Jeg sukker. Inne på bloggen Tursiv leser jeg om en flott tur på en godt merket løype og med fsktaplakater med jevne mellomrom. Plakater som kommer med historiske opplysninger om stedet eller annet av interesse. Typisk en slik tur Gamle Gubben Grå og jeg liker å gå. Så kikker jeg ned på det gipsa beinet mitt og sukker igjen. Om jeg er heldig og alt går slik legene – og jeg – ønsker så kan jeg begynne å gå turer i skogen igjen i midten av oktober. Det vil si likt med at den første snøen og isen kommer.
Keb spiser potetgull. Det samme gjør jeg. Men å ligge rett ut å spise potetgull frem til oktober virker heller ikke som en god plan. Tror ikke det vil gjøre opptreningen lettere. Begynner å merke i den ene overarmen at musklene får kjørt seg når jeg hopper rundt med høy rulator. Kjenner at jeg begynner å bli lei . Det er fremdeles over fem uker igjen til jeg skal fjerne gipsen.
Kanskje det er mitt litt dårlige humør som gjør det, men innlegget til Vabofamily fremstår for meg som uforklarlig sutrete. Hvis du ikke kjenner til denne bloggen så er det bloggen om en familie med elve barn. Hva som fremstår som sutrete? Jo at den eldste sønnen dessverre har blitt 18 år og ikke er et barn lenger.
Det der skjønner jeg ikke. Den derre holdningen mange mødre og noen fedre har av vemod over at barna vokser til.
Ja, for det er ikke bare Vabofamily som sliter med at barna blir store. Jeg hører det på jobb, leser det i bursdagshilsner på fb og noen ganger på blogg. Det er liksom så sårt, vondt og vanskelig at barna blir voksne.
Jeg husker at Datteren hadde startet på folkehøgskole. En kollega av meg skulle liksom trøste meg. Hun visste hvor tøft det var Datteren hennes var jo studert i nabobyen og var borte flere dager i uka.
Jeg hadde to gutter hjemme. Datteren fikk et år på folkehøgskole som vi håpet skulke bli fantastisk. Hva skulle jeg deppe for?
Nå bor bare et av barna våre hjemme. En flott voksen mann. I går kom Eldste Sønn på besøk. Vi hadde en hyggelig kveld hjemme med koselige samtaler med reflekterte unge voksne. Jeg føler ikke at jeg har mista barna mine selv om de er blitt voksne. Det er liksom bare sånn livet er.
Frilufts Heidi tar opp et annet interessant spørsmål. Kan det bli for mye kropp? Hun har tatt utgangspunkt i Heges lille rom sitt innlegg om samme tema. Bakgrunnen er et nytt sjekkeprogram på TV hvor folk møter de de skal sjekke nakne. Mens jeg skriver dette innlegget snakker de om det samme TV programmet på nitimen på radioen i bakgrunnen.
For meg kan det helt klart bli litt vel mye fokus på kropp. Et slikt TV program appellerer ikke til meg verken som seer eller som potensiel deltaker. Jeg forstår ikke hensikten med programmet, annet enn å være spekulativt Spille på kropp og sex. Og JA for meg kan det bli for mye fokus på kropp. Spesielt når kropp blir brukt utenfor der det for meg føles naturlig. Et sjekjeproram på TV er et typisk slikt eksempel.
Mere kropp er det på bloggen klare grenser. Blogge til ei som har klart å slanke seg fra elefant til svane. 43 kilos vektnedgang og utdannelse dom coach måtte til for å nå det målet. Imponerende! Og her er fokus på kropp på sin plass.
Jeg har og som mål å gå ned i vekt. Og gjennom mye fjas og tull i går da vi satt og snakket med guttene ble det bestemt at Gamle Gubben Grå skal kjøpe diamant piercing til meg når jeg veier under 100 kilo. Jeg liker slike utfordringer.
Hva tar jeg med meg fra bloggerne i dag? Vel det må være å komme under hundre – og kanskje dytte den potetgullbollen litt lenger vekk.
Ååå, kunne vi bare ha fått bedre helse hver gang vi TENKTE på tur. Da skulle jeg ha vært blodtrimma!
