I dag kom pakka som aldri dukket opp i går. Som dere kanskje husker fra innlegget Og livet går videre…fikk vi levert skolebrød og kryssordblad fra snille Vibbedille i går morges. Utrolig kos gjort, og vi ble kjempeglade!!
For hun hadde bestilt mer. Så etter noen meldinger mellom oss for å høre hva jeg hadde fått tok hun kontakt med firmaet. Hun ville og finne ut hva den kryptiske meldingen vi begge hadde fått om at leveringen ikke var komplett betydde. Når resten ville bli levert. Hun fikk til svar at “Resten av bestillingen gikk tapt i leveringa” hva nå det betød.
Jeg forsikret Vibbedille om at vi var utrolig glade for det vi hadde fått, og at hun ikke skulle stresse mer med det. Men Vibbedille var fremdeles ikke fornøyd,
Så i dag kunne vi hente inn denne pakka sammen med avisen. Pakka inneholdt 2 grove rundstykker, 2 sjokoladescones. Nydelig skinke, kryddersalami, en god ostebit 1 liter appelsinjuice og 200 gram filtermalt nybrent kaffe. Tusen, tusen hjertelig takk Vibbedille.
Bakervarene var ferske og alle tingene smakte utrolig godt. Jeg ble så mett at jeg fremdeles har igjen halve sjokoladesconsen min – og ja jeg delte btodelig med Gamle Gubben Grå. (og litt med Charlie Chihuahua)
Jeg kjenner hvordan de smertestillende tablettene begynner å virke. Jeg synker sammen i putehaugennog tenker at det er rart at noen i det hele tatt vurderer å sette seg bak et ratt når de har proppet i seg smertestillende tabletter. Det hadde ikke jeg turt, uavhengig av hva legen måtte mene. I neste sekund sukker jeg oppgitt. Bilkjøring ja, det er en god stund til jeg kan sette meg bak et ratt igjen. Er jeg heldig skjer det i løpet av juni måned.
Så konsentrerer jeg meg om de nederste på lista. Kariannenesse har ikke kommet seg helt etter jule og nyttårsfeiringa. Ikke så rart kanskje, innlegget er skrevet 3. Januar.
AnneB derimot har vært ute og fotografert vårklær. Jeg sukker igjen. Blir en stund til jeg kan svinse rundt å leke modell. Kanskje like greit. Jeg føler meg ikke som en modell akkurat nå. Da måtte det være for rulatorer og doforhøyer. Jeg er glad Gamle Gubben Grå ikke har fått for seg å fotografere toppbloggeren når hun kommer dundrende på et bein med rulator kliss naken på vei mot do om morgenen. Et syn for guder, men nei takk, jeg vil helst ikke se bilde..
Kjøkkenhageprosjektet i Kvitlyngveien vekker mer interesse. Selv om jeg kanskje ikke har så store forhåpninger om å gå gjort så mye i kjøkkenhagen de første ukene har jeg tro på at Gamle Gubben Grå kan gjøre en innsats. Kanskje får vi opp drivhuset før jeg får av gipsen. Jeg tror jeg skal gi han den utfordringen
Zhuo koser seg med at kirsrbærtrærne snart blomstrer i Kristiansand. Vi har et prydepletre dom blomstrer om en stund. Det kan jeg hibke ut på terrassen og se. Lurer foresten på om Forsythiaene har sprunget ut. De hadde nesten det på mandag.
På plass 96 har Bent Erik Sandnes en spillanmeldelse som merkelig nok vekker min interesse. Jeg tror ikke det kommer som en overraskelse at denne kjerringa ikke akkurat er noen gamer. Men spillet Farming Simulator 22 som kommer til høsten vekker min nysgjerrighet. Kanskje kan dette bli årets julegave til noen.
Nå kjenner jeg at pillene har gjort meg trøtt, så det blir nok en høneblund her på Hønefoss.
