Dette bildet er fra Søndre Park, og har ikke noe med teksten å gjøre – ren illustrasjon.

I dag da jeg gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg forbi en hage nede på Løkka som jeg har gått forbi mange ganger før. Den er så velstelt og fin.  Selv nå i september er det en blomsterprakt uten like.
Gamle Gubben Grå og jeg gikk forbi der her om dagen og, og da sto vi lenge utenfor gjerdet og kommenterte lavt alle detaljene. Den er virkelig gjennomført.  Jeg tror ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg skal innrømme at jeg hadde planer om litt snik-fotografering i dag. Ja selvsagt fra offentlig gate.  Jeg har det ikke med å snike meg inn på andre folks eiendom. Men da jeg nærmet meg hagen så jeg at det drev en mann ute i hagen, så jeg droppet ideen om fotografering.

Mannen gikk sakte rundt i hagen, festet en plante del litt tettere til et espalier, bandt opp en ranke på en rose-bue. Små, nesten usynlige forandringer.
Et øyeblikk eller tre overveide jeg, skal, skal ikke….  Jeg kom til skal – selv om det muligens ikke er slik man gjør.
“Unnskyld” sa jeg med så hyggelig stemme jeg kunne oppdrive. Han snudde seg og kom et par skritt mot meg. Imøtekommende, men litt spørrende. “Jeg ville bare si at du har en av de aller flotteste hagene her på området.”
Han takket og så litt forlegen ut. Jeg forklarte at jeg hadde sett på hagen hans mange ganger når jeg gikk forbi, og at det var en sann glede å se hvor fin og velstelt den alltid er. Han takket, lett rødmende og sa joa, han likte å stelle litt i hagen… Jeg så at han ble glad for rosen.
Så ønsket jeg han en fortsatt god dag og gikk videre.

Jeg tror hilsenen min utgjorde en forskjell. Det skal så lite til å glede noen.  Kanskje skal vi bli flinkere til å gi hyggelige tilbakemeldinger, selv til folk vi ikke kjenner.