Da ble det høst-helg på hytta denne helgen, Underlig nok er vi oppe på hytta, har tømt bilen og pakket ut det som skal pakkes ut og ennå er ikke klokka 15, Godt gjort til å være oss!
Jeg har derfor bevilget meg en pust på terrassen før jeg begynner å lage middag. Gamle Gubben Grå driver å styrer med noe. Jeg vet ikke helt hva. Så han var og hentet hjulet til trillebåra.
Du leste riktig. Hjulet til trillebåra. Du skjønner, Gubben mener at vi ikke kan ha trillebår stående ved hytteveggen med hjul, for da kommer noen garantert til å stjele enten hjulet eller hele trillebåra. Jeg tror redselen for tyveri her oppe er nedarvet fra den gang Svigerfar og Svigermor eide hytta. Det er tre låser på utedoen så ingen stjeler dopapiret, og slik kunne jeg ha fortsatt. Folk stjeler som rsvner ute på landet. At vi vel så og si bare er omringet av byfolk her i hytteområde som har fått tilnavnet “Lille Bærum” tas visst ikke med i beregningen.
Om det er redsel for tyveri eller misforstått gnieri som gjorde at de gamle også krevde at man tok ut batteriene av røykvarsleren hver gang man forlot hytta er jeg usikker på. Den skikken har jeg heldigvis fått endret.
Det er godt å sitte her og lytte til elvesus og bjelleklang. Litt kjølig i lengden, men enn så lenge går det bra. I morgen skal jeg gå på fottur etter høstfarger. I dag skal jeg bare nyte roen her på og ved hytta.
Strikkekjerring hadde en utfordring på bloggen sin i går. Hvor du er fra og hva du bruker dagene dine til? undrer Strikkekjerring. Hun syntes det var på sin plass med en presentasjonsrunde nå som vi har fått så mange nye her på blogg.no. Det er jeg enig med henne i.
Jeg er fra Åsa. Ei lita bygd ca. ei mil øst for Hønefoss.
Der vokste jeg opp som nummer to i en søskenflokk på tre søstre.
Jeg flyttet på hybel til Kongsberg som 20 åring for å utdanne meg til optiker. Hybellivet gjorde meg godt, også det å komme vekk fra Ringerike. Men optiker-yrket var ikke helt som forventet, så året etter flyttet jeg til Oslo for å gå på Radiografhøgskolen.
Radiograf var yrket for meg! Og etter endt utdanning arbeidet jeg over 30 år som radiograf ved Ringerike sykehus.
Altså gikk turen tilbake til Ringerike da jeg var ferdig utdannet.
I hovedstaden hadde jeg funnet Gamle Gubben Grå, en vestkantgutt fra Oslo beste vest. Han er født og oppvokst i selveste Ullevål Hageby. Bondejenta fra Åsa var plutselig en del av en vestkantfamilie i fra Hovedstaden. Kulturkollisjon.
Så til tross for tilbud om å få flytte inn i en eller annen ledig leilighet i flermannsboligene til familien i Havebyen, tok jeg med meg Gubben og vi etablerte oss på Hønefoss. Ikke i Havebyen og ikke i Åsa. Det var vi to enige om.
Først bodde vi i en blokkleilighet som sykehuset eide. Der bodde vi da Datteren ble født.
Etter noen år kjøpte vi rekkehusleilighet, Datter To ble født – og døde i krybbedød en snau måned gammel.
Å miste et barn setter forholdet på prøve, sies det.
Vi ble om mulig enda nærmere knyttet sammen. Så vi giftet oss 8 måneder etter at vi hadde mistet Tiril.
Vi byttet til stasjonsvogn, fikk oss hund og etter hvert to sønner.
Med tre barn ble rekkehuset i minste laget. Og i tillegg passet ikke det å bo så tett helt meg. Så vi begynte å se oss om etter en større bolig. Letingen førte oss ti Krøderen i Krødsherad kommune, hvor vi bosatte oss i Huset i skogen. Et rødmalt hus i et lite boligfelt nær ved Holleia og store skogområder.
Mens vi bodde på Krøderen ble jeg tillitsvalgt for radiografene på sykehuset. Engasjerte meg litt politisk. Hadde tre barn og full jobb. Det hektiske, engasjerende livet jeg elsker var i gang.
Vi fikk og et nytt barn. Sønn nummer tre. Han var dødfødt.
I en alder av 36 hadde jeg fulgt to barn til graven.
Eldste Sønn har Asperger. De trenger å få alenetid når de føler for det. Mulighet for å trekke seg unna og få ro. Etter som guttene vokste til forsto vi at de to guttene burde ha vert sitt rom, og vi begynte på nytt å lete etter ny bolig.
Etter 9 år i Huset i skogen flyttet vi tilbake til Ringerike og bosatte oss i Drømmehuset noen kilometer nord for Hønefoss.
Drømmehuset er et helt vanlig Husbankhus fra 80-tallet, men for oss er det Drømmehuset! Og vi arbeider stadig med å oppfylle alle drømmene vi har for det. Vinkjeller er en av drømmene Vi har alt bibliotek.
