Det var det jeg visste, bunnbloggerne drar lesere.  For nå har jeg kommet mg opp på plass nummer 13 fra plass 18 i går.

I dag tenkte jeg vi skulle begynne å snakke om hvor viktig det er å satte av egentid – helt uten dårlig samvittighet.  Nina uten filter har et innlegg om det. Hun klarte å prioritere å gå tur og skravle med ei venninne i stedet for å dra på sykehjemsbesøk til moren sin.  Og hun klarte det uten snev av dårlig samvittighet. Flink pike!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har fulgt Nina sin blogg lenge. Og vet at det er litt av Nina sitt problem. At hun er flink pike.  Alt for flink pike.  Hun er så snill og omsorgsfull. Besøker moren ofte, tar seg av faren, tar han med ut og ber han på middager flere ganger i uka.  Stiller opp for barn og barnebarn.  Og bonusbarn og ja jeg mener bestemt det er noen bonusbarnebarn med i den store gjengen Nina til enhver tid ser etter at har det bra.
Nina er en sånn kvinne som først har det bra når alle rundt henne har det bra.

Jeg tro hun ikke alltid tar seg tid til å kjenne etter hvordan hun egentlig har det selv.  At hun er så veldig flink til å prioritere ting som gjør henne bra, før hun prioriterer alle andre. Ta på deg surstoffmaska selv før du hjelper andre, er en god regel.

Nina har ikke skrevet på en stund.
Jeg vet hun har tatt grep for å bli flinkere til å ta vare på seg selv.   Kanskje er et av de grepene å ikke hele tiden dele.  En blogg og blogglesere kan jo og føles som noe som stiller krav til en, krav som må prioriteres før en kan prioritere seg selv.
Jeg håper hun har det bra, at hun koser seg på setra på fjellet, i båten eller i den ny leiligheten sin.  Nina er en av de bloggerne jeg føler jeg er blitt skikkelig glad i.

Leneetarnes er inne på noe av det samme i sin blogg.  Eller restitusjon om du vil.. Ha noen dager man bar setter av til å gjøre ingenting.  En grå søndag hvo n kan late seg inne uten dårlig samvittighet for alt man burde ha gjort. Holde hviledagen hellig, skriver Lene, selv om jeg ikke tror hun har tenkt seg i kirken.  (Kanskje tar jeg feil der.)

Og ja, man tenger disse gråe dagene hvor livet går litt roligere.  Tid til å hente seg inn i en ellers travel hverdag.  Jeg kjenner at jeg trenger en slik dag nå.  Tre dager på rad har jeg hatt avtaler, og det er litt mye når en er avhengig av rullestol og hjelp av andre mennesker til så mye. Det er så tungvint, slitsomt og litt vondt.  I dag skal jeg bare hinke rundt her hjemme.  Gjøre bare det jeg føler for. Lade batteriene. Jeg kjenner at jeg trenger det.

Rachel er for meg en ny blogg.
Hun har ikke kommet med noe mytt siden et reklameinnlegg i november. Tipper den rabattkoden ikke er gyldig lenger.
Rachel viser oss bilder fra hjemmet sitt.  Et hus, drømmehuset, som de i følge teksten kunne flytte inn i i 2014 etter to år med planlegging og bygging.  Hun forteller med korte setninger uten utbroderinger at de var en familie på fire da de startet planleggingen, fem innen huset sto ferdig og seks i løpet av det første året i huset. Nå bor hun og barna der alene.

Egentlig sier de korte setningene langt mer enn de få ordene de inneholder.
De sier noe om livet slik det vel er for mange av oss.  For Rachel, for Lena, for Nina og for meg.
Husbygging, familie som vokser – og minker. Forhold som går fra gnistrende kjærlighet til noe som en gang var.
Hvorfor?
Jeg aner ikke. Jeg kjenner ikke Rachel og hennes historie.  Så dette handler ikke om Rachel om Lene eller om Nina – men om mange av oss.

Vi passer på at alle har det bra.  Vi setter våre egne behov til side for å ta vare på andres behov. Være der for andre. Det forventes av oss at vi besøker våre gamle, stiller opp for barn, barnebarn og bonusbarn.
Vi trenger en regnværs søndag for ikke å ha dårlig samvittighet nå vi later oss en søndag selv om hagen ikke er ferdig stelt, blomsterkassene strutter vakkert, bassenget er renset, plattingen sommerklar og huset er strøkent som om det skulle komme en boligstylist for å fotografere.
Vi tar oss ikke ordentlig tid til å nyte livet, nyte det flotte huset, menneskene vi er glade i, oss selv, forholdet vårt. Vi kan ta det en annen dag. En gråversdag vi har god tid.
Og plutselig er en familie på seks blitt en familie på fem -uten at en kanskje forsto helt hva som skjedde.

