Har dere det også slik noen ganger at når dere blar gjennom innboksen på mailen så sveipes noenganger noe litt for raskt ned i søppelboksen? Sånn har jeg det noen ganger.
For en del dager siden, tror det var mens jeg fremdeles lå på sykehuset etter ankelbruddet, fikk jeg en mail om NM i gåstrikk. Jeg slettet den før jeg leste den skikkelig. Skjønte det var noe idrettsrelatert, og idrett er ikke liksom min greie. Så for meg noe med treningsstrikker og tenkte ikke mer på saken.
Nå vet jeg hva NM i gåstrikk er, og angrer på at jeg slettet mailen. Siden jeg har hatt litt god tid i det siste har jeg og slettet alle søppelmapper. Men nå har jeg hørt om NM i gåstrikk på radioen, lest om det i lokalavisa og søkt litt på nett. NM i gåstrikk er et arrangement for meg – ja hadde det ikke vært for denne ankelen.
NM i gåstrikk går ut på at man legger opp 15 masker på et par strikkepinner, og så skal man den 15. Juni gå 500 meter på 10 minutter mens man strikker riller, frem og tilbake. Vinneren er den som strikker lengst på turen!
Arrangementet foregår mange steder i landet. I Hønefoss går ruta fra Helges Hageland til Gummikrysset og tilbake. Man kårer en lokalvinner, og resultatlistene fra alle arrangementene samles inn slik at man også kan kåre en Norgesmester.
Et litt sprøtt konsept. Og slike sprø konsept har jeg sansen for.
NM i Gåstrikk arrangeres årlig i forbindelse med World Wide International Knit In Public Day – KIP.
KIP arrangeres andre lørdag i juni hvert år.
I fjor – 2020 – var det 15 år siden den første KIP dagen, den gangen med 25 arrangement.
På 15 år har arrangementet spred seg til 57 land, og KIP er nå verdens største strikkearrangement.
KIP dagen startet som en måte for strikkere å komme sammen og glede seg over hverandres selskap, og for å vise at alle slags folk strikker. Dette er virkelig en dag for å komme seg ut av godstolen, ta med strikketøyet og vis seg frem!
KIP dagen handler om å vise at strikking kan være en hyggelig sosial aktivitet som samler folk uavhengig av alder, nivå og bakgrunn.
I 2019 var det 440 arrangement i 33 land, i 2020 ble det dessverre ikke så mange pga koronasmittefaren.
MEN – i Norge satte vi rekord med nesten 20 arrangement – og 10 NM runder NM i Gåstrikk med mer enn 100 deltagere tilsammen.
Søk arrangementet opp på nett, eller deres egen fb side å se om det kanskje arrangeres i nærheten av deg og. Jeg vet jo at det finnes relativt mange strikkere blant mine lesere. Tror dette kunne være av interesse for langt fler enn meg.
Det var det jeg visste, bunnbloggerne drar lesere. For nå har jeg kommet mg opp på plass nummer 13 fra plass 18 i går.
I dag tenkte jeg vi skulle begynne å snakke om hvor viktig det er å satte av egentid – helt uten dårlig samvittighet. Nina uten filter har et innlegg om det. Hun klarte å prioritere å gå tur og skravle med ei venninne i stedet for å dra på sykehjemsbesøk til moren sin. Og hun klarte det uten snev av dårlig samvittighet. Flink pike!
Jeg har fulgt Nina sin blogg lenge. Og vet at det er litt av Nina sitt problem. At hun er flink pike. Alt for flink pike. Hun er så snill og omsorgsfull. Besøker moren ofte, tar seg av faren, tar han med ut og ber han på middager flere ganger i uka. Stiller opp for barn og barnebarn. Og bonusbarn og ja jeg mener bestemt det er noen bonusbarnebarn med i den store gjengen Nina til enhver tid ser etter at har det bra.
Nina er en sånn kvinne som først har det bra når alle rundt henne har det bra.
Jeg tro hun ikke alltid tar seg tid til å kjenne etter hvordan hun egentlig har det selv. At hun er så veldig flink til å prioritere ting som gjør henne bra, før hun prioriterer alle andre. Ta på deg surstoffmaska selv før du hjelper andre, er en god regel.