Dette var noen ord om hvor jeg er fra, eller hvor jeg har bodd i mitt til nå 56 år lange liv.
Neste spørsmål Strikkekjerring hadde var hva jeg bruker dagene til.
Jeg kjenner klumpen litt i halsen ved det spørsmålet. Et spørsmål jeg er relativt vant til å få for tiden.
Ser dere bildet øverst i innlegget? Det er tatt for litt over ett år siden. Jeg er hun med hengepupper uten BH. Det bildet skapte en storm her på blogg. Han som står i midten på bildet er Jan Davidsen, tidligere leder av Fagforbundet. Nå leder av Pensjonistforbundet.
For ett år siden var jeg radiograf og foretakstillitsvalgt for radiografene ved 4 sykehus. Jeg var første vara til forbundsstyre til Norsk Radiografforbund.
Jeg var nummer to på stortingslista til Rødt i Buskerud, og ble nesten vararepresentant til stortinget sist høst.
Jeg sitter i kommunestyret og i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd. Og i AMU i kommunen, politisk oppnevnt.
Jeg er andre vara til samferdselskomiteen i Viken, og 7 vara til Fylkestinget.
Sitter i styret til Rødt Buskerud og har møterett i styremøtene til Rødt Ringerike-
En travel kjerring med andre ord. Og jeg elsket det livet!!!!
Eller, i fjor høst hadde nedturen allerede startet. Jeg var ikke på høyden lenger.
Nedturen startet allerede i 2018. Etter en periode hvor jeg kanskje hadde kjørt meg selv litt hardt litt lenge traff jeg den berømte veggen hardt og brutalt i januar 2018. Jeg måtte sterkt motvillig kaste inn håndkle og sykemelde meg. Jeg hadde ikke mer å gi.
Jeg kom meg langsomt tilbake. Kanskje litt for fort. For i 2019 møtte jeg veggen for andre gang.
Jeg har alltid hatt noen helseutfordringer. Født med hjertefeil, plattfot og skjeløyd.
Øya ble operert rett før jeg fylte 3, hjertet da jeg var 18.
Jeg begynte å slite med ryggplager under svangerskapene.
Jeg brakk en albue mens jeg var gravid med Yngste Sønn. Jeg overså et trappetrinn da jeg stormet ut fra fysioterapeuten etter at den hadde fått vekk ryggsmertene for en stund, og falt så lang jeg var. Albuen knakk da jeg brukte armen for å verne den gravide magen. Den burde vært operert, men siden jeg var gravid lot legene det være. Unngå unødvendig narkose på gravid. Albuen ble rimelig bra. Er bare litt stiv og vond i rått vær. Har blitt verre med årene.
Noen år senere brakk jeg albue nummer to. Jeg hadde tatt med ungene på ferie til Sørlandet. Jeg snublet i mine egne bein på en asfaltert rullestolsti på en campingplass nær Risør. Albuen gikk ut av ledd, og dro av en liten bit i farten. Albuen ble dratt på plass i narkose, de gjorde ikke noe med den lille løse biten. Den ville sannsynlig gro sånn noenlunde på plass igjen.
Og det gjorde den. Albuen er bare litt stiv og vond i rått vær. Ellers fungerer den greit. Har blitt litt verre med årene.
I 2007 fikk jeg et skikkelig prolaps i ryggen. Jeg ble søkt inn til operasjon, men langsomt ble jeg bedre og droppet operasjonen. Jeg har hatt mye vondt i ryggen etter det, men det er “bare muskulært”. Ikke noe å bry seg om. Så jeg har stort sett bitt tennene sammen og gått på.
Å ha vondt i ryggen har jeg liksom blitt vant med.
I 2009 tråkket jeg feil ned fra en fortauskant på vei inn i et møte i Drammen. Jeg fikk et nytt lite brudd i den albuen jeg hadde ødelagt i 97. Man fant og ut at det gamle bruddet ikke hadde grodd, men nå var det lite å gjøre med. Albuen ble ikke så mye verre, men den ble ikke bedre heller.
I 2013 gikk jeg tur med hunden i Søndre park. Da klarte jeg å skli i en leire-flekk, Resultatet ble 11 brudd i kneet, eller øverst på leggen for å være nøyaktig. Denne gangen ble det operasjon, 3 plater og en haug med skruer og pinner ble satt inn.
Ortopedene sa at de var fornøyde, men at jeg burde belage meg på at jeg trengte kneprotese (kunstig kne) om 1, 3 eller 5 år.
Senere røntgenbilder har vist at det ikke har grodd like godt som man forutså, og at det kan bli utfordrende å sette inn kneprotese. Det går sikkert, men jeg har blitt rådet til å vente så lenge kneet fungerer sånn noenlunde og jeg ikke har for mye vondt. Så kneet fungerer greit. Jeg går turer, får litt vondt i ny og ne. mest om natta eller hvis jeg har gått mye.
