Et besøk på sykehuset, litt kos i sola og et jobbintervju er jo ikke noe til dagsprogram for denne kjerringa. Nå har jeg jo ligget til lading i over en uke.
Nei, det ble ikke noen tur på byen slik bildet over kanskje gir inntrykk av. Det er hentet fra arkivet. Men etter en liten cowboystrekk på sofaen var det til å rigge seg til for litt digital møtevirksomhet ved spisebordet. Det nærmer seg årets lønnsoppgjør, og vi ønsket medlemmenes innspill på hva vi skal prioritere. Som forhandlingsleder og foretakstillitsvalgt var det en selvfølge at jeg ikke bare deltok men også ledet møtet. Med både et formøte og en liten samtale i etterkant for oss i forhandlingsutvalget ble det to og en halvtimes møtevirksomhet før jeg på ny kunne inta horisontalen.
Men nå begynner jeg å bli rimelig fornøyd med dagens innsats. Charlie Chihuahua ligget oppå meg og ser surt på meg hvis jeg leer det minste på meg. På tide at mor holder seg i ro litt.
Vi startet dagen med at Gamle Gubben Grå måtte vaske håret mitt. Å hoppe i dusjen med gips er uaktuelt. Kroppsvask klarer jeg greit, men å få skyllet håret skikkelig i vasken på badet, ja der måtte det litt assistanse til. Vel, det å tømme boller med vann i hodet på kjerringa var nok ikke den verste oppgaven Gubben kunne bli satt til. Håret ble godt skyllet for å si det slik.
Så bar det avgårde til sykehuset for kontroll. Ortopeden var fornøyd, og med ny gips kunne jeg relativt raskt forlate sykehuset.
Når man har vært på sykehuset da fortjener man is!!! Is og kaffe-latte!!
Men vi hadde litt tid å slå i hjel før det var tid for jobbintervju. Så vi fant oss en plass i sola på Gladtvedt brygge. Deilig med sol og luft.
Beinet hvilte godt i fanget til Gamle Gubben Grå, og jeg kunne konsentrere meg om å nyte den fine vårdagen, besvare mail og meldinger og ta et par telefoner. Ja og å se over kommentarfeltet mitt. (sukk).
Jobbintervjuet… tja, litt usikker på hvordan det gikk. Jeg har enda mer lyst på jobben! Men det er mange som skal inn til intervju. Vel, det blir spennende.
Nå var det godt å finne sofaen, få tatt litt smertestillende og flata helt ut på sofaen sammen med Charlie Chihuahua.
Jeg skrev et innlegg i morges. Forsøkte å fremsnakke Geriatriks en lokal blogger fra Hønefoss. Men i likhet med bokomtalen så fylles kommentarfeltet opp med beskyldninger om løgn. Kommentarer som ikke har noe verken med innholdet i innlegget eller Geriatriks å gjøre.
Så jeg slettet innlegget. Geriatriks er en fin blogger jeg har fulgt lenge. Han har mange kloke tanker om småbylivet i Hønefoss og om ting som rører seg i samfunnet. Ikke minst når det gjelder foreldrerollen. Det er ikke alltid jeg er enig med Geriatriks, men jeg leser bloggen hans med stor interesse – ja bortsett fra de innleggene som handler om ishockey da. Det er jeg ikke så interessert i. Han fortjener ikke å bli dratt inn i en bloggkrig noen ønsker å holde liv i.
På onsdag da jeg kom hjem fra sykehuset var det en utfordring å komme opp trappen inn til huset. Fire trinn. Vi hadde fått låne rullestolskinner fra hjelpemiddelsentralen, men det var plent umulig for Gamle Gubben Grå å dra eller dytte meg inn. Og Gubben er sterk! Vel ved hinking, løfting og litt belastning av beinet kom jeg meg inn. Og der burde jeg tydeligvis forbli en seks uker tid.
Men så skal jeg jo på kontroll på sykehuset i morgen. Og på jobbintervju. Og se to avtalene vil jeg helst komme meg på uten noen uhell. Vi måtte finne en løsning.
På fredag var Eldste Sønn her på besøk. Kom med tulipaner til meg og masse omsorg og empati. Han har mange gode egenskaper den gutten. Blant annet veier han omtrent like mye som meg. Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå har kun halvparten av vår tyngde. Så jeg foreslo at Gamle Gubben Grå kunne ta noen øvelsesturer med Eldste Sønn i rullestolen for å øve inn teknikken. Eldste Sønn har jo ikke noen knekte kroppsdeler og kan lettere hoppe av i fart hvis noe gikk galt.