Nina har ikke skrevet på en stund.
Jeg vet hun har tatt grep for å bli flinkere til å ta vare på seg selv. Kanskje er et av de grepene å ikke hele tiden dele. En blogg og blogglesere kan jo og føles som noe som stiller krav til en, krav som må prioriteres før en kan prioritere seg selv.
Jeg håper hun har det bra, at hun koser seg på setra på fjellet, i båten eller i den ny leiligheten sin. Nina er en av de bloggerne jeg føler jeg er blitt skikkelig glad i.
Leneetarnes er inne på noe av det samme i sin blogg. Eller restitusjon om du vil.. Ha noen dager man bar setter av til å gjøre ingenting. En grå søndag hvo n kan late seg inne uten dårlig samvittighet for alt man burde ha gjort. Holde hviledagen hellig, skriver Lene, selv om jeg ikke tror hun har tenkt seg i kirken. (Kanskje tar jeg feil der.)
Og ja, man tenger disse gråe dagene hvor livet går litt roligere. Tid til å hente seg inn i en ellers travel hverdag. Jeg kjenner at jeg trenger en slik dag nå. Tre dager på rad har jeg hatt avtaler, og det er litt mye når en er avhengig av rullestol og hjelp av andre mennesker til så mye. Det er så tungvint, slitsomt og litt vondt. I dag skal jeg bare hinke rundt her hjemme. Gjøre bare det jeg føler for. Lade batteriene. Jeg kjenner at jeg trenger det.
Rachel er for meg en ny blogg.
Hun har ikke kommet med noe mytt siden et reklameinnlegg i november. Tipper den rabattkoden ikke er gyldig lenger.
Rachel viser oss bilder fra hjemmet sitt. Et hus, drømmehuset, som de i følge teksten kunne flytte inn i i 2014 etter to år med planlegging og bygging. Hun forteller med korte setninger uten utbroderinger at de var en familie på fire da de startet planleggingen, fem innen huset sto ferdig og seks i løpet av det første året i huset. Nå bor hun og barna der alene.
Egentlig sier de korte setningene langt mer enn de få ordene de inneholder.
De sier noe om livet slik det vel er for mange av oss. For Rachel, for Lena, for Nina og for meg.
Husbygging, familie som vokser – og minker. Forhold som går fra gnistrende kjærlighet til noe som en gang var.
Hvorfor?
Jeg aner ikke. Jeg kjenner ikke Rachel og hennes historie. Så dette handler ikke om Rachel om Lene eller om Nina – men om mange av oss.
Vi passer på at alle har det bra. Vi setter våre egne behov til side for å ta vare på andres behov. Være der for andre. Det forventes av oss at vi besøker våre gamle, stiller opp for barn, barnebarn og bonusbarn.
Vi trenger en regnværs søndag for ikke å ha dårlig samvittighet nå vi later oss en søndag selv om hagen ikke er ferdig stelt, blomsterkassene strutter vakkert, bassenget er renset, plattingen sommerklar og huset er strøkent som om det skulle komme en boligstylist for å fotografere.
Vi tar oss ikke ordentlig tid til å nyte livet, nyte det flotte huset, menneskene vi er glade i, oss selv, forholdet vårt. Vi kan ta det en annen dag. En gråversdag vi har god tid.
Og plutselig er en familie på seks blitt en familie på fem -uten at en kanskje forsto helt hva som skjedde.
Ingrid i Ingrids mirackler deler bilde fa ture i skogen tidligere i vår. Hun og veslejenta. Hun og veslejenta og en onkel. På et av bildene har hun, i følge egen tekst også fått lurt med mannen på familietur.
Lade batteriene, sammen. Det er bra.
Familietur i skogen er bra, hvis det er noe man gjør fordi man har lyst, ikke fordi man føler at en må.
Da ungene var små kunne bare det å komme seg ut, få kledd på alle ungene, pakket sekken, funnet turutstyr og kommet seg av sted kreve mer enn man har av energi. Når man da med bilen full av to ampre voksne og tre grinete unger kom seg frem til startstedet for denne fantastiske turen var ofte sola erstattet av regn eller sludd.