Det ble og i sykemeldingsperioden i 2019 etter at jeg hadde møtt veggen for andre gang funnet ut at jeg hadde fått diabetes, og med medisiner ble jeg mindre sliten. Så jeg begynte å arbeide igjen. Hadde som mål og komme tilbake for fullt.
Men høsten 2020 måtte jeg på ny kaste inn håndkle. Jeg hadde for mye vondt i albuer, kneet, ryggen, kroppen. Jeg klarte ikke arbeide så fort og effektivt som man må som radiograf. Tillitsvalgtsarbeidet gikk greit, men ikke radiograf-delen.
Det ble klart for meg at jeg måtte se meg om etter en annen type stilling.
Så i fjor, mars 2021 sklei jeg på ny i leire. Denne gangen på en skogstur, heldigvis sammen med Gamle Gubben Grå..
Ankelen på det samme beinet hvor kneet og den øverste delen av leggen var ødelagt fikk seg en real skade med flere brudd.
Det ble operasjon og opptrening. Yrkesretta rehabilitering og diagnosen benskjørhet, eller osteoporose som det heter på fagspråket.
Yrkesretta rehabilitering, her på bloggen kalt treningsleiren, slo fast at det nok sto dårligere til med denne kjerringa enn det jeg selv liker å innse. De anbefaler at jeg ikke arbeider fullt, at jeg har en stilling hvor jeg ikke står eller går for mye. Og at jeg lærer meg å ta meg tid til rekreasjon, hente meg inn igjen mellom slagene.
Mens jeg var på treningsleiren var jeg og kommet til maksdato for sykemelding, så da var det by by til arbeidsplassen jeg hadde vært en del av i over tretti år. Noe tilrettelegging eller overflytting til annen stilling kom ikke på tale. Jeg var ansatt som turnusradiograf, og kunne jeg ikke fylle den rollen så hadde ikke de noen stilling til meg.
Jeg fikk meg raskt jobb i Tiks-teamet i kommunen. De som drev med testing, informasjon, karantenesetting og smittesporing i forbindelse med pandemien, og arbeidet deltid der frem til Jonas gjenåpnet landet og arbeidsoppgavene våre forsvant.
Så nå fyller jeg dagene med å være hjemmeværende husmor og blogger.
Litt av en overgang fra det hektiske livet jeg levde og elsket. Heldigvis har jeg fremdeles politikken.
I svarte stunder synes jeg utrolig synd på meg selv, og jeg klarer ikke helt å se at jeg er heldig som kan styre dagen min som jeg vil.
Samtidig kjenner jeg at et roligere tempo gjør meg godt. jeg har mer overskudd. Jeg har mye vondt i albuer, ankel, kne, rygg… men nå kan jeg i stor grad styre dagen etter smertene. Går jeg en lang tur så beinet er som en tømmerstokk og verker som besatt, kan jeg ta en strekk på sofaen og ta det litt rolig. Jeg dytter ikke innpå med smertestillende og går på slik jeg gjorde før.
Jeg håper og tror at jeg skal finne en ny jobb som passer til de helseutfordringene jeg har. Jeg har langt i ra gitt opp. Kommer nok ikke til å arbeide fullt og i det minste ikke så mye som jeg i perioder gjorde, og jeg kommer nok til å ta mer hensyn til kroppen og helseutfordringene mine videre.
Jeg er i ferd med å skape meg en ny hverdag. Jeg ser lyst på fremtiden, trenger ingen medfølelse – men kanskje noen heiarop på veien når det røyner på.
Håper Strikkekjerring har fått svar på spørsmålene sine, og at du har blitt litt klokere på hvem denne kjerringa egentlig er.
Dette bildet er fra Søndre Park, og har ikke noe med teksten å gjøre – ren illustrasjon.
I dag da jeg gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg forbi en hage nede på Løkka som jeg har gått forbi mange ganger før. Den er så velstelt og fin. Selv nå i september er det en blomsterprakt uten like.
Gamle Gubben Grå og jeg gikk forbi der her om dagen og, og da sto vi lenge utenfor gjerdet og kommenterte lavt alle detaljene. Den er virkelig gjennomført. Jeg tror ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene.
Jeg skal innrømme at jeg hadde planer om litt snik-fotografering i dag. Ja selvsagt fra offentlig gate. Jeg har det ikke med å snike meg inn på andre folks eiendom. Men da jeg nærmet meg hagen så jeg at det drev en mann ute i hagen, så jeg droppet ideen om fotografering.
Mannen gikk sakte rundt i hagen, festet en plante del litt tettere til et espalier, bandt opp en ranke på en rose-bue. Små, nesten usynlige forandringer.
Et øyeblikk eller tre overveide jeg, skal, skal ikke…. Jeg kom til skal – selv om det muligens ikke er slik man gjør.
“Unnskyld” sa jeg med så hyggelig stemme jeg kunne oppdrive. Han snudde seg og kom et par skritt mot meg. Imøtekommende, men litt spørrende. “Jeg ville bare si at du har en av de aller flotteste hagene her på området.”
