur og ikke være på jobb. Ikke være med å holde samfunnshjulet i gang. Ikke tjene penger på eget arbeid. Men tvert i mot få pengene mine fra Nav, betalt av de som gjør en innsats, arbeider og betaler skatt. Betaler inn til fellesskapet. Jeg høster jo bare av deres arbeid.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Joda, jeg betaler skatt jeg og. Med likevel. Jeg lever på stønad. Jeg er en utgiftspost for fellesskapet, En byrde. Har jeg da lov til å sitte her å mene at livet er ok, at det ikke er en blåmandag, men en helt vanlig grei dag?

Igjen kommer tankene. Tankene om at jeg ga opp for fort. Tankene på at jeg kunne ha bitt tennene sammen og gått på. At hvis jeg bare hadde vært litt tøffere, puttet på med mer smertestillende ja da kunne jeg fremdeles vært i jobb. Da kunne jeg fremdeles levd det livet jeg elsket.

Vi snakket om det på torsdag da jeg rakk en kjapp lunsj med verdens klokeste venninne før jeg hastet av gårde på kommunestyremøte.  Jeg sa at jeg til tider har dårlig samvittighet fordi jeg klarer å drive med politikk. Jeg burde jo i stedet brukt den energien på å holde meg i arbeid. For hvis jeg hadde kuttet ut politikken og tillitsvalgtsvervet og brukt all energien jeg har på jobb,  ja da hadde jeg kanskje klart å arbeide som radiograf. I det minste i noen prosent.
Venninna mi så lenge på meg. Så spurte hun om jeg trodde på det der selv?  Hun sa “Du har vondt i dag.” Jeg så spørrende på henne. Ja det verker i ankelen og ryggen er ikke helt i godlage. Men det er jeg vant til. Det er hverdagen min. Det er november og rå luft. Det gjør ikke kroppen min noe bedre. Men jeg hadde ikke nevnt at jeg har vondt. Har ikke sittet og sutret over stakkars meg. Sannheten er at jeg er så vant til alle vondtene at jeg nesten ikke tenker over de. Ikke før de blir for intense.
Venninna mi fortsetter. Vi ser på deg når du har vondt, selv om du ikke sier noe. Det har vi gjort lenge. Du ga ikke opp for raskt. Du holdt ut for lenge.  For selv om du kanskje klarer å bite i deg smertene og gå på slik jeg vet du ønsker, så påvirker de smertene deg mer enn du liker å innrømme.
Jeg tenkte over det hun sa – og kom på en setning fra rapporten fra oppholdet på treningsleiren, eller arbeidsrettet rehabilitering, som det jo heter. Der sto det at når jeg ble sliten av for mye smerter så ble jeg stille og meldte meg ut av smalltalk og det som skjedde rundt meg.
Det var noe jeg ble litt overrasket over i den rapporten. Jeg hadde ikke tenkt over det, men det var jo helt sant. Når kroppen begynner og verke og gjøre vondt så sjalter jeg vekk mest mulig annet for å bruke kreftene på det jeg må.
På arbeidstreninga på treningsleiren vil det si at jeg konsentrerte meg om saging og filing og mitt eget fuglehus i stedet for å delta i småsnakket på verkstedet.

Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Det stikker til i ryggen. Jeg skjærer en liten grimase. Mens vannet koker ser jeg ut på regnet som plasker ned utenfor vinduet. Skifter tyngden over på det gode benet for å få verkinga i den opererte ankelen til å gi seg litt. Tenker at jeg må få på meg sokkene. Jeg vandrer alltid litt barbeint på morgenen. Kroppen er så stiv på morgenen. Venter til den har myknet litt før sokkene kommer på.
Når jeg tenker etter påvirker nok alle vondtene meg mer enn jeg egentlig tenker over. Jeg er jo så vant til de.

Charlie Chihuahua tigger etter mat og oppmerksomhet, selv om han akkurat har satt til livs en brødskive med leverpostei.
Jeg kjefter på den masete hunden som bare vil ha litt kos. Jeg trenger noen minutter i ro og fred. Jeg er sliten.
Det slår meg at det kanskje er greit at det ikke er en kollega, en pasient eller en sjef jeg opplever som masete denne mandagsmorgenen. At jeg har mulighet til å starte dagen litt rolig.

Å være fulltids ansatt i egen helse er det noen som snakker om. Jeg behøver kanskje ikke arbeide full tid med egen helse, men en deltidsstilling er det helt klart. Ikke det at jeg må til mye behandling og legebesøk, men likevel må jeg bruke mer tid på meg selv. Være egoistisk.

Det er kanskje det jeg sliter mest med.  Å rettferdiggjøre ovenfor meg selv at jeg må sette av tid til restitusjon. At når jeg om litt går ut døra for å gå tur med Charlie Chihuahua så er det like mye for å lufte meg som å lufte hunden. At jeg trenger den friske luften og de skrittene for å holde kroppen i gang. Myke opp bevegelsene, få opp pulsen. At jeg trenger de turene.
Like mye som jeg trenger de turene trenger jeg mine stunder på sofaen med beina høyt og ryggen i avslappet tilstand.