For et par uker siden søkte jeg på en jobb som jeg ser på som nesten perfekt for meg. En stilling jeg virkelig har lyst på. En stilling jeg kan snakke levende engasjert om, enda jeg bare har søkt på stillingen og ikke helt vet hva innebærer. For øyeblikket fremstår den som rene drømmejobben.
I går midt mellom legevisitt og gipsbytte ringte de fra firmaet og lurte på om jeg kunne komme på intervju.
Å dra på jobbintervju er ikke akkurat det du tenker mest på når du ligger nyoperert på sykehus og vet at du ikke kan trå på beinet på 6 uker, og at det er et par tre måneder til du forhåpentligvis er relativt sprek igjen.
Men det er drømmejobben!
Og det er en jobb jeg skal kunne klare å ivareta uten å tråkke for mye eller bruke kroppen for mye. Så jeg sa at selvsagt ville jeg komme på intervju!! Jeg sa og at jeg hadde brukket ankelen og forsikret meg om at jeg kunne komme meg til avtalt møterom i rullestol. Det skulle gå bra.
Så på tirsdag skal jeg på jobbintervju – i rullestol. Jeg skal fokusere på mulighetene, ikke utfordringene. Jeg skal vise meg fra min beste side selv om jeg ikke kan gå eller stå.
Livet har stadig overraskelser på lur. På mandag slo de bena vekk under meg, på onsdag tente de en flamme av håp. Livet lever, og det er sjelden kjedelig rundt meg.
Det var utrolig godt å komme hjem. Godt å regjere på sofaen hjemme med pelspledd og familien min i umiddelbar nærhet. Noen utfordringer har det vært, å få kjerringa inn i huset var ikke like lett til tross for “rampe”. Tror dere det finnes YouTube videoer som kan lære Gamle Gubben Grå hvordan han skal få det til før jeg må forlate huset neste gang? Det hjalp liksom ikke på at det begynte å regne, nesten sludde mens vi holdt på. Vel, jeg kom inn…
Inne ventet en nydelig rosebukett fra Vivian, Mamma på hjul. Jeg ble rørt til tårer – så utrolig koselig! Den står her på salongbordet så jeg kan glede meg over de glade fargene. Tusen, tusen takk nok en gang!
Med høy rularor, doforhøyer og litt galgenhumor har vi klart oss bra gjennom kveld og natt. Og jeg har til meg å være, klart å være ganske tålmodig. Vente litt, og ikke mase for mye på Gamle Gubben Grå.
Det ble litt annen frokost enn vanlig i dag, for da Gamle Gubben Grå gikk ut etter avisen lå det en eske med 3 skolebrød og et kryssordblad i postkassa. Gave fra snille Vibbedille! Så utrolig kos! Så da ble det kaffe og skolebrød til frokost. Og de skolebrødene var virkelig ferske! Jeg visste ikke en gang at vi hadde et slikt tilbud på Hønefoss. Og ja, jeg delte med Gamle Gubben Grå.
Så med kaffe og skolebrød koser jeg meg med bloggerne fra plass 100 og oppover. De på toppen holder jeg meg klokelig unna.
Karidansen på plass nummer 100 har fått korona-vaksine. Hun tar oss på en god måte gjennom prosessen fra hin fikk mail fra Helse Norge, og til hun fikk stikket i armen. Hvor mange ganger hun tenkte at det er fortsatt mulig å ombestemme seg.
Jeg har og fått en mail fra Helse Norge i dag! Ksnskje det er min tur til å få vaksine!!! Har ikke åpnet den ennå, trenger kodebrikka mi. Livet blir lettere her hjemme hvis jeg ikke maser for mye på Gamle Gubben Grå, men lar ting skje litt i hans tempo. Om jeg åpner den mailen nå eller om en time er ikke så nøye. Det kan hende det bare er innkalling til gipsbytte og sårinspeksjon. Jeg skal det om noen få dager.