Han takket og så litt forlegen ut. Jeg forklarte at jeg hadde sett på hagen hans mange ganger når jeg gikk forbi, og at det var en sann glede å se hvor fin og velstelt den alltid er. Han takket, lett rødmende og sa joa, han likte å stelle litt i hagen… Jeg så at han ble glad for rosen.
Så ønsket jeg han en fortsatt god dag og gikk videre.
Jeg tror hilsenen min utgjorde en forskjell. Det skal så lite til å glede noen. Kanskje skal vi bli flinkere til å gi hyggelige tilbakemeldinger, selv til folk vi ikke kjenner.
Jeg skrelte og delte en halv kilo gulerøtter i biter, kuttet opp to løk og to hvitløkskløfter og surret det i litt smør til det ble blankt. Så helte jeg på halvannen liter vann, tre grønnsaksbuljong terninger og rn boks kokosmelk og lot det putre en 25 minutterstid til gulerøttene var skikkelig møre. Krydret med litt koriander, salt og pepper og chili underveis.
Når alt er mørt nok kjører jeg det til suppe med stavmikseren. Og serverer suppa rykende varm mef en rømmeklatt og litt gulerot-strimler.
Utrolig enkelt. Relativt billig. Godt. Og ikke minst, gjør seg på sosiale medier.
Hender det at du skriker til TV-skjermen når du ser sport på TV? Jubler når de som du holder med gjør det bra, kjefter litt når de gjør det dårlig og kommer med høylytte kommentarer fra sidelinja som utøverne selvsagt ikke får med seg.
Hvis du nikker gjenkjennende nå så kan du fornemme stemningen i Drømmehuset og engasjementet på kjerringa.
Det var riktignok ikke noen idrettskonkurranse som utspilte seg på skjermen, men formannskapets annengangs behandling av detaljreguleringen av Lloyds Marked.
Ja, jeg vet at jeg er nerd.
Det som vekte harmen min og fikk meg til å begynne å brøle til Pc-skjermen var de to drevne politikerne fra Høyre som gikk til frontalangrep på Senterpartiets representant. I stedet for å sable ned hennes argumenter kunne de jo brukt tiden på å utdype sine egne.
Det mest tungtveiende argumentet varaordføreren hadde å komme med var at Når vi er så heldige å ha en eiendomsutvikler som ønsker å utvikle området, ja så må han få lov til å gjøre som han vil.
Hvis det var slik Herr Varaordfører; Hva er da vitsen med at detaljreguleringer skal opp til politisk behandling? Er ikke det nettopp for at politikerne, folkets representanter, skal ha en styring med utviklingen av byen?
Flere av de erfarne politikerne fra flertallskameratene hevdet at kommunen ikke kunne pålegge tiltakshaver noe som helst. At vi ikke kunne bestemme over annen manns eiendom. Selv om de samme politikerne for bare et halvt års tid siden vedtok å valse gjennom hagen til et par eiendommer for å anlegge Elvelangs. De eiendomsbesitterne var ikke så rike, så mektige. Men de ble overkjørt av kommunen, av politikerne som nå mener at det ikke går an å bestemme over annen manns eiendom. Det er tydeligvis forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon i denne byen her.
Hvis politikere som har vært i gamet i mange, mange år, jeg hørte en sa han hadde vært med i over 20 år og en annen vise til et kompendium han hadde mottatt for rundt 10 år siden, ikke forstår hva som ligger i den politiske behandlingen av detaljreguleringsplaner ja så er det urovekkende. Det er under et halvt år siden vi fikk en belæring om det i kommunestyret.
Opposisjonen kom aldri helt på banen i debatten.
Jeg tror de ble litt satt ut av angrepskameratene fra Høyre. Hvordan svare ut angrepene på en god måte uten å falle ned på Høyre sitt nivå i debatten? Det er jo noe med å beholde verdigheten.
Formannskapet gikk med åtte mot fem stemmer ikke uventet inn for planene for et høyhus med 14 etasjer.
Nå gjenstår bare sluttbehandlingen i kommunestyret om to uker. Jeg har alt begynt å forberede hva jeg har tenkt å si da.
Noen av dere har fulgt med på dette teppet nesten rille for rille. Jeg startet i januar. Planen var å strikke en rille for hver dag. Fargen på rillen ble avgjort av temperaturen det var her på Drømmehuset klokka 12 den dagen. (Kan hentes opp på Yr, trenger ikke stå klar med stoppeklokke og termometer).
Planen var god den. Kom en en dag eller to på etterskudd i en travel hverdsg var det raskt gjort å komme ajour igjen med en kjapp innsats med strikkepinnene.
Vel, etterhvert kom jeg mer og mer på etterskudd. Kalenderen viser september, men på teppet mitt var det fremdeles mai. 4 måneder, 120 riller er ikke bare å sette seg ned og ta igjen. Særlig når det ikke har blitt strikket en eneste rille i september. Ingen i august heller, tror jeg. Temperaturteppet har bare ligget der op opptatt den ene lenestolen i stua.