De tre mannfolka satte i gang forsøket. Det ble raskt konkludert med at to menn så vidt ville klare å dytte og dra meg opp. Ned ville jeg alltids komme, men uvisst i hvilken tilstand. Trillebanen i de lånte skinnene ble for bratt.
Heldigvis var Yngste Sønn med på forsøkene. Den gutten er alltid løsningsorientert og veldig praktisk anlagt. Her måtte det snekres rulkestolranpe med en lengde på minst 4 meter, eller 3.70 for å være nøyaktig.
I går satte Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå i gang og etter en snau time måtte jeg opp av sofaen og ut i rullestolen for prøvekjøring. Jomfruturen gikk bra både ned og opp. En flott bred rampe pryder nå inngangspartiet og jeg kan komme meg ut i verden både trygt og godt.
Et problem mindre å ligge å gruble på! Tusen takk, alle tre.
I går ettermiddag skrev jeg en Bokanmeldelse Jeg ga kanskje ikke boka terningkast seks, men jeg slaktet den overhode ikke. I grunn en grei anmeldelse, men muligens ikke et av mine beste innlegg.
Når det så ut på kvelden dukker opp en laaang kommentar under denne bokanmeldelsen blir jeg litt overrasket. Og da jeg leser hva Undrende skriver er det min tur til å bli undrende.
For Undrende påstår at hun har brukt helgen på å lese seg opp på diverse blogger, og har dermed funnet ut at jeg er en person som er sykelig opptatt av hvor jeg er på bloggtopplista og av å mobbe andre bloggere.
Jeg har jo levd med disse mobbebeskyldningene en stund. Men nå har jeg jo endret hele bloggkonseptet mitt. Nå mobber jeg da ingen, og bokanmeldelsen var overhode ikke negativ. Jeg har endret bloggkonseptet mitt for å gi meg selv fri fra disse forbanna beskyldningene. For hver gang noen fremstiller meg som en mobber blir jeg oppriktig trist og lei meg. Det føles så blodig urettferdig!
Undrende stopper ikke der. Hun har selvsagt googlet meg. Hun forteller at i følge Ring Blad er jeg en mobber og hun er sjokkert over at jeg i tillegg er helsearbeider og Rødt politiker. Så der i kommentarfeltet under en bokanmeldelse gjør Undrende det hun kan for å sverte mitt gode navn og rykte. Jeg føler avmakt og sletter kommentaren.
Man kan slette kommentarer fra kommentarfeltet, men å slette det fra hodet mitt er litt vanskeligere. Og der har den kommentaren ligget og gnagd i hele natt.
For det er mye som ikke stemmer i den kommentaren. Hvis denne Undrende har brukt helgen til å lese bloggen min, hvorfor har hun ikke begynt med de nyeste innleggene? Hvorfor er det de innleggene hvor jeg kan oppfattes som en mobber hun har klart å plukke ut? Når jeg sjekker statistikken min er i grunn få av de innleggene klikket på de siste dagene. Selvssgt kan hun ha lest alle innleggene over en lengre periode, men ville da mobbeintrykjet være det inntrykket som står igjen?
Og hvis du tar et googlsøk på meg tror jeg du kommer langt ned på lista før du kommer til den artikkelen som sto på nettavisen 12 timers tid før den forsvant i glemselen slør her på Ringerike.
Jeg kan og google.
Men først starter jeg med å sjekke hvilken mailadresse som har sendt kommentaren. Beklager Torild, men du er ikke så anonym i kommentarfeltet som du kanskje tror. For plutselig sitter jeg med et navn. Og vet du hva Torild? Det er ikke første gang du har kommentert bloggen min. Hvorfor prøver du å gi inntrykk av at det er første gang du leser den?
Jeg kan som kjent også google. Og med både for- og etternavn er det ikke noe problem å finne ut at du bor i Alta. Tilfeldigvis det samme stedet det stakkars “mobbeofferet” kommer fra.
Jeg gjenoppretter kommentaren. Den kan få stå. Så kan alle få se hvor malplassert den er. Så kan fler enn meg undre seg over hva undrende Torild fra Alta ønsker å oppnå. Hva som egentlig ligger bak en slik kommentar.
Nei, undrende Torild fra Alta. Du får finne på noe annet enn å prøve å piske i gang en ny bloggkrig med meg. Jeg har annet å bruke tiden min på.