Bentes kjøkken, mat fra bunnen. Deler oppskrift på linsesuppe. Så er du glad i matoppskrifter som er gratis på blogg, så er dette bloggen for deg.
Akkurat linsesuppe ser jeg ikke for meg at det blir her i Drømmehuset mens Gamle Gubben Grå står ved grytene. Han liker ikke alt som kan minne om vegansk.
På plass nummer 98 er Midtlivskrise. Det samme innlegget med bilde av en dryppet Jonas (hund) som jeg har kommentert før. Jeg sender noen varme tanker til Marit og håper hun har det greit.
Slagferdig på plass 97 er en blogg og et blogginnlegg jeg håper mange får med seg. Dere kan lese det her.
Jeg har vært inne på denne bloggen før. Det er bloggen til ei dame som har hatt hjerneslag. Hun skriver om rehabilitering og om livet sitt før og etter slaget. En flott blogg om ei beintøff dame.
I dette innlegget som hun har kalt “Århundres mor” skriver hun om datteren som fyller år. Om hvordan hun som 23 åring fant ut at hun var gravid, så langt fra planlagt. Om en oppvekst for datteren med dårlig råd og en Mamma som ikke deltok på foreldremøter og skoleavslutninger. At om hun til tross for alt, også må ha gjort mye bra. Fordi datteren i dag er en flott ung kvinne.
Århundres mor er overskriften, men Slagferdig føler seg som alt annet enn århundres mor. Jeg tenker hun har gjort så godt hun har kunnet. Om du er en god mor handler om noe helt annet enn å møte opp på foreldremøter og håndballkamper. En god mor er mer hva som skjer innenfor husets vegger enn at du viser omverden en perfekt fasade. Og som Slagferdig skriver, unger kommer ikke med bruksanvisning. Man forsøker seg frem og gjør så godt en kan.
På plass 96 er det også i dag Kjærlighetsterapeuten. Det samme innlegget som jeg kommenterte i går.
Gamle Gubben Grå og jeg har klart oss bra til oss å være de timene jeg har vært hjemme. Litt tilløp til opphetet diskusjon da vi slet med å komme oss i hus. Men ellers har det gått greit. Jeg smører meg med tålmodighet og teller til 1.000 når ting ikke skjer like raskt som jeg ønsker.
Hva jeg tar med meg fra bloggerne i dag? Jeg må sjekke mailen fra Helse Norge. Og så venter jeg på resten av frokosten Vibbedille hadde bestilt. Jeg skal og forsøke å få svart på alle som har ønsket meg God bedring de siste dagene både her på blogg og på andre sosiale medier.
God morgen! Jeg har hinket meg en tur på do, med rulator. Tar ingen risiko. Nå sliter jeg med å finne roen igjen, så hvorfor ikke blogge litt?
“Hvis du er en av de som ikke har det så bra, så hør meg nå – det vil bli bedre. Vær god mot deg selv. Så god du kan. Om det er å gå en tur. Liten eller stor. Om det er å danse til god musikk.” sier Eline på bloggen Eline redder verden litt. Jeg forstår hva hun mener i innlegget “Psykiske problemer forsvinner ikke selv om sola kommer” som hun er på plass nummer 100 med i dag. Men Eline, jeg tror det blir lite både med tur og dans på denne kjerringa de neste ukene.
Redneckfrue er på plass nummer 99. Hva er det med disse fruebloggerne? Har disse kvinnene ikke sin egen identitet? Må de liksom definere seg selv ut fra mannen og hans stilling? Jeg tror aldri jeg har sett en mannlig blogger skape identiteten sin ut fra hvem kona er. “Mannen til hun som strikker” eller “Flyvertinneherren” finnes liksom ikke på blogghimmelen.
Ellers ville Redneckfrue fortelle oss et godt tips. Det er smart å tømme alle vanntanker i campingvogna før vinteren. Ja, hun har sågar med bildebevis på hvorfor det er lurt….