Det kunne fort endt som en UFO Uferdig Objekt. Men det er urealistisk å tro at jeg om et halvt år eller så ville finne interesse av å slå opp på yr for å sjekke snøen som fskt i fjor – eller temperaturen for å være mer presis.
Jeg kom til at fem måneder får holde.
Så jeg felte av teppet, festet alle trådene og sa meg fornøyd med det. I stedet for å få nok en UFO (det har vært msnge av de opp gjennom årene) som arkiveres under kategorien “Jeg klarer aldri å fullføre noe” har jeg nå et teppe stort nok til å dekke madrassen på pallesofaen ute på terrassen som jeg har strikket helt selv!
Mestring i stedet for nederlag!.
Ja, og jeg fikk en ledig lenestol i stua. Kjekt det og hvis det skulle komme folk forbi….
Det er ikke så ofte Psykologvenninna og jeg har sett hverandre i det siste, men her om dagen var det tid for en stor kopp kaffe-latte og en god prat.
Hvordan og hvorfor blir kanskje litt komplisert å komme inn på, men samtalen dreide seg etter hvert om psykopater og narsisser.
Jeg undret meg over at enkelte synes å bli tiltrukket av denne mennesketypen gang på gang. Går inn i det ene skadelige forholdet etter det andre til mennesker med dominerende trekk og psykopatiske tendenser. Ja, enten det er partnere, venner, naboer eller bekjente så virker det som om noen er rene magneter på psykopater. Hva gjør at de ikke tar lærdom av egne erfaringer og klarer å styre unna denne mennesketypen? Jeg vet om folk med psykopatiske trekk i min omgangskrets, men jeg vasser ikke rundt i psykopater samme hvor jeg går og står.
“Tror du alle som folk kaller psykopater i slike samtaler som vi har nå ville ha fått den diagnosen av en fagperson?” spør Psykologvenninna meg. Og nei, det tror jeg selvsagt ikke. I dagligtale har “psykopat” blitt en karakteristikk enkelte slenger ut av seg om alle menneskene de ikke liker.
“Hvor mange mennesker har du betegnet som psykopat siste måneden, eller siste året?” fortsetter Psykologvenninna.
Jeg trenger ikke tenke meg lenge om. “Svært få, antakeligvis ingen” svarer jeg. “Jeg pleier ikke å dele ut psykologiske diagnoser til eller om folk.”
“Hvor mange mennesker har du møtt på det siste året som har provosert deg, som har gjort deg forbanna og som du virkelig har mislikt?”
Jeg tenker ette litt lenger denne gangen, for den lista er lang! Det har vært et frustrerende år på mange måter. Det var noen av de andre pasientene på Treningsleiren jeg måtte holde en viss avstand til for at ikke ei sliten kjerring skulle komme med litt for klar tale. Da jeg krangla som verst med NAV var det nok noen ansatte der jeg ikke hadde alt for høye tanker om. Jeg er ikke stolt av det, men det er et par stykker fra min tidligere arbeidsplass som jeg har uttalt at jeg håper jeg aldri ser for mine øyne igjen! Og hvis jeg skal være ærlig tror jeg det er best for dem og, at vi aldri treffes.
Det finnes vel og en og annen politisk motstander jeg heller ikke har for høye tanker om…
Psykologvenninna ser at jeg tar en liten opptelling i hodet og fortsetter. “Tallet er uviktig. Jeg skjønner det er en del, og at du har lista di relativt klar for deg” Jeg nikker. “Hvor mange av de tror du at er psykopat eller har psykopatiske trekk?”
Jeg tenker meg om. Ingen av de på treningsleiren var psykopater. Det var helt andre grunner til at jeg mislikte dem.
Ingen av mine politiske motstandere vil jeg heller klassifisere på den måten, selv om enkelte kanskje er litt høye på seg selv. Men nei, ikke psykopater.
De NAV-ansatte var ansiktsløse mennesker, upersonlige, kalde, firkantete og langt fra løsningsorienterte. Noen av de tror jeg hadde stor glede av å være vrange, og å sende negative beskjeder fredag ettermiddag klokka 15.29. Men de var for ansiktsløse og anonyme at det er umulig å hevde at de var psykopater.
“Jeg tror en av de jeg tenker på har psykopatiske trekk, og muligens er psykopat” konkluderer jeg og tenker på en av de jeg håper jeg aldri ser for mine øyner igjen.
“Du tror en har psykopatiske trekk, og muligens er psykopat, sier du” fortsetter Psykologvenninna. “Men du har ikke kalt noen for psykopater, ikke i samtale med andre, og ikke for deg selv” Hun tar en slurk av kaffen. “Det virker på meg som om det ligger langt inne for deg å kalle et menneske for psykopat, samtidig er du en av de menneskene jeg kjenner som er rå til å kalle en spade en spade. Du er god på tydelig tale og klare beskjeder. Noen ganger litt for god.” Hun lar den siste setningen synke litt inn før hun fortsetter. “Hvorfor tror du at du ikke vasser i psykopater?”