Jeg har en skitur alene med tre små barn i friskt minne. Gamle Gubben Grå var vel på jobb. Sola skinte nede i bygda og jeg tok med ungene opp på fjellet for å gå på ski. Kun en av de var i skolealder. To av de var ikke særlig erfarne skiløpere. Vi parkerte og begynte å gå over ei flat myr. Jeg løftet opp ett barn som falt, fikk stablet det på beina igjen, kom med rosende og oppmuntrende heiarop til rask og flink skolejente, løftet opp lillebror nummer to, fikk ben staver og bein i riktig retning. Løftet så opp første lillebror igjen. Trøstet storesøster som synes det gikk alt for sakte. Andre lillebror mistet skia. Første lillebror trynet for tredke gang. Ja du skjønner tegninga? Etter 40 minutter gikk vi ut av løypa bort til en fin plass for å kose oss med medbragt kakao og appelsin. Sikker matpakke og. Jeg vet hva en god mor har med på tur.
Det begynte å snø – og blåse.
Det var da jeg så den bilen! Bilen jeg hadde parkert for en evighet siden. Den sto maks fem hundre meter unna. Til tross for at jeg var nærmest utslitt etter en times ekspedisjon, hadde vi bare kommet oss noen få hundre meter fra parkeringsplassen.
Andre ganger hadde vi fine turer, skapte gode minner.
Tror ofte det har noe med innstillingen til oss voksne å gjøre. Drar vi på tur fordi vi virkelig har lyst til å dra på den tuen, eller drar vi med ungene på tur fordi vi har dårlig samvittighet for å sitte inne i det flotte været.
Jeg kommer fra en turfamilie, en familie hvor dovenskap er roten til alt vondt. Jeg er oppdratt til å ha dårlig samvittighet hvis jeg sitter inne en solskinnsdag, ta meg en litt lat søndag eller ikke bruker dagen til “noe fornuftig”. Jeg tror mange har det som meg.
Oppveksten ja.
Den binger meg raskt videre til Turheidi sitt innlegg. Et innlegg om jordbruksoppgjøret og bondeopprøret.
Jeg vokste opp på gård. Vi drev to gårder. Det var ikke mye tid til å kjede seg, eller tid til å ha late søndager. Høvdingen hadde full jobb med mye ansvar utenfor hjemmet. I tillegg drev han, vi, to gårder på fritiden. Vi hadde okser, griser, høner, kalkuner … vi hadde kornåkere og kjøkkenhage. Vi hadde grasproduksjon bærbusker og epletrær. Bygninger som måtte vedlikeholdes, tømmer som skulle hugges og granplanter som skulle plantes.
Det var alltid noe som skulle gjøres. Også på en regnværssøndag.
Og var det ikke noe som måtte gjøres på gårdene dro vi på skauen på bærturer, fisketurer eller bare helt vanlige skogs eller skiturer.
Jeg vet hvor utrolig mye arbeid det ligger bak den maten vi liker å sette på bordet. Jeg er opptatt av kvalitet. En ørret du har fisket selv i et skogsvann smaker bedre enn en oppdrettsørret. Kjøtt fra dyr som har gått på beite i skauen eller på fjellet smaker bedre enn kjøtt fra dyr som ikke har sett sollys eller har løpt over graskledde voller.
Jeg liker å handle lokalt og kortreist, men er vel ikke alltid like bevisst hva jeg legger i kurven når jeg er på Kiwi. Jeg har helt klart et forbedringspotensiala her.
Men jeg er ganske så klar på at bonden trenger å få skikkelig betalt for maten hun produserer, og vi trenge norske bønder og norske råvarer. Det har og noe med beredskap å gjøre Matberedskap er viktig i den verden vi lever i. Også i ett av verdens rikeste land.
Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal ta meg en lat søndag – og spise norsk spekemat.
Som jeg har skrevet før er det brudd i lønnsforhandlingene både i staten og i kommuneoppgjøret. På torsdag startet forhandlingene i Spekterområdet. Det vil si lønnsforhandlingene for de ansatte i sykehusene. Det ble brudd der og.