Adalsjente på 98. plass har et innlegg fra før påske. En slik spørsmålsrunde. Jec heier litt på henne, for hun bor i nærområde mitt. Ung jente på AAP som ønsker at hun en gang skal klare å arbeide 100%.
Arbeidsutprøvingen min derimot blir nok lagt på is en stund. Når jeg leser meg opp på trimalleolær fraktur, som er den skaden jeg har i ankelen finner jeg følgende: Det er en dansk side, men jeg regner med at danske og norske knokler gror ganske likt.
6 uker: Legen din vil fjerne støpselet.
9 til 12 uker: Du kan gå tilbake til kjøring.
2 til 4 måneder: Enkelte limping er normal.
3 til 4 måneder: Du kan vanligvis gå tilbake til normale aktiviteter, unntatt sport.
4 til 6 måneder: Du kan vanligvis gå tilbake til sportsaktiviteter.
Det er ikke uvanlig at noen mennesker tar opptil 2 år for å få en fullstendig gjenoppretting og returnere alle normale aktiviteter uten halt.
Altså, gips i 6 uker. Det vil si til 31. Mai. Gamle Gubben Grå må være privatsjåfør frem til tidligst 21. juni. Akkurat det gleder jeg meg ikke til å fortelle han…jeg kommer til å halte til bortimot august, og kan vanligvis først da begynne med normal aktivitet. Sport kan jeg begynne med rundt midten av oktober. Så det blir ikke noen skauturer på meg før snøen kommer, og da bør jeg kanskje la være?
Siden det beinet er langt fra bra i utgangspunktet så kan jeg vel se for meg at jeg fremdeles halter meg gjennom livet når vi skriver 2023.. Det blir litt Fillern i dag og….
På 97. plass har Ole tatt ordet igjen. Han er jo dom vi alle husker en covid-19 skeptiker. I dette innlegget tar han for seg boka til en svensk lege for å bevise sine påstander. Ikke nok med det, hsn kopierer inn halve boka. På engelsk så klart. Sorry folkens, men jeg orker ikke lese og oversette hele teksten for så å plukke den fra hverandre.
Har og følelsen av at de fleste bokanmeldelser som vil komme fra meg de neste ukene vil bli mer skjønnlitteratur. Ja, for om ikke noe annet bør jo bokhaugen på hjørnebordet bli litt mindre….
Kjærlighetsterapeuten på plass nummer 96 viser et tegn man kan gi hvis man vil varsle om at man lever i et voldelig forhold og trenger hjelp. Det er mange som har fått en tøffere hverdag nå dom landet stenger ned.
Sånt skal ikke fleipes med. Og jeg har verdens snilleste Gamle Gubben Grå som aldri vil legge hånd på meg, men det er ikke å stikke under en stol at de neste ukene vil bli tøffe for både Gubben og meg. Vi kommer til å tilbringe mye tid sammen. Og jeg kommer til å se på arbeid som skal gjøres og som ikke blir gjort når jeg mener det skal gjøres.
Jeg er ikke lett å være sammen med når jeg trenger hjelp, og mener at de rundt meg bør være tankelesere. Jeg hørte når jeg snakket med Gamle Gubben Grå på telefon i går at han liksom ikke ser frem til å få meg hjem. For vi kommer til å møte en del utfordringer i hverdagen. Ja, sånne praktiske utfordringer. Samtidig vil ei inmobil kjerring sette begrensninger også for hva Gubben kan gjøre. Det blir ikke noen hyttetur på hytta med utedoen langt nede I lia på noen uker på oss. Ingen av de fotturene vi har planlagt blir noe av..
Jeg synes faktisk synd på Gamle Gubben Grå. Han hørtes fortvila ut når vi snakket om de praktiske utfordringene.
Nei nå er foten litt mindre vond, så jeg tar en liten dupp. Det er fortsatt et par timer til frokost. Vi blogges.