Et øyeblikk blir jeg litt bekymret. Kommer denne samtalen, disse spørsmålene til å føre frem til at jeg tilslutt må innse at jeg selv er en psykopat? Jeg antar at psykopater sjelden definerer seg selv som psykopater…
Men jeg svarer på spørsmålet til Psykologvenninna. Litt nølende, redd for hva som kan komme.
“Jeg tror at jeg ikke vasser rundt i psykopater fordi jeg ikke tiltrekkes av sleipe slimåler med stort ego” Der slo det med klar tale inn. “De fleste av de trekkene ved psykopater som andre finner karismatisk, som verdensvant og litt selvgod finner jeg ikke karismatisk. Jeg tror heller ikke jeg tiltrekker meg psykopater fordi jeg ikke fremstår som en person som er lett å manipulere.” Jeg ser hardt på venninna. “Jeg er kanskje dum og naiv nå, men jeg tror at jeg ville merke manipuleringen raskt nok til å trekke meg unna, opprette avstand.”
Psykologvenninna nikker. “Du er nok inne på noe der. Du er ikke den typen som lettest blir offer for psykopatenes sjarm. Det er ikke dermed sagt at du går fri for å bli utsatt for psykopater.” Jeg nikker, og tenker nok en gang på hun jeg håper jeg aldri ser mer til.
Psykologvenninna fortsetter. “Hvordan tror du en psykopat ville karakterisere en psykopat i sin nærhet?”
Jeg tenker litt på spørsmålet. To psykopater.. “Jeg tror han fort ville karakterisere en psykopat som psykopat, eller i det minste narsiss.”
Psykopatvenninna nikker.
“Så hvordan konkluderer vi her?.” Hun ser på meg og fortsetter. “De som vasser rundt i psykopater hvor enn de går og står er enten ofre som tiltrekkes av og tiltrekker seg psykopater. Altså at de virkelig omgir seg med den typen mennesker og virkelig trenger hjelp.” Hun tømmer kaffekoppen. “Eller så er de psykopater som definerer alle andre som det for å få egen makt.”
Støre sine lekkasjer fra statsbudsjettet som legges frem om få uker er at mange vil bli skuffet. Vi går tøffe tider i møte. I stedet for et budsjett hvor det planlegges strykninger av områder og satsing på utbygging av veier, baner og prestisjebygg vil det bli reelle kutt på flere områder. Ja og et mer rettferdigv skattesystem. De rike vil måtte bidra mer gjennom økt formueskatt enn de har vært vant til under Erna
De rikeste av oss er en pressgruppe som er vant til å bli hørt. Nå øker de presset på regjeringen for å unngå at de skal bidra mer til fellesskapet. Dem ene rikingen etter den andre melder flytting til Sveits. Og de som ikke har funnet sitt lille chalet. (Muligens ikke så lite, når jeg får tenkt meg om.) gir full støtte til de som drar med å sutre høyt i alle media som gir de spalteplass om hvor grusomt det er å være superrik i Norge i dag.
Sutring over å måtte bidra til fellesskapet og storkarer som furter avgårde til Sveits med formuene sin når det går mot tøffere tider her får liten medfølelse hos meg. Jeg har i grunn alltid hatt liten tålmodighet med både sutring og furting. Ikke egoisme heller når jeg tenker meg om.
For denne sutringen og furtingen er da ikke noe annet enn ren egoisme? Onkel Skrue som bader i pengebingen sin, og er livredd for at B-gjengen, Macika fra Tryll eller Jonas og skattemyndighetene skal få tak i så mye som en liten lykke-tiøring. De er som vrange, bortskjemte barn som tramper i bakken og skriker meg, meg, meg!
For hva et det Jonas vil bruke skattepenger på? Hva er det staten bruker pengene de får inn i skatter og avgifter på? Jo de vil bruke den på bedre veier, strømstøtte til bedrifter så vel som private, på skole, barnehage, eldreomsorg, sykehus….. kort sagt å holde samfunnet i gang og sikre god velferd for alle – ikke bare de som har råd til å betale. Er det ikke litt egoistisk og ikke ønske å være med på spleiselaget?
Mens køene for å få utdelt matposer øker, mens vi hører om folk som må prioritere mellom å betale strømregningen eller mat på bordet i Norge er det noen som langt fra sulter som ikke vil yte sin skjerv. Kan det kalles noe annet enn ren og skjær egoisme?
Folk får flytte hvor de vil for meg, men forvent ikke medynk eller respekt fra meg. Mus forlater skuta når det blåser opp til tøffe stormkast. Menn blir ved roret og bidrar så godt de kan med å få skute og mannskap gjennom stormen.
I går klarte jeg å være mer opptatt av kvalitet enn kvantitet og kastet meg ikke over tastaturet i tide og utide. Det ga uttelling i litt færre sidevisninger og en 10. plass. Det er en stund siden jeg var så langt oppe på bloggtoppen, det styrker meg i troen på at jeg har rett strategi.