Etter hva jeg kan lese på Unio sin hjemmeside hadde arbeidsgiver ikke noe annet å tilby enn ramma for frontfaget, litt applaus og noen fine ord om hvor flinke vi sykehusansatte har vært under pandemien.
Applaus og vakre ord gir oss iikke mat på bordet eller betaler huslånet vårt. Til tross for den innsatsen vi har lagt ned de siste 14 månedene mener arbeidsgiversiden at vi ikke fortjener den lønna vi hadde i forkant av pandemien. For andre år på rad mener de vi skal få redusert kjøpekraft.
Det er rimelig provoserende.
Vi deltok ikke i en dugnad. Det var ikke frivillig arbeid. Vi gikk på jobb. Ikledde oss smittevernutstyr og tok oss av de mulig smittede, de smittede, de syke og de døende.
Vi kan ikke holde de smittede på en meters avstand. I starten av pandemien arbeidet vi uten å vite med sikkerhet om vi kom til å ha smittevernutstyr nok. Å ha et lager av nødvendig smittevernutstyr hadde noen av de som bestemmer, de som ikke unner oss en lønnsvekst, effektivisert vekk. Med deres konstante blikk på bunnlinjen ble det å ha beredskap for en varslet katastrofe for dyrt. Akkurat som de samme menneskene synes vi er for dyre. Er det rart vi blir provosert?
Har ikke hatt noe ubehag etter vaksinen annet en at jeg er litt øm i armen der vaksinen ble satt. Du vet litt sånn som da vi fikk BCG vaksinen på barneskolen “Ikke slå der, jeg har fått BCG der, og da gjør det veldig vondt altså!” Husker det var en greie ved barneskolen der jeg gikk…
Denne bloggen går snart rett vest. Og jeg har bare meg selv å takke. I dag e jeg helt nede på en 18. plass. En ting er at jeg suttet å skrive om toppbloggerne, og det var mitt valg. Det var ikke gøy lenger. Men i går droppet jeg å skrive om bunnbloggene også, og valgte å skrive om noe så kjedelig som kommunepolitikk. Og det straffet seg tydeligvis. Så i dag er bunnbloggerinnlegget tilbake. Det kan nok tenkes at jeg sper på med litt politikk utover dagen også. Men altså først Bunnbloggerne.
Vi må snakke om fotball. Engelsk elitefotball. Ikke det at jeg kan skjønne at det kan være mer spennende enn lokalpolitikk. For meg er det vel revnende uinteressant om det er et lag fra Manchester eller et lag fra Liverpool som vinner en fotballkamp borte i Engeland. Like uinteressant er det om det er et lag fra Manchester eller et lag fra Roma som vinner en fotballkamp et eller annet sted i Europa (antakelig i Manchester eller Roma) Men sånne ting er Unitedtim på plass nummer 100 opptatt av. Forstå det den som kan.
Da har jeg mer forståelse for Elineredderverdenlitt på plassen over. Hun har det ra med seg selv. Kropp og hode henger sammen og hun er på en bra plass i livet. Det er så godt å lese. Jeg ha heia så mye på den jenta.
På plass nummer 88 ligger Kjeftesmella. Hun har vært ute på tur. Sånn som jeg lengter etter. Jeg nyter bildene av vakker vestlandsnatur. Må google for å finne ut hvor Hyllestad er. Det er i Sogn. Jeg får lyst på en tur over fjellet bare gipsen er borte og ankelen er bra igjen. Neste sommer….
Vabofamily hr fremdeles ikke kommet over at sønnen har blitt 18.
Piadursett snakker om endometriose. Jg forstår at dt er vondt, men er likevel glad når jeg leser at legene er restriktive md å skrive ut resepter på sterke vanedannende medikamenter. både til henne og venninnene.
Nå må jeg “løpe” (hahah…) Skal til Drammen og ta bilder som skal brukes under valgkampen.
En lørdag i mai har den gjengen som mener jeg er samfunnsfiende nummer 1 (eller kanskje rettere sagt nummer 2 når jeg tenker etter) annonsert at de har tenkt seg en tur på torget i Hønefoss.