Det mørkner utenfor sykehusvinduene. Det går mot natt. Sykepleieren har alt vært her med pillene jeg skal ta for natten. Jeg skal spare dere for bilder av de eller fortelle dere hva de heter eller hvor mange jeg har fått det siste døgnet. Det er nok til å gi smertelindring.men ikke nok til å bli smertefri.
Langsomt begynner det å gå opp for meg. Det er lenge til jeg igjen kan gå på tur med Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå. 6 uker før gipsen skal av, og jeg igjen kan begynne å belaste beinet. Først da kan jeg begynne å trene opp igjen ankelen. Dette kommer til å ta tid.
Er det lov å synes litt synd på seg selv i dag? Føle at dette hadde jeg ikke helt fortjent? For jeg gjør det, synes synd på meg selv. Samtidig som jeg holder krampaktig på optimismen og stayerevnen der jeg hinker rundt med den høye prekestolen. Frem og tilbake til do. Kan jo ikke ligge rolig, selv om det er det jeg har fått beskjed om. Ligge i ro med benet mest mulig høyt.
Jeg har ikke svart på alle kommentarer og ønsker om God Bedring. Det har vært mange både på blogg og andre plattformer. Men jeg har lest de alle. Det er godt å føle varmen og medfølelsen.
Nå dunker det som besatt i beinet. På tide å ta pillene til natta og forsøke å finne en god stilling. I morgen skal jeg skrive om mer enn meg selv.
Husker dere jeg skrev om Svartkulp i innlegget før i dag? Vel. Gamle Gubben Grå og jeg bestemte oss for å ta lunsj om ikke akkurat ved Svartkulp så et annet skogstjern. Grønntjern har jeg hørt det heter.
Vi tok med oss matpakke og kaffe og dro avsted. Snart var vi ved tjernet, 9g kaffe og matpakke ble funnet frem.
Isen lå ennå ute på tjernet, men hadde begynt å gå langs land. Etter å ha kost oss i sola en stund bestemte vi oss for å gå runden rundt tjernet.
Vel, som dere kanskje forstår av det øverste bildet gikk ikke det så bra….
Det er en fin sti, nærmest en traktorvei rundt tjernet og vi ruslet fornøyd rundt i det fine været. På skyggesiden var det litt bløtt. Gamle Gubben Grå sklei et par ganger,, men jeg klarte meg bra. Det pleier å være omvendt. Jeg synes det er litt kult at jeg klarer meg bedre en Gubben.
Men så var det min tur til å miste fotfeste. Jeg sklei i leira med det høyre beinet. Det som er fullt av metall. Jeg hørte en knekkelyd, og tenkte nå går det til hel… med kneet og alt metallet.
Heldigvis gikk det bra med kneet, konstanterte jeg før jeg veltet meg over på magen for å prøve å reise meg opp. Gamle Gubben Grå sto alt klar med mobilen for å forevige den seansen.
Det gikk ikke. Foten ga etter, og når jeg kikket ned så jeg lett feilstilling og en stor hevelse. Det tok meg ikke så mange minuttene å innse at jeg trengte en ambulanse.
Gamle Gubben Grå ringte, og snart var ambulanse på vei. Så var det bare å smøre seg med tålmodighet.
Det tok ikke så veldig lang tid før Gamle Gubben Grå kunne meddele at han så en ambulanse på hovedveien som ikke går så langt fra tjernet, og snart kom den humpende innover traktorveien mot meg der jeg lå.
Den kom nesten helt frem før den ble stående å spinne i søla i den siste kneika.
Ambulansemedarbeiderne hoppet ut, og undersøkte meg forsiktig. De stillte raskt den diagnosen jeg egentlig ikke ville høre. Det er ikke noe gøy når de sløyfer ordet “mulig” foran brudd. Men jeg hørte ikke mulig bli nevnt en eneste gang.