Mange av dere har hørt meg nevne bokstabelen på hjørnebordet som jeg nå endelig kanskje får tid til å gjøre noe med. Her er den! Og som dere ser har jeg lesestoff en stund!
Som dere kan lese i innlegget Bokanmeldelse er jeg ferdig med den første. Jeg er og godt i gang med nummer to. Hvilken bok det er røper jec først når jeg er ferdig. Det samme hvilken sjanger det er. Den haugen inneholder det meste.
Siden jeg jo plutselig har god tid har jeg kastet meg over bokstabelen på hjørnebordet. Eller det var Gamle Gubben Grå som valgte bok for meg. Han fikk sendt den opp på sykehuset mens jeg fremdeles lå der. Hanne Kristin Rohde sin bok “Det du ikke vet”.
Rohde skriver god krim. Hun kan faget etter 25 år i politiet. Historien om et spebarn som blir funnet i en fryser, og jakten på hvem som har lagt barnet der er det lett å la seg rive med i.
Det er et rikt persongalleri som Rohde skildrer bra. Både når det gjelder etterforskeren Wilma Lind, de andre i politiet eller i miljøet rundt fryseren og eieren av den.
En medrivende Krim perfekt til late sommerdager, eller når du ligger med beinet høyt.
Det som plager meg mest med situasjonen jeg er i er at jeg er så avhengig av Gamle Gubben Grå. Når jeg våkner om morgenen er det lettest for meg å gå ut på Gubben sin side av senga. Da bør Gubben ha stått opp så jeg slipper å krabbe over han. Han bør og ha hentet inn rulatoren som står på gangen.
Jeg får mat når Gamle Gubben Grå gir meg mat – og drikke. Og det er mange små ting til i løpet av en dag hvor jeg trenger hjelp. Jeg hater og har alltid hatet å be om hjelp. Det er utrolig vanskelig. Gamle Gubben Grå er og en utrolig dårlig tankeleser. Dette er nok vår største utfordring denne perioden.
I går la jeg meg rundt 23. Puttet inn på med smertestillende og prøvde å finne en ok stilling. Gamle Gubben Grå satt oppe og leste til klokken var rundt 04.
Jeg våknet litt før 6. Jeg måtte på do. Jeg lå til halv åtte og håpet at Gamle Gubben Grå skulle våkne og føle for å stå opp for en røyk om ikke annet. Han våknet ikke. Jeg kunne ha vekket han, bedt han stå opp gi meg rulatoren, starte dagen. Sulten var jeg og.
Selv om Gamle Gubben Grå er verdens snilleste mann når han får tenkt seg om ville ikke dette gitt oss den optimale starten på søndagen. Helligdagsfredrn ville bli brutt før dagen egentlig hadde begynt.
Så jeg sto opp. Hinket meg rundt senga, støtte meg på kommoden og åpnet døra. Fikk tak i rulatoren og kom meg på do.
Mestringsfølelsrn var stor. Koste meg oppe i et par timer før Gamle Gubben Grå kom subbende i pysjen sin.
Nå har han stått opp. Jeg har fått tekoppen min og snart blir det varme rundstykker.
Det skrives så mye på diverse blogger om sinnsyke smerter som herjer kropper i årevis. Om mennesker som trosser disse smertene, putter innpå med smertestillende og spurter opp nærmeste fjelltopp.
Jeg ligger rett ut. Flere esker med smertestillende tabletter er i umiddelbar nærhet. Og selv om jeg putter inn på med de, har jeg ingen trang til å bestige Ringkolltoppen, Gyrihaugen eller en av de andre lokale toppene. En tur ut på det rosa toalettet virker som mer enn stor nok utfordring for meg.
I dag er optimismen og ståpåviljen borte. I dag har jeg lyst til bare å krølle meg sammen på sofaen og synes synd på meg selv. Hvorfor i huleste måtte jeg gå rundt det tjernet? Hvorfor i huleste kunne jeg ikke holdt meg på beina?
Jeg vet at de tankene ikke hjelper. Jeg vet at det å grave seg ned i selvmedlidenhet ikke er lurt. Samtidig vet jeg at jeg kanskje trenger en slik dag nå. En dag for å la sannheten synke skikkelig inn. Jeg har klart det igjen! Beinet som var ødelagt nok i utgangspunktet er blitt enda mer ødelagt. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden sist jeg ødela meg for snart 8 år siden. Jeg tror jeg kan glemme å få en smertefri dag igjen uten å bære neddopet.