I forkant av kommunestyremøte sendte Ordføreren et tekst til kommunestyrets medlemmer som hun håpet å få med seg alle partiene på å signere. Og så legge ut på kommunens hjemmeside.
Jeg leste teksten, og steilet såpass at jeg la fra meg hele mobilen. Min første innskytelse var at dette kunne hun da ikke tro at alle partiene ville signere? Selv i hennes eget parti, Arbeiderpartiet ville det da være relativt mange som ikke kunne signere dette!! Slo ikke ordføreren fast allerede i første avsnitt etter innledningen at denne gjengen var i sin fulle rett til å stå på torget å skrike ut sitt hatefulle budskap.
Etter å ha pustet rolig med magen et par minutter tok jeg opp telefonen og leste hele teksten. Og jo, jeg var jo enig med ordføreren i budskapet. Jeg er enig i at organisasjonen rent prinsippielt har lov å ytre seg. Jeg er enig i at vi fordømmer denne organisasjonens holdninger. Og det viktigste av alt Ordføreren skrev at vi på det sterkeste vil oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner.
Men selv om jeg var enig i intensjonen, likte jeg ikke tanken på at denne teksten skulle publiseres på kommunens hjemme som kommunestyrets uttalelse. Jeg kunne ikke like tanken på at folk bare leste innledningen, reagerte som meg på setningen jeg reagerte, stoppet å lese og bare idioterklærte hele kommunestyret. Tro meg, det er relativt mange som idioterklærer oss politikere allerede. Vi trenger ikke en større oppslutning om det synspunktet.
Så jeg satte meg ned og omformulerte teksten litt. Flyttet setningen om det å respektere ytringer litt lengre ut i teksten. Jeg passet på å stort sett bruke de samme formuleringene som ordføreren. Intensjonen til ordføreren om å ta avstand fra holdningene, respektere den prinsipielle retten til å ytre seg, og det aller viktigste: På det sterkeste oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner. Det aller viktigste er å unngå bråk og vold på torget.
Mange på venstresiden er nok langt mer kritisk til denne organisasjonen enn det jeg ga uttrykk for i mitt forslag til tekst. Men hensikten med tekstendringene min var ikke primært å synliggjøre Rødt sitt synspunkt. I likhet med ordføreren så jeg nytten av at et samlet kommunestyre kunne stille seg bak teksten.
Jeg sa og at jeg ønsket at vi primært skulle stemne for mitt forslag, og så for ordføreren sitt forslag, slik at hvis mitt falt, ikke fikk flertall, kunne de som støttet mitt forslag stemme for ordføreren sitt forslag. På den måten kunne vi kanskje få er forslag alle kunne enes om. Enten det ble ordføreren sitt eller mitt.
Her er mitt forslag til tekst.
Organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) har nå varslet at de, som ledd i sin turné i landet, også skal markere seg i Ringerike. Alle partiene som er representert i kommunestyret i Ringerike fordømmer SIANs holdninger, selv om SIAN rent prinsippielt har rett til å ytre seg, SIAN har gjentatte ganger misbrukt ytringsfriheten systematisk ved å spre sitt ulovlige og hatefulle budskap. Deres markeringer brukes til å spre et budskap som bygger opp under hatkriminalitet. Mange vil forståelig nok vise sin motstand mot SIAN sitt budskap også i Ringerike. Vi vil på det sterkeste oppfordre alle om å markere uenighet på en måte som ikke fører til fysiske konfrontasjoner. Som representanter for partier i Ringerike kommunestyre vil vi markere at SIAN og deres provokasjoner er uønsket her hos oss.
Da jeg trillet ned fra talerstolen ba ei fra MDG om ordet, Hun sa at hun hadde reagert akkurat som meg på teksten. At hun likte vårt forslag og at MDG ville støtte det.
Så tok en representant fra SV ordet og sa at han skulle ønske man kunne stoppet organisasjonen sin markering. Men at når der ikke var mulig, ønsket SV også å støtte vårt forslag.
Ja til og med gruppeleder for AP, ordførerens eget parti, gikk på talerstolen og sa de ville støtte vårt forslag.