De fikk meg raskt opp på båra. Men vanskeligere ble det å få båra forbi ambulansen på den smale og sleipe skogsbilveien. De ville jo helst ha meg inn døra det bak uten å risikere å velte meg ned i grøfta.
De ringte etter assistanse, og raskt kom brannbilen til det frivillige brannvesenet innover traktorveien med blinkende blålys. Med fire sterke menn til å bære var jeg raskt i sikkerhet i ambulansen. .
Ambulansen rygget så de 4 – 500 meterne tilbake til et sted de kunne snu. Selv med spjelk rundt ankelen kjentes det godt….
Så bar det avsted til legevakta. Kommunelegen trengte bare et blikk på foten før hun konkluderte med brudd og det bar videre til røntgen.
Snille kollegaer tok godt i mot meg, og de kunne på direkte spørsmål fortelle at det ikke så bra ut. Både ordet “kløna” og “Du gjør det alltid skikkelig når du gjør noe” ble nevnt – i tillegg til mye medfølelse og ønske om lykke til.
Neste stopp akutten. Og for å gjøre en lang historie kort. Komplisert brudd i ankelleddet. Og etter noen timer ble det operasjon….
Nå er en ny dag og nye muligheter! Jeg tror det blir en rolig dag.
Husker dere at jeg danset våren inn på lørdag? Og at jeg gjorde det etter en utfordring fra selveste Frodith? Hun skulle lage en utstilling av dansende bloggere på Galleri Frodith.
Nå er utstillingen åpen. Gå inn på bloggen tilGalleri Frodith og se alle som danser våren inn. Det er et innlegg til å bli glad av.
Som jeg skrev i innlegget Hva gjø jeg nå? så har Elander lagt ut noen treningsøvelser som vistnok er enkle å utføre hjemme hvis du ønsker å bygge muskler. Og jeg fikk straks ideen at om det ikke ville føre til de helt store musklene, kunne det bli tidenes blogginnlegg. Man kan jo oppnå popularitet og klikk ved å by litt på seg selv.
Så av med kjolen, og på med treningstøy!
Øvelsene til Elander ser enkle ut når han gjør de, der på taket borte i Hollywood. Om de er like enkle å utføre for ei 54 år gammel kjerring som ikke har trent siden siste time med gymnastikk. Dvs. Juni 1987, er en helt annen ting.
Jeg leser gjennom øvelsene, og bestemmer meg for den som ser enklest ut. Jeg skal sitte på en stol og så løfte begge bena samlet opp og så trekke knærne mot meg.
Sitte på en stol går helt greit. Fornøyd smiler jeg til fotografen. Charlie Chihuahua følger godt med. Han tenker at nå blir det underholdning!
Så var det det å løfte begge bena sammen oppover og rett ut. Litt sjokkert erfarer jeg at det ikke var så lett… Det gjør det ikke enklere av at jeg nesten får latterkrampe.
Litt sjokkert må jeg etter gjentatte forsøk innrømme for meg selv at det går ikke!
Men man er da løsningsorientert. Se her! Her har jeg fått opp ett bein!
Og her har jeg fått opp bein to. Og ja, jeg klarte noen repetisjoner før latterkrampa tok meg.
Å trekke knærne mot magen? Bare å glemme.
Jeg klarer det greit i liggende stilling på sofaen etterpå. Men var et sterkt signal til meg selv om at litt mer styrking av en eller annen muskelgruppe kanskje ikke hadde vært så dumt…
Jeg dropper å prøve de andre øvelsene. Å ha føttene på en krakk og hendene på gulvet for så å foreta push-ups vil fort føre til knust nese. Og å heise seg opp og ned fra stolen bak deg med rette ben og ødelagte albuer er plent umulig – også i teorien.
Men om ikke annet har magemusklene fått trent seg. Det er lenge siden jeg har ledd så mye
Da jeg begynte å blogge om toppbloggene lå jeg rundt plass nummer 100. Jeg startet dette prosjektet for å sette søkelys på hva toppbloggerne skrev om, vinkle det opp mot kjerringlivet mitt, og på den måten sette fokus på hvor merkelig det var at hva folk smurte inn kroppen sin med eller spiste til lunsj kunne være så utrolig interessant.
