Som jeg har skrevet før er det brudd i lønnsforhandlingene både i staten og i kommuneoppgjøret. På torsdag startet forhandlingene i Spekterområdet. Det vil si lønnsforhandlingene for de ansatte i sykehusene. Det ble brudd der og.
Etter hva jeg kan lese på Unio sin hjemmeside hadde arbeidsgiver ikke noe annet å tilby enn ramma for frontfaget, litt applaus og noen fine ord om hvor flinke vi sykehusansatte har vært under pandemien.
Applaus og vakre ord gir oss iikke mat på bordet eller betaler huslånet vårt. Til tross for den innsatsen vi har lagt ned de siste 14 månedene mener arbeidsgiversiden at vi ikke fortjener den lønna vi hadde i forkant av pandemien. For andre år på rad mener de vi skal få redusert kjøpekraft.
Det er rimelig provoserende.
Vi deltok ikke i en dugnad. Det var ikke frivillig arbeid. Vi gikk på jobb. Ikledde oss smittevernutstyr og tok oss av de mulig smittede, de smittede, de syke og de døende.
Vi kan ikke holde de smittede på en meters avstand. I starten av pandemien arbeidet vi uten å vite med sikkerhet om vi kom til å ha smittevernutstyr nok. Å ha et lager av nødvendig smittevernutstyr hadde noen av de som bestemmer, de som ikke unner oss en lønnsvekst, effektivisert vekk. Med deres konstante blikk på bunnlinjen ble det å ha beredskap for en varslet katastrofe for dyrt. Akkurat som de samme menneskene synes vi er for dyre. Er det rart vi blir provosert?
Det er ganske så provoserende når noen hover inn millionbeløp ….. og det sitter unødvendige stillinger høyt på strå og lager kommiteer til høyre og venstre som skal ha sine lønner…. og helsepersonell står midt i orkanen til stadighet – og må KJEMPE for en skarve mynt…..
Ja, det er provoserende.