Ikke det at det ikke var ting i løpet av gårsdagen som vekte engasjement.
Jeg synes valgresultatet i Sverige er verdt noen ord. At Sverigedemokraterna nå er det nest største partiet i Sverige gjør meg betenkt. Sverigedemokraterna er motstandere av multikulturalisme, og profilerer seg på ønsket om en restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk, bekjempelse av kriminalitet og EU-skepsis.
Eller det med EU-skepsis er ikke så bekymringsfull, men resten…
Partiet er kritisk til hva de anser som en kulturradikal tendens i den politiske og kulturelle eliten, og forsvarer et mer tradisjonelt syn på blant annet kultur, kriminalitet, kjønn og seksualitet. Sverigedokraterne taler for assimilering fremfor integrering av innvandrere.
I kriminalpolitikken går Sverigedemokraterna inn for økte bevilgninger, sterkere grensekontroll og videre fullmakter til politiet, for eksempel til å benytte politiprovokasjon og «hemmelig avlyttings- og overvåkningsteknikk mot grove forbrytelser.» Partiet ønsker å skjerpe strafferammen for en rekke grove forbrytelser, innføre livsvarig fengsel, gi adgang til bruk av elektronisk fotlenke etter endt soning, utvide adgangen til kameraovervåkning, opprette et offentlig register over grove seksualforbrytere, forby tigging for utenlandske statsborgere, og lagre biometriske opplysninger om utvisningsklare, utenlandske kriminelle.
Sverigedemokraterna ble dannet i 1988 med bakgrunn i det tidligere Sverigepartiet som igjen hadde opprinnelse i blant annet den «nasjonalrevolusjonære» kampanjeorganisasjonen Bevara Sverige Svenskt (BSS), begge høyreekstreme nasjonalistbevegelser.
Valgresultatet i Sverige ble nærmest dødt løp. Rundt 45.000 stemmer og ett mandat skiller rød og blå side før opptelling av blant annet brevstemmer. Blå side har marginene på sin side. Det endelige resultatet ventes å være klart i morgen eller torsdag.
Da begynner regjeringsforhandlingene – forhandlinger som antakeligvis også inbefatter Sverigedemokraterne som nå er det største partiet på blå side.
Hvor mye av deres politikk de vil få gjennomslag for i disse forhandlingene gjenstår å se.
Mulig de kan fire på kravet om fotlenke på personer som er ferdig sonet mot at man begrenser litt på homofiles rettigheter.
Mulig de frafaller kravet om livsvarig fengsel mot å få ordninger som på sikt fører flere kvinner tilbake til “folkhemmet” .
Hvor mye kan et parti som har ca 20 % oppslutning i Riksdagen regne med å få gjennomslag for når det gjelder invandringspolitikken, som er den saken de har profilert seg sterkt på.
Vel, det blir spennende å følge med på, men jeg ser ingen grunn til å heise flagget.
Merket meg og at mange av landets rikeste var ute i media i går og klaget over hvor hardt det er å være rik i Norge i dag. Ja, så hardt er det at Kjell Inge Røkke nå har sett seg nødt til å flykter til Sveits. Hvis han hadde fortsett å ha bostedsadresse her i landet kunne han jo riskere å måtte bidra med litt mer av formuen sin til fellesskapet i form av økt formue- og eiendomsskatt.
Alle skjønner jo at det er totalt urimelig at de som er skikkelig rike skal bidra på samme måte som oss andre til å få oss alle gjennom den dyrtiden som venter.
Vel, jeg har ikke medfølelse med noen av rikingene. “Gjør din plikt, krev din rett” het det i et gammelt slagord fra Arbeiderbevegelsen. Jeg er møkk lei folk som er veldig flinke til å pukke på rettighetene sine, men ikke er villige til å gjøre sin plikt.
Både det svenske valget og rikinger på rømmen var og til stede i tankegangen i går kveld når vi i programkomiteen i Rødt Ringerike hadde vårt første arbeidsmøte for å få laget programmet vi skal gå til valg på neste høst.
Nå er det under ett år til valget, det er på tide å starte å få våre løsninger på alle de utfordringene samfunnet står ovenfor kjent for velgerne.
Jeg tror det største problemet i så måte blir å få folk til å forstå at dette blir en periode hvor vi må ha knallhard prioritering av hva vi skal bruke felleskapets midler på. At skal vi ha råd til å ha nok voksne i barnehagen, sykehjemsplasser til de som trenger det og gode og trygge tjenester til innbyggerne – ja så må vi kutte ned på konsulentbruken og nøye oss med å ha en ordfører.
Vi må kanskje utsette noen prosjekter det hadde vært skikkelig morsomt å investere i for å få råd til det vi virkelig trenger.
Vi trenger 200 nye sykehjemsplasser før 2029, da er det kanskje andre investeringer som må vente.
Det er mye morsommere å stå på torget i en valgkamp å love gull og grønne skoger enn å stå og snakke om knallharde prioriteringer.