Så forsvant litt etter litt de “gamle” bloggerne. Sophie Elise og Isabell Raad ble avløst av bloggere som var gamle nok til å være foreldrene deres – og et mer variert innhold begynte å dukke opp.
Jeg likte det Man fikk mer fornuftige temaer man kunne dykke ned i, prøve å skape debatt. (Noe jeg vel og har klart en del av.)
Når jeg klikker meg gjennom de fem på topp i dag så mister jeg all lyst til å skrive om toppbloggerne. Eller det bli litt feil. For det er mye jeg har lyst til å kommentere, men jeg er usikker på hvor lurt det er.
Jeg konkluderer at vi tenger et skifte på bloggtoppen.
Så i dag snur jeg ryggen til bloggtoppen og tar i stedet for meg de fem nederste på bloggtoppen. Altså plassene 96 -100. Jeg er overbevist om at jeg finner like interessante blogger der. Kanskje jeg kan bidra til at de får flere lesere.
På plass nummer 100 finner jeg For Svingende.
For Svingende er bloggen til et Dansebandprogram som sendes på flere små radiokanaler. Radio Toten, Radio Modum, Radio Hallingdal, Nea Rado + Radio Rana, Radio Laagendalen og Salangen Nyheter. Liker du dansebandmusikk kan du logge deg innpå denne bloggen og laste ned ukens programmer.
Jeg liker konseptet, selv om jeg ikke er så glad i dansebandmusikk.
På plass nummer 99 ligger Garmanorama
Dette er et innlegg om en grilltur til Svartkulp. En grilltur i nydelig vårvær mens isen fremdeles ligger på vannet. Jeg nyter bildene og får lyst på tur. Jeg forstår at Svartkulp ikke ligger så langt fra Sognsvann som er et kjent turområde for meg fra den tiden jeg bodde i Oslo.
Jeg spør Gamle Gubben Grå om han vet hvor Svartkulp er, og det vet han. Han klarer også å fortelle meg hvor det er – jeg har nok vært der jeg og.
På plass nummer 98 ligger Midtlivskrise, og denne bloggen kjenner jeg godt selv om eg må innømme for meg selv at det er en stund siden jeg sist var innom. Midtlivskrise var den første bloggen jeg fulgte tett, og Marit var en av de første som kommenterte på bloggen min. Jeg blir glad over å se bilde av en dyvåt Jonas, hunden til Marit. Ikke fult så glad når jeg forstår av blogginnlegget at livet ikke er så bra for tiden.
God bedring, Marit. Jeg vet du er en stayer og har kommet deg opp mange ganger når livet har vært litt trått.
På plass 97 ligger Norge og verdens nytt
Innlegget er noen dager gammelt og er en lenke til en artikkel om en skuespiller jeg aldri har hørt om som visstnok er død av kreft. Jeg klikker meg ikke videre.
Når jeg klikker meg inn på plass nummer 96 kommer smilet frem Ikke bare fordi jeg kan nyte synet av en topptrent Cornelius Elander som trener på taket av boligen sin i Hollywood, men fordi han i tekst og bilder viser “Den beste treningen å utføre hjemme” Alle dere som har fulgt bloggen min en stund så vt dere at er det noe jeg ikke driver med, så er det trening Likevel begynner en tanke raskt å leke i hjernen min. Hva med om kjerringa prøvde seg på noen av disse øvelsene? Det tror jeg ville bli tidenes blogginnlegg.
Hva tar jeg med meg fra bloggerne i dag?
Jeg får lyst på en tur til Svartkulp.
Jeg må lese litt inne på bloggen til Midtlivskrise. Det bli som å snakke med en god venn.
Og så var det de der treningsøvelsene da…….