Så var det avstemning. Rødt sitt forslag ble enstemmig vedtatt. Vi hadde oppnådd det jeg håpet. Og teksten ble hakket litt mer kritisk enn ordføreren sitt forslag. Så håper jeg inderlig det ikke blir bråk på torget en lørdag i mai. Jeg og rullestolen min har tenkt å holde oss hjemme.
Den store saken i gårsdagens kommunestyremøte var det jeg vil kalle en gebyrskandale.
Tidligere i vinter begynte folk med tette kloakk anlegg å reagere på en formidabel avgiftsøkning. De tok først kontakt med kommunen. Her måtte det være noe galt. Men de fikk et ganske arrogant svar, feil? Nei det var utenkelig!
Så da tok de kontakt med lokalavisa. Trusler både om gjenåpning av utedoer og flytting fra kommunen ble fremsatt. Kommunen beklaget, men folk måtte forholde seg til prisen. Vi har bygd et flott nytt renseanlegg i kommunen. Det må jo selvsagt nedbetales etter selvkostprinsippet. Altså at kostnadene for bygging og drift fordeles på brukerne.
Det er bare en litt fordyrende detalj. Renseanlegget er dimensjonert for 48 000 innbyggere. Men vi er bare rundt 22.090 innbyggere…. Renseanlegget er dimensjonert for å legge til rette for den befolkningsveksten enkelte politikere – eller flertallet av politikerne den gang det ble besluttet å bygge – drømmer om
Etter avisoppslag tok jo diverse politikere opp saken Blant annet en interpellasjon i et tidligere kommunestyremøte. Jeg mener det var fra SP, men er litt usikker. Mange politikere fra mange partier har vært på saken på forskjellige måter. Vel interpellasjonen ble besvart av ordfører med en lang avhandling om toaletter som brukte mindre vann….
Vel resultatet var at Rådmann fikk i oppdrag å komme tilbake med en sak hvor man så på hva man kunne gjøre for å lette på avgiftsøkningen. I går var det denne saken som skulle opp til behandling.
Og når kommunen fikk sett litt mer på saken, viste det seg at det visst var en liten regnefeil som hadde fått noen uheldige konsekvenser for enkelte innbyggere. (Som manglende nsttesøvn uro for privatøkonomien og problemer med å betale alle utgiftene sine.) Det var snakk om en feilpostering og noen nye regler og… ja ro ro til fiskeskjær.. Bpde Rådmann, kommunalsjef og flere andre i administrasjonen tok årene fatt.
Regnefeilen var såpass stor at regningene hadde blitt over 5 ganger for høye. Det var dagen for å legge seg flat.
Det var stor enighet blant politikerne om at pengene folk har betalt for mye skulle betales tilbake STRAKS Det var og enstemmighet om at hvordan dette kunne skje og hvorfor feilen ikke ble oppdaget må granskes av eksterne. Vi ønsker også full gjennomgang av andre gebyrer som er beregnet etter selvkostprinsippet.
Dette var en sak uten stor debatt. Alle partier var enige. Men det var jo mange som måtte opp på talerstolen for å gi administrasjonen ved Rådmann tydelig beskjed. Ja, og fremme forslag om ekstern granskning via kontrollutvalget.
I går var det kommunestyremøte. Ordentlig, fysisk kommunestyremøte! Eller ikke helt som i gode gamle dager, av smitteverntiltak er møtene flyttet til Klækken Hotell og den store salen der. Der kan vi holde meteren.
Å ankomme kommunestyremøte i rullestol ga meg jo litt oppmerksomhet. Det virker jo straks litt mer dramatisk enn et par krykker. Men siden jeg bare kan touchbelsste og avstanden fra inngangsdøra til møterommet er relativt lang tok jeg ikke sjanse på rulatoren. Krykker klarer jeg ikke å hinke rundt med på grunn av to litt slitne albuer. Tror foresten ikke jeg hadde vekket nevneverdig mindre oppsikt med en rulator.
Vel, vi var ferdig med en del av orienteringene og hadde en liten pause da brannalarmen plutselig satte i gang. Folk så seg litt rådvill rundt noen sekunder, så begynte folk å gå mot de to glassdørene i lokalet ut mot friluft.