Det å få forståelse for at kommunekassa ikke flyter over av melk og honning, og at vi må prioritere det nødvendige og litt kjedelige som eldreomsorg, lærertetthet og nødvendig vedlikehold er ikke alltid like lett å selge inn hos velgerne.
Jeg tror det blir den største utfordringen med dette valgprogrammet, å få ansvarlig politikk til å være det velgerne ønsker.
Regnet har sluttet, blå himmel kommet til syne. Det er på tide å starte dagen.
Det er ikke sant som enkelte tror at en får tusen ekstra sidevisninger bare fordi man skriver om navngitte toppbloggere. Jeg fikk ikke mer enn snaut 200. Og for å være ærlig tror jeg det kom like mye av at jeg kom med hele 4 innlegg i går. Jo flere innlegg, jo flere sidevisninger.
Så det at en blir slått ned i støvlene av bloggere som hamrer ned enda flere innlegg enn meg på en skarve søndag tar jeg med knusende ro. I går ser jeg at en av toppbloggerne har hele seks innlegg.
Jeg er mer opptatt av kvalitet enn kvantitet, selv om jeg muligens syndet litt mot det prinsippet i går. Jeg mener, det innlegget om brødskiva mi kunne jeg ha spart meg.
Det er bare det at mat er noe som gir klikk. Av de 11 som er over meg på lista i dag skriver 4 om mat.
Jeg må innrømme at det faktum at tre dager gamle innlegg om stekt torsk drar mer lesere enn mine fire innlegg sier sitt om kvaliteten jeg leverte i går. Ja og at et ukes gammelt innlegg med en for lengst utgått rabattkode gjør det samme.
Hey! Jeg skrev om hjemmegym jeg og! Og selv om jeg ikke delte ut rabattkoder fortalte jeg hvordan du kunne skaffe deg treningsutstyr gratis.
Men jeg har ikke tenkt å analysere alle toppbloggerne i dag. Dette skulle jo handle om Blodrøde voldsvenstre.
Jeg er mye mer lei av å lese den frasen enn jeg er lei av å lese om gammel fisk. Et utsagn blir ikke en sannhet selv om den gjentas til det kjedsommelige.
Jeg sier ikke at ikke kommunismens historie har vært blodig. Det tror jeg de aller fleste ideologier og religioner har. Det var vel mer sverd og hodekapping som kristnet landet vårt enn troen på en god og kjærlig Gud. Det betyr selvsagt ikke det samme som at dagens kristne vil ty til vold for å omvende vantroe og hedninger.
La oss ikke være helt historieløse. La oss se hva de Blodrøde har bidratt med her i landet skal vi si de siste hundre årene?
Osvaldgruppen var en sabotasjeorganisasjon i Norge under andre verdenskrig. Fra sommeren 1941 og frem til oktober 1944 gjennomførte den omkring 100 aksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet. Osvaldgruppen var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen.
Det var og med hjelp av blodrøde soldater fra Sovjetunionen at Øst-Finnmark ble frigjort fra de tyske nazistene på den samme tiden.
Noen av de som bruker begrepet blodrøde voldsvenstre assosierer seg kanskje mer med brunskjortene enn med “Gutta på skauen”. Jeg er at det ofte heies på dagens gjenger med lignende ideologi, sånn som de som reiser land og strand rundt for å spre hat og brenne bøker.
Jeg ser og at noen til stadighet setter likhetstegn mellom blodrøde voldsvenstre og kvinnemisshandling og voldtekt av barn. Da er det ikke bare historieløst men direkte bevisst eller ubevisst feilinformasjon. Jeg tror det knapt finnes et mer feministisk parti enn Rødt. Det er jo vi som har alle rødstrømpene ikke sant?
Jeg kan gi dere et par eksempler fra Rødt sitt program for å underbygge min påstand.
Rødt har programfestet at vi i Norge skal håndheve utlendingsloven slik at kjønnsbasert forfølgelse gir rett til asyl.
Partnervold er fortsatt et stort samfunnsproblem, Rødt arbeider for bedre forebygging og å gjøre det lettere å komme seg ut av et voldelig forhold. Derfor vil Rødt sikre stabil finansiering av krisesentre i alle kommuner.
I dag er det mange som ikke anmelder voldtekt fordi de opplever å ikke bli tatt på alvor, dette må vi endre på! Derfor vil vi at politiet skal ha en egen spesialenhet som etterforsker voldtekter. I tillegg må vi ha bedre seksualundervisning i skolen, med fokus på å sette og å respektere grenser.
Jeg kunne komme med mange, mange flere eksempler fra Rødt sitt program på at enkelte driver direkte vranglære, men jeg skal la det være nå. Det kommer garantert flere innlegg om Rødt sin politikk. I går var det ett år til neste valg. I kveld starter vi arbeidet med å lage valgprogrammet vi skal gå til valg på her på Ringerike. Lurer du på noe om Rødt og Rødt sin politikk er det nok bedre å forholde seg til min blogg enn å tro på alt som skrives av folk som bare ønsker å spre løgner og lage drama.