Ingrid i Ingrids mirackler deler bilde fa ture i skogen tidligere i vår.  Hun og veslejenta. Hun og veslejenta og en onkel.  På et av bildene har hun, i følge egen tekst også fått lurt med mannen på familietur.
Lade batteriene, sammen.  Det er bra.

Familietur i skogen er bra, hvis det er noe man gjør fordi man har lyst, ikke fordi man føler at en må.
Da ungene var små kunne bare det å komme seg ut, få kledd på alle ungene, pakket sekken, funnet turutstyr og kommet seg av sted kreve mer enn man har av energi. Når man da med bilen full av to ampre voksne og tre grinete unger kom seg frem til startstedet for denne fantastiske turen var ofte sola erstattet av regn eller sludd.

Jeg har en skitur alene med tre små barn i friskt minne.   Gamle Gubben Grå var vel på jobb. Sola skinte nede i bygda og jeg tok med ungene opp på fjellet for å gå på ski. Kun en av de var i skolealder. To av de var ikke særlig erfarne skiløpere. Vi parkerte og begynte å gå over ei flat myr. Jeg løftet opp ett barn som falt, fikk stablet det på beina igjen, kom med rosende og oppmuntrende heiarop til rask og flink skolejente, løftet opp lillebror nummer to, fikk ben staver og bein i riktig retning. Løftet så opp første lillebror igjen. Trøstet storesøster som synes det gikk alt for sakte. Andre lillebror mistet skia. Første lillebror trynet for tredke gang. Ja du skjønner tegninga? Etter 40 minutter gikk vi ut av løypa bort til en fin plass for å kose oss med medbragt kakao og appelsin. Sikker matpakke og. Jeg vet hva en god mor har med på tur.
Det begynte å snø – og blåse.
Det var da jeg så den bilen! Bilen jeg hadde parkert for en evighet siden. Den sto maks fem hundre meter unna. Til tross for at jeg var nærmest utslitt etter en times ekspedisjon, hadde vi bare kommet oss noen få hundre meter fra parkeringsplassen.

Andre ganger hadde vi fine turer, skapte gode minner.
Tror ofte det har noe med innstillingen til oss voksne å gjøre. Drar vi på tur fordi vi virkelig har lyst til å dra på den tuen, eller drar vi med ungene på tur fordi vi har dårlig samvittighet for å sitte inne i det flotte været.
Jeg kommer fra en turfamilie, en familie hvor dovenskap er roten til alt vondt.  Jeg er oppdratt til å ha dårlig samvittighet hvis jeg sitter inne en solskinnsdag, ta meg en litt lat søndag eller ikke bruker dagen til “noe fornuftig”.  Jeg tror mange har det som meg.

Oppveksten ja.
Den binger meg raskt videre til Turheidi sitt innlegg.  Et innlegg om jordbruksoppgjøret og bondeopprøret.
Jeg vokste opp på gård. Vi drev to gårder.  Det var ikke mye tid til å kjede seg, eller tid til å ha late søndager. Høvdingen hadde full jobb med mye ansvar utenfor hjemmet. I tillegg drev han, vi, to gårder på fritiden. Vi hadde okser, griser, høner, kalkuner … vi hadde kornåkere og kjøkkenhage. Vi hadde grasproduksjon bærbusker og epletrær.  Bygninger som måtte vedlikeholdes, tømmer som skulle hugges og granplanter som skulle plantes.
Det var alltid noe som skulle gjøres. Også på en regnværssøndag.
Og var det ikke noe som måtte gjøres på gårdene dro vi på skauen på bærturer, fisketurer eller bare helt vanlige skogs eller skiturer.

Jeg vet hvor utrolig mye arbeid det ligger bak den maten vi liker å sette på bordet. Jeg er opptatt av kvalitet.  En ørret du har fisket selv i et skogsvann smaker bedre enn en oppdrettsørret. Kjøtt fra dyr som har gått på beite i skauen eller på fjellet smaker bedre enn kjøtt fra dyr som ikke har sett sollys eller har løpt over  graskledde voller.

Jeg liker å handle lokalt og kortreist, men er vel ikke alltid like bevisst hva jeg legger i kurven når jeg er på Kiwi.  Jeg har helt klart et forbedringspotensiala her.
Men jeg er ganske så klar på at bonden trenger å få skikkelig betalt for maten hun produserer, og vi trenge norske bønder og norske råvarer. Det har og noe med beredskap å gjøre Matberedskap er viktig i den verden vi lever i. Også i ett av verdens rikeste land.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal ta meg en lat søndag – og spise norsk spekemat.