Jeg trillet mot den nærmeste døra sammen med ei fra MDG som lurte på om jeg tre gte hjelp, eller om det gikk greit. Jeg sa at trillinger gikk greit, men at jeg nok måtte ha hjelp i døra. Jeg så at de som gikk ut av døra måtte ta et langt steg ned, kanskje var det i realiteten mer et vindu enn en sånn dør man trer elegant ut av.
Da kom den myndige damen som er medeier i hotellet mot oss. Hun pekte bestemt mot den andre døra og sa: “Brit, du må ut den døra!” Vi har vokst opp sammen i min barndoms dal, så jeg vet det er bare å lystre. Så
da snudde jeg og trillet med raske hjul mot den andre døra.
Men også her var det et godt trinn ned. Ikke bare å ta full fart med rullestolen og la det stå til. Kunne fort bli bruk for ambulanse i tillegg til den brannbilen jeg hørte i det fjerne. To sterke karer tok grep. Og vips var godt over 100 kilo kjerring og rullestol lempet ut i frihet. Takk til Høyres representanter som tok grep.
Etter noen minutter ute i sola kom beskjeden om at det heldigvis var falsk alarm. Så da var det bare å smile litt pent til Høyrefolka igjen, og så ble jeg løftet inn i salen.
Jeg vil fortsette å ha fokus på bunnbloggerne. Målet er å bevise at ofte er det evnen til markedsføring og ren manipulering som gjør at noen havner øverst på lista og andre nederst. Det har ikke nødvendigvis noe verken med gode litterære tekster eller innhold å gjøre. Jeg legger og merke til at blogger jeg omtaler ofte klatrer betydelig på lista etter omtale. Isalicious som jeg skrev om i går, hun som reklamerte for det torturredskapet du skulle fikse ansiktet ditt med, er i dag på plass nummer 83. Har du gått glipp av torturredskapet? Sjekk Munnbind til utdrikningslag og annet som er kjekt å ha
På plass nummer 100 har vi Turogtrening. Jeg klikker meg inn med litt sånn blandede følelser. Trening er jeg som kjent ikke opptatt av, men jeg liker å hå turer. Mange turer på denne bloggen har gitt meg inspirasjon til egne turer. Hva kan hun friste med i dag? Samtidig har jeg ikke lyst til å bli fristet. For jeg har bare lov til å hinke bak en rulator, eller sitte i rullestol i enda 4 uker. Fikk time til kontroll og gipsfjerning 3. Juni i går. Det var en nedtur for meg som hadde regnet meg frem til at gipsen skulle av 31.5. Blir liksom ikke mye tur i skauen på meg på en god stund.
Men jeg kunne slappe av. Turogtrening lokket med en virtuell løpskarusell. Løpe får jeg ikke lov til før tidligst oktober. Løping har aldri fristet. Jeg klarer meg fint uten virtuelle løpskaruseller.
Martineraune har et innlegg fra forrige uke på plass 99. Hun har vært på TV2 og snakket om Endometriose blant annet sammen med helseminister Bent Høie. Ministeren hadde selvsagt snakket varmt om at fokuset på lidelsen skal økes. Vel, vi får se hva han legger i det….
Adalsjenta har ikke kommet med noe nytt innlegg siden lenge før påske. Det har jeg kommentert før.
Hovedsteder kommer som vanlig med dine korte nyhetsoppdsteringer. En blogg jeg liksom ikke helt forstår konseptet til. Men greit nok for meg. Innlegget forteller at Danmark åpner opp igjen. Ungene får komme tilbake på skolen, og det blir lov med konserter med mange mennesker.
Videre kan Hovedsteder opplyse oss om at Oktoberfesten i München er avlyst og at Maya-befolkningen i Mexico har fått en offisiell beklagelse fra myndighetene for overgrep som urfolket ble utsatt for i flere århundrer.
Til slutt meddeler Hovedsteder at den nordlige sjøruten gjennom Nordøstpassasjen nord for RRusslandikke er noe realistisk alternativ til Suezkanalen uten at jeg helt forstår hvilken nytte jeg har av den opplysningen.
