Det er ikke så ofte Psykologvenninna og jeg har sett hverandre i det siste, men her om dagen var det tid for en stor kopp kaffe-latte og en god prat.
Hvordan og hvorfor blir kanskje litt komplisert å komme inn på, men samtalen dreide seg etter hvert om psykopater og narsisser.
Jeg undret meg over at enkelte synes å bli tiltrukket av denne mennesketypen gang på gang. Går inn i det ene skadelige forholdet etter det andre til mennesker med dominerende trekk og psykopatiske tendenser. Ja, enten det er partnere, venner, naboer eller bekjente så virker det som om noen er rene magneter på psykopater. Hva gjør at de ikke tar lærdom av egne erfaringer og klarer å styre unna denne mennesketypen? Jeg vet om folk med psykopatiske trekk i min omgangskrets, men jeg vasser ikke rundt i psykopater samme hvor jeg går og står.

“Tror du alle som folk kaller psykopater i slike samtaler som vi har nå ville ha fått den diagnosen av en fagperson?” spør Psykologvenninna meg.  Og nei, det tror jeg selvsagt ikke.  I dagligtale har “psykopat” blitt en karakteristikk enkelte slenger ut av seg om alle menneskene de ikke liker.

“Hvor mange mennesker har du betegnet som psykopat siste måneden, eller siste året?” fortsetter Psykologvenninna.
Jeg trenger ikke tenke meg lenge om. “Svært få, antakeligvis ingen” svarer jeg. “Jeg pleier ikke å dele ut psykologiske diagnoser til eller om folk.”
“Hvor mange mennesker har du møtt på det siste året som har provosert deg, som har gjort deg forbanna og som du virkelig har mislikt?”
Jeg tenker ette litt lenger denne gangen, for den lista er lang! Det har vært et frustrerende år på mange måter. Det var noen av de andre pasientene på Treningsleiren jeg måtte holde en viss avstand til for at ikke ei sliten kjerring skulle komme med litt for klar tale. Da jeg krangla som verst med NAV var det nok noen ansatte der jeg ikke hadde alt for høye tanker om. Jeg er ikke stolt av det, men det er et par stykker fra min tidligere arbeidsplass som jeg har uttalt at jeg håper jeg aldri ser for mine øyne igjen! Og hvis jeg skal være ærlig tror jeg det er best for dem og, at vi aldri treffes.
Det finnes vel og en og annen politisk motstander jeg heller ikke har for høye tanker om…

Psykologvenninna ser at jeg tar en liten opptelling i hodet og fortsetter. “Tallet er uviktig. Jeg skjønner det er en del, og at du har lista di relativt klar for deg”  Jeg nikker. “Hvor mange av de tror du at er psykopat eller har psykopatiske trekk?”
Jeg tenker meg om. Ingen av de på treningsleiren var psykopater. Det var helt andre grunner til at jeg mislikte dem.
Ingen av mine politiske motstandere vil jeg heller klassifisere på den måten, selv om enkelte kanskje er litt høye på seg selv. Men nei, ikke psykopater.
De NAV-ansatte var ansiktsløse mennesker, upersonlige, kalde, firkantete og langt fra løsningsorienterte. Noen av de tror jeg hadde stor glede av å være vrange, og å sende negative beskjeder fredag ettermiddag klokka 15.29. Men de var for ansiktsløse og anonyme at det er umulig å hevde at de var psykopater.
“Jeg tror en av de jeg tenker på har psykopatiske trekk, og muligens er psykopat” konkluderer jeg og tenker på en av de jeg håper jeg aldri ser for mine øyner igjen.

“Du tror en har psykopatiske trekk, og muligens er psykopat, sier du” fortsetter Psykologvenninna.  “Men du har ikke kalt noen for psykopater, ikke i samtale med andre, og ikke for deg selv” Hun tar en slurk av kaffen. “Det virker på meg som om det ligger langt inne for deg å kalle et menneske for psykopat, samtidig er du en av de menneskene jeg kjenner som er rå til å kalle en spade en spade.  Du er god på tydelig tale og klare beskjeder. Noen ganger litt for god.” Hun lar den siste setningen synke litt inn før hun fortsetter. “Hvorfor tror du at du ikke vasser i psykopater?”

Et øyeblikk blir jeg litt bekymret. Kommer denne samtalen, disse spørsmålene til å føre frem til at jeg tilslutt må innse at jeg selv er en psykopat? Jeg antar at psykopater sjelden definerer seg selv som psykopater…
Men jeg svarer på spørsmålet til Psykologvenninna. Litt nølende, redd for hva som kan komme.
“Jeg tror at jeg ikke vasser rundt i psykopater fordi jeg ikke tiltrekkes av sleipe slimåler med stort ego” Der slo det med klar tale inn. “De fleste av de trekkene ved psykopater som andre finner karismatisk, som verdensvant og litt selvgod finner jeg ikke karismatisk.  Jeg tror heller ikke jeg tiltrekker meg psykopater fordi jeg ikke fremstår som en person som er lett å manipulere.” Jeg ser hardt på venninna.  “Jeg er kanskje dum og naiv nå, men jeg tror at jeg ville merke manipuleringen raskt nok til å trekke meg unna, opprette avstand.”

Psykologvenninna nikker. “Du er nok inne på noe der.  Du er ikke den typen som lettest blir offer for psykopatenes sjarm. Det er ikke dermed sagt at du går fri for å bli utsatt for psykopater.” Jeg nikker, og tenker nok en gang på hun jeg håper jeg aldri ser mer til.

Psykologvenninna fortsetter. “Hvordan tror du en psykopat ville karakterisere en psykopat i sin nærhet?”
Jeg tenker litt på spørsmålet. To psykopater..  “Jeg tror han fort ville karakterisere en psykopat som psykopat, eller i det minste narsiss.”
Psykopatvenninna nikker.
“Så hvordan konkluderer vi her?.” Hun ser på meg og fortsetter.  “De som vasser rundt i psykopater hvor enn de går og står er enten ofre som tiltrekkes av og tiltrekker seg psykopater. Altså at de virkelig omgir seg med den typen mennesker og virkelig trenger hjelp.” Hun tømmer kaffekoppen. “Eller så er de psykopater som definerer alle andre som det for å få egen makt.”