Det med barna er jeg enig i: så herlig å se de vokse og skape sitt eget liv! Vi som har opplevd å få et sykt barn som vi i et heldigvis kort tidsrom ikke visste om kom til å bli med hjem fra sykehuset i det hele tatt, vet at det er dette vi vil oppleve! Fortsatt god bedring! Og husk å telle de bittesmå framskrittet! De kommer! Lag deg en finfin lørdag. Og ps:takk for “reklame” 😉
Ja. Man mister jo ikke barna fordi om se blir store
Hei på deg 🙂
Jo da kjenner til den følelsen, har selv vært der og håpet og ønsket, men det tok 3 år her før jeg kan kjenne at nå er det noe på gang. Det er da viktig å se på de små fremskrittene og de små hverdags gledene som kommer, de er der vi må bare lære å se dem.
Når ungene begynner å flytte ut er for noen når dem skal starte på videre gående, det var det for meg. Det er livets gang man kan bare støtte og veilede dem på veien.
Lag deg en fin lørdag
Ja, foreldrerollen er ikke over selv om barna blir store
“Den derre holdningen mange mødre og noen fedre har av vemod over at barna vokser til.” (…) “Det er liksom så sårt, vondt og vanskelig at barna blir voksne.”
“Den derre holdningen…” Hvem er du som mener du har rett til å være så nedlatende og spydig? “Det er liksom så sårt, vondt….” Liksom??!!! Trakk du på skuldrene og himla med øynene når du skrev det? Er det så inni hampen vanskelig å ha i tankene at det som er rett for deg kan være helt feil for andre, og omvendt? Hva vet du om hva som ligger bak det som føles vanskelig ved den type løsrivelse? Din oppskrift er ikke den eneste riktige her i verden. Om den er aldri så fornuftig og soleklar at det er slik det må være. Har du f.eks.hatt nesten hele landet mellom deg og dine foreldre fra du var ung voksen, og bare fikk treffe dem fattige to, tre uker på sommeren? Har dine barn hatt sine besteforeldre så langt unna? Har du noen gang følt at hjertet ditt lå igjen der hjemme når du måtte reise hjem til ditt eget?
Har du hatt noen av dine egne barn så langt unna at du ser dem bare kanskje en gang i året? Hvordan takler du det?
Eller ble du kanskje stående alene da du var gravid med et av barna dine og hele din tilværelse falt i grus? Og den eneste tryggheten du fant, var når du holdt barnet i armene dine etter at det var født. Kanskje ble ikke livet ditt så veldig dramatisk, kanskje du bare ble sviktet på hjemmebane med at mannen din ble sjalu på den lille ungen. Så på babyen som en rival han måtte konkurrere med for å få din oppmerksomhet. Hvem ville det da være naturlig å gi enda mer kjærlighet til, når man ikke får noe forståelse og omtanke fra sin ektefelle? Bak hjemmets fire vegger foregår det veldig mye. Du kan ha de hyggeligste naboer utenfor de veggene, eller forsåvidt når du er på besøk hjemme hos dem, men når de er alene tar de av seg maska. Det går som regel ut over noen. Bak avhengigheten til sine barn ligger det som regel mye. Det kan være et trasig ekteskap, stor ensomhetsfølelse, kanskje klarer man bare å føle kjærlighet for barna sine, kanskje er man ikke lenger glad i seg selv, kanskje hadde man en oppvekst der man selv ikke fikk kjærlighet.
Det er så mange årsaker til at noen føler det er vanskelig og sårt når barna flytter ut. Hvorfor skal vi nærmest gjøre narr av det? Når virkeligheten er at vi vet fint lite, om noe i det hele tatt, om hva som ligger bak.
Hei. Jeg har tenkt på kommentaren din i hele går kveld og deler av natta. For det første må jeg si unnskyld for at jeg fremsto som nedlatende. Jeg mente å bære undrende. Men da jeg leste innlegget til Vabofamily fikk jeg inntrykk av at 18 åringen burde ha dårlig samvittighet for å bli stor. Det var utgangspunktet for teksten. Og det mener jeg er så feil.
Jeg mener og at man jo ikke mister barna sine fordi om de blir voksne. Forholdet utvikler seg bare.
Jeg har bodd et godt stykke unna familien min noen år. Det kunne gå måneder mellom hver gang jeg så de. For meg var det greit. En sunn løsrivelse.