Den siste av bunnbloggerne, altså plass 96 går i dag til Miaslavkarbo. Det var hun som fikk meg til å lage skalldyrsalat på tirsdag. Spent klikker jeg meg inn. Kanskje har hun inspirasjon også til dagens middag? Men desverre. Samne gamle salaten.
Hvorfor mener jeg disse fem kanskje litt kjedelige blogginnleggene har noe til felles med de på topp? Vel, handler det ikke mye om trening, sykdom, mat og gamle nyheter der og?
Hva jeg tar med meg fra bunnbloggerne i dag? Ingen verdens ting!
Når det er snakk om helse- og omsorgstjenester er det ofte snakk om at man skal ha trygge og gode tjenester. Det er en relativt vid formulering de fleste kan være enige om.
Men hva er egentlig en trygg omsorg? Hvem skal definere hva som er trygt?
Hvis vi tenker på barn, ser vi for oss foreldre eller andre som omfavner et gråtende barn løfter det opp, holder tryggt rundt det. Stryker det på kinnet. Får gråten til å stilne. Trygg og god omsorg!
Men hva når det er andre som trenger omsorg? Syke, eldre, eller andre voksne? Hva er trygg omsorg?
Skal det måles i opplevd trygghet, eller etter en annen mer objektiv skala?
Noen er engstelige for å være alene. Redd for at de skal falle hvis de går på toalettet eller på kjøkkenet for å hente seg en kaffekopp. Redd for skygger de ser på terrassen. Er det noen der ute? Om ikke direkte redde, men de føler seg utrygge i eget hjem. Selv om utryggheten kanskje er ubegrunnet.
Er det trygg omsorg hvis man gir de fire tilsyn i døgnet? De får bleie og kaffekopp når hjemmetjenesten er innom. De trenger ikke gå på toalettet, eller på kjøkkenet. Og skulle de falle har de trygghetsalarm og i verste fall blir de ikke liggende lenger enn til neste gang hjemmetjenesten kommer. Hva med hvis det økes til fem tilsyn i døgnet? Er det da trygg omsorg? Eller er det først trygg omsorg når den enkelte omsorgsmottaker opplever trygghet.
Alle vil bo hjemme så lenge som mulig hører jeg det sies. Ja, alle vil være friske og klare seg selv så lenge som mulig, men kanskje ønsker de bare å bo hjemme så lenge det oppleves trygg. Å føle seg utrygg er vondt – selv om det er i ens eget hjem.
Hva er god omsorg – og hva er godt nok?
Hvis man har omsorgstjenester som dekker alle de lovpålagte kravene, da kan man si at kommunen har omsorgstjenester som er gode nok. Det er godt nok til å oppfylle kravene fra statlige myndigheter. Men er det ensbetydende med at det er gode tjenester?
Hvor ofte skal gulvene vinduene, kranene på badet og kjøkkenbenken vadkes før vi kan kalle det god omsorg. Før den omsorgstrengende føler seg ivaretatt. Føler trygg og god omsorg.
Å gi trygge og gode omsorgstjenester eller å gi omsorgstjenester som er godt nok, er er politisk valg. Det er snakk om økonomi og politiske prioriteringer. For hvis man vil ha helse- og omsorgstjenester som er litt mer enn godt nok må det bevilges penger og ressurser. Og siden kommunekassa skjelden er en Sareptas krukke må man hvis man ønsker å prioritere mer til et område også ha en formening om hvor de midlene skal tas fra. Hva som må prioriteres ned.
“Jeg kan ikke forstå, hvad en regering skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal s’gu nok klare sig.”
Disse kloke ordene skal Kim Larsen ha sagt. Jeg er så enig med han. Vår viktigste oppgave som politikere må være å hjelpe de svake, opprettholde velferdsstaten som de før oss har bygd opp.
Selvsagt skal vi være med på å legge til rette for vekst og utvikling. Selvsagt skal vi se på hva som gir inntekter. Men målet må være å forvalte fellesskapets midler på en slik måte at vi alle opplever samfunnet rundt oss som tryggt og godt.