Bruddene i ankelen kommer til å gro. Skruer og nagler kommer til å holde beinbiter på plass. Men beinet kommer aldri til å bli som det var.
Jeg kommer til å komme meg opp igjen. Jeg kommer til å delta i samfunnet, gå på møter, engasjere meg. Men beinet kommer til å plage meg, lenge.
I dag krøller jeg meg sammen under dyna og synes litt synd på meg selv.
Jeg sukker. Inne på bloggen Tursiv leser jeg om en flott tur på en godt merket løype og med fsktaplakater med jevne mellomrom. Plakater som kommer med historiske opplysninger om stedet eller annet av interesse. Typisk en slik tur Gamle Gubben Grå og jeg liker å gå. Så kikker jeg ned på det gipsa beinet mitt og sukker igjen. Om jeg er heldig og alt går slik legene – og jeg – ønsker så kan jeg begynne å gå turer i skogen igjen i midten av oktober. Det vil si likt med at den første snøen og isen kommer.
Keb spiser potetgull. Det samme gjør jeg. Men å ligge rett ut å spise potetgull frem til oktober virker heller ikke som en god plan. Tror ikke det vil gjøre opptreningen lettere. Begynner å merke i den ene overarmen at musklene får kjørt seg når jeg hopper rundt med høy rulator. Kjenner at jeg begynner å bli lei . Det er fremdeles over fem uker igjen til jeg skal fjerne gipsen.
Kanskje det er mitt litt dårlige humør som gjør det, men innlegget til Vabofamily fremstår for meg som uforklarlig sutrete. Hvis du ikke kjenner til denne bloggen så er det bloggen om en familie med elve barn. Hva som fremstår som sutrete? Jo at den eldste sønnen dessverre har blitt 18 år og ikke er et barn lenger.
Det der skjønner jeg ikke. Den derre holdningen mange mødre og noen fedre har av vemod over at barna vokser til.
Ja, for det er ikke bare Vabofamily som sliter med at barna blir store. Jeg hører det på jobb, leser det i bursdagshilsner på fb og noen ganger på blogg. Det er liksom så sårt, vondt og vanskelig at barna blir voksne.
Jeg husker at Datteren hadde startet på folkehøgskole. En kollega av meg skulle liksom trøste meg. Hun visste hvor tøft det var Datteren hennes var jo studert i nabobyen og var borte flere dager i uka.
Jeg hadde to gutter hjemme. Datteren fikk et år på folkehøgskole som vi håpet skulke bli fantastisk. Hva skulle jeg deppe for?
Nå bor bare et av barna våre hjemme. En flott voksen mann. I går kom Eldste Sønn på besøk. Vi hadde en hyggelig kveld hjemme med koselige samtaler med reflekterte unge voksne. Jeg føler ikke at jeg har mista barna mine selv om de er blitt voksne. Det er liksom bare sånn livet er.
Frilufts Heidi tar opp et annet interessant spørsmål. Kan det bli for mye kropp? Hun har tatt utgangspunkt i Heges lille rom sitt innlegg om samme tema. Bakgrunnen er et nytt sjekkeprogram på TV hvor folk møter de de skal sjekke nakne. Mens jeg skriver dette innlegget snakker de om det samme TV programmet på nitimen på radioen i bakgrunnen.
For meg kan det helt klart bli litt vel mye fokus på kropp. Et slikt TV program appellerer ikke til meg verken som seer eller som potensiel deltaker. Jeg forstår ikke hensikten med programmet, annet enn å være spekulativt Spille på kropp og sex. Og JA for meg kan det bli for mye fokus på kropp. Spesielt når kropp blir brukt utenfor der det for meg føles naturlig. Et sjekjeproram på TV er et typisk slikt eksempel.
Mere kropp er det på bloggen klare grenser. Blogge til ei som har klart å slanke seg fra elefant til svane. 43 kilos vektnedgang og utdannelse dom coach måtte til for å nå det målet. Imponerende! Og her er fokus på kropp på sin plass.
Jeg har og som mål å gå ned i vekt. Og gjennom mye fjas og tull i går da vi satt og snakket med guttene ble det bestemt at Gamle Gubben Grå skal kjøpe diamant piercing til meg når jeg veier under 100 kilo. Jeg liker slike utfordringer.
Hva tar jeg med meg fra bloggerne i dag? Vel det må være å komme under hundre – og kanskje dytte den potetgullbollen litt lenger vekk.