Jeg har og hatt barn på andre siden av landet. Datteren bodde i Nord-Norge med samboer og hele pakka. Vi hadde god kontakt. Og selv om jeg savnet henne, savnet mor-datter tingene, så var det greit. Det var slik livet er.
Jeg forstår at når barn-foreldre-båndene har vært ekstra tette enten fordi all annen familie er langt unna eller fordi fasaden skjuler et familieliv som ikke bare et ok, så er man redd for å miste barna og når de vokser til.
Men man mister ikke barna selv om de blir store. Selv om de flytter for seg selv.
Hvis barn har vokst opp i hjem hvor livet bak fasaden ikke har vært bra, slik du skriver. Unner du de da ikke å komme fri? Kunne starte sine egne liv? Puste fritt?
Har man et godt forhold til sine barn, som man ofte har i familieforhold hvor det har vært litt sånn “Vi mot verden” så vil jo ikke de tette, sunne båndene ryke selv om barna blir store. De vil jo ikke svikte den som har kjempet hele livet for dem.
Mulig en periode i en løsrivningsfase. Men ikke i lengden.
Jeg vet om familier hvor familieforhold ikke er sunne. Hvor foreldre har full kontroll på sine voksne barn – enda barna har fylt både 30, 40 og 50.
Hvor man selv som voksen har meldeplikt slik at Mamma til enhver tid vet hvor du er, selv om du bor for deg selv. Hvor foreldre bestemmer hva du skal gjøre i ferien, og i helgene. Hvor du skal bo og hvilken bil du skal ha
Når du ikke stilte spørsmål ved dette når du var i 20 åra, eller 30 åra. Hvordan kan du da sette foten ned i 50 åra? Da har du for lengst resignert.
Jeg vet ikke ting bedre enn alle andre. Min måte å se på verden er ikke mer riktig enn andres. Men jeg vet at noen klamrer seg til barna sine og lar de ikke leve sine liv. Enten fordi de trenger de for å skape en mening i sitt eget liv eller fordi de ønsker kontroll. Hvis ikke alt har vært bra bak fasaden, ja da er det viktig å beholde kontrollen så fasaden ikke slår sprekker.
Det var da voldsomt…
I det jeg leser tiraden over her, krever det alt jeg har av selvbeherskelse å stå i mot trangen til å fyre av en salve med spørsmål om vedkommende har reflektert over hva all denne uttrykte tristhet over unger som forlater redet kan ha å si for selvfølelse så vel som den mentale helse for de av oss som forlot redet uten at den minste antydning til vemod var å spore hos hverken mor eller far.. – Om noe, så ble det heller feiret med flagg og faner i det vi var utenfor synsvidde (haha).. Men som den veloppdratte, pene piken jeg er, holder jeg meg imidlertid for god for å fyre oppunder sånt fjas (hahaha)
Jeg ser at det jeg skrev ble skivebom og at jeg gikk meg bort i tåkeheimen med det som skulle være poenget mitt. Det fikk jeg aldri fram. Dette, og at jeg var så hissig i tonen at det bikket over til å bli et person- angrep, beklager jeg! For å rydde litt opp, jeg er ikke av den formening at barn skal tviholdes på, at de ikke skal få flytte ut når de vil. At de må bli boende hjemme sammen med dominerende foreldre eller hva det måtte være. Men jeg ser jo at det ville forståes sånn slik jeg ordla meg. Nå er jeg heller ikke en tanketom og uerfaren person som bare har fjas mellom ørene. Det som provoserte meg var bruken av ordet *liksom* Det har flere betydninger, alt etter hvor i ei setning vi bruker det, og i hvilken situasjon. Det kan brukes som konjuksjon: Lik som, på samme måte som. Som adverb får betydningen: På en måte, tilsynelatende. Mens som substantiv betyr det: Ikke på ordentlig, på liksom, forestilt. Jeg forsto det som et adverb og oppfattet det da som en noe nedlatende påstand. Når det ble forståelsen, så ble resten av dette temaet også farget av den.
Enig med deg:) Det er jo så stas når ungene blir større. Det er moro å følge dem på sin ferd som dem skal klare litt mer alene. Det blir sikkert tomt når alle flytter ut, men dog- det er jo livets gang da , og hadde vært ille om dem ikke gjorde det 😛
Drt er livets gang – og man mister de ikke.